Gå til innhold

Kronisk suicidal?


Fru2020

Anbefalte innlegg

Glitter
Fru2020 skrev (3 timer siden):

Det har vært vanskelig helt siden jeg var liten. Da jeg var liten var det fordi mine foreldre ødela den, da jeg var sammen med min tidligere ektemann var det fordi han drakk, nå vet jeg ikke hvorfor det er så vanskelig. Jeg sliter med å være sosial over lang tid. I julen kreves det flere dager på rad. Og så skal alt være så perfekt og det er det jo ikke...

Julen er jo dessverre vanskelig for mange. Ikke bare de som er alene. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker
Glitter skrev (8 minutter siden):

Julen er jo dessverre vanskelig for mange. Ikke bare de som er alene. 

Er en grunn til at de reklamerer og viser det på tv og nyhetene hver jul at så mange er alene i julen. Det er grusomt for dem det gjelder. 

Anonymkode: c0ba7...01b

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Er en grunn til at de reklamerer og viser det på tv og nyhetene hver jul at så mange er alene i julen. Det er grusomt for dem det gjelder. 

Anonymkode: c0ba7...01b

Det har jeg da ikke sagt noe på. Hvordan klarte du å tolke ut fra det jeg skrev, at det ikke er grusomt?

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Ny Medlem

Jeg trodde det bare var meg! Det er så rart. Det kommer bare sånn plutselig i gode perioder der jeg faktisk har det bra også bare en plutselig sterk tanke eller trang til å gjøre slutt på alt. Veldig rart.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie
AnonymBruker skrev (12 timer siden):

De som har familie og venner får sikkert opptur av desember, men for de som er alene er nok dette en veldig trist måned. En måned der man kan titte inn vinduene til folk å se hvor lykkelige alle ser ut til å ha det. En måned der man virkelig legger merke til hva man ikke har. 

Anonymkode: c0ba7...01b

Tror du, AB-01B, virkelig at løsningen er så enkel at bare man har familie og venner, så er livets problemer løst? Jeg vil våge å påstå at for enkelte er det noen ganger motsatt. Det kan skape vansker fordi relasjoner mellom mennesker er vanskelig mange ganger. Vi mennesker kløner det til. Bare ett ord eller et smil/blikk i feil retning, kan bli katastrofalt om en familie er sensitiv nok. Jeg sier ikke nå at det ikke er vanskelig å streve med ensomhet, men det er ikke vidundelig og problemfritt og ha relasjon og kommunikasjon med familie og venner. Jeg er overbevist om, for jeg er en av de og leser og hører om en del andre, at det er svært mange som strever i sin egen ensomhet og med vonde følelser, på tross av at en er sammen med andre (dvs. familie og/eller venner) og skal ha det koselig. Det at en da ikke selv klarer å ha det fint og trives med andre omkring seg, føler til en følelse av dobbelt mislykkethet for en del, fordi en engang ikke mestrer det basale med å være sammen med andre - det som det ser ut som at alle andre rundt en mestrer. Sannheten i julehøytiden, er at de fleste tar på seg en maske og dekker over sitt sanne jeg, for å skjule innsiden av seg, på samme måte som vi pakker inn julegaver og skjuler for hverandre hva som er inne i de. Vi spiller et spill om å være lykkelig fordi det forventes at vi skal være lykkelige og derfor føles det ekstra sårt når en ikke er i den situasjonen. Men jeg synes ikke vi skal frata de menneskene som har det hyggelig og har det fint, å få lov til å ha det fint. Og det er tillat også for oss som strever, å si at "nå legger jeg problemene på hylla i kveld og de skal få nok av tid senere". Det er viktig å tillate seg å ha det fint også selv om man strever, og uten å engang forsøke, får en det i hvert fall ikke til :)

Og PS: Ja, du kan velge å fokusere på det du ikke har - "En måned der man virkelig legger merke til hva man ikke har.". Det er en negativ innfallsvinkel. Hva med å snu på synsvinkelen og forsøke til kommende jul og se på alt hva du faktisk har? Jeg er overbevist om at det er en del - også for deg. Vi alle mennesker har mye, bare med å være i live. Vi må bare bruke muligheten. Søk på jedi triks på Google. Det kan være aktuelt for alle som strever med ensomhet og har blitt særlig aktuelt for mange nå når en føler på corona-isolasjon. Ett viktig punkt generelt, er å stå opp til fast tid hver dag og lage seg selv rutiner og føle at en eier dagen.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie
AnonymBruker skrev (På 17.4.2021 den 22.27):

Er det trang til å ta selvmord eller trang til å selvskade deg du har når du sier du ønsker å ta piller? 

Jeg mener hvis man virkelig vil dø så er det jo piller reseptfritt på apoteket man kan ta.. Men jeg antar at du EGENTLIG ikke ønsker å dø, men vil skade deg og kanskje opplever å ikke få nok hjelp eller bli sett i helsevesenet. Du må prøve å finne andre metoder for å klare deg. Kanskje se mer på det positive i livet? Hva er det du har i livet? Har du mennesker rundt deg som er glad i deg? 

Anonymkode: c0ba7...01b

Det er en med bipolar lidelse som skrev en bok for en del år siden. Der sto det noe, og mulig det også var tittelen, at "jeg vil ikke dø, jeg ønsker bare ikke å leve". Jeg tenker at i blant kan livet føles så uutholdelig at man ikke ser noen annen løsning enn døden, men i virkeligheten er det at en ønsker seg ut av den fortvilende situasjonen man er i. Om alternativet hadde vært og blitt flyttet til en planet der alle levde lykkelig istedenfor å dø, ville antakelig de fleste suicidale valgt det alternativet. Selvmordsforsøk er uttrykk for fortvilelse og ønske om en endring og ikke et reelt ønske om å fysisk dø, slutte å puste og ha hjerneaktivitet. Det tenker jeg en del bør ta til seg og forstå på forumet her før man poster at "du ønsket egentlig ikke å dø for da hadde du heller gjort si og så..." og de mener at det er enkelt å ta livet av seg.

Det er praktisk sett enkelt å ta livet av seg om det er det man ønsker, men ikke om man innerst inne ønsker å leve et bedre liv, men akkurat da ikke ser en annen løsning.

Men jeg håper at det kan være med på at hver enkelt reflekterer over: Hvorfor gjør jeg disse forsøkene? Hva ønsker jeg å oppnå? Hva ønsker jeg å kommunisere? Om ønsket er å få innleggelse eller et økt omsorgsnivå, kan en drøfte med sitt hjelpeapparat om dette kan oppnås på mer hensiktsmessige kommunikasjonsmåter.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Fru2020
Ny Medlem skrev (10 timer siden):

Jeg trodde det bare var meg! Det er så rart. Det kommer bare sånn plutselig i gode perioder der jeg faktisk har det bra også bare en plutselig sterk tanke eller trang til å gjøre slutt på alt. Veldig rart.

Trist at du også hatt det slik, men litt godt å høre at jeg ikke er alene. Synes det er vanskelig å forholde meg til. 

Eva Sofie skrev (3 timer siden):

Det er en med bipolar lidelse som skrev en bok for en del år siden. Der sto det noe, og mulig det også var tittelen, at "jeg vil ikke dø, jeg ønsker bare ikke å leve". Jeg tenker at i blant kan livet føles så uutholdelig at man ikke ser noen annen løsning enn døden, men i virkeligheten er det at en ønsker seg ut av den fortvilende situasjonen man er i. Om alternativet hadde vært og blitt flyttet til en planet der alle levde lykkelig istedenfor å dø, ville antakelig de fleste suicidale valgt det alternativet. Selvmordsforsøk er uttrykk for fortvilelse og ønske om en endring og ikke et reelt ønske om å fysisk dø, slutte å puste og ha hjerneaktivitet. Det tenker jeg en del bør ta til seg og forstå på forumet her før man poster at "du ønsket egentlig ikke å dø for da hadde du heller gjort si og så..." og de mener at det er enkelt å ta livet av seg.

Det er praktisk sett enkelt å ta livet av seg om det er det man ønsker, men ikke om man innerst inne ønsker å leve et bedre liv, men akkurat da ikke ser en annen løsning.

Men jeg håper at det kan være med på at hver enkelt reflekterer over: Hvorfor gjør jeg disse forsøkene? Hva ønsker jeg å oppnå? Hva ønsker jeg å kommunisere? Om ønsket er å få innleggelse eller et økt omsorgsnivå, kan en drøfte med sitt hjelpeapparat om dette kan oppnås på mer hensiktsmessige kommunikasjonsmåter.

Det var en god boktittel. 

Psykiateren min er også opptatt av at selvmordstanker er et ønske om å komme seg vekk fra situasjonen man er i. Hun spør alltid hva var det du ville vekk fra? Men på lørdag da det stod på som verst klarer jeg ikke se hva det er jeg ville vekk fra. Jeg hadde en god helg, hadde vært ute på fredagen med gode venner(og kost meg) Det var liksom ikke noe jeg kan sette fingeren på.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie
Fru2020 skrev (2 minutter siden):

Trist at du også hatt det slik, men litt godt å høre at jeg ikke er alene. Synes det er vanskelig å forholde meg til. 

Det var en god boktittel. 

Psykiateren min er også opptatt av at selvmordstanker er et ønske om å komme seg vekk fra situasjonen man er i. Hun spør alltid hva var det du ville vekk fra? Men på lørdag da det stod på som verst klarer jeg ikke se hva det er jeg ville vekk fra. Jeg hadde en god helg, hadde vært ute på fredagen med gode venner(og kost meg) Det var liksom ikke noe jeg kan sette fingeren på.

I blant kan også det å leve med kronisk suicidalitet bli en livsform/livsstil, der det ikke lenger trenger være noen konkret årsak som ligger bak, men kanskje et ønske om å få omsorg eller bli sett av noen? Dette må ikke forveksles med oppmerksomhet. Det kan være du følte deg alene, og ønsket deg det fellesskapet som en kan oppleve om en blir innlagt. Om dette forekommer ofte, bør en drøfte med hjelpeapparatet om innleggelse er det mest hensiktsmessige tiltaket for en for en periode.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
Eva Sofie skrev (4 timer siden):

Det er en med bipolar lidelse som skrev en bok for en del år siden. Der sto det noe, og mulig det også var tittelen, at "jeg vil ikke dø, jeg ønsker bare ikke å leve". Jeg tenker at i blant kan livet føles så uutholdelig at man ikke ser noen annen løsning enn døden, men i virkeligheten er det at en ønsker seg ut av den fortvilende situasjonen man er i. Om alternativet hadde vært og blitt flyttet til en planet der alle levde lykkelig istedenfor å dø, ville antakelig de fleste suicidale valgt det alternativet. Selvmordsforsøk er uttrykk for fortvilelse og ønske om en endring og ikke et reelt ønske om å fysisk dø, slutte å puste og ha hjerneaktivitet. Det tenker jeg en del bør ta til seg og forstå på forumet her før man poster at "du ønsket egentlig ikke å dø for da hadde du heller gjort si og så..." og de mener at det er enkelt å ta livet av seg.

Det er praktisk sett enkelt å ta livet av seg om det er det man ønsker, men ikke om man innerst inne ønsker å leve et bedre liv, men akkurat da ikke ser en annen løsning.

Men jeg håper at det kan være med på at hver enkelt reflekterer over: Hvorfor gjør jeg disse forsøkene? Hva ønsker jeg å oppnå? Hva ønsker jeg å kommunisere? Om ønsket er å få innleggelse eller et økt omsorgsnivå, kan en drøfte med sitt hjelpeapparat om dette kan oppnås på mer hensiktsmessige kommunikasjonsmåter.

Den boken har jeg lest, og jeg kjente meg igjen i mye av hennes tanker og følelser. Takk for begge innleggene dine. Du fikk fram det jeg prøvde på en mye bedre måte. :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Eva Sofie skrev (19 minutter siden):

I blant kan også det å leve med kronisk suicidalitet bli en livsform/livsstil, der det ikke lenger trenger være noen konkret årsak som ligger bak, men kanskje et ønske om å få omsorg eller bli sett av noen? Dette må ikke forveksles med oppmerksomhet. Det kan være du følte deg alene, og ønsket deg det fellesskapet som en kan oppleve om en blir innlagt. Om dette forekommer ofte, bør en drøfte med hjelpeapparatet om innleggelse er det mest hensiktsmessige tiltaket for en for en periode.

Tror nok det du sier stemmer for mange. Personlig er det bare smerten i å være psykisk dårlig, at livet blir for krevende og man strekker ikke til, at man prøver og prøver men kommer ikke ut av det, at man gir opp. Blir ofte overveldet at en veldig håpløshets og tretthetsfølelse når jeg får disse tankene. Vet ikke om det er omsorg og trøst jeg lengter etter, men kanskje det er det uten at jeg vet det. Kanskje det er en slags rop :» hjelp meg noen for jeg klarer det ikke selv». Og så ser man etter mange år at den hjelpen er ikke  tilgjengelig for meg. At når alt kommer til stykke så er jeg overlatt til meg selv . Og noen ganger stikker det litt når man på dette forumet ser at andre får den hjelpen, kanskje derfor noen blir litt bitter i svarene sine?

Anonymkode: 29a32...2e9

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Fru2020
Eva Sofie skrev (49 minutter siden):

I blant kan også det å leve med kronisk suicidalitet bli en livsform/livsstil, der det ikke lenger trenger være noen konkret årsak som ligger bak, men kanskje et ønske om å få omsorg eller bli sett av noen? Dette må ikke forveksles med oppmerksomhet. Det kan være du følte deg alene, og ønsket deg det fellesskapet som en kan oppleve om en blir innlagt. Om dette forekommer ofte, bør en drøfte med hjelpeapparatet om innleggelse er det mest hensiktsmessige tiltaket for en for en periode.

Jeg har hatt veldig mange innleggelser etter at jeg ble syk. Jeg har alltid fått innleggelse når selvmordstankene ble for heftige, nå er det derimot bestemt at jeg ikke skal få innleggelser pga selvmordsplaner (foruten en evt. natt på akutten)

Det kan godt være at det er nærmest har blitt en livsstil. Jeg har levd med dette i over tre år nå. Men om det har blitt det så høres det enda vanskeligere å komme ut av det.

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Tror nok det du sier stemmer for mange. Personlig er det bare smerten i å være psykisk dårlig, at livet blir for krevende og man strekker ikke til, at man prøver og prøver men kommer ikke ut av det, at man gir opp. Blir ofte overveldet at en veldig håpløshets og tretthetsfølelse når jeg får disse tankene. Vet ikke om det er omsorg og trøst jeg lengter etter, men kanskje det er det uten at jeg vet det. Kanskje det er en slags rop :» hjelp meg noen for jeg klarer det ikke selv». Og så ser man etter mange år at den hjelpen er ikke  tilgjengelig for meg. At når alt kommer til stykke så er jeg overlatt til meg selv . Og noen ganger stikker det litt når man på dette forumet ser at andre får den hjelpen, kanskje derfor noen blir litt bitter i svarene sine?

Anonymkode: 29a32...2e9

Det er trist at du opplever at hjelpen ikke er tilgjengelig. Jeg er nok en av dem som får hjelpen som andre kan misunne i og med at jeg har fått svært mange innleggelser. Jeg vet ikke hvorfor det er så stor forskjell. Det kan være at en identifiserer mitt lidelsestrykk, at jeg er god på å kommunisere det eller så kan det jo være at en tenker at jeg har mulighet til å komme utav det om en setter alle kluter til. Jeg skulle ønske at alle fikk den hjelpen de ønsker, men samtidig er ikke livet en dans på roser for oss som får innleggelser også. Når det er sagt så Hår det mot slutten av mine innleggelser. Tror de ønsker at jeg skal klare meg selv nå. 

Endret av Fru2020
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Fru2020 skrev (4 minutter siden):

Jeg har hatt veldig mange innleggelser etter at jeg ble syk. Jeg har alltid fått innleggelse når selvmordstankene ble for heftige, nå er det derimot bestemt at jeg ikke skal få innleggelser pga selvmordsplaner (foruten en evt. natt på akutten)

Det kan godt være at det er nærmest har blitt en livsstil. Jeg har levd med dette i over tre år nå. Men om det har blitt det så høres det enda vanskeligere å komme ut av det.

Det er trist at du opplever at hjelpen ikke er tilgjengelig. Jeg er nok en av dem som får hjelpen som andre kan misunne i og med at jeg har fått svært mange innleggelser. Jeg vet ikke hvorfor det er så stor forskjell. Det kan være at en identifiserer mitt lidelsestrykk, at jeg er god på å kommunisere det eller så kan det jo være at en tenker at jeg har mulighet til å komme utav det om en setter alle kluter til. Jeg skulle ønske at alle fikk den hjelpen de ønsker, men samtidig er ikke livet en dans på roser for oss som får innleggelser også. Når det er sagt så Hår det mot slutten av mine innleggelser. Tror de ønsker at jeg skal klare meg selv nå. 

Vil bare si at man kan oppleve det sårt å ikke få god hjelp og samtidig unne andre hjelp!. 

Anonymkode: 29a32...2e9

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Fru2020
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vil bare si at man kan oppleve det sårt å ikke få god hjelp og samtidig unne andre hjelp!. 

Anonymkode: 29a32...2e9

Det har du nok helt rett i. Sannsynligvis er det mange som kjenner det sånn, men når man er her på forumet virker det ikke alltid sånn.

Jeg kjenner igjen følelsen. Jeg kan også synes det er sårt når andre jeg er innlagt med får være der til de blir bedre, mens jeg må ut etter en uke uansett hvordan jeg har det. Det betyr heller ikke at jeg ikke unner dem den hjelpen de får.

Problemet er nok ikke det at noen får mye hjelp, men at noen ikke får nok.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Dere som er kroniske suicidale og har barn: Hvordan er det for dere og barnet/barna? Vet ungene det? Og har dere tenkt på hvordan det blir når ungene blir eldre og forstår mer?

Jeg er selv vokst opp med en kronisk suicidal mor og sitter med endel spørsmål da hun og jeg aldri rakk å prate ordentlig ut om det. Hun lyktes i å dø da jeg var 20. Jeg sliter psykisk selv ( med bl.a asperger syndrom, sterke depresjoner med selvmordstanker og traumer ) og har stor forståelse for valget hun tok, men allikevel så er det noe sårt over å føle at en ikke er  "nok"  til å holde sin mor i live..

 

Anonymkode: 37880...752

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dere som er kroniske suicidale og har barn: Hvordan er det for dere og barnet/barna? Vet ungene det? Og har dere tenkt på hvordan det blir når ungene blir eldre og forstår mer?

Jeg er selv vokst opp med en kronisk suicidal mor og sitter med endel spørsmål da hun og jeg aldri rakk å prate ordentlig ut om det. Hun lyktes i å dø da jeg var 20. Jeg sliter psykisk selv ( med bl.a asperger syndrom, sterke depresjoner med selvmordstanker og traumer ) og har stor forståelse for valget hun tok, men allikevel så er det noe sårt over å føle at en ikke er  "nok"  til å holde sin mor i live..

 

Anonymkode: 37880...752

Mine barn vet ikke om verken suicidalitet, rus eller slikt. De vet om at jeg har en tankesykdom som heter depresjon, som gjør at man blir trist og sliten i følelsene sine, og de er betrygget med at det ikke er deres feil, og at legene på sykehuset hjelper meg så jeg skal bli bedre. De ser meg ikke når jeg er veldig dårlig. De er bare seks og ni år, så noe mer trenger de ikke vite. Hvis de spør meg om noe så svarer jeg de på en tilpasset måte for dem. Skjermer de så godt jeg klarer.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Fru2020
AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dere som er kroniske suicidale og har barn: Hvordan er det for dere og barnet/barna? Vet ungene det? Og har dere tenkt på hvordan det blir når ungene blir eldre og forstår mer?

Jeg er selv vokst opp med en kronisk suicidal mor og sitter med endel spørsmål da hun og jeg aldri rakk å prate ordentlig ut om det. Hun lyktes i å dø da jeg var 20. Jeg sliter psykisk selv ( med bl.a asperger syndrom, sterke depresjoner med selvmordstanker og traumer ) og har stor forståelse for valget hun tok, men allikevel så er det noe sårt over å føle at en ikke er  "nok"  til å holde sin mor i live..

 

Anonymkode: 37880...752

Min sønn vet heller ikke noe om min suicidalitet. Jeg har aldri hatt noen forsøk når han har vært her. Han har derimot godt fått med seg at jeg har vært og er syk. De første årene klarte jeg knapt snakke til han. Det er blitt mye bedre nå. Som Glitter skriver har også min sønn fått tilpasset informasjon. Han er veldig trygg på DPS og synes det er greit når jeg er der, han liker absolutt ikke sykehuset og blir veldig bekymret når jeg er der. Heldigvis har jeg ikke vært på sykehuset på over ett år (foruten akutten)

Veldig trist at du har vokst opp med en syk mor og mistet henne så ung. En sykepleier sa engang at barn av en som har tatt selvmord har større sjans for å ta selvmord selv. Når jeg ikke er suicidal tenker jeg endel på det. Hvis jeg skulle lykkes fratar jeg han ikke bare en mor, men i tillegg øker jeg sjansen for at han skal gjøre det samme.

Jeg forstår godt at det er sårt å tenke at en ikke er nok. Jeg synes også at det er vanskelig at jeg har tider hvor han jeg har ikke er nok til at jeg vil leve. Når jeg har det sånn glemmer jeg på en måte at jeg er mamma, jeg glemmer alle personene i mitt liv, det er bare meg og min smerte som er igjen. Det er vanskelig å forklare.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Glitter skrev (27 minutter siden):

Mine barn vet ikke om verken suicidalitet, rus eller slikt. De vet om at jeg har en tankesykdom som heter depresjon, som gjør at man blir trist og sliten i følelsene sine, og de er betrygget med at det ikke er deres feil, og at legene på sykehuset hjelper meg så jeg skal bli bedre. De ser meg ikke når jeg er veldig dårlig. De er bare seks og ni år, så noe mer trenger de ikke vite. Hvis de spør meg om noe så svarer jeg de på en tilpasset måte for dem. Skjermer de så godt jeg klarer.

 

Fru2020 skrev (17 minutter siden):

Min sønn vet heller ikke noe om min suicidalitet. Jeg har aldri hatt noen forsøk når han har vært her. Han har derimot godt fått med seg at jeg har vært og er syk. De første årene klarte jeg knapt snakke til han. Det er blitt mye bedre nå. Som Glitter skriver har også min sønn fått tilpasset informasjon. Han er veldig trygg på DPS og synes det er greit når jeg er der, han liker absolutt ikke sykehuset og blir veldig bekymret når jeg er der. Heldigvis har jeg ikke vært på sykehuset på over ett år (foruten akutten)

Veldig trist at du har vokst opp med en syk mor og mistet henne så ung. En sykepleier sa engang at barn av en som har tatt selvmord har større sjans for å ta selvmord selv. Når jeg ikke er suicidal tenker jeg endel på det. Hvis jeg skulle lykkes fratar jeg han ikke bare en mor, men i tillegg øker jeg sjansen for at han skal gjøre det samme.

Jeg forstår godt at det er sårt å tenke at en ikke er nok. Jeg synes også at det er vanskelig at jeg har tider hvor han jeg har ikke er nok til at jeg vil leve. Når jeg har det sånn glemmer jeg på en måte at jeg er mamma, jeg glemmer alle personene i mitt liv, det er bare meg og min smerte som er igjen. Det er vanskelig å forklare.

❤️ 

Dere er to sterke damer :)

Anonymkode: 37880...752

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Fru2020
AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

 

❤️

Dere er to sterke damer :)

Anonymkode: 37880...752

Å, takk for det, det gjorde veldig godt å høre💜

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

 

❤️

Dere er to sterke damer :)

Anonymkode: 37880...752

Takk. Det var veldig fint sagt. :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie
AnonymBruker skrev (På 19.4.2021 den 13.06):

Jeg er selv vokst opp med en kronisk suicidal mor og sitter med endel spørsmål da hun og jeg aldri rakk å prate ordentlig ut om det. Hun lyktes i å dø da jeg var 20. Jeg sliter psykisk selv ( med bl.a asperger syndrom, sterke depresjoner med selvmordstanker og traumer ) og har stor forståelse for valget hun tok, men allikevel så er det noe sårt over å føle at en ikke er  "nok"  til å holde sin mor i live..

 

Anonymkode: 37880...752

Tankene dine har jeg forstått er veldig vanlig etter å ha vært barn til en forelder som strever psykisk. I desember ble det jo fremlagt en rapport der det kom frem at barn til psykisk syke var blitt overlatt for mye til seg selv. Foreldrene kunne ikke lastes, for de er jo syke med sitt lidelsestrykk, men det offentlige burde stå mer på for å gi riktig hjelp og f.eks. spørre mer etter hvordan barn blir ivaretatt før, under og ikke minst i etterkant av innleggelser. Slik det norske samfunnet har valgt å organisere seg, er det et offentliges ansvar.

Men husk at ansvaret for din mors valg ligger ene og alene på hennes skuldrer. Du kan ikke stille deg ansvarlig for å holde en person (og særlig ikke ens foreldre) i live eller ikke. Det ansvaret må hver enkelt ta - og du var selv et barn og barn har ansvar deretter. Jeg håper du har fått snakket ut med noen om dette...

Min egen motivasjon nå til å ikke gjøre selvmordsforsøk de siste 12-14 årene, for jeg har også hatt status som kronisk suicidal en gang, er hensynet til de rundt meg. Jeg bestemte meg for at det stempelet skal bort. Men som @Fru2020 er inne på, er det som om den evnen til å ta hensynet, forsvinner i takt med økt subjektiv psykisk smerte. Som om en blindes av smerte bokstavelig talt.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Opprett ny...