Har vært innlagt lengre med bare selvmordstanker enn da jeg faktisk prøvde å ta selvmord

[AnonymBruker]

Jeg har nå vært innlagt i litt over 2 måneder nå hovedsaklig på grunn av sterke selvmordstanker. Jeg har ikke hatt en eneste permisjon og har hatt utgang med følge helt til nå. Det er ganske frustrerende. Da jeg var innlagt etter selvmordsforsøk var jeg bare innlagt i en knapp måned der jeg ganske raskt etter innleggelse fant igjen viljen til å ville leve. Føler det begynner å bli langdrygt og at jeg ikke kommer noen vei da tankene er så fastlåst på selvmord at jeg ikke makter se noen annen utvei. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje noen har noen gode råd? 

Anonymkode: 1fdce...d2e

[Glitter]

Vil tro du ennå er der da fordi de ser at du ikke har fått tilbake viljen din til livet, og at de ikke har sett at faren har lagt seg, selv om du ikke har gjort noe forsøk. Det er jo ikke nødvendigvis at man har forsøkt som sier noe om hvor mye hjelp eller hvor langvarig hjelp man trenger, men alt rundt. Hvis jeg klarer å gjøre meg forstått. 

Jeg føler virkelig med deg. Det er tungt slik du har det nå. Jeg har ingen gode råd egentlig, men jeg "lytter" gjerne hvis du vil skrive mer. Kanskje jeg har noe mer å bidra med. Om ikke annet er vi jo litt i samme båt når det gjelder tanker og liv om død. 

Kan jo spørre deg hva du ellers liker å gjøre og slikt, men det antar jeg de har spurt deg masse om der du er. Men du må gjerne fortelle.

 

Endret 18. juni 2021 av Glitter

[AnonymBruker]

Glitter skrev (3 minutter siden):

Vil tro du ennå er der da fordi de ser at du ikke har fått tilbake viljen din til livet, og at de ikke har sett at faren har lagt seg, selv om du ikke har gjort noe forsøk. Det er jo ikke nødvendigvis at man har forsøkt som sier noe om hvor mye hjelp eller hvor langvarig hjelp man trenger, men alt rundt. Hvis jeg klarer å gjøre meg forstått. 

Jeg føler virkelig med deg. Det er tungt slik du har det nå. Jeg har ingen gode råd egentlig, men jeg "lytter" gjerne hvis du vil skrive mer. Kanskje jeg har noe mer å bidra med. Om ikke annet er vi jo litt i samme båt når det gjelder tanker og liv om død. 

Kan jo spørre deg hva du ellers liker å gjøre og slikt, men det antar jeg de har spurt deg masse om der du er. Men du må gjerne fortelle.

 

Ja, jeg har heldigvis en veldig flink behandler som virkelig ser meg, som kjenner meg nesten litt for godt og som vet hva jeg trenger. Jeg kjenner meg veldig heldig (så jeg får dårlig samvittighet) som får all denne hjelpen, man hører jo om andre som virkelig kjemper for å få hjelp og kanskje ikke får innleggelse en gang uansett hvor sårt de trenger det. Så det at jeg kan være her og få så mye forståelse og hjelp setter jeg virkelig pris på. 

Så fint å høre du ønsker å lytte. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, men det er vanskelig å ha det slik når man "har alt å leve for", men likevel ikke klarer å finne viljen til å ville leve for en selv og ikke for alle andre. Jeg har jo familie og venner som er glade i meg, og jeg har jo for så vidt en fremtid jeg kan fylle med det jeg vil. Akkurat nå er det de næreste jeg lever for, det og redselen for å mislykkes. Behandler sier at om jeg en gang lykkes med å ta livet mitt så ville hun sørget over alt det jeg ikke ville fått oppleve, som reiser, kanskje en givende jobb, finne noen som elsker meg for den jeg er (kjæreste) osv. Selv om alt dette føles fullstendig uoppnåelig akkurat nå.

Ja, vi har snakket en del om det og vi prøver å finne litt tilbake den gleden jeg hadde av å gjøre disse tingene før. Jeg liker veldig godt å fotografere, det blir en måte å dokumentere livet mitt og å huske på. Blir som en slags dagbok, også er det så fint å ha minner å se tilbake på. En eller annen gang hadde jeg tenkt å lage en fotobok. Ellers går jeg mye turer og på fjellet. Jeg setter veldig pris på å være ute i naturen. Det er noe spesielt med den følelsen når man endelig når en fjelltopp. En annen ting vi har snakket litt om er det å få en hund, som er noe jeg har ønsket veldig lenge. Men har ikke turt å ta det steget mtp hvor dårlig jeg har vært og at jeg ikke vet om jeg er klar for alt det innebærer. 

Anonymkode: 1fdce...d2e

[Glitter]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Ja, jeg har heldigvis en veldig flink behandler som virkelig ser meg, som kjenner meg nesten litt for godt og som vet hva jeg trenger. Jeg kjenner meg veldig heldig (så jeg får dårlig samvittighet) som får all denne hjelpen, man hører jo om andre som virkelig kjemper for å få hjelp og kanskje ikke får innleggelse en gang uansett hvor sårt de trenger det. Så det at jeg kan være her og få så mye forståelse og hjelp setter jeg virkelig pris på. 

Så fint å høre du ønsker å lytte. Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, men det er vanskelig å ha det slik når man "har alt å leve for", men likevel ikke klarer å finne viljen til å ville leve for en selv og ikke for alle andre. Jeg har jo familie og venner som er glade i meg, og jeg har jo for så vidt en fremtid jeg kan fylle med det jeg vil. Akkurat nå er det de næreste jeg lever for, det og redselen for å mislykkes. Behandler sier at om jeg en gang lykkes med å ta livet mitt så ville hun sørget over alt det jeg ikke ville fått oppleve, som reiser, kanskje en givende jobb, finne noen som elsker meg for den jeg er (kjæreste) osv. Selv om alt dette føles fullstendig uoppnåelig akkurat nå.

Ja, vi har snakket en del om det og vi prøver å finne litt tilbake den gleden jeg hadde av å gjøre disse tingene før. Jeg liker veldig godt å fotografere, det blir en måte å dokumentere livet mitt og å huske på. Blir som en slags dagbok, også er det så fint å ha minner å se tilbake på. En eller annen gang hadde jeg tenkt å lage en fotobok. Ellers går jeg mye turer og på fjellet. Jeg setter veldig pris på å være ute i naturen. Det er noe spesielt med den følelsen når man endelig når en fjelltopp. En annen ting vi har snakket litt om er det å få en hund, som er noe jeg har ønsket veldig lenge. Men har ikke turt å ta det steget mtp hvor dårlig jeg har vært og at jeg ikke vet om jeg er klar for alt det innebærer. 

Anonymkode: 1fdce...d2e

Så godt å høre at du har en bra behandler du er trygg på. Jeg kan forstå det du sier om å nærmest få dårlig samvittighet fordi andre opplever å ikke få hjelp, men selv om noen dessverre ikke får det, så må jo du ta i mot den hjelpen du får. Det er ikke ditt ansvar. Det er systemet som må skjerpe seg/bygges opp igjen slik at flere får hjelp. Ingenting blir bedre av at du skal takke nei til hjelp pga dårlig samvittighet. 

Man kan ha omtrent alt i livet og likevel være så langt nede at en ikke klarer å se noen annen utvei enn døden. Å ha folk rundt seg kan for mange være til stor hjelp, men når det kommer til alvorlig sykdom så blir det så mye mer komplisert enn som så. Jeg prøver å tenke at akkurat nå får det at jeg har personer som er glad i meg være motivasjonen til å prøve å kjempe videre igjen. Kanskje det er nok for deg også akkurat nå. Så kan du finne motivasjon innenfra, for den egen del, etter hvert? Vet ikke jeg. Det er bare slik jeg prøver å tenke selv for tiden. 

Fotografering er jo en veldig fin hobby. Siden du har funnet glede i det, så kanskje du kan finne tilbake til den igjen. 

Har du tenkt noe på hva slags hund du vil ha, den dagen du tror du er frisk nok? Jeg ønsker meg engelsk springer spaniel.

Btw: Håper ikke du lar deg skremme vekk av de stygge kommentarene fra AB. Jeg vet ikke om du er vant til dette forumet eller ikke, men det er noen stk her på DOL som kan spy ut det ene og det andre. Det kan være vanskelig å ikke bli såret, men ikke la deg skremme vekk. Det er mye god støtte å få på DOL. 

[Admin]

Tråden er ryddet i henhold til forumets regler.

Admin

[AnonymBruker]

Glitter skrev (På 18.6.2021 den 19.58):

Så godt å høre at du har en bra behandler du er trygg på. Jeg kan forstå det du sier om å nærmest få dårlig samvittighet fordi andre opplever å ikke få hjelp, men selv om noen dessverre ikke får det, så må jo du ta i mot den hjelpen du får. Det er ikke ditt ansvar. Det er systemet som må skjerpe seg/bygges opp igjen slik at flere får hjelp. Ingenting blir bedre av at du skal takke nei til hjelp pga dårlig samvittighet. 

Man kan ha omtrent alt i livet og likevel være så langt nede at en ikke klarer å se noen annen utvei enn døden. Å ha folk rundt seg kan for mange være til stor hjelp, men når det kommer til alvorlig sykdom så blir det så mye mer komplisert enn som så. Jeg prøver å tenke at akkurat nå får det at jeg har personer som er glad i meg være motivasjonen til å prøve å kjempe videre igjen. Kanskje det er nok for deg også akkurat nå. Så kan du finne motivasjon innenfra, for den egen del, etter hvert? Vet ikke jeg. Det er bare slik jeg prøver å tenke selv for tiden. 

Fotografering er jo en veldig fin hobby. Siden du har funnet glede i det, så kanskje du kan finne tilbake til den igjen. 

Har du tenkt noe på hva slags hund du vil ha, den dagen du tror du er frisk nok? Jeg ønsker meg engelsk springer spaniel.

Btw: Håper ikke du lar deg skremme vekk av de stygge kommentarene fra AB. Jeg vet ikke om du er vant til dette forumet eller ikke, men det er noen stk her på DOL som kan spy ut det ene og det andre. Det kan være vanskelig å ikke bli såret, men ikke la deg skremme vekk. Det er mye god støtte å få på DOL. 

Det er sant. Man kan vel ikke ta ansvar for andre enn en selv. Er bare synd at psykiatri tilbudet i mange tilfeller er alt for dårlig for mange.  Ja, det er en fin måte å tenke på synes jeg, at man på en måte lar andre bære håpet for en når en ikke har noe selv. Jeg har tenkt mye på hvilken hund jeg vil ha og tror jeg helst ville hatt en shiba, eventuelt har jeg tenkt mye på å få en omplasseringshund og da ville jo rase ikke spilt så stor rolle egentlig. Helst en mellomstor hund da. 

Lar meg ikke skremme vekk så lett. Har vært her en stund, men ikke ofte jeg skriver noe selv. Tenker det beste er å bare ignorere.

Anonymkode: 1fdce...d2e

[Glitter]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Det er sant. Man kan vel ikke ta ansvar for andre enn en selv. Er bare synd at psykiatri tilbudet i mange tilfeller er alt for dårlig for mange.  Ja, det er en fin måte å tenke på synes jeg, at man på en måte lar andre bære håpet for en når en ikke har noe selv. Jeg har tenkt mye på hvilken hund jeg vil ha og tror jeg helst ville hatt en shiba, eventuelt har jeg tenkt mye på å få en omplasseringshund og da ville jo rase ikke spilt så stor rolle egentlig. Helst en mellomstor hund da. 

Lar meg ikke skremme vekk så lett. Har vært her en stund, men ikke ofte jeg skriver noe selv. Tenker det beste er å bare ignorere.

Anonymkode: 1fdce...d2e

Ja, noen ganger klarer man bare ikke å bære håpet sitt selv. 

Shiba er jo fine og morsomme hunder da.

Hvordan føler du det går nå? 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (På 22.6.2021 den 19.41):

Ja, noen ganger klarer man bare ikke å bære håpet sitt selv. 

Shiba er jo fine og morsomme hunder da.

Hvordan føler du det går nå? 

Jeg føler det går like dårlig som det har gått hele veien, vet det høres kanskje i overkant veldig pessimistisk ut men... Jeg føler meg ikke noe bedre, fremgangen jeg har hatt er minimal. Hadde samtale med ene behandler i går og hun sa at medisiner fungerer som en krykke, men man må faktisk bruke den krykken for å bli bedre. Og jeg tror det er der en del av problemet ligger, jeg har gitt opp å kjempe videre. Eller, har vel ikke helt gitt opp for jeg er jo fortsatt her og tar i mot hjelp men jeg er fortsatt like fastlåst som jeg har vært. Jeg "vet" jo innerst inne at det kan bli bedre, men jeg vil på en måte ikke ta det inn. Tror jeg bare er så vandt til å ha det dårlig at noe annet virker uoppnåelig. 

Ellers er det vel tenkt at jeg skal være her en måned til, så blir det en måned hjemme hos min far før jeg blir innlagt igjen. Jeg er veldig spent på hvordan sommeren kommer til å bli... Blir rart å bo hjemme hos min far igjen, jeg er jo tross alt voksen og har egen leilighet, men det var enten det eller å bli innlagt i en annen by som vil bli langt fra hjemstedet. 

Anonymkode: 1fdce...d2e

[Glitter]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg føler det går like dårlig som det har gått hele veien, vet det høres kanskje i overkant veldig pessimistisk ut men... Jeg føler meg ikke noe bedre, fremgangen jeg har hatt er minimal. Hadde samtale med ene behandler i går og hun sa at medisiner fungerer som en krykke, men man må faktisk bruke den krykken for å bli bedre. Og jeg tror det er der en del av problemet ligger, jeg har gitt opp å kjempe videre. Eller, har vel ikke helt gitt opp for jeg er jo fortsatt her og tar i mot hjelp men jeg er fortsatt like fastlåst som jeg har vært. Jeg "vet" jo innerst inne at det kan bli bedre, men jeg vil på en måte ikke ta det inn. Tror jeg bare er så vandt til å ha det dårlig at noe annet virker uoppnåelig. 

Ellers er det vel tenkt at jeg skal være her en måned til, så blir det en måned hjemme hos min far før jeg blir innlagt igjen. Jeg er veldig spent på hvordan sommeren kommer til å bli... Blir rart å bo hjemme hos min far igjen, jeg er jo tross alt voksen og har egen leilighet, men det var enten det eller å bli innlagt i en annen by som vil bli langt fra hjemstedet. 

Anonymkode: 1fdce...d2e

Leit å høre at det ennå er like vondt. 

Det er jo sant som hun sier. Både medisiner og behandling er vel en slags krykke? Man må jobbe veldig hardt selv uansett. Og det er så mye lettere sagt enn gjort. Man kan føle at man jobber skikkelig hardt, men så kjenner man seg ikke alltid så mye bedre likevel. Men som du sier så vet du jo innerst inne at det kan bli bedre. Det håper jeg gjelder for de fleste av oss som sliter. Det er lettere å håpe og tro at det er slik for andre enn en selv da. Å få det bedre, å kjenne på livslyst. Det er en fremmed tanke for mange. Meg selv inkludert. 

Jeg synes det er fint at du får så god hjelp nå. De ser deg og det du trenger. Og jeg håper du ser at det fortjener du. Like mye som alle andre. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (På 27.6.2021 den 9.59):

Leit å høre at det ennå er like vondt. 

Det er jo sant som hun sier. Både medisiner og behandling er vel en slags krykke? Man må jobbe veldig hardt selv uansett. Og det er så mye lettere sagt enn gjort. Man kan føle at man jobber skikkelig hardt, men så kjenner man seg ikke alltid så mye bedre likevel. Men som du sier så vet du jo innerst inne at det kan bli bedre. Det håper jeg gjelder for de fleste av oss som sliter. Det er lettere å håpe og tro at det er slik for andre enn en selv da. Å få det bedre, å kjenne på livslyst. Det er en fremmed tanke for mange. Meg selv inkludert. 

Jeg synes det er fint at du får så god hjelp nå. De ser deg og det du trenger. Og jeg håper du ser at det fortjener du. Like mye som alle andre. 

I dag har vært en bedre dag, håper bare det varer. 

Ja, det er sant det at man må jobbe virkelig hardt. Som psykologen sa til meg for noen uker siden, de kan ikke hjelpe meg om jeg har gitt opp. Man må ville kjempe selv, og ville ha hjelp, for at en skal kunne hjelpes. 

Takk, jeg prøver å ta til meg det selv om jeg har ganske dårlig samvittighet for all den hjelpen jeg får når det er andre som ikke får den hjelpen de skulle ha trengt. 

Anonymkode: 1fdce...d2e

[Glitter]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

I dag har vært en bedre dag, håper bare det varer. 

Ja, det er sant det at man må jobbe virkelig hardt. Som psykologen sa til meg for noen uker siden, de kan ikke hjelpe meg om jeg har gitt opp. Man må ville kjempe selv, og ville ha hjelp, for at en skal kunne hjelpes. 

Takk, jeg prøver å ta til meg det selv om jeg har ganske dårlig samvittighet for all den hjelpen jeg får når det er andre som ikke får den hjelpen de skulle ha trengt. 

Anonymkode: 1fdce...d2e

Det er nettopp det som er. 

Ja, det er det bra du gjør. Jeg følte ikke skyld tidligere, men etter å mange ganger ha blitt angrepet på forum og slikt fordi jeg får den hjelpen jeg får så har jeg også begynt å kjenne på det samme. Jeg forsøker likevel å tenke det jeg skrev til deg, og også si det til andre som føler det slik. Det skal ikke være sånn. 

Så fint du har hatt en litt bedre dag i dag. Det er viktig å ta vare på, når de mer tyngre dagene kommer. Jeg legger veldig merke til de verste dagene, mens de gode blir fort glemt på en måte. Men ingen dager er helt like. Selv om det kan føles sånn. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (15 timer siden):

Det er nettopp det som er. 

Ja, det er det bra du gjør. Jeg følte ikke skyld tidligere, men etter å mange ganger ha blitt angrepet på forum og slikt fordi jeg får den hjelpen jeg får så har jeg også begynt å kjenne på det samme. Jeg forsøker likevel å tenke det jeg skrev til deg, og også si det til andre som føler det slik. Det skal ikke være sånn. 

Så fint du har hatt en litt bedre dag i dag. Det er viktig å ta vare på, når de mer tyngre dagene kommer. Jeg legger veldig merke til de verste dagene, mens de gode blir fort glemt på en måte. Men ingen dager er helt like. Selv om det kan føles sånn. 

Så leit å høre at du har opplevd det. Noen folk er dessverre sånn, det er leit. 

Det er viktig, ja. Har det ganske likt, når det er flere negative dager enn bedre så glemmer man fort at det ikke alltid er like ille. 

Hvordan går det med deg forresten? Har brukt mye tid på å skrive om meg selv, tenkte ikke på å spørre tilbake.

Anonymkode: 1fdce...d2e

[Glitter]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så leit å høre at du har opplevd det. Noen folk er dessverre sånn, det er leit. 

Det er viktig, ja. Har det ganske likt, når det er flere negative dager enn bedre så glemmer man fort at det ikke alltid er like ille. 

Hvordan går det med deg forresten? Har brukt mye tid på å skrive om meg selv, tenkte ikke på å spørre tilbake.

Anonymkode: 1fdce...d2e

Ja man gjør jo det. 

Hehe, takk. Det er jo din tråd så det er da naturlig. Jeg har det ganske tungt om dagene. Er mye i ro og føler jeg er helt prisgitt helsevesenet akkurat nå. Jeg har en ganske tung dag i dag. Da er det vanskelig å huske på at ikke alle dagene er like ille.