Hvordan håndtere dette? Kan ikke snakke til "barnet mitt".

[AnonymBruker]

Dette er bare så vondt og vanskelig. Barnet her er ferdig utdannet, har flyttet midlertidig hjem etter studiene. Allerede i tenårene har det vanskelig å kommunisere med barnet og det har satt munnkurv på meg. Jeg er engstelig unnvikende og barnet er hissig, banner, kaller meg lett fitte og andre ting for å provosere. Ved 18 årsalder sa jeg klart ifra at jeg ikke godtok å bli snakket til slik og gav barnet valget mellom å enten ha en skikkelig dialog eller flytte. Tre døgn ble barnet værende hos sin far før det falt ut med han og stemor også. Kom da hjem og gråt hysterisk. En stor og dyr utenlandstur med far har blitt avbrutt pga dette. Barnet har gått fysisk til angrep en gang også. Dette er noen eksempler på hvor brutalt det er å ha barnet i hus. Jeg trodde at det skulle hjelpe å flytte ut, studere og klare seg selv. Det var fhv rolig ett par år men så har det økt på igjen. Nå er det ferie, barnet er nettopp kommet hjem.

Jeg makter ikke dette, alt hva som sies er galt. Kan også nevne at jeg siste året sjeldent får svar på meldinger. Av og til har det vert andre som har svart (tar selfies og sender meg) og da bare småfrekke svar. Barnet vet at jeg har ett anstrengt forhold til sms og telefon men også at jeg alltid svarer og alltid er beredt til å kjøre 30 mil om det trengs. Barnet har alle årene som student bodd i diverse kollektiv og det har vert veldig stas. Dermed blir jeg sittende med en følelse av at det er meg barnet ikke klarer å være med. Er redd en konfrontasjon (for en rolig samtale er ikke mulig) vil bli ett brudd i relasjonen. Så, hvordan gripe dette fatt. Barnet hører mere på stefar enn meg men jeg må jo få lov til å oppholde meg i eget hjem og si noe uten å få regler med banning og kallenavn og uten at stefar må gå imellom.

Anonymkode: 3b8af...333

[kupton]

Du må få vedkommende ut av huset. 

[Worrisome Plenty]

Hadde jeg behandlet mine foreldre slik ,ville jeg blitt kastet ut. Vil du være dørmatte og finne deg i det, så vil han eller henne utnytte det. 

[Gjest Håpeful]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Dette er bare så vondt og vanskelig. Barnet her er ferdig utdannet, har flyttet midlertidig hjem etter studiene. Allerede i tenårene har det vanskelig å kommunisere med barnet og det har satt munnkurv på meg. Jeg er engstelig unnvikende og barnet er hissig, banner, kaller meg lett fitte og andre ting for å provosere. Ved 18 årsalder sa jeg klart ifra at jeg ikke godtok å bli snakket til slik og gav barnet valget mellom å enten ha en skikkelig dialog eller flytte. Tre døgn ble barnet værende hos sin far før det falt ut med han og stemor også. Kom da hjem og gråt hysterisk. En stor og dyr utenlandstur med far har blitt avbrutt pga dette. Barnet har gått fysisk til angrep en gang også. Dette er noen eksempler på hvor brutalt det er å ha barnet i hus. Jeg trodde at det skulle hjelpe å flytte ut, studere og klare seg selv. Det var fhv rolig ett par år men så har det økt på igjen. Nå er det ferie, barnet er nettopp kommet hjem.

Jeg makter ikke dette, alt hva som sies er galt. Kan også nevne at jeg siste året sjeldent får svar på meldinger. Av og til har det vert andre som har svart (tar selfies og sender meg) og da bare småfrekke svar. Barnet vet at jeg har ett anstrengt forhold til sms og telefon men også at jeg alltid svarer og alltid er beredt til å kjøre 30 mil om det trengs. Barnet har alle årene som student bodd i diverse kollektiv og det har vert veldig stas. Dermed blir jeg sittende med en følelse av at det er meg barnet ikke klarer å være med. Er redd en konfrontasjon (for en rolig samtale er ikke mulig) vil bli ett brudd i relasjonen. Så, hvordan gripe dette fatt. Barnet hører mere på stefar enn meg men jeg må jo få lov til å oppholde meg i eget hjem og si noe uten å få regler med banning og kallenavn og uten at stefar må gå imellom.

Anonymkode: 3b8af...333

Personen kan jo ikke ha det særlig bra med seg selv når hen oppfører seg slik? Har hen fått noe behandling eller liknende?

[AnonymBruker]

Det er rart å lese at du kaller ham «barnet». Etter hva jeg kan forstå er han ikke noe barn lenger men en voksen mann som man kan stille tydelige krav og forventninger til. Han skal ikke bo hjemme lenger. Mye kan tyde på at din unnvikelse provoserer ham til å behandle deg dårlig. Det er en merkelig mekanisme men det at noen oppfører seg som en «underdog» kan fremelske de verste sider i andre. Når du ikke selv setter grenser og respekterer deg selv så kan det tenkes at han ikke heller gjøre det.

Anonymkode: 9917c...196

[Lillemus]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Dette er bare så vondt og vanskelig. Barnet her er ferdig utdannet, har flyttet midlertidig hjem etter studiene. Allerede i tenårene har det vanskelig å kommunisere med barnet og det har satt munnkurv på meg. Jeg er engstelig unnvikende og barnet er hissig, banner, kaller meg lett fitte og andre ting for å provosere. Ved 18 årsalder sa jeg klart ifra at jeg ikke godtok å bli snakket til slik og gav barnet valget mellom å enten ha en skikkelig dialog eller flytte. Tre døgn ble barnet værende hos sin far før det falt ut med han og stemor også. Kom da hjem og gråt hysterisk. En stor og dyr utenlandstur med far har blitt avbrutt pga dette. Barnet har gått fysisk til angrep en gang også. Dette er noen eksempler på hvor brutalt det er å ha barnet i hus. Jeg trodde at det skulle hjelpe å flytte ut, studere og klare seg selv. Det var fhv rolig ett par år men så har det økt på igjen. Nå er det ferie, barnet er nettopp kommet hjem.

Jeg makter ikke dette, alt hva som sies er galt. Kan også nevne at jeg siste året sjeldent får svar på meldinger. Av og til har det vert andre som har svart (tar selfies og sender meg) og da bare småfrekke svar. Barnet vet at jeg har ett anstrengt forhold til sms og telefon men også at jeg alltid svarer og alltid er beredt til å kjøre 30 mil om det trengs. Barnet har alle årene som student bodd i diverse kollektiv og det har vert veldig stas. Dermed blir jeg sittende med en følelse av at det er meg barnet ikke klarer å være med. Er redd en konfrontasjon (for en rolig samtale er ikke mulig) vil bli ett brudd i relasjonen. Så, hvordan gripe dette fatt. Barnet hører mere på stefar enn meg men jeg må jo få lov til å oppholde meg i eget hjem og si noe uten å få regler med banning og kallenavn og uten at stefar må gå imellom.

Anonymkode: 3b8af...333

Har dette "barnet" en eller annen diagnose? Dette er jo på ingen måte normal oppførsel av et friskt menneske i midten av 20-årene. Vedkommende må snarest finne seg en hybel og stå på egne bein. Gi klar beskjed, gjerne fra stefar ettersom vedkommende tydeligvis har mer respekt for stefar enn for deg, om at slik oppførsel mot sin mor ikke på noen måte blir tolerert, men at det fører til at vedkommende umiddelbart må forlate huset for en tid. Har dere kontakt med psykiatrien?

Du må også sette grenser, å kaste seg i bilen og kjøre 30 mil for å hente barnet er uaktuelt med mindre det faktisk står om liv.

[Gjest]

Støtter de andre svarene her. Hadde mine barn (mine er også studenter) oppført seg sånn så hadde jeg ikke ønsket å ha dem hjemme. Du må nok som det sies sette tydelige grenser på at det ikke er greit å bli snakket sånn til, og at alternativet er at hun/han ikke kan bo der.

At vedkommende ikke har noe sted å gjøre av seg i sommerferiene (annet enn hjemme hos dere) er egentlig ikke ditt problem lenger. Synes jo også det er litt rart at vedkommende selv ønsker å bo hjemme når det bare får fram dårlige følelser og sider ved ham/henne selv. Normalt sett ville man vel, av egen interesse om ikke annet, ønsket å unngå det?

Endret 21. juni 2021 av Gjest

[Kayia]

Jeg har ingen problemer med å forstå at dette er vondt og vanskelig. For meg ville det vært svært vrient å be eget barn om å flytte, -uavhengig av alder. Det skal, slik jeg ser det, uhorvelig mye til for at en normal person skal kunne slå hånden av/ avvisr egne barn, og etter min mening bør det være siste utveg etter å ha forsøkt å finne adre, bedre løsninger.  

Jeg trenger imidlertid svar på noen spørsmål om situasjonen før jeg kan si noe om hva jeg tenker vil være til hjelp i situasjonen dere står i. 

1. Hvordan fungerer vedkommende sosialt/relasjonelt? Hvordan er barnets relasjon til faren, søsken, besteforeldre? Har barnet venner/ omgangskrets? Er barnet glad sammen med andre?

2. Funksjonsnivå: Hvordan fungerer barnet på jobb? Møter barnet til avtaler, utfører jobben på tilfredsstillende måte? Hvor stor stillingsandel har barnet? Er barnet normalt flidd? Rydder og vasker barnet etter seg og tar ansvar for fellesskapet?

3. Forhistorie: Har barnet en (p)sykehistorikk? Var dere i kontakt med og fikk bistand av BUP eller andre hjelpeinstanser da barnet var yngre og slet med det samme? Hvorfor/ hvorfor ikke? Og - har barnet kontakt med helsevesenet pr i dag? Hvordan er barnets søsken i humøret? 

4. Miljø: Hvordan vil du beskrive hverdagen hjemme hos dere? Er det generelt høyt konfliktnivå eller er det kun barnet som bidrar til dårlig stemning?, Har dere gode rutiner for fordeling av arbeidsoppgaver i hjemmet? Er det hyggelig tone mellom dere andre? Dersom ja - hvordan reagerer barnet på at dere andre har det bra? Dersom nei - hva er årsaken til dette? 

 

Før jeg vet noe som helst om dere kan jeg si noe generelt:

Jeg tror jeg ville startet med meg selv, og forsøkt å omstille meg fra å selv være emosjonell, presset og såret. Jeg ville fokusert på å møte situasjonen og barnet med ro. Samtidig ville jeg vært pågående og løsningsorientert, selv om dette irriterte barnet, og jeg ville gjort det tydelig at dette måtte barnet tåle så lenge barnet bodde under mitt tak.

Jeg ville også gjort mye for å være tydelig i voksenrollen/foreldrerollen, og forsøke å unngå å selv bli provosert eller gå i offerrolle. Jeg ville uttrykt tydelig at oppførselen viser at barnet ikke har det bra, og sagt at jeg gjerne vil være til hjelp. Jeg ville ogå forsøke å ansvarliggjøre barnet ved å spørre hvilke forslag til løsning barnet selv hadde. Med andre ord - lagt opp til løsningsorientert dialog. Jeg ville også spurt om barnet selv hadde tro på om det  var best for dere alle at barnet fortsatte å bo hjemme eller flytte for seg selv. 

Parallelt ville jeg forsøkt å forstå hvorfor barnet oppførte seg slik, dvs hva som var bakenforliggende. Jeg ville vært åpen for å lytte til det barnet kom med av forklaring. Jeg ville forsøkt å ikke vært avvisende, streng, gå i forsvar eller være emosjonell tilbake, men forsøkt så godt jeg kunne å forstå - og vise dette til barnet. Dette ville jeg gjort om barnet var 25 også.

Jeg ville dessuten oppfordret barnet til å finne en samtalepartner, en venn, lege, psykolog el andre å sparre med, og jeg ville oppsøkt samme bistand selv. Dere vil nok begge har behov for å snakke med en uhildet person, kanskje både hver for dere og sammen.

Men altså - for meg ville det vært feil å skulle avvise barnet kaste det på dør og kanskje risikere relasjonen for alltid - i alle fall før absolutt alle steiner var snudd først..

[Kayia]

Lillemus skrev (10 timer siden):

å kaste seg i bilen og kjøre 30 mil for å hente barnet er uaktuelt med mindre det faktisk står om liv.

Jøss, du går glipp av noe hyggelig om du aldri gidder sette deg i bilen og hente egne barn må jeg si  Dessuten syns jeg foreldre skal gjøre såpass, uavhengig av om de (syns de) har noe hyggeligere å gjøre eller ikke, men det er meg da.

Med det sagt - jeg ville heller ikke latt meg kjefte ut på veien, men det er langt derfra til at det må stå om liv. Jeg har hentet Jr i andre byer flere ganger, både med og uten flyttelass, og gjør det gjerne mange ganger til! 

Endret 21. juni 2021 av Kayia

[Lillemus]

Kayia skrev (30 minutter siden):

Jøss, du går glipp av noe hyggelig om du aldri gidder sette deg i bilen og hente egne barn må jeg si  Dessuten syns jeg foreldre skal gjøre såpass, uavhengig av om de (syns de) har noe hyggeligere å gjøre eller ikke, men det er meg da.

Med det sagt - jeg ville heller ikke latt meg kjefte ut på veien, men det er langt derfra til at det må stå om liv. Jeg har hentet Jr i andre byer flere ganger, både med og uten flyttelass, og gjør det gjerne mange ganger til! 

I dette tilfellet er det noe annet, her er det nok ikke snakk om et normalt, friskt barn.

Jeg henter og bringer mine barn hver gang de er hos meg forøvrig. 😊

Endret 21. juni 2021 av Lillemus

[Kayia]

Lillemus skrev (19 minutter siden):

I dette tilfellet er det noe annet, her er det nok ikke snakk om et normalt, friskt barn.

Jeg henter og bringer mine barn hver gang de er hos meg forøvrig. 😊

Så om ett av dine barn hadde en eller annen (psykisk) utfordring så ville du krevd at det skulle stått om liv om vedkommende ikke "tok seg sammen" eller noe i den duren? Hmmm jeg får meg ikke til å tro at du mener det, og det er derfor jeg kommenterer også. Det er så lett å tenke at man ville gjort sånn eller sånn om man gikk i andres sko, men jeg syns det er temmelig lettvinte svar (inkl fra kupton) i denne tråden. Jeg tviler på at svarene er til hjelp for ts og ikke minst - til hjelp for barnet som åpenbart har behov for bistand. Dette barnet skal også bli noens kjæreste, noens far/mor, kollega og venn, og trenger hjelp til å bli en bedre versjon av seg selv. Det blir ikke vedkommende av å møtes med avvisning.

Endret 21. juni 2021 av Kayia

[kupton]

Kayia skrev (2 minutter siden):

jeg syns det er temmelig lettvinte svar (inkl fra kupton) i denne tråden.

Ut fra innlegget antar jeg at "barnet" er midt i tjueårene. Hvis mitt barn hadde kommet hjem i ferien og stadig hatt en spåkbruk overfor sin mor av typen å kalle henne fitte, hadde jeg bedt hen finne seg et annet sted å bo i ferien. Det er ikke å slå hånden av noen, men det er å sette noen absolutte (og minimale) grenser for hva som er akseptabelt om en bor under samme tak. Så hadde jeg sagt at vedkommende alltid var velkommen på besøk under forutsetning av at et minimum av folkeskikk oppvises.

For meg er det ikke slik at det er et unntak for et minimum folkeskikk og respekt overfor foreldre.

[Kayia]

kupton skrev (Akkurat nå):

Ut fra innlegget antar jeg at "barnet" er midt i tjueårene. Hvis mitt barn hadde kommet hjem i ferien og stadig hatt en spåkbruk overfor sin mor av typen å kalle henne fitte, hadde jeg bedt hen finne seg et annet sted å bo i ferien. Det er ikke å slå hånden av noen, men det er å sette noen absolutte (og minimale) grenser for hva som er akseptabelt om en bor under samme tak. Så hadde jeg sagt at vedkommende alltid var velkommen på besøk under forutsetning av at et minimum av folkeskikk oppvises.

For meg er det ikke slik at det er et unntak for et minimum folkeskikk og respekt overfor foreldre.

Det er vel ingen som synes det er hyggelig eller greit med slik oppførsel og språkbruk, men slik atferd kommer ikke fra intet og over natta. Den går heller ikke over av seg selv. Dette vet du bedre enn noen.

For meg er det en forelders fordømte plikt å forsøke å kartlegge hva som kan ligge bak og prøve alt for at slik oppførsel ikke skal prege resten av den unge voksnes liv. Jeg tviler sterkt på at en som kaller sin mor "fitte" fungerer på alle andre arenaer, og jeg tviler sterkt på at en som har så vanskelig for å beherske seg blir bedre av å sendes på dør. 

[kupton]

Kayia skrev (1 time siden):

jeg tviler sterkt på at en som har så vanskelig for å beherske seg blir bedre av å sendes på dør. 

Det helbreder nok ikke. Men vedkommende trenger å oppleve at det finnes grenser. Dessuten tror jeg muligheten for konstruktiv dialog blir bedre om de bor hver for seg i stedet for å bære bensin til bålet ved å irritere hverandre 24 timer i døgnet.

[Gjest]

Kayia skrev (1 time siden):

Det er vel ingen som synes det er hyggelig eller greit med slik oppførsel og språkbruk, men slik atferd kommer ikke fra intet og over natta. Den går heller ikke over av seg selv. Dette vet du bedre enn noen.

For meg er det en forelders fordømte plikt å forsøke å kartlegge hva som kan ligge bak og prøve alt for at slik oppførsel ikke skal prege resten av den unge voksnes liv. Jeg tviler sterkt på at en som kaller sin mor "fitte" fungerer på alle andre arenaer, og jeg tviler sterkt på at en som har så vanskelig for å beherske seg blir bedre av å sendes på dør. 

Jeg synes det er like sannsynlig at du  bommer med din forståelse av situasjonen, som oss andre som har svart. Ingen av oss vet med sikkerhet hvordan ting virkelig henger sammen, men her er noe av det jeg fikk ut av hovedinnlegget: 

* Mor og barn har hatt et anstrengt forhold siden barnet var i tenårene. Det har vist seg vanskelig å kommunisere på en god måte opp igjennom årene siden personlighetene er så forskjellige. Der hvor barnet er hissig, stygg i munnen og konfliktsøkende, er moren forsiktig, tilbaketrukket og konfliktsky. Hun skriver at hun har prøvd å snakke rolig med barnet, men til ingen nytte. Hun har forsøkt å sette grenser, men uten hell. Maktbalansen er skjev mellom dem på den måten at barnet har et psykisk overtak på mor. Barnet gjør mor redd. Mor er engstelig og redd når barnet nå har kommet hjem, og synes situasjonen er vond og vanskelig. Hun føler hun ikke kan slappe av og være seg selv i eget hjem, og hun makter ikke å ha det sånn. (Slik jeg forstår det må dette være tilnærmet et terroregime å leve under). 

* Det kommer ikke fram noe sted at barnet har en diagnose, sånn at det like gjerne kan være bevisst dårlig oppførsel/folkeskikk. 

* Barnet kommer overens med andre mennesker. Synes det er stas å bo i kollektiv med andre. 

Sitat fra deg: For meg er det en forelders fordømte plikt å forsøke å kartlegge hva som kan ligge bak og prøve alt for at slik oppførsel ikke skal prege resten av den unge voksnes liv.

Det står ingenting om at foreldrene ikke har forsøkt alt, og jeg tror du kan være ganske sikker på at den mildeste veien med gode midler i alle fall er forsøkt. Og det står ikke på kjærligheten til barnet, for den er der. Mor har blant annet forsikret barnet om at hun alltid vil være tilgjengelig for det, og til og med vil kjøre 30 mil avgårde til unnsetning om det skulle være noe. 

Så, på bakgrunn av alt dette synes jeg ikke rådene om å be barnet bo et annet sted, om det ikke slutter å oppføre seg som en drittsekk mot mor, er dårlige. 

Noen ganger kan det være mye god hjelp i å sette hardt mot hardt også. 

Endret 21. juni 2021 av Gjest

[Kayia]

Anbru skrev (3 minutter siden):

Så, på bakgrunn av alt dette synes jeg ikke rådene om å be barnet bo et annet sted, om det ikke slutter å oppføre seg som en drittsekk mot mor, er dårlige. 

Jeg er på ingen måte for grenseløshet i oppdragelsen, men jeg tolker nok åpningsinnlegget annerledes enn deg. Jeg tror barnets oppførsel har en historikk (som heller ikke jeg kjenner), men at dette ett-eller-annet har gitt familien flere utfordringer enn at barnet kaller mor "fitte". Dette er ikke nødvendigvis noens feil, men det har en årsak, og for barnets framtids skyld ville jeg gjort mye for å prøve å finne årsaken og endre dynamikken dersom jeg gikk i morens sko. Dersom hun har vært så selvutslettende og utflytende i oppveksten til barnet som du beskriver, burde hun bedt om bistand i oppdragelsen for mange år siden, uten at det trenger å være for sent nå heller. Noe må bare endres. Må legge til at ts ikke har sagt noe om hvorvidt barnet har en diagnose som forklarer atferden. Jeg - som resten i tråden- må derfor ta et forbehold om dette i svarene til ts. 

[Kayia]

kupton skrev (41 minutter siden):

Men vedkommende trenger å oppleve at det finnes grenser.

Det er jeg enig i, men grensesetting kan iverksettes uten at barnet blir bedt om å flytte. Jeg har mer tro på at mor tar tak i egen relasjon til barnet, og prøver å endre relasjonen dem i mellom. Som sagt skal dette barnet straks ut i verden, og jeg ville aldri risikert min egen relasjon til barnet eller barnets relasjon til andre som resultat av at jeg ba barnet forlate sitt barndomshjem i en slik kjip setting. Naivt, kanskje, samtidig tror jeg hønemoroppfølging kan resultere i mirakler når barn sliter. Det har vi sett eksempler på i flere sammenhenger her på dol gjennom årenes løp.

[Gjest]

Kayia skrev (1 time siden):

Jeg er på ingen måte for grenseløshet i oppdragelsen, men jeg tolker nok åpningsinnlegget annerledes enn deg. Jeg tror barnets oppførsel har en historikk (som heller ikke jeg kjenner), men at dette ett-eller-annet har gitt familien flere utfordringer enn at barnet kaller mor "fitte". Dette er ikke nødvendigvis noens feil, men det har en årsak, og for barnets framtids skyld ville jeg gjort mye for å prøve å finne årsaken og endre dynamikken dersom jeg gikk i morens sko. Dersom hun har vært så selvutslettende og utflytende i oppveksten til barnet som du beskriver, burde hun bedt om bistand i oppdragelsen for mange år siden, uten at det trenger å være for sent nå heller. Noe må bare endres. Må legge til at ts ikke har sagt noe om hvorvidt barnet har en diagnose som forklarer atferden. Jeg - som resten i tråden- må derfor ta et forbehold om dette i svarene til ts. 

Ja, vi tolket hovedinnlegget ulikt. Du har vektlagt det voksne barnets situasjon/ståsted, og jeg morens. Du har også tatt utgangspunkt i at det mest sannsynlig feiler barnet noe, noe jeg ikke har. Men alt blir jo bare gjetninger og synsninger fra oss begge siden ingen av oss faktisk vet. Men gitt at du har rett synes jeg du har kommet med noen gode innspill.

Gitt at det "bare" er drittsekk-oppførsel fra et friskt menneske, mener jeg foreldrene har all rett til å sette grenser og blant annet avvise boforespørsler til vedkommende ønsker å oppføre seg ordentlig. Forsåvidt synes jeg også det bør gjelde om barnet er sykt. Det å nekte et voksent barn (friskt eller sykt) med vanskelig håndterbar og krevende adferd, å bo hjemme, er ikke det samme som å kutte hånda av det og avvise det på alle områder. Gode relasjoner mellom barn og foreldre avhenger ikke av om barnet får bo hjemme i sommerferiene, eller ikke. Barndomshjemmet blir ikke borte eller frarøvet bare fordi det ikke er mulig å bo der lenger. Det går fint an å komme på besøk og fremdeles ha en relasjon. 

Vi vet som sagt ikke hva som allerede er prøvd tidligere for å bedre situasjonen, og det kan allerede ha blitt prøvd mye. Jeg synes det blir litt feil å insinuere at denne moren ikke har gjort nok, og så synes jeg det blir litt feil av utenforstående å ha en besserwisser-holdning ovenfor denne moren og situasjonen når man faktisk ikke vet hele historien bak. 

[Gjest]

For seint å endre nå, men foran "utenforstående" skulle det stå "oss". 

Endret 22. juni 2021 av Gjest

[frosken]

Kayia skrev (7 timer siden):

Jeg er på ingen måte for grenseløshet i oppdragelsen, men jeg tolker nok åpningsinnlegget annerledes enn deg. Jeg tror barnets oppførsel har en historikk (som heller ikke jeg kjenner), men at dette ett-eller-annet har gitt familien flere utfordringer enn at barnet kaller mor "fitte". Dette er ikke nødvendigvis noens feil, men det har en årsak, og for barnets framtids skyld ville jeg gjort mye for å prøve å finne årsaken og endre dynamikken dersom jeg gikk i morens sko. Dersom hun har vært så selvutslettende og utflytende i oppveksten til barnet som du beskriver, burde hun bedt om bistand i oppdragelsen for mange år siden, uten at det trenger å være for sent nå heller. Noe må bare endres. Må legge til at ts ikke har sagt noe om hvorvidt barnet har en diagnose som forklarer atferden. Jeg - som resten i tråden- må derfor ta et forbehold om dette i svarene til ts. 

Jeg tenker likt som deg i denne saken.  Voksne kan bidra til god utvikling og modning hos ungdom/unge voksne. De unge voksne jeg kjenner profiterer ikke på at det settes "hardt mot hardt", men mer gjennom forsøk på å oppnå felles problemforståelse av det de trenger å endre. Noen unge voksne trenger fortsatt betydelig "stillasbygging" rundt seg for å oppnå en positiv utvikling, mens andre er helt selvgående fra tidlig av. 

Når det gjelder det med å bo hjemme en periode, så synes jeg det avhenger av om vedkommende har jobb eller ikke. Hvis vedkommende ennå ikke har fått jobb etter endte studier, så hadde jeg tenkt at det var rimelig at h'n ble boende hjemme en periode med jobbsøking. Jeg ville ikke ha nektet vedkommende å bli boende, men forsøkt å oppnå en felles forståelse av at det å se etter et annet sted å bo kan være en konstruktiv løsning for begge parter. Hvis vedkommende ikke har jobb, så kunne jeg ha vært med å betalt på husleien en periode.