Gå til innhold

Er det egentlig noen med asperger som ikke er ensom?


90tallsbarn

Anbefalte innlegg

90tallsbarn

Jeg har hatt en grei dag, men jeg kjenner helt enormt på ensomheten. Jeg føler meg dårligere enn andre og jeg føler at andre glor rart på meg. At andre synes jeg er rar. Jeg føler at folk helst vil være kvitt meg, at de fra fortiden ikke ofrer meg en tanke, de få som gjør ønsker ikke at jeg skal lykkes og det ser dessverre ut til at de får oppfylt dette. Det at jeg har den diagnosen jeg har er en stor fordel for absolutt alle andre. 
Jeg gruer meg alltid litt for å komme hjem igjen om kvelden fordi da vet jeg igjen ikke hva jeg skal finne på. Jeg savner tilhørigheten, men fakta er nå en gang slik at jeg har lett for å kjede meg blandt folk, så jeg har sluttet med den feilen å prøve å henge med folk jeg ikke har noe til felles med.. men det går veldig bra om vi har noe til felles. Problemet der er at det er jeg som tar initiativet alltid. Da blir det til at jeg lurer på om jeg egentlig betyr noe. Hadde jeg bare blitt glemt om jeg døde liksom? bruker jeg tid med folk som ikke bryr seg om meg? jeg ser jo at en jeg kjenner som liksom er i familie ikke er en type som er særlig flink til slik da, og han har jo full jobb, nettverk og slik.. 

Det andre problemet mitt er jo kjærligheten. Jeg har jo ofte ikke så mye til felles med de jeg forelsker meg i, men trenger man det? Jeg må ikke absolutt være med dem på alt. Jeg har aldri drømt om å ut og spise med dem og slik.. jeg vil liksom bare ha det gøy og så ender vi med sex, men jeg vet jo ikke før jeg er der for jeg har ikke engang pult.  Da jeg likte han i utlandet så ville jeg bruke tid med han men han var på min alder. Han jeg liker nå er jeg bare tiltrukket av, men jeg vet jo ikke hvordan vise det. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

90tallsbarn

Jeg bare får det i tankene av og til, jeg er redd for å bli plassert i noe jeg ikke vil trives i bare for at jeg «gjøre noe», som en perfekt person å utnytte siden jeg er i det jeg kaller lav posisjon. Og jeg er redd for at det snevre interessefeltet mitt skal hindre meg i å få venner.. 

Jeg føler jeg blir interessert i andre på litt feil grunnlag. Feks, jeg vet jo ikke hvorfor jeg liker han jeg liker nå, men nå er jrg plutselig mer interessert i å være sammen med de rundt han også (jeg kjenner dem fra før) og hadde ikke snev av det før. Så jeg kan altså bli interessert i å ha deg som venn fordi du kjenner noen jeg er interessert i, eller jeg kan ha gode minner om deg og se hvordan det går med livet ditt... blandt de første nye føler jeg meg veldig ensom fordi jeg lengter tilbake til de gamle, men jeg føler jo at jeg stort sett er glemt så fort jeg er ute av syne. Alt dette fordi noe jævla deler av hjernen ikke vil fungere. Hvis det er det det er da.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg har asperger og er kjwæempeensom. Har ingen. 

Anonymkode: 61451...e43

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg synes det er leit å lese om dem som er ensomme slik som her i tråden. Jeg er imidlertid nærstående til et ungt menneske med Asberger. Hun er ikke ensom i det hele tatt. Hun har venner, både jenter og gutter, og trives på skolen. Hun har også venner med Asberger. Det er sikkert grader av «sykdom», men kanskje gir det litt håp om at det går an å etablere sosiale relasjoner.

Anonymkode: 005ad...466

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg synes det er leit å lese om dem som er ensomme slik som her i tråden. Jeg er imidlertid nærstående til et ungt menneske med Asberger. Hun er ikke ensom i det hele tatt. Hun har venner, både jenter og gutter, og trives på skolen. Hun har også venner med Asberger. Det er sikkert grader av «sykdom», men kanskje gir det litt håp om at det går an å etablere sosiale relasjoner.

Anonymkode: 005ad...466

Jeg virker normal, men det er den manglende interessen for de fleste. Jeg har en slags anspent følelse i meg. Og jeg er lei av å ha angst for andre. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Det er veldig vanlig.

https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/P5m6/asperger-et-liv-som-ensom-og-sosialt-kloenete

Asperger: Et liv som ensom og sosialt klønete

Jeg husker hvordan jeg slet gjennom både barne— og ungdomsskolen uten å ha noen venner. Jeg visste ikke noe om hvordan jeg skulle søke kontakt med folk eller bygge et vennskap, og dette gjør deg lett til mobbeoffer. For meg, som svært mange andre med Asperger, ble mobbing en stor del av hverdagen.

 

Anonymkode: 764f2...410

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

90tallsbarn
AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er veldig vanlig.

https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/P5m6/asperger-et-liv-som-ensom-og-sosialt-kloenete

Asperger: Et liv som ensom og sosialt klønete

Jeg husker hvordan jeg slet gjennom både barne— og ungdomsskolen uten å ha noen venner. Jeg visste ikke noe om hvordan jeg skulle søke kontakt med folk eller bygge et vennskap, og dette gjør deg lett til mobbeoffer. For meg, som svært mange andre med Asperger, ble mobbing en stor del av hverdagen.

 

Anonymkode: 764f2...410

Ja men hva er det i den jævla hjernen som ikke fungerer? Og er det slik at alle som virker annerledes har dette? Eller kan det være andre ting? 
Noen skiller seg veldig ut, men du kan ikke helt sette fingeren på hva. Det er også på forskjellige områder. 
Noen fungerer sosialt, men har en sær måte å snakke og bevege seg på. Noen trives alene og ser ikke vitsen med all smalltalken. De blir tomme sammen med folk rett og slett, og vil liksom bare jobbe. 
Jeg kommer liksom aldri helt på samme kanal som andre og det er jævla irr!! 
Noen ganger gjør jeg da, jeg snakker veldig lett med folk jeg ikke kjenner så godt. Men vi må gjerne drive med noe felles. Og så tror jeg at jeg har «traumer» fra når jeg alltid har blitt fortalt alt som virker «galt», mens andre sier de ikke tror jeg har Asperger. Så noen ganger lurer jeg på om det kan være motparten som er for følsom også, eller såkalt lettkrenka. Men alt dette har ført til at jeg forlater en sosial situasjon og analyserer og tror at jeg har såret eller fornærmet noen. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn

Og hva skyldes aspergersen og noe helt annet? Noen ganger kjennes det som om jeg er fanget av noe, jeg blir ikke helt fri. Det er som om noe i hjernen kanskje sover, men hvis dette faktisk er noe som ikke funker, hvordan kan jeg i det hele tatt vite at jeg har noe som burde fungert? vet kroppen hvordan den skal fungere slik egentlig? eller er det jeg som leter etter noe jeg ikke har? 
Har jeg for høye forventninger til hvordan man skal føle seg? 
Jeg er jo ikke trett, men det bare kjennes som om jeg ikke har helt kapasitet i hjernen til å alltid være "på". Jeg kobler vekk det første sekundet jeg får sjansen og det er så irriterende! 
Og så føler jeg andre er så sterke og oppegående. Jeg vil jo aldri bli valgt, respektert og alt slik i like høy grad som dem...

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn

Og grunnen til at jeg gruer meg til å ta "et steg" er at jeg hele tiden blir påminnet at jeg kanskje må akseptere at jeg er den alene retarden. Jeg ser ikke ut som en retard men jeg er så flau over at jeg er så alene. Eneste stedet jeg liksom tør vise meg nå er på store steder for der gidder ingen bry seg. Er det blandt folk jeg kjenner så blir jeg liksom "hun går hele tiden alene" og jeg er så lei av å være hun som liksom ikke kjenner noen. Nå har jeg sendt et par meldinger i håp om å ha noen å gå ut med i helgen, men de er fullbooket. Hvordan klarer folk å bli så opptatt? Og jeg blir hun som må sitte hjemme fordi alle andre er opptatt. Det er jo beskrivelsen på asperger det her, du står utenfor og bare ser på livet. Jeg kjenner selvhatet kommer igjen. Jeg klarer bare ikke å være glad. Det er veldig vondt, men det er en eneste ond sirkel. Jeg begynner å misslike meg selv igjen så fort dette skjer, og jeg er redd for å ta steget når jeg har det bra fordi folk oftest har avtaler allerede og jeg føler meg nok en gang til overs. 
Jeg er fra en veldig liten by så alle kjenner alle, så det er ikke slik at jeg bare går ut og setter meg alene. Og så har vi de som ikke liker meg, de kan møte blikket mitt og se vekk, de kan hviske noe og noen ganger virker det som de bare vil ha meg vekk derifra i form av at de skjult prøver å gjøre det uhyggelig for meg der, som feks å ta plassen jeg "sitter". Og faktisk påtar jeg meg skylden for at de er slik, jeg tenker at kanskje jeg faktisk har en jævlig personlighet da og disse ser det. Jeg lurer også på hva andre egentlig ser. Om de ser at jeg blir stengt ute eller om de ikke merker noen ting. Jeg har også fått høre at man lett kan tro at man ikke er bra nok for meg, at jeg har det jeg trenger i livet. 
Det er en annen måte å slippe å bli ensom "på byen" på, og det er menn. Fulle menn som prøver seg og det er liksom ikke så vits i. Har jeg ingenting annet ved meg liksom enn å være ei som noen kan pule? 
Jeg hater så jævlig hjernehalvdelene mine. Og så er det utseendet mitt da. Jeg vil ha andre verdier enn utseendet for alle eldes jo. Men jeg blir sur pga det også, for jeg føler jeg ser bra ut og det åpner faktisk en del dører, men kan også gjøre enkelte ting mer vanskelig. Folk tror så mye bedre om meg enn det jeg selv gjør. Jeg blir sur fordi når jeg ser et bilde jeg synes jeg er stygg på så tenker jeg at dette er slik jeg egentlig ser ut, for vi ser vel aldri slik ut som vi gjør når vi føler oss fine? det er vel alltid bildet vi er stygge på vi bør gå ut ifra? 

Jeg hater så jævlig hjernehalvdelene mine. Jeg ser på de som skikkelig billige deler. Som om hjernen min er satt sammen som en billig kinavare. :( 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Savannah

Det å være ensom er en menneskelig følelse.  Hver og en har ansvar for seg selv bortsett fra alle diagnoser.  Jeg orker ikke å lese så lange innlegg som sier meg ingenting.  

I våre dager er det krav om å være lykkelig hele tiden.  Ensomhet er vår verste fiende.  Hvis vi ikke er perfekte så leter vi etter forklaringer bl.a. i form av diagnoser.

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn

Ja det er nok menneskelig, men jeg føler meg så til overs ofte. Jeg føler meg ikke trygg på folk. Og det irriterer vettet av meg at jeg ikke klarer å finne på ting å prate om eller bare kan klare å gå bort til folk og snakke. At jeg hele tiden må være i forsvar fordi det somregel er minst 1 som ikke liker meg og vil prøve å ekskludere. Og så blir jeg irritert på meg selv fordi jeg ikke får den sosiale makten. Med makt mener jeg altså at jeg kan snakke med den jeg vil og at føle meg trygg på vedkommende uten at disse som vil ha meg vekk alltid klarer å få ekskludert meg. Jeg kan snakke med A, men hvis D ikke liker meg så kan de liksom klare å invitere alle på nach til seg og jeg blir igjen alene for ingen spør om jeg vil bli med og jeg spør aldri selv. Det kan hende jeg forventer for mye av folk, men jeg hater liksom at jeg ikke har noen respekt eller makt. Jeg føler alltid jeg må være avhengig av noen for å komme ut. Og jeg gruer meg til helgen fordi da skal det være fest i nærheten og jeg har liksom ingen jeg bare kan bli med. Jeg har ingen jeg føler meg trygg nok på og så er jo de få jeg kan gå med ofte allerede «booket» så da blir man jo alene igjen da. Så da må jeg nok en gang bare sitte og se inn i livet i stedet for å delta selv. Jeg er så sint på meg selv for at jeg fungerer slik. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Opprett ny...