Hvorfor beskrives forelskelse og kjærlighet som noe fint?

[UtakknemligDiva]

Også i virkeligheten. Det er helt vanlig å spørre om man har fått kjæreste og «har du truffet noen». 
Selv synes jeg livet er best uten det der, for den jeg er forelsket i tar så mye fokus. 
Jeg er ikke sur nå, men det ligger jo bak i hodet mitt at jeg ikke ønsker at det skal være over allerede.... 

[Grendel]

Det er fint hvis man får den man vil ha og ting går på skinner.

Det blir laget utrolig mange sanger, filmer og bøker om lykkelig og ulykkelig kjærlighet pluss alle forviklingene som følger med. Verden er helt fiksert på det.

[UtakknemligDiva]

Grendel skrev (Akkurat nå):

Det er fint hvis man får den man vil ha og ting går på skinner.

Det blir laget utrolig mange sanger, filmer og bøker om lykkelig og ulykkelig kjærlighet pluss alle forviklingene som følger med. Verden er helt fiksert på det.

Mener du at det er feil? At verden er fiksert på det? 
Er det meningen med livet siden faktisk de fleste sanger og filmer handler om det?

Jeg ble bare lykkelig igjen i stad. Jeg har en bedre periode igjen. Jeg ser på gode minner og har det bra her og nå fordi jeg skal ikke gå i samme felle som før med  å la de negative få mest næring. Men kroppen/hjernen reagerer med noe slags angst/stress på denne forandringen. Kan kroppen oppfatte det som at noe er feil når de negative følelsene blir borte lenger enn vanlig? 
Jeg synes bare det er litt kjipt at jeg ikke har den kontakten jeg ønsker med han fyren. Men jeg vet ikke hvordan han er når det kommer til å holde kontakt. 
Jeg merker det dreper litt gleden jeg har i hverdagen bare 😕 jeg savner å ha noen på samme tid som jeg synes det er dødsskummelt å nærme meg noen på denne måten. 
Men var det ingenting mer i det? Vi fikk kontakt men så bare plutselig tok det slutt? Det blir mange «stemmer» som snakker til meg nå.

 «Forelskelse er bare hormoner, det er ingen mening» her tenker jeg at folk må slutte å rosemale det sånn. Og at jeg har vært realistisk hele tiden siden jeg har sett det som selvdisiplin å la være. At alt egentlig bare er kjedelig og et resultat av hvordan vi er skapt. Og da er det vel også svært sjelden den andre føler det samme.
 

 «Man blir blind». Det er noe farlig. Jeg tenker de jeg liker kanskje er farlige og forelskelsen er ei felle. Men jeg har ikke blitt noe lykkeligere av å la være. Jeg ser etter farer hele tiden og man kan jo alltid finne noe. «Han er hyggelig» så han er psykopat. Feks slik.

 «Du gir for lite av deg». Da tenker jeg at jeg er den som ødelegger det. Jeg er så redd for å være masete og skremme han at jeg gir kanskje mindre enn jeg tror. 
 

«Du har vansker med å se hva du bør pga diagnosen». Jeg tør ikke så mye heller da pga diagnosen. Er redd jeg blir for mye eller for lite. Jeg er redd jeg bare ser det jeg vil se og tror han er interessert og så dreper jeg alt med å tenke dette, tenker at han er ikke interessert. 
Jeg tenker også at hvis jeg da velger å prøve å ta mer initiativ så kan han være en drittsekk som ser sjansen til å se meg som et lett bytte og utnytter det og så får jeg det enda verre. Men da er det jo han som synker lavt likevel, men nå er dette tanker og ikke slik han nødvendigvis er. 

[Lillemus]

90tallsbarn skrev (3 minutter siden):

Jeg ser etter farer hele tiden og man kan jo alltid finne noe. «Han er hyggelig» så han er psykopat. Feks slik.

 «Du gir for lite av deg». Da tenker jeg at jeg er den som ødelegger det. Jeg er så redd for å være masete og skremme han at jeg gir kanskje mindre enn jeg tror. 
 

«Du har vansker med å se hva du bør pga diagnosen». Jeg tør ikke så mye heller da pga diagnosen. Er redd jeg blir for mye eller for lite. Jeg er redd jeg bare ser det jeg vil se og tror han er interessert og så dreper jeg alt med å tenke dette, tenker at han er ikke interessert. 
Jeg tenker også at hvis jeg da velger å prøve å ta mer initiativ så kan han være en drittsekk som ser sjansen til å se meg som et lett bytte og utnytter det og så får jeg det enda verre. Men da er det jo han som synker lavt likevel, men nå er dette tanker og ikke slik han nødvendigvis er. 

Du tenker alt for mye. Hva om du slipper taket litt, tar kontakt, foreslår at dere møtes og ser hvordan det går? Ikke tenk på livmorhalskreft, hva andre tenker, om han kan være en psykopat, om du blir lurt, om han er en drittsekk og alt det andre du snakker om her hele tiden! Slipp deg litt løs og se hvordan det går! Han kommer ikke til å drepe deg! Og om Fru Hansen eller Herr Jensen vil komme til å løfte på et øyebryn og tenke at "hun var borte hos ham i går kveld igjen", hva så??? Spiller det noen som helst rolle?

[UtakknemligDiva]

Lillemus skrev (1 minutt siden):

Du tenker alt for mye. Hva om du slipper taket litt, tar kontakt, foreslår at dere møtes og ser hvordan det går? Ikke tenk på livmorhalskreft, hva andre tenker, om han kan være en psykopat, om du blir lurt, om han er en drittsekk og alt det andre du snakker om her hele tiden! Slipp deg litt løs og se hvordan det går! Han kommer ikke til å drepe deg! Og om Fru Hansen eller Herr Jensen vil komme til å løfte på et øyebryn og tenke at "hun var borte hos ham i går kveld igjen", hva så??? Spiller det noen som helst rolle?

Haha 😅 ja fru Hansen og sånn ja. De er det ikke så farlig med nå.

Altså, vi er ikke nær hverandre nå. Han jobber der han jobber, jeg er her jeg er i min situasjon. Ikke funnet meg tilrette i livet. Jeg gjør det beste ut av dagene. 
Men jeg kommer til å treffe han igjen, og jeg er jo redd for at det blir kleint. Kan han være det samme? Ikke vet jeg. Han er tøffere enn meg når det kommer til å si hva man føler da. 
Men nei, jeg vil ikke spørre om vi skal noe. Han vet at jeg svarer. 
Skulle skrevet her hva jeg svarte når han skrev til meg men jeg er redd for gjenkjennelse, selv om sannsynligheten er liten. Kanskje han oppfattet meg avvisende. Og det er jo dumt. Nå har jeg bare bestemt meg for å ikke gi lyd fra meg før evt han gjør.