Gå til innhold

Kupton eller andre - trenger deres kloke hoder - angst for angst


ISW

Anbefalte innlegg

ISW

Hei.

Jeg vet ikke helt hvem som skal hjelpe meg med dette. Jeg er ferdigbehandlet i metakognitiv terapi og jeg synes jeg har kommet et godt stykke på vei. Jeg kan jobbe tøffe arbeidsdager, jeg lever relativt normalt. Jeg kan være alene, og i sum er livet ganske bra.

Jeg sliter imidlertid med en ting som stjeler mye energi fra meg. I hele denne prosessen har jeg aldri hatt et eneste panikkanfall, altså et skikkelig panikkanfall. Jeg har imidlertid hatt noen få panikktilløp som har gått over av seg selv i løpet av 15-30 sekunder. Det er mange måneder siden sist, og da skjedde det av alle steder hos frisøren. Men det jeg sliter med er at jeg går rundt permanent i en slags alarmberedskap hvor jeg overvåker min egen psykiske helse. Rent konkret så opplever jeg at hvilepulsen konstant er 10 slag forhøyet, hvis det gir mening. Jeg går med en konstant frykt for å få et panikkanfall.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjør dette. Jeg lurer på om jeg har veldig mange katastrofetanker forbundet med å få et panikkanfall. Som at jeg ikke tåler det, som at det vil skje under en reise eller et jobbmøte, at det vil ødelegge livet mitt fullstendig og gjøre at jeg mister livslysten. At jeg kan finne på å skade meg under et panikkanfall, fordi livet blir så jævlig. Selvfølgelig har ingen av disse tingene noen gang skjedd. Jeg har ikke engang hatt et panikkanfall. Og nå bruker jeg jo medisiner mot panikkangst som gjør det enda mindre sannsynlig at jeg vil få det. Sannsynligvis helt unødvendig, for jeg skjønner at det ikke er farlig å få angst. Det er bare slik at følelsene mine og angsten min ikke skjønner det.

Jeg er lei av dette. Jeg er lei av å ødelegge for egne prestasjoner, jeg er lei av å ikke kunne være fullt fokusert i alt jeg gjør. Jeg er lei av å føle at motoren konstant ligger høyere i turtall selv på tomgang. Jeg vet ikke helt hva jeg etterspør med dette, om det er en forsikring rundt at panikk ikke er farlig eller om jeg kan lære meg noen teknikker for å roe ned den delen av hjernen som konstant overvåker egen psykiske helse. Jeg vet bare at jeg har kastet bort nok tid av livet mitt på dette, og for å kunne yte så godt jeg kan på jobben må dette gå over. Jeg har aldri hatt et panikkanfall og jeg aner ikke hvorfor jeg skal gå og konstant være redd for det.

Hva fungerer mot angst for angst?

På forhånd takk for alle svar :) 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

stjernestøv

Jeg har har angst for angst selv, det jeg pleier å tenke er at jeg har opplevd det mange ganger før og ikke noe har skjedd annet enn angsten. Det varierer hvor lenge det varer, det kan vare lenge. Det er kjedelig med panikkanfall, det kommer bare over en. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
ISW
stjernestøv skrev (8 minutter siden):

Jeg har har angst for angst selv, det jeg pleier å tenke er at jeg har opplevd det mange ganger før og ikke noe har skjedd annet enn angsten. Det varierer hvor lenge det varer, det kan vare lenge. Det er kjedelig med panikkanfall, det kommer bare over en. 

Jeg synes det er veldig rart å bare være redd uten å være redd for en spesifikk ting. Eller å være redd for at livet skal bli ødelagt av dette. Har du panikkangst selv? 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
stjernestøv
ISW skrev (2 minutter siden):

Jeg synes det er veldig rart å bare være redd uten å være redd for en spesifikk ting. Eller å være redd for at livet skal bli ødelagt av dette. Har du panikkangst selv? 

Ja det er jo i grunn det, men jeg syns livet blir ødelagt av det så derfor har jeg fått medisin mot det. Ja jeg har panikkangst. Det ødelegger jo veldig mye å gå å være redd for det og. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Drømmeautomat

I din situasjon og sida du allerede har prøvd metakognitiv terapi, ville jeg vurdert psykoanalytisk eller psykodynamisk terapi. Da kan du utforske "meningsnettverket" rundt angsten, hva som trigger det og kanskje finne noen mulige årsaker. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
ISW
Drømmeautomat skrev (19 minutter siden):

I din situasjon og sida du allerede har prøvd metakognitiv terapi, ville jeg vurdert psykoanalytisk eller psykodynamisk terapi. Da kan du utforske "meningsnettverket" rundt angsten, hva som trigger det og kanskje finne noen mulige årsaker. 

Jeg vet ikke helt - jeg opplever på en måte at jeg nærmer meg målet. Jeg klarer mye jeg ikke klarte før og har generelt mindre angst. Men samtidig har kravene blitt større, verden åpner for reising igjen også med jobb. Det er lettere å gjemme seg bort på Teams.

Jeg har jo egentlig ikke sosial angst. Men jeg tror jeg overdramatiserer betydningen av et panikkanfall - som at jeg skal ende opp med å bli splitter pine gal, suicidal, sitte i et hjørne og skjelve og drite meg ut, osv. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Drømmeautomat

Det virker som et gjentagende tema for deg er frykt for å miste kontrollen, det er jo noe som kunne vært utforska i en psykodymaisk terapi. Men det er jo ikke nødvendigvis noen kort til målet nei. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn

Jeg har jo vært slik, men de siste dagene har det vært redusert igjen. 
Jeg prøver å tenke at det er tegn på at du kanskje har det ekstremt bra. Hadde du bodd i et krigsherjet land hadde du kanskje bare vært glad for at barnet ditt kom levende hjem. 
Jeg mener vi her kanskje bekymrer oss for litt unaturlige ting. Vi har de grunnleggende behovene, så vi lager heller problemene. Angsten er ikke reell. Snakket med psykologen om dette og angsten er plagsom fordi den ikke er for noe virkelig.

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie

I den grad det går an, forsøker jeg å argumentere med realistiske eksempler som gjør at angsten ikke vet hva den skal si som argument imot. Altså møte den urasjonelle og litt ulogiske angsten med rasjonalisme og logisk tenkning som gjør at den møter seg selv i døren med sine argumenter.

Dette ble litt høytsvevende og ukonkret, ser jeg. Om man er svært redd for å holde et foredrag for en forsamling, og den sier at alle ser på deg at du gruer deg - gjør de egentlig det? Svar helt ærlig på det og se for deg en annen person stå og holde foredrag. Ta for deg argument for argument som gjør at andre kan se du er nørvøs. Faktum er at man gjør et bedre foredrag om man er litt nervøs fordi man da skjerper sanseapparatet og konsentrasjonen automatisk, mens fullstendig fravær av usikkerhet/nervøsitet eller altfor mye av det kan være ødeleggende. Og om noen ser du er litt nervøs/usikker, hva så? Vil de ikke kjenne seg igjen? Eller er det kanskje noe du selv kan gjøre for å dempe usikkerheten du kan ta og føle så voldsomt på? F.eks. si høyt til forsamlingen det som gjør deg usikker - ofte virker det mer ille for deg personlig enn det egentlig er objektivt sett. Selv har jeg hatt nylig positiv erfaring med det :) 

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
ISW
90tallsbarn skrev (3 timer siden):

Jeg har jo vært slik, men de siste dagene har det vært redusert igjen. 
Jeg prøver å tenke at det er tegn på at du kanskje har det ekstremt bra. Hadde du bodd i et krigsherjet land hadde du kanskje bare vært glad for at barnet ditt kom levende hjem. 
Jeg mener vi her kanskje bekymrer oss for litt unaturlige ting. Vi har de grunnleggende behovene, så vi lager heller problemene. Angsten er ikke reell. Snakket med psykologen om dette og angsten er plagsom fordi den ikke er for noe virkelig.

 

Takk for svar. Nei jeg er egentlig ikke redd for noe som helst bortsett fra angsten. Det blir en ond sirkel. 
 

 

Eva Sofie skrev (1 time siden):

I den grad det går an, forsøker jeg å argumentere med realistiske eksempler som gjør at angsten ikke vet hva den skal si som argument imot. Altså møte den urasjonelle og litt ulogiske angsten med rasjonalisme og logisk tenkning som gjør at den møter seg selv i døren med sine argumenter.

Dette ble litt høytsvevende og ukonkret, ser jeg. Om man er svært redd for å holde et foredrag for en forsamling, og den sier at alle ser på deg at du gruer deg - gjør de egentlig det? Svar helt ærlig på det og se for deg en annen person stå og holde foredrag. Ta for deg argument for argument som gjør at andre kan se du er nørvøs. Faktum er at man gjør et bedre foredrag om man er litt nervøs fordi man da skjerper sanseapparatet og konsentrasjonen automatisk, mens fullstendig fravær av usikkerhet/nervøsitet eller altfor mye av det kan være ødeleggende. Og om noen ser du er litt nervøs/usikker, hva så? Vil de ikke kjenne seg igjen? Eller er det kanskje noe du selv kan gjøre for å dempe usikkerheten du kan ta og føle så voldsomt på? F.eks. si høyt til forsamlingen det som gjør deg usikker - ofte virker det mer ille for deg personlig enn det egentlig er objektivt sett. Selv har jeg hatt nylig positiv erfaring med det :) 

 

Jeg så på foredraget til Ingvard Wilhelmsen i dag. Han sa at angsten gjør deg konsentrert og at det er få med flyskrekk som ligger og spreller i midtgangen. Det er nok jeg som har lagt meg til noen feilaktige forestillinger om angst og panikk..

Lenke til innlegg
Del på andre sider
frosken
ISW skrev (9 timer siden):

Hei.

Jeg vet ikke helt hvem som skal hjelpe meg med dette. Jeg er ferdigbehandlet i metakognitiv terapi og jeg synes jeg har kommet et godt stykke på vei. Jeg kan jobbe tøffe arbeidsdager, jeg lever relativt normalt. Jeg kan være alene, og i sum er livet ganske bra.

Jeg sliter imidlertid med en ting som stjeler mye energi fra meg. I hele denne prosessen har jeg aldri hatt et eneste panikkanfall, altså et skikkelig panikkanfall. Jeg har imidlertid hatt noen få panikktilløp som har gått over av seg selv i løpet av 15-30 sekunder. Det er mange måneder siden sist, og da skjedde det av alle steder hos frisøren. Men det jeg sliter med er at jeg går rundt permanent i en slags alarmberedskap hvor jeg overvåker min egen psykiske helse. Rent konkret så opplever jeg at hvilepulsen konstant er 10 slag forhøyet, hvis det gir mening. Jeg går med en konstant frykt for å få et panikkanfall.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjør dette. Jeg lurer på om jeg har veldig mange katastrofetanker forbundet med å få et panikkanfall. Som at jeg ikke tåler det, som at det vil skje under en reise eller et jobbmøte, at det vil ødelegge livet mitt fullstendig og gjøre at jeg mister livslysten. At jeg kan finne på å skade meg under et panikkanfall, fordi livet blir så jævlig. Selvfølgelig har ingen av disse tingene noen gang skjedd. Jeg har ikke engang hatt et panikkanfall. Og nå bruker jeg jo medisiner mot panikkangst som gjør det enda mindre sannsynlig at jeg vil få det. Sannsynligvis helt unødvendig, for jeg skjønner at det ikke er farlig å få angst. Det er bare slik at følelsene mine og angsten min ikke skjønner det.

Jeg er lei av dette. Jeg er lei av å ødelegge for egne prestasjoner, jeg er lei av å ikke kunne være fullt fokusert i alt jeg gjør. Jeg er lei av å føle at motoren konstant ligger høyere i turtall selv på tomgang. Jeg vet ikke helt hva jeg etterspør med dette, om det er en forsikring rundt at panikk ikke er farlig eller om jeg kan lære meg noen teknikker for å roe ned den delen av hjernen som konstant overvåker egen psykiske helse. Jeg vet bare at jeg har kastet bort nok tid av livet mitt på dette, og for å kunne yte så godt jeg kan på jobben må dette gå over. Jeg har aldri hatt et panikkanfall og jeg aner ikke hvorfor jeg skal gå og konstant være redd for det.

Hva fungerer mot angst for angst?

På forhånd takk for alle svar :) 

Når jeg leser dine innlegg om din psykiske helse, så hender det at jeg tenker at du har for store forventninger til livet. Hvorfor skal ikke du få angst, eller vondt i ryggen, eller kreft, eller nyresvikt osv osv - de fleste av oss rammes jo fra tid til annen av sykdom? Hva gjør at du ikke klarer å akseptere de livsvilkår du lever under? Hvorfor kan du ikke bare tåle angsten? Jeg aner ikke om medisinene du benytter nå er hensiktsmessig, men jeg husker hvor fornøyd du var forrige gang du klarte å vikle deg ut av det som vel var en litt overdreven bruk av medikamenter for å sikre deg at du var symptomfri. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie
ISW skrev (4 timer siden):

Jeg så på foredraget til Ingvard Wilhelmsen i dag. Han sa at angsten gjør deg konsentrert og at det er få med flyskrekk som ligger og spreller i midtgangen. Det er nok jeg som har lagt meg til noen feilaktige forestillinger om angst og panikk..

Jo, men du har nok av de som for sitt bare liv aldri skal opp i et slikt flyvende vesen. De velger å ta tog i et helt døgn eller mer og nekter seg selv, og i verste tilfelle også familien, utenlandsreiser der fly i dag ansees som påkrevet. Det at du da faktisk gjør det som er angsprovoserende hos deg, er jo en personlig seier i seg selv for deg. Jeg tenkte litt på å ta angst mot fly som eksempel på hvordan du kan argumentere overfor deg selv også. Men det at man ikke spreller i midtgangen eller løper i panikk frem og tilbake, er jo fordi man har en kontroll. Mulig den kommer av skjerpethet. Jeg kan for lite om angst, men psykologen min hevder jeg har det. Ikke panikkangst, heldigvis.

Men @90tallsbarn har et godt poeng - som vi har berørt i en anen tråd for en ukes tid siden.

90tallsbarn skrev (7 timer siden):

Jeg mener vi her kanskje bekymrer oss for litt unaturlige ting. Vi har de grunnleggende behovene, så vi lager heller problemene. Angsten er ikke reell. Snakket med psykologen om dette og angsten er plagsom fordi den ikke er for noe virkelig.

Jeg hørte på en podcast der en psykolog utalte litt flåsete at de med angst burde egentlig være bosatt/flytte til et krigsrammet land, for de har best forutsetninger for å kunne klare seg under slike forutsetninger. En ubekymret og tilbakelent person som tar livet og dets utfordringer når de måtte komme, har visst dårligere forutsetninger for å klare seg der ting skjer fullstendig uforutsigbart og der få av samfunnets regler følges. I hverdagen til vanlig, er det som vanlig, den gyldne middelvei som er anbefalt.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Drømmeautomat
frosken skrev (2 timer siden):

Når jeg leser dine innlegg om din psykiske helse, så hender det at jeg tenker at du har for store forventninger til livet. Hvorfor skal ikke du få angst, eller vondt i ryggen, eller kreft, eller nyresvikt osv osv - de fleste av oss rammes jo fra tid til annen av sykdom? Hva gjør at du ikke klarer å akseptere de livsvilkår du lever under? Hvorfor kan du ikke bare tåle angsten?

Her sett deg skrive mye bra her, men det du skriver her minner meg om en holdning jeg tror er litt for utbredt i norsk psykiatri: Noen ønsker å få hjelp for et problem, men så minimeres det. 

Det er dels min personlige opplevelse og det er også noe jeg har hørt beskrevet av venner, et stort fokus på funksjonsnivå og minimering av subjektiv lidelse. Du klarer å gå på jobb, hvor ille kan det være? Du sov fryktelig dårlig i går? Da sovner du sikker fort i natt. Jeg tror ikke dette er hjelpsomt. Jeg skjønner hvorfor denne holdningen oppstår: For mange pasienter, for syke pasienter, for dårlig tid. Den forrige pasienten var psykotisk og du klager over at du er nervøs før et jobbmøte?

Det er nok urettferdig at jeg svarer akkurat deg, frosken, men jeg kjenner at dette trigger en irritasjon i meg. Antagelig reflekterer dette at ressursene i norsk psykiatri er pressa og at folk i jobb er best tjent med å oppsøke private hjelp, gitt at de har råd til det.

Jeg tror man kan sikte høyere enn å bare tåle og holde ut.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

90tallsbarn
frosken skrev (11 timer siden):

Når jeg leser dine innlegg om din psykiske helse, så hender det at jeg tenker at du har for store forventninger til livet. Hvorfor skal ikke du få angst, eller vondt i ryggen, eller kreft, eller nyresvikt osv osv - de fleste av oss rammes jo fra tid til annen av sykdom? Hva gjør at du ikke klarer å akseptere de livsvilkår du lever under? Hvorfor kan du ikke bare tåle angsten? Jeg aner ikke om medisinene du benytter nå er hensiktsmessig, men jeg husker hvor fornøyd du var forrige gang du klarte å vikle deg ut av det som vel var en litt overdreven bruk av medikamenter for å sikre deg at du var symptomfri. 

Hvordan har han for store forventninger? Hva er for store forventninger?? 
Jeg har levd et veldig bra liv jeg. Jeg hadde for lave forventninger til livet jeg, men ting kom seilende og livet hadde mye mer å by på enn jeg trodde. 
Jeg skulle gjerne skrevet hva, kanskje i fremtiden, om jeg fremdeles er her. 
Men såklart er det ikke sikkert du har forutsetninger til å ha så veldig store forventninger. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
frosken
Drømmeautomat skrev (8 timer siden):

Her sett deg skrive mye bra her, men det du skriver her minner meg om en holdning jeg tror er litt for utbredt i norsk psykiatri: Noen ønsker å få hjelp for et problem, men så minimeres det. 

Det er dels min personlige opplevelse og det er også noe jeg har hørt beskrevet av venner, et stort fokus på funksjonsnivå og minimering av subjektiv lidelse. Du klarer å gå på jobb, hvor ille kan det være? Du sov fryktelig dårlig i går? Da sovner du sikker fort i natt. Jeg tror ikke dette er hjelpsomt. Jeg skjønner hvorfor denne holdningen oppstår: For mange pasienter, for syke pasienter, for dårlig tid. Den forrige pasienten var psykotisk og du klager over at du er nervøs før et jobbmøte?

Det er nok urettferdig at jeg svarer akkurat deg, frosken, men jeg kjenner at dette trigger en irritasjon i meg. Antagelig reflekterer dette at ressursene i norsk psykiatri er pressa og at folk i jobb er best tjent med å oppsøke private hjelp, gitt at de har råd til det.

Jeg tror man kan sikte høyere enn å bare tåle og holde ut.

Jeg har ikke ment å bagatellisere problemet ISW beskriver, - og jeg er like kritisk som deg til minimering av subjektiv lidelse fordi folk har høyt funksjonsnivå. Men jeg tror at aksept av livsutfordringer/sykdom kan føre til redusert angst for angst, og derigjennom bedre livskvalitet for ISW. Min hensikt er ikke å oppfordre til kun å tåle og holde ut - men at aksept kan være starten på bedring. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
ISW
frosken skrev (14 timer siden):

Når jeg leser dine innlegg om din psykiske helse, så hender det at jeg tenker at du har for store forventninger til livet. Hvorfor skal ikke du få angst, eller vondt i ryggen, eller kreft, eller nyresvikt osv osv - de fleste av oss rammes jo fra tid til annen av sykdom? Hva gjør at du ikke klarer å akseptere de livsvilkår du lever under? Hvorfor kan du ikke bare tåle angsten? Jeg aner ikke om medisinene du benytter nå er hensiktsmessig, men jeg husker hvor fornøyd du var forrige gang du klarte å vikle deg ut av det som vel var en litt overdreven bruk av medikamenter for å sikre deg at du var symptomfri. 

Jeg synes dette er et interessant perspektiv. Det var noe lignende dette min psykolog sa, hun oppfattet meg som veldig perfeksjonistisk hva angikk min psykiske helse. Var inne på at når man var sliten så var det normalt å kjenne på angst eller nedstemthet og at det ikke nødvendigvis lå noen diagnose i dette.

Dere har nok rett. Jeg er redd for å kjenne på negative følelser, fordi jeg katastrofetenker mye. Som eksempelvis:

Angst og nedstemthet - jeg kommer til å bli suicidal

Hjertebank - hjertet kommer til å stanse.

osv.

Det ligger nok et element av helseangst i dette (tror jeg)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn
ISW skrev (1 time siden):

Jeg synes dette er et interessant perspektiv. Det var noe lignende dette min psykolog sa, hun oppfattet meg som veldig perfeksjonistisk hva angikk min psykiske helse. Var inne på at når man var sliten så var det normalt å kjenne på angst eller nedstemthet og at det ikke nødvendigvis lå noen diagnose i dette.

Dere har nok rett. Jeg er redd for å kjenne på negative følelser, fordi jeg katastrofetenker mye. Som eksempelvis:

Angst og nedstemthet - jeg kommer til å bli suicidal

Hjertebank - hjertet kommer til å stanse.

osv.

Det ligger nok et element av helseangst i dette (tror jeg)

Du er som meg. Jeg er veldig slik at ting skal skje med en gang. 
Så fort jeg ikke har energien på topp har jeg fått ME eller begynner å bli deprimert igjen. Alt dette har blitt bedre etter at jeg har innsett at man ikke kan være på topp hele tiden. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
ISW
Drømmeautomat skrev (12 timer siden):

Her sett deg skrive mye bra her, men det du skriver her minner meg om en holdning jeg tror er litt for utbredt i norsk psykiatri: Noen ønsker å få hjelp for et problem, men så minimeres det. 

Det er dels min personlige opplevelse og det er også noe jeg har hørt beskrevet av venner, et stort fokus på funksjonsnivå og minimering av subjektiv lidelse. Du klarer å gå på jobb, hvor ille kan det være? Du sov fryktelig dårlig i går? Da sovner du sikker fort i natt. Jeg tror ikke dette er hjelpsomt. Jeg skjønner hvorfor denne holdningen oppstår: For mange pasienter, for syke pasienter, for dårlig tid. Den forrige pasienten var psykotisk og du klager over at du er nervøs før et jobbmøte?

Det er nok urettferdig at jeg svarer akkurat deg, frosken, men jeg kjenner at dette trigger en irritasjon i meg. Antagelig reflekterer dette at ressursene i norsk psykiatri er pressa og at folk i jobb er best tjent med å oppsøke private hjelp, gitt at de har råd til det.

Jeg tror man kan sikte høyere enn å bare tåle og holde ut.

Jeg får iblant litt dårlig samvittighet for dette maset mitt her om angst for angst, når jeg ser autisme, lav funksjon, selvmordsproblematikk og psykoser. Det jeg opplever at legitimerer det litt, er totalpakken av belastninger, med jobb og press og forventninger. Enig med deg om at dette skjer litt i norsk psykiatri, og jeg tenker at det også er viktig at det tas grep før man eventuelt havner utenfor arbeidslivet og får lav funksjonsevne. Det vil jo også gi fellesskapet mer skatteinntekter. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
ISW
90tallsbarn skrev (16 minutter siden):

Du er som meg. Jeg er veldig slik at ting skal skje med en gang. 
Så fort jeg ikke har energien på topp har jeg fått ME eller begynner å bli deprimert igjen. Alt dette har blitt bedre etter at jeg har innsett at man ikke kan være på topp hele tiden. 

Ja jeg er nok det. Må lære meg at det er greit å ikke være på topp hele tiden. Vi er tross alt ikke maskiner :) 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
90tallsbarn
ISW skrev (5 minutter siden):

Ja jeg er nok det. Må lære meg at det er greit å ikke være på topp hele tiden. Vi er tross alt ikke maskiner :) 

Kanskje vi er mer på topp en de fleste, men utvikler en «toleranse» for følelsen og krever til vi krever det urealistiske? Kanskje jeg er litt sent ute, men jeg har lært at det ikke hjelper om du har mye penger, lever fancy eller har mye fint, for du vil likevel en gang kreve mer. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...