Noen ganger tror jeg at jeg kommer til å ende med selvmord, jeg har en indre stemme som hele tiden kjefter fordi jeg ikke står på nokk

[90tallsbarn 3 734 215]

Jeg er liksom redd for at alt bare fortsetter slik det er. Som om man har trukket noen kort i livet som holder seg stabile. Kanskje får jeg aldri særlig med venner, kanskje jeg ender opp som en av disse helt ensomme til slutt, jeg føler jeg går mer og mer inn i asperger/autismestatistikken. Jeg er tross alt på nav nå og jeg føler meg som en kjempetaper som er utplassert gjennom dem. Jeg blir sliten og mangler skikkelig motivasjon altså! Jeg lærer ikke lett når jeg ikke har brennende interesse for et tema og er sint på hjernen min for at den ikke vil ha flere interesser. Det blir for mye å holde ved like og jeg føler jeg blir veldig uinteressant for de jeg anså som venner. De har ting de brenner for og klarer å jobbe med, de har studieevner jeg ikke har halvparten av og de har større nettverk. Jeg går inn i denne kjedelige statistikken om at jeg er sist i alt. Jeg vil ikke være alene, men det er heller ikke så givende å være sammen med andre ofte. 

[AnonymBruker 193 085 14 145]

Var det ikke du som nettopp hadde fått deg jobb? 

Anonymkode: 56ca2...4fe

[90tallsbarn 3 734 215]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Var det ikke du som nettopp hadde fått deg jobb? 

Anonymkode: 56ca2...4fe

Gjennom nav. Jeg er ikke fornøyd. Jeg føler meg som en taper som er gjennom nav og har sånn jobb som 18 åringene har. Er så pinlig å være 30 og så kommer 18 åringen på jobb etter skole i helgene. Fordi jeg ikke evner å få til særlig annet. Så det er å stå opp, jobbe. Jeg mistrives ikke på jobben og folka er hyggelige. Men det er ergonomisk vondt for meg der fordi mye er så lavt. I bakhodet mitt er jeg en taper hele tiden siden jeg fungerer som gratis arbeidskraft via nav. Mens de jeg anser som venner straks er ferdige med profesjon, master, kjøpt leilighet og har nettverk. Jeg har noen få venner men den ene er ofte syk og opptatt med studier og jobb, de andre har meg som sisteprio, også de som selv sliter med depresjon. Ser på instastoryen deres at de er på byen uten at de spør om jeg vil bli med. De jeg så som venner før har glemt meg, har sluttet å kontakte de fordi de unnskylder alltid med at de jobber eller har andre avtaler og så tar de ikke kontakt tilbake. Jeg går ofte med en «var dette alt» følelse. Kjennes som det hviler en forbannelse over meg, samme forbannelsen som er over farslekten min. Broren min har sittet hjemme på PC/sovet hele helgen selv om han hadde fri og kom ikke for å møte mamma og søsteren min engang. Han tar aldri kontakt selv og sier det ikke betyr noe å ha nettverk. Farmor ringer meg av og til og spør om vi snart kommer på besøk, hun har ikke kontakt med pappa og andre barnebarnet sitt heller. Mamma har ikke interesse av å ha kontakt med henne. Pappa beskriver seg selv som super introvert og deprimert selv, hater også alt som er sosialt. Og denne forbannelsen ser ut til å følge meg. Den at folk liksom ikke er interessert i å ha meg i livet og jeg er ikke sint på dem. Er ikke så spennende med ei som er utplassert gjennom nav og ikke vet hva hun vil i livet som 30-åring. Kjenner jeg har begynt å få vondt i nakken og rygg fordi jeg må bøye meg så på jobb. 

[AnonymBruker 193 085 14 145]

Uff jeg skulle gjerne hjulpet, men jeg orker ikke å lese så lange innlegg..

Har du prøvd å studere til bachelor da? 

Anonymkode: 56ca2...4fe

[90tallsbarn 3 734 215]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Uff jeg skulle gjerne hjulpet, men jeg orker ikke å lese så lange innlegg..

Har du prøvd å studere til bachelor da? 

Anonymkode: 56ca2...4fe

Ja? Men jeg har ingen interesse og jeg ser ikke poenget i å lese i hundre år om noe jeg kunne lært ved å gjøre ila ett år.

[AnonymBruker 193 085 14 145]

Du trenger ikke å være som andre.

Skap din egen lykke.

 

Anonymkode: 8e988...7b0

[90tallsbarn 3 734 215]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Du trenger ikke å være som andre.

Skap din egen lykke.

 

Anonymkode: 8e988...7b0

Jeg er lykkelig med å bare kunne ha fri etter «jobb». Men å vandre rundt i byen er jo også tomt i lengden. Vi målet oss nok alltid opp mot andre til en visS grad. Jeg forstår ikke hva det er med hjernen min siden jeg oppfattes så kald av mange andre og ikke blir fenget av så mye.