Gå til innhold

Barn falt ned fra sofa


Anbefalte innlegg

tradwife90

Skal prøve å gjøre dette kortest mulig. 
Jeg og min samboer har ett felles barn på 8 mnd. Min samboer er dypt deprimert og derfor har jeg vært så og si alene med både vår baby og mitt barn på 8 år fra tidligere forhold. Min samboer har bokstavelig talt aldri stått opp med minste hverken på natt eller morgen fra dagen hen ble født.

Jeg krever svært lite av min samboer og det er sjeldent jeg mister besinnelsen selv om jeg er nedkjørt av både søvnmangel og generelt overvelda av å være familiens eneste fungerende voksenperson.

I morres lot jeg 8-åringen passe på baby i sofaen mens jeg satt på en maskin med klær. Baby rullet seg over og falt 20 cm ned på tregulvet. Hen gråt litt først men roet seg fort og fikk ikke annet enn et lite rødt merke. Jeg trøstet baby og ba om unnskyldning til 8-åringen for at jeg hadde forlatt rommet og presiserte at dette var min feil, ikke hens.  

Denne situasjonen var kjip nok, men jeg syns jeg håndterte det fint og har lært til neste gang at baby ikke skal få ligge i sofa eller seng uten voksne.

Min samboer kom derimot ut av soverommet og brølte til meg og 8-åringen om at vi kunne ha drept ungen.

Jeg svarte med rolig stemme at jeg gjorde en feilvurdering men at han ikke har rett til å snakke til meg eller 8-åringen på den måten likevel.

Han fortsatte å rope til meg og kalte meg for en psykopat og sa han skulle gå fra meg og ta ungen med seg. Han var sikker på barnevernet ville gi han omsorgen om han fortalte dem at jeg lot 8-åringen sitte med baby i sofa mente han. 

Han mener jeg bagatelliserer hendelsen og ikke evner å ta selvkritikk.

Er det han eller jeg som tar feil? 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

stjernestøv
tradwife90 skrev (4 minutter siden):

Skal prøve å gjøre dette kortest mulig. 
Jeg og min samboer har ett felles barn på 8 mnd. Min samboer er dypt deprimert og derfor har jeg vært så og si alene med både vår baby og mitt barn på 8 år fra tidligere forhold. Min samboer har bokstavelig talt aldri stått opp med minste hverken på natt eller morgen fra dagen hen ble født.

Jeg krever svært lite av min samboer og det er sjeldent jeg mister besinnelsen selv om jeg er nedkjørt av både søvnmangel og generelt overvelda av å være familiens eneste fungerende voksenperson.

I morres lot jeg 8-åringen passe på baby i sofaen mens jeg satt på en maskin med klær. Baby rullet seg over og falt 20 cm ned på tregulvet. Hen gråt litt først men roet seg fort og fikk ikke annet enn et lite rødt merke. Jeg trøstet baby og ba om unnskyldning til 8-åringen for at jeg hadde forlatt rommet og presiserte at dette var min feil, ikke hens.  

Denne situasjonen var kjip nok, men jeg syns jeg håndterte det fint og har lært til neste gang at baby ikke skal få ligge i sofa eller seng uten voksne.

Min samboer kom derimot ut av soverommet og brølte til meg og 8-åringen om at vi kunne ha drept ungen.

Jeg svarte med rolig stemme at jeg gjorde en feilvurdering men at han ikke har rett til å snakke til meg eller 8-åringen på den måten likevel.

Han fortsatte å rope til meg og kalte meg for en psykopat og sa han skulle gå fra meg og ta ungen med seg. Han var sikker på barnevernet ville gi han omsorgen om han fortalte dem at jeg lot 8-åringen sitte med baby i sofa mente han. 

Han mener jeg bagatelliserer hendelsen og ikke evner å ta selvkritikk.

Er det han eller jeg som tar feil? 

Han overreagerer mener jeg, det er jo sånt som kan skje. Barn slår seg ofte i oppveksten og de overlever det, de tåler mer enn man tror. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Lillemus
tradwife90 skrev (1 time siden):

Skal prøve å gjøre dette kortest mulig. 
Jeg og min samboer har ett felles barn på 8 mnd. Min samboer er dypt deprimert og derfor har jeg vært så og si alene med både vår baby og mitt barn på 8 år fra tidligere forhold. Min samboer har bokstavelig talt aldri stått opp med minste hverken på natt eller morgen fra dagen hen ble født.

Jeg krever svært lite av min samboer og det er sjeldent jeg mister besinnelsen selv om jeg er nedkjørt av både søvnmangel og generelt overvelda av å være familiens eneste fungerende voksenperson.

I morres lot jeg 8-åringen passe på baby i sofaen mens jeg satt på en maskin med klær. Baby rullet seg over og falt 20 cm ned på tregulvet. Hen gråt litt først men roet seg fort og fikk ikke annet enn et lite rødt merke. Jeg trøstet baby og ba om unnskyldning til 8-åringen for at jeg hadde forlatt rommet og presiserte at dette var min feil, ikke hens.  

Denne situasjonen var kjip nok, men jeg syns jeg håndterte det fint og har lært til neste gang at baby ikke skal få ligge i sofa eller seng uten voksne.

Min samboer kom derimot ut av soverommet og brølte til meg og 8-åringen om at vi kunne ha drept ungen.

Jeg svarte med rolig stemme at jeg gjorde en feilvurdering men at han ikke har rett til å snakke til meg eller 8-åringen på den måten likevel.

Han fortsatte å rope til meg og kalte meg for en psykopat og sa han skulle gå fra meg og ta ungen med seg. Han var sikker på barnevernet ville gi han omsorgen om han fortalte dem at jeg lot 8-åringen sitte med baby i sofa mente han. 

Han mener jeg bagatelliserer hendelsen og ikke evner å ta selvkritikk.

Er det han eller jeg som tar feil? 

Han overdriver noe hinsides og kommer til å gå på mang en smell i årene som kommer om han skal reagere sånn hver gang ungen slår seg. Selvfølgelig var det ingen drømmesituasjon, men 20 cm gikk nok helt fint. Neste gang legger du babyen på en matte/teppe på gulvet om storesøskenet skal se etter den. 😊

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie

Håper din mann er villig til å motta hjelp for sin depresjon. Du må passe på deg selv.

Jeg håper dere klarer å snakke sammen om kommunikasjon, hvordan begge tenker og hvordan dere skal håndtere vanskelige situasjoner når han har en bedre dag/periode. Det er alltid lettere å ta opp slike emner i fredstid enn når det er tungt og det stormer som verst.

https://psykmagasinet.no/hvordan-leve-med-en-psykisk-syk/

"Selv om partneren din sliter, så er det ikke dermed sagt at du skal finne deg i alt. Noe du må huske på og ta i betraktning. Om partneren din behandler deg dårlig og bruker sin psykiske tilstand som unnskyldning, så skal du på ingen måte godta dette."

Lenke til innlegg
Del på andre sider
laban
tradwife90 skrev (2 timer siden):

Han var sikker på barnevernet ville gi han omsorgen om han fortalte dem at jeg lot 8-åringen sitte med baby i sofa mente han. 

Barnevernet fratar ingen omsorgen pga. vanlige uhell som verken skader barnet eller gjentar seg så ofte at det er påfallende. Verden hadde ikke vært overbefolket hvis babyer og småbarn ikke hadde tålt noen ting.

tradwife90 skrev (2 timer siden):

Han mener jeg bagatelliserer hendelsen og ikke evner å ta selvkritikk.

Det virker jo som at du har tatt selvkritikk, i betydning at du nå er klar over at babyen nå er i stand til å rulle og derfor ikke skal ligge i sofaen.

Man kan som kjent ikke falle ned fra gulvet, så det er nok tid for å lage en fast "lekekrok" der og alltid bruke den når du må gå fra 😉

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Hehehehe, han tror barnevernet kommer til å gi ha hovedomsorgen? Som ligger for seg selv på rommet sitt uten å ha tatt noe ansvar for barnet så langt?

🤣🤣

Han der hadde jeg faktisk bare ledd rett opp i ansiktet.

Anonymkode: 7c7ff...7f7

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...