Vil bli innlagt selv om jeg ikke trenger det, «sliten» av å tenke slik..

[AnonymBruker]

Litt usikker på hvordan jeg skulle formulere overskriften.. jeg har fått for meg at jeg må bli innlagt før jeg kan bli frisk, gjerne etter et selvmordsforsøk. Selv om jeg hata å være innlagt den ene gangen jeg var på utredning så ønsker jeg omsorg og at folk skal synes synd på meg. Er så sliten av å tenke slik, jeg vil bare bli frisk egentlig og dette hindrer tilfriskningen min stort. Hater at folk ser meg, men har også et desperat ønske om å bli sett. Meget slitsomt med så mye ambivalens.. Hvordan skal jeg legge fra meg disse tankene?

Anonymkode: b5ebc...e5d

[lyseblå]

Jeg regner med du går i behandling? Ville tatt det opp med behandler. Kan i perioder kjenne litt på det samme, i alle fall det du beskriver med å hate å bli sett, men samtidig ha et desperat ønske om det. 

[AnonymBruker]

lyseblå skrev (4 minutter siden):

Jeg regner med du går i behandling? Ville tatt det opp med behandler. Kan i perioder kjenne litt på det samme, i alle fall det du beskriver med å hate å bli sett, men samtidig ha et desperat ønske om det. 

Takk for svar da er jeg ikke alene ❤️ har ikke tatt opp akkurat dette med behandler, ser henne ikke før om et par måneder. Det er skikkelig tungt å bli dratt i de to retningene der. Har du tenkt over hvorfor du har det slik?  TS

Anonymkode: b5ebc...e5d

[lyseblå]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk for svar da er jeg ikke alene ❤️ har ikke tatt opp akkurat dette med behandler, ser henne ikke før om et par måneder. Det er skikkelig tungt å bli dratt i de to retningene der. Har du tenkt over hvorfor du har det slik?  TS

Anonymkode: b5ebc...e5d

Ville definitivt tatt det opp når du ser henne igjen. Jeg har dessverre ingen gode råd til hvordan en kan legge fra seg disse tankene. Ja, jeg har tenkt en del på det. Men har ikke klart å komme frem til noen konklusjon egentlig. Jeg vet bare at jeg har et intenst selvhat, som jeg ikke vet hvor kommer fra da jeg er vokst opp med foreldre som var glade i meg og venner som aksepterte meg for den jeg er. For meg gir det ikke mening å ha blitt slik som jeg har blitt da, men. Jeg tenker stadig på det, hva som kan ha gjort det. Jeg sliter med å tillate meg selv å ta i mot hjelp og omsorg, så ift psykiatrien har det ført til at jeg både har bedt om hjelp og kjempet i mot den samme hjelpen jeg ba om å få. Har hatt mange innleggelser, inn og ut. Når jeg får hjelp vil jeg ikke ha den og når jeg ber om hjelp er jeg redd for å ta den i mot. Samt mange behandlere som jeg har avsluttet så snart jeg føler de begynner å komme nært (og ser meg, slik som du beskriver). Hva med deg? Har du noen tanker rundt det?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Litt usikker på hvordan jeg skulle formulere overskriften.. jeg har fått for meg at jeg må bli innlagt før jeg kan bli frisk, gjerne etter et selvmordsforsøk. Selv om jeg hata å være innlagt den ene gangen jeg var på utredning så ønsker jeg omsorg og at folk skal synes synd på meg. Er så sliten av å tenke slik, jeg vil bare bli frisk egentlig og dette hindrer tilfriskningen min stort. Hater at folk ser meg, men har også et desperat ønske om å bli sett. Meget slitsomt med så mye ambivalens.. Hvordan skal jeg legge fra meg disse tankene?

Anonymkode: b5ebc...e5d

Hvorfor fikk du være innlagt mens du ble utredet? Jeg får ikke være innlagt ☹️

Anonymkode: 59435...f24