Gå til innhold

Selvmordstanker


Fru2020

Anbefalte innlegg

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Å si til en som er suicidal at man må leve for barnas skyld er ikke så veldig hjelpsomt. Det påfører bare mer skam over å være utilstrekkelig og kan gi en enda større følelse av håpløshet. Når man er suicidal så er livet så mørkt og man ser ingen utvei annet enn døden.  Mange suicidale tenker at familie og de rundt har det bedre hvis de dør. Som mor er det fryktelig å føle/tenke at man ikke strekker til som man ønsker. 
At folk på forum og ellers i livet skal skamme en til å føle enda mer skyldfølelse vitner bare om deres uvitenhet om hva depresjon/suicidalitet innebærer. 
 

Anonymkode: e748b...def

Der fikk du sagt det jeg tenker👍❤️

Anonymkode: 6bab3...a99

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 78
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • AnonymBruker

    42

  • Fru2020

    14

  • frosken

    11

  • ISW

    4

Mest aktive i denne tråden

Populære innlegg

Som kronisk suicidal har jeg lært noen ting: 1. Ingen andre kan ta vekk selvmordstankene mine. 2. Selvmordstanker er vanligvis uttrykk for vanskelige følelser som jeg ikke får tak på eller i

Bare en liten digresjon. Hvis noen blir bedt om å vurdere sin egen smerte (eller hvor jævlig livet er) på en skala fra 1-10, vil dette alltid være en subjektiv vurdering, som etter min mening ber

Å si til en som er suicidal at man må leve for barnas skyld er ikke så veldig hjelpsomt. Det påfører bare mer skam over å være utilstrekkelig og kan gi en enda større følelse av håpløshet. Når man er

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Mange suicidale tenker at familie og de rundt har det bedre hvis de dør. 
 

Anonymkode: e748b...def

Og dette er så feil. Jeg skulle ønske det var noe som ble ropt ut mer - den tankegangen du her nevner er feil. Uansett hvor sterkt man føler det i øyeblikket så vil familie og de rundt IKKE få det bedre om man tar selvmord. De vil få det verre. Tar man selvmord så vil man gjøre livet til de man er glad i verre.

Dette burde vært innprentet så kraftig at når den tanken kommer så vet man at den bare er et produkt av egen sykdom og ikke reell.

Anonymkode: 22c80...860

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Tenk også på hvordan det er å leve kun for andres del…

Anonymkode: 6bab3...a99

Da burde man ikke skaffet barn i utgangspunktet. Men nå antar jeg at ts først fikk psykiske problemer etter at hun fikk barnet sitt. 

Anonymkode: f14f4...d79

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Da burde man ikke skaffet barn i utgangspunktet. Men nå antar jeg at ts først fikk psykiske problemer etter at hun fikk barnet sitt. 

Anonymkode: f14f4...d79

Hvilken rett har du til å dømme andre? Vi kan gjerne ta en diskusjon over hvem som burde fått lov til å bli foreldre og ikke (da hadde menneskeheten dødd ut for lenge siden, spør du meg), men det tar vi i så fall i en annen tråd.


At det ferdes like mange uvitende og uopplyste mennesker på et forum for psykiatri som ellers hadde jeg vel ikke sett for meg når jeg meldte meg inn her. Så feil kan man ta. 
 

Ikke alle tanker bør komme ut i ord. 

Anonymkode: 6bab3...a99

Lenke til innlegg
Del på andre sider
frosken
Fru2020 skrev (4 timer siden):

Jeg ønsker å leve for sønnen min. Men jeg ønsker ikke å leve.

Du trenger ikke ønske å leve. Det er helt greit om du akkurat nå ikke ønsker det. Du skal bare sørge for å holde deg levende til ønsket om å ikke leve går over. 

Jeg er litt usikker på om jeg skal skrive dette, men jeg får assosiasjoner til en treåring med temper tantrum når du skriver slike innlegg som du gjør nå. Du bare VIL IKKE ha det vondt, og det gjentar du om og om igjen. Til slutt går karusellen fortere og fortere, du roper høyere og høyere, og skremmer deg selv - og sannsynligvis også andre, dvs. behandlingsapparatet rundt deg. Jeg skulle ønske at du klarte å få litt større perspektiv på din egen her-og-nå.smerte. I den store sammenhengen er smerten en bagatell, selv om den oppleves som katastrofal i øyeblikket. 

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
frosken
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Å si til en som er suicidal at man må leve for barnas skyld er ikke så veldig hjelpsomt. Det påfører bare mer skam over å være utilstrekkelig og kan gi en enda større følelse av håpløshet. Når man er suicidal så er livet så mørkt og man ser ingen utvei annet enn døden.  Mange suicidale tenker at familie og de rundt har det bedre hvis de dør. Som mor er det fryktelig å føle/tenke at man ikke strekker til som man ønsker. 
At folk på forum og ellers i livet skal skamme en til å føle enda mer skyldfølelse vitner bare om deres uvitenhet om hva depresjon/suicidalitet innebærer. 
 

Anonymkode: e748b...def

Jeg tror det kan være hjelpsomt for noen, for andre ikke. Men det ER fortsatt slik at det er få ting som er verre å gjøre mot sine barn enn å forlate dem gjennom et selvmord. 

Du mener det vitner om utvitenhet om suicidalitet å skrive slike ting, - jeg tenker at det like gjerne kan vitne om en forståelse av hva tap av en foreldre kan innebære. 

Endret av frosken
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

frosken
AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Tenk også på hvordan det er å leve kun for andres del…

Anonymkode: 6bab3...a99

Å føle seg forpliktet til å leve fordi man ikke vil påføre barn den smerten det vil være å miste en nærstående i selvmord, tenker jeg kan være en svært god ting. Det å fjerne muligheten for selvmord som følge av en forpliktelse til andre mennesker, kan virke beskyttende. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
frosken skrev (1 minutt siden):

Å føle seg forpliktet til å leve fordi man ikke vil påføre barn den smerten det vil være å miste en nærstående i selvmord, tenker jeg kan være en svært god ting. Det å fjerne muligheten for selvmord som følge av en forpliktelse til andre mennesker, kan virke beskyttende. 

Det kan jeg være enig i. Men tror du ikke det også er skadelig med en forelder som ikke orker å ta del i barnets liv? Mange kan bli ganske avvisende overfor barnet og dets behov når de er deprimerte. Joda, de fleste vil vel si at de uansett ville hatt forelderen der, men jeg har hørt barn har sagt det motsatte også, så det kommer kanskje an på funksjonsevnen?

Anonymkode: 6bab3...a99

Lenke til innlegg
Del på andre sider
frosken
AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det kan jeg være enig i. Men tror du ikke det også er skadelig med en forelder som ikke orker å ta del i barnets liv? Mange kan bli ganske avvisende overfor barnet og dets behov når de er deprimerte. Joda, de fleste vil vel si at de uansett ville hatt forelderen der, men jeg har hørt barn har sagt det motsatte også, så det kommer kanskje an på funksjonsevnen?

Anonymkode: 6bab3...a99

De fleste med depresjon, vil bli enten bra eller bedre igjen. Så selv om foreldre kan være dårlig fungerende når de er deprimerte, så betyr ikke det at den dårlige funksjonen vil være vedvarende. 

Jeg tror ikke det er slik at foreldre nødvendigvis skal ha ansvar for sine barn uansett hvor deprimerte de er, men det er enorm forskjell på en pause fra barna og det å forlate dem i et selvmord. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
frosken skrev (2 minutter siden):

De fleste med depresjon, vil bli enten bra eller bedre igjen. Så selv om foreldre kan være dårlig fungerende når de er deprimerte, så betyr ikke det at den dårlige funksjonen vil være vedvarende. 

Jeg tror ikke det er slik at foreldre nødvendigvis skal ha ansvar for sine barn uansett hvor deprimerte de er, men det er enorm forskjell på en pause fra barna og det å forlate dem i et selvmord. 

Det er mulig at de fleste blir bra eller bedre, men jeg kjenner også til tilfeller der det kun har vært snakk om korte perioder med bedring. Inn og ut av psykiatrien i alle barneåra. Innleggelser mer vanlig enn uvanlig for barna. Ustabilitet. Usikkerhet. Barn som konstant er bekymring for mor eller far. Redsel for det de ikke skjønner noe av. Små barn som opplever angst pga alt.

Anonymkode: 6bab3...a99

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er mulig at de fleste blir bra eller bedre, men jeg kjenner også til tilfeller der det kun har vært snakk om korte perioder med bedring. Inn og ut av psykiatrien i alle barneåra. Innleggelser mer vanlig enn uvanlig for barna. Ustabilitet. Usikkerhet. Barn som konstant er bekymring for mor eller far. Redsel for det de ikke skjønner noe av. Små barn som opplever angst pga alt.

Anonymkode: 6bab3...a99

Er ikke det bedre en at de tar livet av seg og lurer på hvorfor de ikke var viktige nok til at mor eller far kunne holde ut?

Om jeg måtte velge om min mor skulle vært svingdørspasient eller tatt livet av seg mens jeg var liten ville jeg valgt det førstnevnte. I det minste bør man klare å leve til barnet blir myndig, også kan man ta livet av seg da hvis det fortsatt ikke er bedre. 

For de aller fleste så vil livet bli bedre. Ikke perfekt, men levelig, og det går man glipp av om man tar livet av seg nå. Og jeg har erfaring med rundt 20 år i psykiatrien bak meg , og er vokst opp med psykisk syke foreldre (far med angst og asperger, mor med kraftig spiseforstyrrelser, depresjon og angst) som var ganske mye jobb fra min side også, men jeg ville ikke vært dem foruten. 

Anonymkode: 5d037...eb6

Lenke til innlegg
Del på andre sider
frosken
AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det er mulig at de fleste blir bra eller bedre, men jeg kjenner også til tilfeller der det kun har vært snakk om korte perioder med bedring. Inn og ut av psykiatrien i alle barneåra. Innleggelser mer vanlig enn uvanlig for barna. Ustabilitet. Usikkerhet. Barn som konstant er bekymring for mor eller far. Redsel for det de ikke skjønner noe av. Små barn som opplever angst pga alt.

Anonymkode: 6bab3...a99

Det finnes mange måter å bedre disse barnas oppvekstsvilkår på. Foreldre som tar selvmord, er ikke en av dem. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er ikke det bedre en at de tar livet av seg og lurer på hvorfor de ikke var viktige nok til at mor eller far kunne holde ut?

Om jeg måtte velge om min mor skulle vært svingdørspasient eller tatt livet av seg mens jeg var liten ville jeg valgt det førstnevnte. I det minste bør man klare å leve til barnet blir myndig, også kan man ta livet av seg da hvis det fortsatt ikke er bedre. 

For de aller fleste så vil livet bli bedre. Ikke perfekt, men levelig, og det går man glipp av om man tar livet av seg nå. Og jeg har erfaring med rundt 20 år i psykiatrien bak meg , og er vokst opp med psykisk syke foreldre (far med angst og asperger, mor med kraftig spiseforstyrrelser, depresjon og angst) som var ganske mye jobb fra min side også, men jeg ville ikke vært dem foruten. 

Anonymkode: 5d037...eb6

Jeg tenker bare at det i enkelte tilfeller (de tyngste) kan diskuteres hva det beste er. Jeg har full forståelse for det du og andre beskriver om at det i de fleste tilfeller er best å ha forelderen i live, uansett. Jeg for min del tenker at det hadde vært det beste for meg å slippe/unngått å leve i helvete i alle barneår om min forelder hadde valgt den utveien. 

Anonymkode: 6bab3...a99

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
frosken skrev (1 minutt siden):

Det finnes mange måter å bedre disse barnas oppvekstsvilkår på. Foreldre som tar selvmord, er ikke en av dem. 

Ja, mange måter man kan forbedre barns oppvekstvilkår på, men ikke alltid de blir fanget opp av systemet.

Anonymkode: 6bab3...a99

Lenke til innlegg
Del på andre sider
frosken
AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, mange måter man kan forbedre barns oppvekstvilkår på, men ikke alltid de blir fanget opp av systemet.

Anonymkode: 6bab3...a99

Dessverre ikke. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
frosken skrev (3 minutter siden):

Dessverre ikke. 

Hørte om en konfirmant som har en ME syk forelder. Konfirmantens eneste ønske til forelderen var: «Jeg ønsker meg en lang og god klem. Mange år siden sist.»

Fikk vondt langt inn i sjela når forelderen sa dette til meg… 

Vi har naturlig nok skrevet om psykisk syke i denne tråden. Men det gjelder vel også andre kroniske sykdommer.

Anonymkode: 6bab3...a99

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie
AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Når man har barn har man påtatt seg et livslangt ansvar. Når jeg leser svarene til Fru2020 klarer jeg ikke å synes synd i vedkommende lenger, jeg synes det er enormt egoistisk! Stakkars gutten! Hadde set bare vært et engangstilfelle, alle kan komme i kriser, alle kan bli mørk til sinns, men når det skjer igjen og igjen… og det er barn involvert er det så egoistisk! Barnet er den som blir skadelidende, og dersom han i tillegg mister mammaen sin som han helt sikkert elsker høyere enn noen andre så synes jeg OPPRIKRIG synd i barnet! Der går all min sympati! 

Anonymkode: 5fd44...2de

Jeg undres litt på hvordan du tenker at dette svaret vil hjelpe TS fremover i sin egen prosess med å få det bedre og gjøre de gode valgene?

Jeg er ikke direkte uenig med deg, men er det ikke mulig å vise sympati for begge? Det er ikke slik at livet blir rosenrødt og går på skinner straks man får barn. Samtidig innebærer det et mer ansvar.

Ikke helt overførbart, men selv har jeg en høyere terskel nå for å gjøre meg selv noe som samboer, fordi jeg vet det vil ramme en uskyldig medpart hardt. Det er ikke ofte depressive tanker kommer hos meg lengre, mindre enn én gang i året, og jeg klarer å avlede det nå. Jeg har samtidig opplevd at i kortere depressive perioder, forsvinner det fokuset litt ut av synsfeltet. Da tenker jeg at @Fru2020 nå kan forsøke å dra inn kunnskap som hun tidligere har erfart, nemlig at ting blir bedre igjen etter noen dager eller høyst noen uker. En må da bare slepe seg igjennom det til det blir bedre igjen. Det beste middelet, men ofte vanskelig i praksis, er å gi seg selv rutiner i hverdagen og egenomsorg. Det er det man hjelpes til på avdeling.

Avslutningsvis må jeg si at jeg har virkelig sansen for @frosken sin sammenligning med fysiske smerter som en bare vet en må gjennomleve - det går over. Jeg tenkte da jeg leste det inlegget: Hvorfor har vi så vanskelig for å akseptere psykisk smerte enn fysisk smerte? Det er forventet at man har noe smerter etter en operasjon - det er kroppens signaler om at nå overbelastes kroppen. Kan en ikke se det slik med psykisk overbelastning også? Det vil jeg forsøke neste gang - så takk frosken! :) 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
Eva Sofie skrev (5 timer siden):

Avslutningsvis må jeg si at jeg har virkelig sansen for @frosken sin sammenligning med fysiske smerter som en bare vet en må gjennomleve - det går over. Jeg tenkte da jeg leste det inlegget: Hvorfor har vi så vanskelig for å akseptere psykisk smerte enn fysisk smerte? Det er forventet at man har noe smerter etter en operasjon - det er kroppens signaler om at nå overbelastes kroppen. Kan en ikke se det slik med psykisk overbelastning også? Det vil jeg forsøke neste gang - så takk frosken! :) 

Hm ja, det kan du si. Jeg synes jo selv gjerne at fysisk smerte er bedre enn psykisk, og det er det jo mange som synes. Jeg har kroniske smerter i en fot, i hvert fall har de vært der i 1,5 år, og det setter ned funksjonen min og har redusert livskvaliteten, men det tar mindre plass i livet det enn når jeg blir veldig deprimert. Jeg har fått mye større aksept for psykisk smerte enn jeg hadde før, men depresjonene kan innimellom ta knekken på meg. Og det er vel noe med at etter så mange år inn og ut av depresjon så er jeg sliten. Og sliter virkelig med å huske på at det vil jo som alltid, før eller siden gå over. 

Men å komme seg i rutiner igjen er veldig viktig ja. Dersom man har falt ut. 

Endret av Glitter
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Eva Sofie skrev (5 timer siden):

Jeg undres litt på hvordan du tenker at dette svaret vil hjelpe TS fremover i sin egen prosess med å få det bedre og gjøre de gode valgene?

Jeg er ikke direkte uenig med deg, men er det ikke mulig å vise sympati for begge? Det er ikke slik at livet blir rosenrødt og går på skinner straks man får barn. Samtidig innebærer det et mer ansvar.

Ikke helt overførbart, men selv har jeg en høyere terskel nå for å gjøre meg selv noe som samboer, fordi jeg vet det vil ramme en uskyldig medpart hardt. Det er ikke ofte depressive tanker kommer hos meg lengre, mindre enn én gang i året, og jeg klarer å avlede det nå. Jeg har samtidig opplevd at i kortere depressive perioder, forsvinner det fokuset litt ut av synsfeltet. Da tenker jeg at @Fru2020 nå kan forsøke å dra inn kunnskap som hun tidligere har erfart, nemlig at ting blir bedre igjen etter noen dager eller høyst noen uker. En må da bare slepe seg igjennom det til det blir bedre igjen. Det beste middelet, men ofte vanskelig i praksis, er å gi seg selv rutiner i hverdagen og egenomsorg. Det er det man hjelpes til på avdeling.

Avslutningsvis må jeg si at jeg har virkelig sansen for @frosken sin sammenligning med fysiske smerter som en bare vet en må gjennomleve - det går over. Jeg tenkte da jeg leste det inlegget: Hvorfor har vi så vanskelig for å akseptere psykisk smerte enn fysisk smerte? Det er forventet at man har noe smerter etter en operasjon - det er kroppens signaler om at nå overbelastes kroppen. Kan en ikke se det slik med psykisk overbelastning også? Det vil jeg forsøke neste gang - så takk frosken! :) 

Å lese igjen og igjen om en person  vil ta livet sitt er søken om oppmerksomhet i mine øyne. Vedkommende får ekstremt mye hjelp, og burde med dette enten klart og bli frisk eller brukt dem i slike tilfeller som dette . Det sitter folk er med samme tanker, og de utsagnene som «jeg vil leve men jeg vet ikke om jeg leve for sønnen min» er utrolig patetisk og egoistisk! Bare sutring eller oppmerksomhetsbehov! Begynne og minne om trolling også. Søk hjelp for f… eller hold kjeft. Er jo BARE hun som kan hjelpe seg selv. Ingen andre kan argumentere for det hvis ikke engang sønnen er et hinder! Jeg blir oppgitt! 

Anonymkode: 5fd44...2de

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...