Følelser igjen

[Nøtteskall]

når jeg skal i begravelser så er jeg redd for å koble feil å begynne å le i stede for å gråte. (har ikke skjedd) Hva vil folk tenke hvis jeg begynner å le ? Jeg kan begynne å le av ting som andre blir triste/alvorlige av bare fordi jeg synes det er litt komisk og merker at andre bare ser rart på meg og lurer på hva som feiler meg og da begynner jeg å le mer, selv om jeg egentlig ikke har lyst til det med respekt for saken det gjelder og de jeg er sammen med. Men dette er ting jeg ikke kan noe for, og vanskelig å gjøre noe med.

Er redd for at noen skal tenke at jeg er ond eller noe siden jeg kan le og gråte på feil plasser. Men jeg får vel bare gå på toalettet eller noe, vanskelig å bortforklare slikt. For det er aldri vondt ment hvis jeg ler på feil plass. Er slike reaksjoner normale? ( det skjer ikke ofte).

[Gondor]

Sett deg langt bak i kirken slik at du kan løpe ut hvis du begynner å le. Jeg var i en katolsk kirke en gang og så på alle de alvorstyngede menneskene som skulle skrifte. Plutselig kjente jeg latteren boble opp i meg og jeg måtte løpe ut og knakk sammen i latterkrampe ute på kirketrappen. Forferdelig.

Jeg hadde i hvert fall vært føre var.

Sånn latter skyldes ofte nervøsitet, men det er faktisk naturlig å le i ekstreme situasjoner som en begravelse tross alt er. Jeg ler ofte på feil sted til feil tid. Sitter på kino og ler mens andre gråter feks. Jeg husker jeg lo av sønnen min en gang mens han var sint og kom til meg for å få trøst. Jeg fikk helt latterkrampe. Han sparket meg på leggen i sinne. Det var grusomt. Nå ler jeg ikke lenger når han er sint.

[stjernestøv]

Er i grunn grusomt det der, selv om jeg savner mine latterkramper. Husker for mange år siden og jeg gikk i gruppeterapi, folk snakket om alvorlige og triste ting. Jeg lo og lo, måtte gå ut derfra. Klarte ikke ta meg sammen, det var jo flaut for jeg ville jo ikke le for det var ikke morsomt.

Sett deg bakest i kirka så kan du heller gå ut...

[Nøtteskall]

Er i grunn grusomt det der, selv om jeg savner mine latterkramper. Husker for mange år siden og jeg gikk i gruppeterapi, folk snakket om alvorlige og triste ting. Jeg lo og lo, måtte gå ut derfra. Klarte ikke ta meg sammen, det var jo flaut for jeg ville jo ikke le for det var ikke morsomt.

Sett deg bakest i kirka så kan du heller gå ut...

Jeg savner også mine latterkramper som jeg kunne ha før i mer normale komisk situasjon. Det er godt å ha evnen til å le. Hadde mye av det når jeg var psykotisk, og da kunne alt være gøy inni hodet mitt, og da kunne jeg le til jeg stupte. Men jeg har vel alltid vært sånn at jeg kan le i situasjoner det ikke er helt vanlig å le. Når jeg var barn brukte de andre barna å ha spesielle ord som skulle trigge sånn at jeg begynte å le, og det gjorde jeg også. De syntes det var svært morsomt når jeg fikk totalt latterkrampe. Dette ble gjort til underholdning i bursdagsselskap :-)

[Nøtteskall]

Sett deg langt bak i kirken slik at du kan løpe ut hvis du begynner å le. Jeg var i en katolsk kirke en gang og så på alle de alvorstyngede menneskene som skulle skrifte. Plutselig kjente jeg latteren boble opp i meg og jeg måtte løpe ut og knakk sammen i latterkrampe ute på kirketrappen. Forferdelig.

Jeg hadde i hvert fall vært føre var.

Sånn latter skyldes ofte nervøsitet, men det er faktisk naturlig å le i ekstreme situasjoner som en begravelse tross alt er. Jeg ler ofte på feil sted til feil tid. Sitter på kino og ler mens andre gråter feks. Jeg husker jeg lo av sønnen min en gang mens han var sint og kom til meg for å få trøst. Jeg fikk helt latterkrampe. Han sparket meg på leggen i sinne. Det var grusomt. Nå ler jeg ikke lenger når han er sint.

Ja det er flaut, det blir mange pinlige situasjoner. Jeg får også ofte lyst til å le når de andre gråter på kino , men jeg gråter også selv noen ganger da

[Gondor]

Ja det er flaut, det blir mange pinlige situasjoner. Jeg får også ofte lyst til å le når de andre gråter på kino , men jeg gråter også selv noen ganger da

Jeg har fortsatt å gråte på vei ut av kinosalen mens de andre for lengst er ferdig med å felle tårer. Har man det ene har man det andre, kanskje?

[Gjest poncho]

Hei. Jeg har ledd i to begravelser, det jeg kan huske. Den ene var da presten sang med en veldig kald og falsk stemme, den andre da en person slo ut en fjert på kirkegården. Jeg prøvde jo selvsagt å skjule at jeg fikk latterkrampe. Jeg ristet, men det kunne like gjerne ha vært pga gråt.

Jeg lo også da jeg så titanicfilm på kino og en mann falt og slo hodet rett i propellen. Det var jo selvsagt ikke morsomt det som skjedde i virkeligheten, men jeg så for meg da de spilte inn filmen og hvordan det måtte være :-). Min mann har ofte skammet seg over min form for humor, men han holder enda ut med meg .

Tror det er mange som kan reagere feil i forskjellige situasjoner, ellers er det meg det er noe galt med. Når jeg slår meg skikkelig, hender det også at jeg begynner å le. Ser det komiske i alt når jeg er i det "rette" humøret.