All aktivitet

Takk. Det er veldig viktig for meg å ha et bra forhold til mamma. Men vil ikke være slik jeg har vært. Paranoid og sur.

Ja bare spør meg.

Hvor har du lest dette? Er det kvalitetssikrede kilder?

Jeg har aldri vært vanskelig å ha med å gjøre likevel anbefaler de medisiner.

Hm ja. Høres i grunn fornuftig ut. Ja, jo. Det gjør kanskje det. Likevel usikker.

Ja da sier det seg selv hva du bør gjøre.

Hva som er fakta i saken dere kranglet om har ingenting med din medisinering å gjøre. Finn ut av det først, så kan du evt. slutte med medisiner. Ingen skal medisineres bare fordi noen andre mener at de er "vanskelige å ha med å gjøre", det er en manipuleringsteknikk som helsevesenet dessverre er altfor dårlige til å gjennomskue.

Hm ja. Det er jo også noe å ta hensyn til/å vurdere. Jeg har uten tvil fått bedre livskvalitet av å bruke AP.

Tuller du? Du vet jo hvordan du var uten medisiner.

Man blir roligere av ap...

Åja. Ja. Men hvordan finner jeg ut at dette da? Er det ikke litt risky å slutte medisiner for å se hvordan jeg reagerer?

Jeg føler heller ikke det. Men når man leser om angst så står det alltid at det er «det redde / sviktede/ uttrygge/ osv barnet i deg og gamle traumer som står bak nåtidens reaksjon. Men jeg får ikke dette til å stemme jeg heller. Kan være med på at vi alle selvsagt er formet av opplevelser og sikkert har noen mønstre. Men føler virkelig at hvem som helst kan få seg en knekk om det blir for mye og overveldende. Anonymkode: 44b96...448

Hvorfor skulle det være tilfelle, jfr. det jeg skriver i mitt første svar i denne tråden?

Det husker jeg ærlig talt ikke. Men hun begynte å alltid ha høytaler på telefonen slik at hennes mann hørte det. For å liksom bruke han som bevis på at jeg var feil og hun riktig. Men siden jeg er den som ved medisiner er blitt bedre så konklusjonerer jeg med at jeg var den som tok feil. Som ledd i selvransakelse så tror jeg at problemet lå hos meg.

Det må da være mulig å finne ut av det gjennom å undersøke fakta? Hva handler dramaet mellom dere om?

Jeg ble påkjørt av en

Det var et godt poeng. Så i teorien for å finne ut hva slags person jeg egentlig er så må jeg skulle på AP. Jeg vet ikke om jeg faktisk er paranoid eller ikke. Alt jeg vet er at all drama mellom meg og mamma plutselig gav seg da jeg ble medisinert.

Det vet du ikke før du har prøvd å endre adferden med andre metoder, uten AP. Men det relevante her må være å finne ut av om du faktisk er paranoid, eller om du har rasjonelle grunner til din adferd og væremåte.

Nei det har ikke alltid med barndom å gjøre (kom borti send knappen for tidlig) Anonymkode: c17b9...ac5

Nei. Anonymkode: c17b9...ac5

Hm, ja. Men jeg har vært samarbeidsvillig i møte med psykiatrien. Men har helt klart roet mye negativ adferd etter AP. Det må jo være en positiv sak?

Hvem sier at det er du som har gjort en feil, når det er faktisk den andre parten som har kjørt ulovlig?

Ja, noen hevder hele poenget med AP er å gjøre pasienten mer "samarbeidsvillig" og ute av stand til å gjøre motstand og stå opp for seg selv.

Okei. Hva skal jeg tolke da? At den jeg er egentlig er en paranoid og sint person som kommer i masse krangler med min mor? Eller er den jeg egentlig er, den jeg blir når jeg tar AP? Liker ikke tanken på om min virkelige og ekte natur er en som blir paranoid og sint på de rundt. Jeg har en sånn indre ro når jeg nå bruker AP.

Det er nok forbudt. De kjører i en ganske stor hastighet! Anonymkode: b9109...793