All aktivitet

Innlegget er langt fra motbydelig, AB språksetter/peker på systemet som det allerede er i dag. Det må finnes en prioriteringsrekkefølge og denne må være gjennomtenkt og følge transparente kriterier. Mange vil lukke øynene for dette fordi det er ekkelt å gå inn på en rangering av mennesker, sykdommer og hjelpebehov. Likevel er det som nevnt i Hi og i mange innlegg her, avgjørende at det finnes en sånn ordning nettopp fordi helsevesenet ikke har uendelig kapasitet og vi er som AB skriver «kunder i et system» når vi benytter oss av spesialisthelsetjenesten. Det bør man absolutt være bevisst, nettopp for å en innstilling om ar ressursene er der for å deles på, ikke for at ett menneske skal bade i hundrevis av timer med terapi i tiår mens andre sitter uten et tilbud. Hvor sluttstreken på «nå har vi prøvd nok og du får ikke mer behandling» går er nok i dag mye opp til den enkelte terapeut/dps og det gjør at det foreligger forskjellsbehandling. Vi bør tørre å stille spørsmålene rundt saker som: «X har hatt anoreksi i 22 år, mottatt behandling nesten kontinuerlig og er alvorlig syk i dag, på linje med for 22 år siden. Skal X innvilges enda flere innleggelser og runder på dps eller skal man setter strek». Osv. Anonymkode: 81791...c91

Her spiller mange faktorer inn. Samfunnsnytte er én prioriteringsfaktor, mens å prioritere de alvorlige psykiske lidelsene (som du har) er en annen faktor. Her vekter nok diagnosen din tyngre enn det at du er ufør. Samt at du sikkert er behandlingsmotivert og kan peke på nytte av behandlingen (andre prioriteringsfaktorer). Om du hadde en lettere psykisk lidelse og var ufør ville du kanskje blitt prioritert bort av DPS Anonymkode: 81791...c91

Behandlingens kvalitet er så klart veldig relevant, men det er en annen diskusjon. Her handler det om prioriteringsordning og kriterier i den samt om når/om man skal definere en pasient med mye behandling bak seg som ferdig behandlet tross at pasienten ikke er frisk fra sin sykdom. Anonymkode: 81791...c91

Viktigere enn antall timer må jo være kvaliteten på timene. Når jeg ble utredet fikk jeg beskjed om at ISTDP ville være nyttig for meg, jeg fikk brosjyre, og det ble satt på behandlingsplanen. Men for å kunne få opphold måtte man ha prøvd andre ting først, så da ble jeg satt opp i to gruppeterapier først, som jeg ikke taklet, men heller ga meg dårligere selvfølelse og mer skam, og jeg droppet ut fra den siste. Resultatet ble rundt 50 timer i spesialisthelsetjenesten, uten egentlig å få noe ut av det. Ble senere utredet for autisme og fikk diagnosen, uten å få noe ut av det heller. Nå går jeg i ISTDP privat, og uten at diagnoser i det hele tatt har vært relevant, har jeg fått noe ut av det fra første time (har snart gått 30 timer der).

Cipralex og brintelix. Anonymkode: 97df3...9ef

🌃 klar for landing🛬🛏️ over og ut.

Ja, noen steder har de større kapasitet enn andre steder. Jeg er ufør og har vært det i mange år. Likevel har jeg gått årevis på DPS. Det virker ikke som om det (ufør )har stoppet dem i å gi meg hjelp.

Det kunne føles slikt.

Det er allerede slik i offentlig psykisk helsevesen at de prioriterer å hjelpe de som er mest samfunnsøkonomisk å hjelpe først og mest. Dvs uføre vil havne bakerst i køen. Og det er jo også forståelig da man når man er ufør alt har prøvd ut det som fantes av behandlinger for sine diagnoser på det tidspunktet. Det er også slik at de med barn blir prioritert ja dette står også i lovverket. Dessverre vet jeg om ei som ble gravid kun fordi hun da tenkte hun ville få mer hjelp av psykiatrien. Helt motbydelig av henne. Men uansett sånn er det det er ikke ressurser nok til å hjelpe alle. Noen byer har dog større kapasitet enn andre. Anonymkode: 6f1b7...82c

Dette er et motbydelig menneske syn. Anonymkode: 7fa85...741

Sov godt min kjære storeprinsessebror💝 neida men man må jo være sur til pmsinga er over🫠 Klem💌 savner deg til i morgen

Mener du mitt? Det er i så fall ikke altfor overraskende. Er det det at det nevnes samfunnsnyttig som provoserer mest eller det at jeg tenker man bør vise noe ydmykhet som mottaker? Anonymkode: 67f7f...ca2

God natt farløs og sov godt.😴 Håper du ikke er alt for sur. Nattaklem fra din prinsesse 🫅 Anonymkode: 1a3f6...b5b

F. eks at det er en jobb som ikke krever fysisk oppmøte 100% av tiden, at man kan ta seg noen pauser ila. arbeidsdagen i perioder det trengs, et sted å trekke seg tilbske til ved akutte krisetilfeller osv. Anonymkode: 44333...76f

Det er lettest og ikke si noe, og også lettere da å ta kontakt igjen senere om en i tilfelle skulle ønske det igjen. Men ser den med å si fra er greit også for at den andre ikke skal lure på hvorfor. Men må da være bestemt på at jeg ikke går inn i en diskusjon om det. Anonymkode: ba82b...eba

De fleste av oss kommer med ganske mange nødløgner, hvite løgner og lignende i det daglige. Det har noen ganger med å ta hensyn til den andre å gjøre. Sosiale spilleregler. Synes nødløgner er bedre enn "jeg liker deg rett og slett ikke" til en venn man begynner å synes er anstrengende... å være direkte om det vil jo potensielt skape en konflikt og kunne såre noen, uten at det hadde vært nødvendig. Anonymkode: f1a56...fce

Det kommer an på hva som er grunnen. Har personen gjort noe konkret som har opprørt deg, så kan det kanskje være nyttig at du snakker med vedkommende om dette? Da vet i så fall vedkommende om hvorfor dere ikke har kontakt lenger, om fremtidig vennskap uteblir. Det er litt ryddig. Hvis det ikke er noen spesiell grunn. Personen gir deg dårlig energi og har egenskaper du ikke synes er gode å holde ut med, så ville jeg bare gjort slik mange foreslår. Ikke avtal nye ting. Bruk påskudd i starten om nødvendig. I motsetning til kjærlighetsforhold der det finnes andre kjøreregler, synes jeg, er vel "ghosting" mer naturlig for avslutning av vennskap da de i mange tilfeller uansett avsluttes på lignende vis av mer naturlige årsaker. Man er opptatt med annet en stund, man har flyttet o.l. Ikke noe folk flest blir bitre for med mindre det skjer veldig brått. Ta det gradvis og "naturlig". Anonymkode: f1a56...fce

Var meget stygge ord☹️ nå blir jeg super sur........

Det er i hvert fall rasshøl og komme med nødløgner og svare kort.

Jeg spør ikke om jeg skal bryte vennskapet, men hvordan jeg skal bryte det, og om jeg bør si noe om det eller bare slutte å ta kontakt og ikke svare personen det gjelder. Anonymkode: ba82b...eba

Enig med deg. Selv later jeg som jeg synes det er en hyggelig dag. Sier selvsagt ikke at "vi skal bare hjem i motsetning til alle andre som skal noe gøy". Som regel spiser vi også kake og noe godt til middag etterpå. Og jeg presenterer deg som noe hyggelig. Er det noe jeg er ganske dreven på, så er det å ha det trivelig bare vi. Men på 17. Mai holder visst ikke det. Det er barna som har fått med seg at mange andre møtes med andre familier etterpå og jeg får mange direkte spørsmål angående det som er vanskelige å svare på. Skjønner jo at de også vil. En annen ting er at jeg er såpass sliten mentalt etter en slik bygdefeiering at det ikke er allverdens jeg klarer etterpå. Jeg kommer ikke til å fokusere på å få venner i løpet av året for å ikke stå utenfor på 17. Mai. Jeg er hyggelig mot alle, normalt høflig og tar selv initiativ til prat når jeg kan. Men kommer ikke til å klare å danne relasjoner der det blir naturlig at vi blir så nære at den andre kommer til å invitere hele familien på 17. Mai. Det er ikke realistisk. Har virkelig nok med oss selv og å få hverdagen til å gå rundt. Er ikke flink nok sosialt eller har nok energi til noe annet. Håper ikke det provoserer deg for mye. Innlegget mitt er ikke ment som et "fy dere for at dere ikke inkluderer oss". På ingen måte. Det er helt naturlig at folk inviterer folk de faktisk omgås med. Ville bare sette ord på det. Og HVIS noen ønsker å utgjøre en forskjell, ingen tvang, så er det veldig fint, i alle fall for min del, om de blir stående et par minutter og prate selv om vi bare er foreldre i samme klasse for eksempel. Intet krav. Bare et tips hvis man ønsker å gjøre slike dager litt mer utholdelige for sånne tilfeller som meg 😊 Håper ikke det er så synlig for andre, som du sier. Det håper jeg du har rett i. Anonymkode: 859af...4f2

Er du sikker på at barna ser på det like negativt som deg? Husk at du styrer mye av barnas opplevelser. Du trenger ikke legge det frem som "vi skal bare hjem, ikke på hyttetur" (hvem er det som reiser på hyttetur 17. mai?). Legg heller en plan for noe gøy du og barna kan gjøre hjemme som gjør at dine barn gleder seg til å komme hjem etter toget. At du "står alene" er det bare du som ser og fokuserer på. Så kan du, for egen del, fokusere til neste år på å få deg venner som gjør at du kanskje har noe mer å gjøre neste 17. mai enn i år. Anonymkode: 1d39b...d70

Hva slags tilrettelegging? Anonymkode: 3e2e3...5c6

Startet å grue meg til årets 17. Mai, kveld 17. Mai i fjor, slik som hvert år. Synes det er en forferdelig dag der det ikke er ok å holde seg borte, ikke for oss med barn. Disse har jo forventninger på lik linje med sine klassekamerater, gleder seg, vil pynte seg og være del av feiringen. Det er så sårt å stå der på samlingsplassen alene der "alle andre" samler seg rundt felles bord og er del av en eller annen gruppe, voksne og barn sammen. Barna løper rundt og leker og har det godt under fellesarrangementer i bygdene rundt om. Det er greit. Mine barn har også gode venner å leke med, men de har ingen base å løpe tilbake til innimellom. Det er bare meg. Så har "alle andre" grillplaner og festlige begivenheter med andre familier etterpå. Det har ikke vi. Jeg får så vondt når barna kommer til meg og sikkert ser at mammaen deres er "den eneste" som ikke hører sammen med andre mammaer og pappaer, at vi er "den eneste" familien som ikke skal på hyttetur eller grilling med noen etterpå. Er så redd for hva det vil gjøre med selvfølelsen deres. Hvert år lurer de også på hva mer som skjer den dagen, så jeg er dømt til å skuffe dem med at vi rett og slett bare skal hjem. Vi har ikke plass til å invitere hos oss og det er ikke naturlig at vi inviteres til andre heller, fordi jeg ikke har slike relasjoner i bygda. Det er et sånt typisk helligdagsproblem for mange flere enn meg, tipper jeg. I hverdagen går det rundt etter beste evne, og det kan være nok å bare invitere en skolevenn på besøk en gang i blant, feire barnebursdagene osv. På slike dager som 17. Mai blir det derimot vondt, fordi de små får det vondt ut av det, at man ikke har klart å bli del av et større fellesskap. Det er mitt ansvar å sørge for det, men helt ærlig tror jeg ikke dette kommer til å endre seg. Har ikke kapasitet til å opprette og opprettholde vennskap med andre voksne og familier sånn i hverdagen. Da har man heller ingen naturlig base denne dagen, som naturlig konsekvens. Er så sliten etter å holde ut situasjonen på den lokale samlingsplassen i bygda frem til tidlig ettermiddag at jeg heller egentlig ikke ønsker meg å være invitert noen annen plass for egen del. Men for barnas del hadde det vært flott om noen hadde spurt oss. Vet ikke hva jeg skal håpe. Mest av alt ser jeg bare frem til at dagen er overstått. Hvis innlegget skal ha noe som helst budskap, så kan det kanskje være å fortelle deg at du ikke er alene om du også har det sånn, også kanskje en liten oppfordring til å ta en liten prat med enslige voksne du ser rundt deg på 17. Mai. Du trenger ikke invitere oss hjem til deg eller på hytta altså, men å ta en liten prat og en kaffe sammen, for både vår del og de små, hadde kunnet utgjort en forskjell. Det er litt hardt å stå i timesvis å vente på barna og late som man koser seg hver gang de er unna, imens det egentlig kan være åpenbart at man er helt usynlig og utilhørendr noe sted. Lykke til til oss alle denne dagen. Anonymkode: 859af...4f2

Ble du mer trøtt enn du ønsket?