All aktivitet

Ok Anonymkode: 15f95...b65

Har alle anlegg for det? En sa dette til meg… Anonymkode: 30ffa...795

Takk Anonymkode: 15244...7a3

Hva mener du? Fikk medisinen deg til å overspise? Det høres rart ut og du må være den første, for de pillene kverker matlysten fullstendig slik at en må tvinge i seg. Men mulig det er om kvelden du mener? Ja jeg sluker (tør virkelig ikke skrive det) noen gram med is hver kveld ja.. så det er ikke bare snus/røyk som er dyrt her🙃

Fordi det kommer og går i perioder og det virker som det er knyttet til depresjon. For da fungerer jeg ikke i samfunnet og jeg føler et behov for å rømme. Jeg kan også kjenne meg igjen i følelsen av å være en skuespiller. Men jeg føler meg som en god skuespiller. Ellers så er jo sosial tilbaketrekning og det å føle seg annerledes også en del av psykoselidelser (kanskje særlig schizofreni?). Jeg vet ikke helt hva det kommer av. Men det er nok en ikke helt ukjent følelse eller behov for mange med ulike psykiske lidelser og utfordringer. Søknad om ufør er et ganske stort stressmoment og kanskje også noe som berører din identitet? Så det er kanskje noe som påvirker deg en del nå. Kanskje tenker du annerledes når uføresøknaden er avgjort og du har landet litt i den nye tilværelsen (ufør gir jo en del frihet og du slipper å være under Navs kontroll, samtidig er det kanskje litt rart å få stempelet «ufør» på seg og det påvirker kanskje selvfølelsen og fortellingen om hvem du er)? Men det vet du jo ikke før du er på andre siden av det.

Dette er ett ganske stort problem i nabobygda også. Overraskende nok for mange så er dette en bygd uten så mye som en innvandrer, ikke engang fra andre steder i Norge. Samme problemet, da med andre stoffer enn hasj, var det når jeg var ung, da var den eneste innvandreren på skolen en gutt med foreldre fra India som var trinnets stjerneeleven emd 6'er i alt. Oppfølging trengs på ALLE fra de er unge av. Foreldre har gått over til å beskylde lærere og skoleansatte for at barna ikke får til ting istedenfor å ta tak i det selv. Tilogmed mobbing utenfor skolen får lærere skylden for og i sommerferien fikk min lærerevenninne inntet mindre enn 9 telefoner fra fortvilte foreldre som lurte på hva hun skulle gjøre med mobbing... Anonymkode: 50b1a...12c

Jeg syns ikke at det kjennes helt slik ut. Men det er mye som skjer for tiden, litt usikkerhet. Har inne en søknad om ufør som kanskje spiller inn også Anonymkode: 96c56...f1c

Noe lignende har jeg tenkt flere ganger. Bare flytte til en hytte i skogen og leve av naturressurser. Fjerne meg fra verden. Men da har jeg vært depressiv. Er du deprimert?

Jeg har det slik og alltid hatt det slik at det kommer å går, men slipper aldri taket helt. Egentlig i likhet med likgyldighet ovenfor samfunnet og normene vi lever i. Jeg føler meg som en slags skuespiller som bare spiller med i blant. Hvordan tror du at din bipolaritet har sammenheng med dette? Anonymkode: 96c56...f1c

Løsningen er selvsagt å utvise alle muslimer fra Norge. Dette er muslimenes feil. Det er det alltid. Evt. kunne man legalisert cannabis.

Jeg kan kjenne meg igjen i mye av det du skriver om å søke frihet og ikke bøye seg for konvensjoner i samfunnet. Jeg tror det i seg selv har mye sundt ved seg. Men jeg tror at det å ønske kontakt med og tilknytning til andre mennesker er noe grunnleggende i oss. Hvis du i liten grad gjør det betyr det ikke at det er noe galt med deg, men at du sannsynligvis har gode grunner til å forsvare og passe på deg selv så du ikke blir krenka eller såra. Jeg tror at dette nesten alltid har med opplevelser i barndommen å gjøre. Jeg tror også at dyptgående terapi med en god terapeut kan hjelpe deg.

Ikke svært forskjellig fra alimemazin (Vallergan)

Jeg kjenner meg veldig igjen - i perioder. Jeg har hatt lyst til å rømme fra hele samfunnet og alle forpliktelser, isolere meg, eller leve resten av livet på en institusjon, avstengt fra resten av verden. Aller helst skulle jeg ønske det var mulig å melde seg inn og ut av verden etter behov. Uten at det fikk så dramatiske konsekvenser. Det plager meg at samfunnet er en slags maskin som tikker og går i samme tempo uavhengig av hvilket tempo jeg går i. Av og til passer jeg inn, av og til vil jeg bare vekk fra alt. Det er veldig vanskelig med jobb og forhold og barn fordi de forventer at man skal tikke og gå i samme tempo hver eneste dag. Ja, jeg har kjent på behovet for å rømme - mange ganger. Jeg er visstnok bipolar, så jeg tipper denne følelsen har sammenheng med diagnose. På et tidspunkt i fjor var jeg helt sikker på at jeg måtte rømme og at jeg ikke klarte å forholde meg til resten av samfunnet og dets krav og måte å være på. Men så et par måneder senere tenkte jeg ikke slik i det hele tatt og tok lett på meg hverdagens utfordringer. Det jeg forsøker å si er at det kan hende dette ønsket ditt er knyttet til hvordan du har det akkurat nå, så det er ikke sikkert du føler det på samme måte for alltid. Derfor bør du være forsiktig med å ta store livsvalg før du har funnet ut om dette er knyttet til underliggende depresjon eller andre aktuelle psykiske utfordringer. Hvis du får avklart at dette er et permanent ønske, så er det vel ingenting galt i å velge å leve litt annerledes enn andre. Jeg har kjent folk som har hatt det bra med å være singel, ikke jobbe og reise når hen føler for det. Det A4-livet som samfunnet legger opp til i dag er vel ikke oppskriften på lykke for alle (om noen?)

Tror det ble solgt under navnet Benadryl Jeg vet det ikke selges lenger i Norge, er deg pga at det var farlig? Kanskje for mange interaksjoner? Antihistamin som gir søvneffekt burde jo være bedre enn vanedannende imovane? Atarax er vel i samme gate, og den selges det jo ganske mye av i Norge. Den kan jeg ikke bruke. Har en eske av benadryl her, men får ikke søkt i felleskatalogen mot de faste medisinene jeg tar. (Ssri) Er vel best å la være… Anonymkode: e8ba9...6e1

Jeg tror det er mye i dette, og i de andre videoene fra School of life.

Ikke på diagnoser og muligens delvis for oppvekst Anonymkode: 96c56...f1c

ser du koblinger mellom verdenssynet ditt og diagnos/oppvekst? Anonymkode: b9028...c5a

Jeg tenker at dette stemmer veldig godt for meg. Jeg jobber med å tørre å kjenne enkelte følelser. For to uker siden ble jeg irritert i kroppen utover mot noen andre, for første gang på årevis. Tok ca. tre sekunder før jeg uten å tenke meg om bevisst hadde skjøvet følelsen vekk, for sånne følelser er jo ikke "lov". Men den var der

Jeg syns samfunnet og menneskene er blitt mer kald og egoistiske. Føler som vi lever i en ond og grusom verden. Har mest lyst å gå ut av denne verden, men kan jo ikke det heller. Føler ikke jeg passer inn, så for meg er det vanskelig å få kontakt med mennesker. Men er selv psykisk skadet etter traumer i barndommen og oppveksten. Savner å bli elsket men føler meg ikke verdt å bli det heller, bare vært bruk og kast mentalitet. Men syns samfunnet er råttent. Anonymkode: 0deb5...6e4

Ble sinnsykt flat, så nå orker jeg ikke gi den flere sjanser… Følte den tok det verste av angsten, så det var positivt! Anonymkode: 56402...325

Jeg har hatt en trøblete oppvekst, med mye uforutsigbarhet, lite kjærlighet og mye mye mer jeg kunne skrevet om. Jeg har tatt valget for flere år siden om å ikke få barn, selv om venninnene mine får det. Jeg har de siste årene virkelig vært plaget av min psykiske helse og fått flere diagnoser, deriblant en tung kronisk diagnose. Søker nå ufør. Jeg syns det er vanskelig når alt blir så fast, jeg har ofte lyst til å rive meg vekk fra det faste. Jobben er fast, boligen er fast, jeg er i et forhold, så føler meg fast der også. Men jeg egentlig vil kvitte meg med alt å kunne være fri. Ingen forpliktelser, ingen jobb, ingen ansvar. Bo der jeg vil så lenge jeg føler for det. Jeg klarer ikke helt å forstå meg på samfunnet, noe som har blitt tydeligere og tydeligere de siste årene. jeg klarer ikke å forholde meg til mennesker, som de fleste jeg egentlig ikke bryr meg så mye om. Noe som igjen har blitt tydeligere de siste årene. Jeg vil bare leve i fred på min egen måte, uten forpliktelser, uten ansvar. Som snusmumrikken egentlig. Bare pakke sekken å dra dit jeg føler for - så lenge jeg vil være der. Jeg vet ikke om det er jeg som endrer meg, eller om det er psykdommen og historikken som gjør at jeg endrer meg. Men jeg merker at jeg bryr meg mindre og mindre om samfunnet og kravene og heller bare vil leve på min måte. Og den er aller helst alene. Uten forpliktelse som bolig, familieliv og lignende. Noen som kjenner seg igjen i dette eller som lever på denne måten? Kun ved å tenke på seg å sitt mens "samfunnet" der ute bare går sin egen gang? Anonymkode: 96c56...f1c

Hei! Jeg har havnet i en litt vanskelig situasjon, og lurer på om noen er i samme situasjon og har noen tips/råd.. Jeg har en ADD (vet det ikke er noe som heter det lenger, men det er det jeg har på papiret) diagnose, og har prøvd både Ritalin og aduvanz, men får så kraftige bivirkninger at jeg ikke klarer å stå på det.. Jeg sliter veldig med overspising, og tror det er pga dopaminet det gir meg, som muligens hadde blitt bedre med tabletter… Skal selvfølgelig snakke med legen, men noen som har vært i samme greia? Anonymkode: 41252...ed8

Korreksjon: Siden jeg sist leste forskriften, har det skjedd en endring Nå er det Helsedirektoratet som er ansvarlig. § 17.Opphør av virksomhet mv. Hvis det ved overdragelse eller opphør av virksomhet ikke er aktuelt å overføre pasientjournalene til et bestemt helsepersonell eller til en bestemt virksomhet, skal de avleveres til Helsedirektoratet eller det organ direktoratet bestemmer. Helsedirektoratet er dataansvarlig for behandlingen av opplysningene etter at de er avlevert. Journaler som avleveres oppbevares til det av hensyn til helsehjelpens karakter ikke lenger antas å bli bruk for dem, og kan deretter tilintetgjøres etter samråd med Riksarkivaren eller avleveres til offentlig arkivdepot. Materialet fra spesialisthelsetjenesten skal behandles som bestemt i helsearkivforskriften.

Jeg tror ikke det er lov å la hele journalen slettes? Det er vel et regelverk som trer inn her? Anonymkode: 513a3...354

Anonymkode: 1f6a9...ea9