Jump to content

All Activity

This stream auto-updates     

  1. Today
  2. XbellaX

    Munschausen by proxy

    Jeg ser ikke mye Mbp i det du beskriver her.
  3. Gondor

    Bipolar lidelse - realistisk å ikke bruke medisiner?

    Jeg har bare en ting jeg vil si: Faen ta!
  4. AnonymBruker

    Problemer med selvbilde og følelser

    Jeg skal prøv, men det er ikke lett. Jeg håper at jeg greier å ikke bry meg snart og være sterk som deg. Anonymkode: 1c23a...da6
  5. Gondor

    Jeg er bare svak

    Det er det jeg tenker. Jeg er bare svak og har ikke kontroll over meg selv. Jeg knasker piller som om jeg skulle fått betalt for det og ender opp i et mørkt og kjølig rom hvor jeg ligger i sengen og stirrer i taket. Jeg har ikke et normalt følelsesliv. Det er fullstendig føkka av medisiner. Men jeg lengter ikke tilbake til den gang jeg var uten medisiner heller. Det var verre. Av og til føler jeg at jeg heller vil dø enn å ha det sånn som jeg har det. Hva er vitsen? Hvorfor skal det være sånn?
  6. girlinyellow

    Bipolar lidelse - realistisk å ikke bruke medisiner?

    Jeg tror vi har et felles problem - det du kaller dilling. Pleier å tenke at jeg må kunne skjerpe meg, og i tillegg sammenlikner meg selv som en hvilken som helst frisk person. Stiller høye krav til meg selv. Det er vanskelig å akseptere å ha en sånn sykdom, men det er jo faktisk en sykdom, og det kan man ikke bare slutte med å ha, sånn uten videre.
  7. AnonymBruker

    Problemer med selvbilde og følelser

    Jeg orker ikke å ha det sånn men syns at det er for slitsomt at mange blander seg inn. Anonymkode: 1c23a...da6
  8. Worrysome plenty

    Hvor pålitelige er utredninger?

    Du tuller vel nå? Seriøst tror du psykologer hadde hatt rett til å stille diagnoser hvis "det som regel er feil)?
  9. Gondor

    Bipolar lidelse - realistisk å ikke bruke medisiner?

    Det er det samme jeg gjør. Vil klare meg uten. Tenker at andre mennesker klarer å hamle opp med sine diller, så hvorfor kan ikke jeg? Det går rett i dass hver gang og jeg er like skuffet. Begynner å lade opp til en ny periode med medisinkutt. Kanskje det går denne gangen? Kanskje jeg har blitt sterkere? Mer normal? Man snakker strengt til seg selv og så går alle diller over, ikke sant?
  10. Yesterday
  11. AnonymBruker

    Hvor mye skal en støtte sin partner?

    Skjønner ikke helt hvorfor jeg skriver så mye. Tenker at en venn av meg her inne er svært glad for at alt dette ikke havnet i hens mailbox...😂 Selv om jeg kan tulle litt så endrer det ikke det faktum at jeg for tiden har det ekstra vanskelig følelsesmessig pga en hendelse med vold nylig, og fordi at store deler av familien rakner og faller fra hverandre nå i disse dager. Alt pga den voldshendelsen. Anonymkode: 10079...6c0
  12. AnonymBruker

    Hvor mye skal en støtte sin partner?

    Stadig frykt for avvisning, og sårende kommentarer og "dukking" får meg til å ønske å please og være "snill" for da slipper jeg kanskje unna. Jeg blir værende i relasjonen i håp om å bli likt, hvis det gir mening. Hvis det motsatte skjer, så blir jeg fortvilet og redd, tenker at dette er min feil, og da ønsker jeg å please enda mer. Og så holdes det gående fordi jeg så inderlig ønsker at hun skal være fornøyd med meg. Jeg holdes igjen i forholdet av frykt for å bli avvist tror jeg, enda så rart og bakvendt det kanskje høres ut. Jeg er ingen psykolog, og jeg har helt sikkert ikke den beste og mest riktige forståelsen av disse mekanismene. Men forsøker bare å gjette for å prøve å forstå hvorfor jeg fremdeles har kontakt med dem. Personligheten min er nok også en faktor. Hadde jeg vært like sterk og tøff i trynet som moren min, hadde jeg jo kuttet henne ut allerede i mors liv (😂) Og dårlig samvittighet glemte jeg jo helt å nevne. Hun er god på å gi meg det for ting. At det går an? Når jeg sitter her og leser hva jeg selv har skrevet, så virker jeg som en skikkelig feig dott. En som ikke tør å stå opp for seg selv og fortelle i klartekst at jeg ikke aksepterer dette lenger. Men det er vel derfor jeg kunne ønske at mannen min kunne gjøre det for meg i stedet. Siden jeg ikke greier det selv. Men den gang ei, for han tør ikke han heller. Forstår han godt nå som vi (for første gang på over 20 år) har snakket om det. Nå er det nok uansett for seint for oss å konfrontere dem. Vi er ikke så spreke lenger noen av oss. Jeg har dog forsøkt å kutte kontakten to-tre ganger tidligere, men alltid ender det med sterk angst og dårlig samvittighet sånn at jeg til slutt ringer og ber om unnskyldning. Selv om årsaken åpenbart var deres skyld. Faren min er underkuet og overkjørt. Mild og snill, men manipulert av henne kan han også være stygg med meg. Jeg kunne ha gitt så mange konkrete eksempler på hva hun har gjort mot ham, og hvordan hun behandler ham, men vil ikke pga gjenkjennelsesfaren. Men kan si så mye at det hagler med kritikk der også, og det går både på utseendet og væremåte. Jeg kunne også ha gitt mange eksempler på hvordan ting har vært og er all over, både i forhold til meg og andre. Ingen slipper vel helt unna i hennes familie og bekjentskapskrets. Alle i pappas familie er valgt bort og kuttet ut for hauger av år siden, og både pappa og oss søsken har vært avskåret fra kontakt med dem. Akkurat som om hun tidlig isolerte ham. Vennene han hadde var heller ikke gode nok. Alle får sitt pass påskrevet i mer eller mindre grad. Til slutt vil jeg si at jeg er glad i foreldre mine. De kan også være snille, rause og koselige. Det er bare denne uforutsigbarheten som er psykisk tærende for meg. Det å aldri vite når det kommer stikk, spydigheter og kritikk igjen. Aldri vite når sol og høylys dag blir til totalt mørke, og omvendt. Hun er ikke bipolar, men har garantert en eller annen pf. Anonymkode: 10079...6c0
  13. Elektronet

    Er Islam en hatefull religion?

    Nei, Islam er fredens religion det.
  14. Nicklusheletida

    Trenger indre ro

    Jepp, nesten akkurat slik jeg (og kjæresten) har det denne uka det 😀 Firmahytte i steden for DNT-hytte, Står opp ca 9.00 i steden for 7.00. Ikke Laprohog, men Pepsi-max ( Har faktisk glemt at vi har med både vin og øl ), har ikke med fiskestang, men fotoapparat.Sover ikke ute heller, men bortsett fra det er alt likt. Ikke noe stress. Både trening og total avslapning. Balsam for kropp og sjel 🙂 Men er for pysete til å ville ha vært her alene.
  15. Kanskje er det med religioner som med mennesker ofte at alle sliter vi med vårt.
  16. Elektronet

    Hvor pålitelige er utredninger?

    Det kommer ann på. Hvis en psykiater stiller diagnosen er den som regel riktig, mens hvis en psykolog stiller den er det som regel feil.
  17. AnonymBruker

    Når hunder bjeffer.

    Når jeg leverte avisen ble jeg ofte truet av hunder. Det gjorde meg ikke noe når de var i bånd, men idioter som lar digre bikjer gå løse fysj og fy. Husker Spessielt en riesenschnauzer den skremte meg skikkelig. Og idioten som eide den, fortsatte med å lufte den løs, så jeg gikk med hjertet i halsen der. Huff noen folk skulle ikke fått lov å ha hund.... Anonymkode: dad31...1e2
  18. AnonymBruker

    ADHD hos barn

    Hvorfor tror du ikke jeg snakker sant? Anonymkode: e8fd4...e11
  19. Kayia

    Jeg er ikke meg

    Hvem er du når du ikke er deg?
  20. AnonymBruker

    Hvor mye skal en støtte sin partner?

    Ja, det er vanskelig å bryte det mønsteret. Kanskje ikke sammenlignbart overhodet, men jeg tenker noen ganger at det er som når en person i et såkalt romantisk forhold ikke greier å komme seg ut av partnerens vold. Selv hvor mange ganger man blir slått og dengt og skadd, så greier en ikke å bryte løs fra forholdet, men forblir i det. Fordi overgrperen ikke kun er slem, men også har noen gode kvaliteter som en setter pris på. Og så går en der og håper at alt vil ordne seg igjen. Og når det så ordner seg igjen, er liksom livet greit og en føler seg noenlunde trygg igjen, men så en dag helt ut fra det blå så sier det plutselig PANG på nytt. Og sånn går nu dagan. Og livet. Sånn har jeg hatt det siden jeg var liten. Og hele tida vært under manipulering og kontroll. Det er, selv som godt voksen, veldig vanskelig å komme seg ut av fordi hun fremdeles har den kontrollen over meg. Ikke i like stor grad nå, men nok til at jeg faller sammen som en revnet sekk med poteter når hun det står på som verst. Jeg tåler mye, veldig mye, fra henne men noen ganger blir det for mye. Nok blir til slutt nok, og da revner jeg. Akkurat som det berømte begeret også hvor det renner over når det er fullt nok. Aller mest tar jeg da aggresjonen utover meg selv, men vil ikke si noe mer om det. "Behandlingen" jeg har fått er nettopp det du sier, at jeg har fått anbefaling om å redusere antall besøk og telefoner. Det har jeg greid til en viss grad, men jeg føler jeg i alle fall må besøke dem en gang i uka. Og når hun ringer, føler jeg at jeg må ta telefonen. Jeg bruker nå mer og mer å ha telefonen på lydløs, for jeg skvetter hver gang den ringer. For da tror jeg at det er mamma, og blir full av angst i tilfelle hun skal ta meg urettmessig for noe. Men veldig kjekt å ha den på lydløs har jeg funnet ut, for da hører jeg jo ikke at det ringer, men ser det seinere at hun har ringt. I ettertid kan jeg da heller ringe opp igjen selv, godt mentalt forberedt på hva som enn måtte komme. Jeg får stålsatt meg før samtalen, og det gir meg en liten følelse av å ha kontrollen selv på når jeg vil snakke. Noe behandling utover råd om å begrense kontakten har jeg ikke fått. Anonymkode: 10079...6c0
  21. Kayia

    Avslutte samboerforhold eller ikke

    Det er aldri lett å bryte ut av et forhold, man må regne med å være lei seg når man velger bort en man er glad i. Ofte viser det seg imidlertid å være riktig å holde ut å ha det vondt en periode når forholdet ikke fungerer. Hadde dere hatt barn ville jeg nok spurt mer om forholdet kunne reddes for at unge(r) sitt behov for to foreldre kunne opprettholdes, men siden dere hverken har unger eller eier felles eiendom (hus eller andre kostbare eiendeler) støtter jeg deg i at dere kan prøve dere hver for dere, og se om kjærligheten består prøven på sikt.
  22. AnonymBruker

    ADHD hos barn

    Hvordan vet du egentlig at skolen kan så mye mindre enn deg om adhd? Vil tro de bl.a har spes ped lærer, andre utdannede lærerer der og generelt folk med erfaring. Anonymkode: b5ea7...9cd
  23. AnonymBruker

    Munschausen by proxy

    Vil nesten tro hun er her inne også da? Siden hun er mye på helseforum? Anonymkode: 5fd6b...6f1
  24. AnonymBruker

    ADHD hos barn

    Jeg er ikke SIKKER. Men skole og foreldre kan mye mindre om adhd enn meg. De kan så og si ikke noe. Men mor har uttrykt bekymring for barnet. Far har typiske tegn på adhd, pluss ekstra vansker som også er typiske å få når man aldri har fått diagnose og hjelp. Noe som var helt vanlig for 20-30 år siden. Far klarer seg dårlig i dag. Anonymkode: e8fd4...e11
  25. Pragmatikeren

    Munschausen by proxy

    Jeg oppfatter dette mer som tegn på en personlighetsforstyrrelse enn MbP. Tror du hun har tatt livet av sin egen ektefelle? Er politiet involvert i dødsfallet?
  26. AnonymBruker

    ADHD hos barn

    Hvilke skole er det da? Steinerskolen? Det fleste skoler tror faktisk ikke på adhd-diagnosen før tilfellet er veldig opplagt. Alt for mange barn er feildiagnostisert. Takk Gud for at skolene har en avslappet holdning til alle som skriker ADHD med en gang barnet trår litt utenfor normalen. Anonymkode: b5ea7...9cd
  27. AnonymBruker

    Munschausen by proxy

    Dette er et vanskelig innlegg å skrive, og jeg er fortsatt urolig for at jeg ikke burde skrive det, fordi jeg kan ta feil. I 30 år har kanskje mistanken vært der om at noe ikke stemte med min svigerinne, men i hverdagen og i travelheten, og alt vi som familie står i, så har jeg ikke greid eller orket tenke mer på hvorfor jeg får sånn en uvelfølelse inni meg av å være sammen med min svgerinne. For meg har det vært vanskelig fra første stund omtrent, hver gang jeg møtte henne, kom det samme ubehaget, ubehag og tanker om at noe var galt med henne. Og ubehag ble det fordi jeg greide aldri sette ord på helt hva det var. Hun var hyggelig mot meg, og stilte opp på alle måter, barna våre ble etter hvert både knyttet til henne og glad i henne, så jeg kunne aldri sette helt ord på hva det var jeg følte var galt. Men som årene har gått, har vår familie gradvis blitt mer og mer splittet. Det kan jo godt skje uten at det er noen bestemt person sin skyld, men når jeg tenker tilbake så har hun alltid vist en side til meg eller den hun ønsker, og sagt og gjort noe annet i realiteten. Så mange ganger gjennom årene har det vist seg at hun ikke var svigerinnen hun ga uttrykk for å være ovenfor meg, det hun sa til meg, og det hun sa til våre barn/ hennes tantebarn, var liksom to så forskjellige historier, at det var da vanskelig for meg og ha tillit til henne. Siden min samboer, som jo er hennes bror, sa at hun har alltid slitt, og det har alltid vært noe med henne, enten selvskading eller overspising, så valgte jeg også å ha mer tålmodighet med henne. Så fikk hun da sent i livet til slutt en kjæreste, som hun giftet seg med, men om han var frisk og en flott mann da de møttes, så gikk det ikke lang tid før han ble syk, og til slutt døde. Jeg tror alvoret og ubehaget for meg, startet da min svigerinnes mann døde. Hennes måte å snakke detaljert og litt for begeistret om hans død, ble rett og slett for mye for meg, og min samboer/mann, reagerte også, men hvem vil tenke de verste om sin søster.... Hun utdannet seg i en retning som gjorde at hun kunne ha helsepersonell elller ulike helsefagarbeidere rundt seg, og hun kunne ALT, innen sykehus og helseforetak, der var hun liksom i sitt ess. Og ingen tvil om at hun kan om sykdommer og kan gi mennesker gode råd, men det betyr ikke at hun ikke er farlig. Hennes psykiske vansker slet hun med hele tiden, jeg tror aldri hun var åpen mot noen, som ikke kjente henne mer personlig, og det gjorde vel egentlig ingen, jeg fikk kun vite av hennes bror at hun alltid hadde slitt. For meg fremstod hun som den som visste alt, og ville hjelpe, i begynnelsen var jeg bare glad, glad for hjelpen, glad for følelsen av å bli sett og hørt, men så kom konsekvensene.... For det jeg ser nå, og hennes bror, min samboer, er at hun har en evne til å stille mennesker opp i mot hverandre, en evne til å lyve og manipulere som er skremmende, men som også virker. Den virker fordi den gir henne stadig bekreftelse på at hun er den store hjelperen, den som kjenner systemene, innen helse og mer, sånn blir hun en rådgiver for mange, Det siste vi oppdaget nylig var at hun var en slags selvoppnevnt ekspert eller rådgiver på flere heseforum på net, der gir hun råd, og det skal hun ha at hun vet mye, for hun er veldig opptatt av sykdom og diagnoser, og hun liker leger veldig godt, men samtidig vet vi som familie en annen side av henne. Hun skriver ikke at hun har stadige innleggelser når hun skriver på forumer på net, på disse forumene er hun "frisk" og andre syke og trengende, helt uvitende om at hun selv er storforbruker av psykiske helsetilbud. Ja hun jobber full tid, og er engasjert innen helseforetak, og "hjelper" mange. Og jeg må skrive hjelper i anførselstegn, fordi hun hjelper, men agendaen hennes for å hjelpe, er ikke fordi hun genuint bryr seg, hun vil være i fokus, hun vil være hjelper, og på veien kan det koste hva det koste vil, bare hun får rollen som hjelper. Heldigvis har min samboer/mann,, og hennes bror selv begynt å se mønsteret nå, men vi skyver det vekk, i både våre egne hverdagsproblemer, og vårt vanlige hverdagsmas, så når jeg nå likevel velger å si noe, komme med min mening om Munschausen syndrom, så er det fordi hun er så farlig, virkelig farlig. Jeg vil bare si til alle dere som stiller spørsmål på dette helseforumet, råd fra profesjonelle er ofte råd som er kortfattede nok, og ikke altoppslukende. Jeg mener med det, at vær forsiktig med å inngå i noen slags "privat" allianse med noen som utgir seg for å være en som kan mye og vil hjelpe. For det kan hende at en person både kan mye og vil hjelpe, men dessverre kan grunnen for å vite så mye og ville hjelpe "fremmede"så mye, være alt annet enn edel og uselvisk. Min svigerinne, er aktiv på netforumer, hun søker tror jeg i sin ensomhet eller i sin rådvillhet, eller i sin indre følelse av tomhet, andre mennesker som kan fylle hennes tomhet. At hun aldri fikk barn, men i hvert fall møtte denne mannen hun giftet seg med, men for sent for muligheten for å få egne barn, men likevel endelig fant hun en vi håpet hun skulle få det bra med, men så endte det med et forferdelig sykdomsforløp og med døden. Hadde det ikke vært for måten hun for detaljert, eller, for "begeistret" , eller bare så rart, forklarte om sin manns død, så hadde vi kanskje aldri tenkt Muncshausen. Hva jeg vil ved å skrive dette, er nok bare at andre skal vite, at de som utgir seg for å være de mest friske eller de som vet alt, kanskje er veldig syke , og det må brukere av slike forum vite. Vi ser jo det som familie, hvordan min svigerinne, selv om hun jobbmessig er både flink og ambisiøs, hvordan hun har ødelagt rellasjoner, og til vår fortvilelse og ubehagelige følelse både trolig har forrårsaket sin egen manns død, og skader andre mennesker og andres rellasjoner. Dette jeg gjør nå er vel som å kaste en nål i en høystakk, så håpe at noen finner den, stikker seg på den og våkner, , men ingen finner den nålen mest sannsynlig, men likevel, jeg må kaste den, i håp om at noen skal forstå, min svigerinne er farlig og på nettet, kjenner ingen egentlig hvem hun er, her kan hun utgi seg for å være den hun kanskje ønsket å være, men når det skader så mange, så må jeg gjøre et forsøk, selv om begrenset effekt. Anonymkode: 8f424...f31
  1. Load more activity

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...