Søk i nettsamfunnet

Starter en ny tråd siden den forrige ble kuppet av noen som ønsket å diskutere noe annet. I traumefeltet er en mer opptatt av den subjektive opplevelsen enn av det objektive traumet. Dette gjelder når en ser tilbake på en hendelse som har skjedd. Dette må ikke blandes sammen med angstlidelser hvor en har frykt for noe som skal/kan komme. Her må en prøve å korrigere følelsesbaserte feiltanker med mer sanne og objektive måter å vurdene situasjonen på. Noen eksempler fra min egen praksis: 1. En kvinne på sydenferie blir utsatt for samleie mens hun er ruset på alkohol og valium. Selv synes hun det er litt ekkelt å tenke på, men tenker mer sånn at enten hun var åndelig til stede eller ikke, er ikke så mye å bråke om. Venninnene derimot maser enormt om at hun må være helt knust, at hun snarest må konsultere "krisepsykiater", hun må anmelde etc etc. Her kan venninnene lage større psykiske vansker for kvinnen enn overgriperen. 2. Et vennepar av meg med to barn opplever spontanabort i tredje svangerskap. Personalet på avdelingen er meget pågående om psykiske reaksjoner og sterkt press om psykiatrisk tilsyn. Presset blir så stort at hun skriver seg ut fra gyn før tiden. Hennes vurdering: Alle som tenker å få flere barn må vite at 25% av alle svangerskap ender i spontanabort, så det må en bare kalkulere inn. Det er helt normalt. 3. En voksen kvinne som hadde mistet sin far ble nærmest kommandert av sin helssøstervenninne til å snakke med psykiater. Årsak: Hun gråt for lite. Det kunne være farlig for den psykiske helsen i fremtiden. Psykiateren måtte hjelpe henne til å gråte. Kvinnen sier at det var svært trist, men naturlig å miste en gammel far. Hun oppfatter det ikke som et traume. 4. En kvinne på en bensinstasjon ble ranet av en mann med en lekepistol/softgun/replica. Hun opplevde dødsangst fordi hun trodde det var en ekte pistol. Opplevelsen teller. Det at en i ettertid vet at pistolen var fake, endrer ikke hennes opplevelse av livsfare under ranet.