Jeg oppfører meg dårlig mot ham!

[Gjest Jenta fra innladet]

Nå har jeg endelig innsett det selv, vi kan ikke ha det slik lenger. Vårt samliv består av 14 dagers perioder som veksler mellom å være gode og vonde. Og nå har jeg innsett at dette i aller største grad er min skyld!

Vi har vært sammen i 3 år, og sett alt i alt har vi hatt det flott og et veldig nært forhold. Vi er begge midt i 20-årene og vi har snakket om å gifte oss å få barn om et par år. Innen dette vil vi også flytte sammen.

Problemet tror jeg mest består seg av at jeg bor hjemme (pga studier, økonomi) med mor og far, mens han gjør det samme. Som om ikke dette var nok er min mor en svært oppjaget og stresset person til tider. Hun klager på alle, og det er hun som betemmer hvordan ting skal være og hvem som skal gjøre ditt og datt, og det skal gjøres på hennes måte. Samtidig har jeg alltid fått det prentet inn at det er viktig å ha en god økonomi osv.

Dette har ført til at jeg er svært stresset selv, fordi jeg går rundt med stadige bekymringer over fremtiden.

Hans foreldre har aldri hatt det bra sammen. De har styrt økonomien ganske dårlig, huset er ikke pusset opp på 25år, mora er kristen(det i seg selv er ikke negativt) og tiltaksløs. Di er aldri ute på tur og syter fælt hvis det feks blåser litt eller er surt i været. Så blir bekymringen min at min kjære skal bli lik sine foreldre...

Bekymringer, bekymringer, bekymringer...

Min kjære som jeg er sammen med føler at jeg ikke stoler på ham, og at jeg ikke tror at han vil få til noe senere (mtp hus og stell mm).

Jeg har blitt mer og mer slik at jeg hakker på ham, og vil at han skal gjøre tingene på min måte, samtidig som jeg blir kjempestresset og maser på ham. Jeg blir på en måte som jeg ikke kjenner meg igjen selv!! Ganske lik min mor, noe som jeg ikke vil være. Og når det hele står på og kranglene raser så ser jeg ikke den gale måten jeg oppfører meg på, ikke før etterpå!

I helgen ble det skikkelig trøbbel, jeg var stygg, kritiserte foreldrene hans( til ham) og til slutt sa han at dette kunne ikke gå lenger. Vi snakket som om at forholdet var over (enda jeg innerst inne aldri vil leve uten ham), men så sa han at han trodde vi trengte en pause. Da forstod jeg alvoret, jeg ble fortvilet. Han trøstet og sa at han ikke orket å ha det sånn lenger. At han ikke ville det skulle være slutt, men at vi bare kunne ta en pause. Dette ville ikke jeg, ettersom vi er forlovet og det hele. Han dro bort noen timer og jeg ble sittende bare å tenke, og innse hvor fæl jeg har blitt. Kontrollerende, bestemmende og overfølsom, slik vil jeg ikke være!!!!

Vi har begge vært gjennom hver vår psykiske knekk, så vi snakker åpent om dette og han forstår at jeg har et problem og at det meste kommer hjemmefra.

Nå har jeg imidlertid lovet at jeg skal slutte med all kritisering, jeg skal vise at jeg stoler på ham og slutte å styre. Jeg har tydelig bedt om unnskyldning for min oppførsel, og han har tillgitt. Jeg har vært utrolig nedfor og lei etter at jeg innså det hele, for jeg vil ikke være sånn. Nå har vi det fint igjen, men jeg vil det skal vare, mer enn to uker... Det må bli stabilt.

Han er snill som gir meg denne sjansen. Det er fordi vi elsker hverandre begge to, og innerst inne vet vi at vi har et grunnlag for å få det godt sammen. Men hva kan jeg gjøre for å endre på slik jeg oppfører meg?? Er redd for å falle ut i det samme igjen, selv om jeg arbeider hardt med meg selv.

JEG VIL BARE OPPFØRE MEG NORMALT og være GOD mot ham, fordi han fortjener det og jeg ELSKER HAM!

Noen som har noen gode råd?

Takk til dem som leste hele innlegget:)

[x-woman]

jeg har ikke noe særlig gode råd å komme med, men jeg kjenner meg igjen i noe av det du sier.Det hjalp meg å gå til gruppe-terapi med to psykologer. Fikk mange gode tips som gjelder meg som person og forholdet mitt til min familie og svigerfamilie.

Det er viktig å få selvinnsikt. Problemet bunner ofte ut i problemer i barndommen.

Du må bare stole på ham uansett....tror jeg

lykke til!

[Zelig]

Du sier at problemet antakelig bunner i at dere begge bor hjemme fortsatt. Det er det veldig enkelt å gjøre noe med.

[mrxx]

Enda godt at du innser at oppførselen din ikke er bra. Du har nok en berettighet "angst" for at dere begge kan bli lik deres foreldre. Du ser jo at du allerede har begynt å bli lik din mor. Faren for at han også drar med seg noen dårlige sider fra sine foreldre er nok desverre overhengende stor. Skal dere unngå dette må dere snakke om det og sørge for at dere unngår dette. Men da må dere også være veldig bevisst på hva dere ønsker å dra med dere videre i livet.

Men ikke forsøk å bli mer ovenpå enn det som er normalt å være. Fort gjort å mene at man er så mye bedre enn andre at man setter nesa i sky og går i den fella, fordi man er for opptatt av å være bedre enn sine foreldre.

Slik arv kan komme igjen i generasjoner, så om man slipper unna negativ arv selv, så kan barna få det.

[Angela1365380318]

Dere er midt i 20årene og bor hjemme, kansje dere kunne flyttet sammen? Dersom dere er sikker på at det er dere to så er det vel ikke noe galt i det vel??

Du skriver om økonomi, jeg tror to studenter kan klare det, når en kan.

Det blir nok ikke versace sengetøy og luksusmiddager første tiden, men dere får være sammen og styre selv så mye dere vil.

Du får teste ut om han er så talentløs som familien hans når det gjelder tiltak for å gjøre leiligheten triveligere og det er vel like greit å få unna før dere er gift. Og du komer vekk fra inflytelsen fra din mor.

God økonomi er ikke det viktigeste i verden, fordi om det noen ganger virker sånn.