Ønsker svar fra ikke langtidsledig, gjerne fra legen.

[Gjest Hoppla]

For en tid siden postet jeg et innlegg her, om å leve sammen med en langtidsledig som har forandret personlighet.

Jeg fikk svar fra to som selv var langtidsledige. Dette gav meg ikke svar på noen av de spørsmål jeg hadde.

Mine spm. - nå tydeligere formulert:

Hvordan opptrer man når den man bor sammen med totalt forandrer personlighet.

Er det i det hele tatt mulig at han blir den samme som han var før?

Hvor lite skal man egentlig forlange av et menneske som er deprimert? Selv hvor deprimert han er trenger jeg at ting fungerer, at han utfører de arbeidsoppgaver vi har blitt enige om at han skal gjøre. Jeg kan bare ikke tillate at jeg også knekker. Nå er det jeg som holder oss såvidt flytende, og - jeg klarer bare ikke alt.

Hvordan får man hjelp til noen som er svært deprimerte, men som selv ikke har innsett dette, og som ikke selv ønsker hjelp?

Hvor ille må det bli - før jeg kan skaffe hjelp til ham?

Hva slags økonomisk støtte kan han få, når han mister dagpengene? Hva er kriteriene for sosialstønad?

Trenger hjelp!

Denne situasjonen er ikke holdbar.

Til dere langtidsledige som svarte meg - ja, det er synd på dere også.

Ja, det kan hende han har like lyst til å dra som det jeg har innimellom.

Men:

Det er jeg som ikke er deprimert, det er jeg som skaffer det vi trenger.

Jeg forsøker å løse dette - det gjør ikke han.

Hvor mye skal man tåle?

[Gjest Hoppla]

For en tid siden postet jeg et innlegg her, om å leve sammen med en langtidsledig som har forandret personlighet.

Jeg fikk svar fra to som selv var langtidsledige. Dette gav meg ikke svar på noen av de spørsmål jeg hadde.

Mine spm. - nå tydeligere formulert:

Hvordan opptrer man når den man bor sammen med totalt forandrer personlighet.

Er det i det hele tatt mulig at han blir den samme som han var før?

Hvor lite skal man egentlig forlange av et menneske som er deprimert? Selv hvor deprimert han er trenger jeg at ting fungerer, at han utfører de arbeidsoppgaver vi har blitt enige om at han skal gjøre. Jeg kan bare ikke tillate at jeg også knekker. Nå er det jeg som holder oss såvidt flytende, og - jeg klarer bare ikke alt.

Hvordan får man hjelp til noen som er svært deprimerte, men som selv ikke har innsett dette, og som ikke selv ønsker hjelp?

Hvor ille må det bli - før jeg kan skaffe hjelp til ham?

Hva slags økonomisk støtte kan han få, når han mister dagpengene? Hva er kriteriene for sosialstønad?

Trenger hjelp!

Denne situasjonen er ikke holdbar.

Til dere langtidsledige som svarte meg - ja, det er synd på dere også.

Ja, det kan hende han har like lyst til å dra som det jeg har innimellom.

Men:

Det er jeg som ikke er deprimert, det er jeg som skaffer det vi trenger.

Jeg forsøker å løse dette - det gjør ikke han.

Hvor mye skal man tåle?

[Snill og ærlig mann]

Du er tydligvis ikke ute etter å høre at andre har vært i samme bås. Jeg vil tro at dere har det tungt økonomisk. Kanskje endel gjeld som ikke blir gjort opp av åpenbare årsaker.

Det jeg tror ville hjulpet dere begge veldigt, det måtte være noen uker ferie.

Dessverre er det slik at sosialstønad ikke dekker mer enn det aller mest nødvendige.

Har man havnet i en ond sirkel med mye gjeld, ikke jobb, og problemer som synes uovervinnelige så er det ikke bare enkelt.

Man faller liksom utenfor i samfunnet.

I forhold til gjeld som du ikke har skrevet noe om, så ville jeg tatt kontakt med namsmannen for videre veiledning om gjelds-saneringsordning. Han er kanskje for stolt til å gjøre det, men det er likevel verdt et forsøk.

Bare det å være langtidsledig i seg selv er ikke grunn god nok til å bli deprimert.

Jeg vil tro at det har en økonomisk side også, og at det er den som tynger.

Vel og merke, jeg tror!.

Dette må løses, og namsmannen kan om ikke løse, så kanskje rettlede videre.

Kanskje dere kan få frosset renter og avdrag inntil mannen din har kommet seg ut i jobb igjen.

Jeg kom meg ut av ledigheten ved at jeg startet eget firma. Jeg tjente ikke så bra, men hadde mer enn nok å gjøre.

Lykke til, og håper at ting løser seg for dere.

[Snill og ærlig mann]

Du er tydligvis ikke ute etter å høre at andre har vært i samme bås. Jeg vil tro at dere har det tungt økonomisk. Kanskje endel gjeld som ikke blir gjort opp av åpenbare årsaker.

Det jeg tror ville hjulpet dere begge veldigt, det måtte være noen uker ferie.

Dessverre er det slik at sosialstønad ikke dekker mer enn det aller mest nødvendige.

Har man havnet i en ond sirkel med mye gjeld, ikke jobb, og problemer som synes uovervinnelige så er det ikke bare enkelt.

Man faller liksom utenfor i samfunnet.

I forhold til gjeld som du ikke har skrevet noe om, så ville jeg tatt kontakt med namsmannen for videre veiledning om gjelds-saneringsordning. Han er kanskje for stolt til å gjøre det, men det er likevel verdt et forsøk.

Bare det å være langtidsledig i seg selv er ikke grunn god nok til å bli deprimert.

Jeg vil tro at det har en økonomisk side også, og at det er den som tynger.

Vel og merke, jeg tror!.

Dette må løses, og namsmannen kan om ikke løse, så kanskje rettlede videre.

Kanskje dere kan få frosset renter og avdrag inntil mannen din har kommet seg ut i jobb igjen.

Jeg kom meg ut av ledigheten ved at jeg startet eget firma. Jeg tjente ikke så bra, men hadde mer enn nok å gjøre.

Lykke til, og håper at ting løser seg for dere.

[mikk]

Eg trur du kan stille et ultimatum til han: "Skaff deg hjelp, eller risiker å miste meg..."

Du bør jo kanskje ikkje formulere det så hardt, men la han forstå at dette er så tungt for deg at det ikkje er holdbart.

Når ein er deprimert er det vanskelig å få gjort noko. Også det ein er blitt enige om å gjere. Ein kan bli totalt handlingslamma. Men ein kan også begrave seg i sjukdommen og nærmast bruke den som en "buffer" mot virkeligheta og krav rundt en.. Eg seier ikkje at mannen din gjer det, men depresjoner og psykiske vansker har et sånt "gode" at en kan risikere å begynne å kreve mindre og mindre av seg sjølv, og forvente at andre krever mindre og mindre.

At nokon stiller krav, kan få ein opp av hengemyra.

Eg vil tru at en kombinasjon av profesjonell hjelp, og at du seier i fra om korleis du føler det (selvfølgelig på en god måte) kan hjelpe deg og mannen din.

Lykke til..

vh

[mikk]

Eg trur du kan stille et ultimatum til han: "Skaff deg hjelp, eller risiker å miste meg..."

Du bør jo kanskje ikkje formulere det så hardt, men la han forstå at dette er så tungt for deg at det ikkje er holdbart.

Når ein er deprimert er det vanskelig å få gjort noko. Også det ein er blitt enige om å gjere. Ein kan bli totalt handlingslamma. Men ein kan også begrave seg i sjukdommen og nærmast bruke den som en "buffer" mot virkeligheta og krav rundt en.. Eg seier ikkje at mannen din gjer det, men depresjoner og psykiske vansker har et sånt "gode" at en kan risikere å begynne å kreve mindre og mindre av seg sjølv, og forvente at andre krever mindre og mindre.

At nokon stiller krav, kan få ein opp av hengemyra.

Eg vil tru at en kombinasjon av profesjonell hjelp, og at du seier i fra om korleis du føler det (selvfølgelig på en god måte) kan hjelpe deg og mannen din.

Lykke til..

vh

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei "Hoppla"

Slik jeg oppfatter brevet ditt tror jeg du føler et betydelig ansvar for samboeren din.

Jeg kan ikke si noe om din samboers muligheter for endringer i helsa til det bedre eller værre. Men jeg tror ikke du skal bære samboeren din gjennom livet. Det er ikke sikkert at du skal være ansvarlig for alt med han heller.

Deprimerte mennesker trenger respekt og støtte men må ikke bli fratatt alt ansvar. Da mister de sin selvrespekt.

Dersom samboer ikke er helt "nede" og sengeliggende, bør han ordne sin økonomi selv. Når dagpengene går ut, og evt. sosialstønad er aktuelt, vil det utgjøre et lavt beløp til mat og husvære.

Kan jeg også spørre deg: Hva binder deg til samboeren?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei "Hoppla"

Slik jeg oppfatter brevet ditt tror jeg du føler et betydelig ansvar for samboeren din.

Jeg kan ikke si noe om din samboers muligheter for endringer i helsa til det bedre eller værre. Men jeg tror ikke du skal bære samboeren din gjennom livet. Det er ikke sikkert at du skal være ansvarlig for alt med han heller.

Deprimerte mennesker trenger respekt og støtte men må ikke bli fratatt alt ansvar. Da mister de sin selvrespekt.

Dersom samboer ikke er helt "nede" og sengeliggende, bør han ordne sin økonomi selv. Når dagpengene går ut, og evt. sosialstønad er aktuelt, vil det utgjøre et lavt beløp til mat og husvære.

Kan jeg også spørre deg: Hva binder deg til samboeren?

[Gjest Det som binder meg til min samboer]

Hei "Hoppla"

Slik jeg oppfatter brevet ditt tror jeg du føler et betydelig ansvar for samboeren din.

Jeg kan ikke si noe om din samboers muligheter for endringer i helsa til det bedre eller værre. Men jeg tror ikke du skal bære samboeren din gjennom livet. Det er ikke sikkert at du skal være ansvarlig for alt med han heller.

Deprimerte mennesker trenger respekt og støtte men må ikke bli fratatt alt ansvar. Da mister de sin selvrespekt.

Dersom samboer ikke er helt "nede" og sengeliggende, bør han ordne sin økonomi selv. Når dagpengene går ut, og evt. sosialstønad er aktuelt, vil det utgjøre et lavt beløp til mat og husvære.

Kan jeg også spørre deg: Hva binder deg til samboeren?

Er mye. Først og fremst at jeg har blitt glad i ham. Jeg blir ikke lett glad i folk, men når jeg først har blitt det går det ikke over så lett.

Vi har en del forhistorie sammen. Ting vi har kjempet oss gjennom og klart sammen. Jeg føler meg fortapt uten ham. Det er noe ved hans mentalitet som jeg trenger i livet mitt.

Selv så vanskelig det er for oss nå, og selv hvor lite det skal til før han vender seg imot meg og kjefter og smeller og kommer med sårende kommentarer, så vet jeg at han ikke er slik. Jeg har iallefall et håp om at dette går over og at det er mulig å få tilbake det vi hadde. Et sterkt og nært forhold hvor det var plass til begge. Jeg ser på det som ytterst sjeldent.

Jeg har også blitt sexuelt misbrukt i min barndom. Han var den eneste som reagerte "rett" når han fikk vite om det, noe som skjedde før vi ble ett par.

For meg, med mine krav, med mine måter å reagere på forskjellige ting på, er det en for høy "risiko" å starte helt på nytt igjen.

Uten ham blir jeg kynisk og hard igjen. Da betyr ting mye mindre og jeg behøver ikke å la noen slippe inn på meg mer.

Det hadde vært behagelig, men det er ikke et reellt "liv".

Jeg trenger ham.

Jeg trenger at han fungerer.

Fordi da fungerer jeg.

(...om du forstår...)

[Gjest Det som binder meg til min samboer]

Hei "Hoppla"

Slik jeg oppfatter brevet ditt tror jeg du føler et betydelig ansvar for samboeren din.

Jeg kan ikke si noe om din samboers muligheter for endringer i helsa til det bedre eller værre. Men jeg tror ikke du skal bære samboeren din gjennom livet. Det er ikke sikkert at du skal være ansvarlig for alt med han heller.

Deprimerte mennesker trenger respekt og støtte men må ikke bli fratatt alt ansvar. Da mister de sin selvrespekt.

Dersom samboer ikke er helt "nede" og sengeliggende, bør han ordne sin økonomi selv. Når dagpengene går ut, og evt. sosialstønad er aktuelt, vil det utgjøre et lavt beløp til mat og husvære.

Kan jeg også spørre deg: Hva binder deg til samboeren?

Er mye. Først og fremst at jeg har blitt glad i ham. Jeg blir ikke lett glad i folk, men når jeg først har blitt det går det ikke over så lett.

Vi har en del forhistorie sammen. Ting vi har kjempet oss gjennom og klart sammen. Jeg føler meg fortapt uten ham. Det er noe ved hans mentalitet som jeg trenger i livet mitt.

Selv så vanskelig det er for oss nå, og selv hvor lite det skal til før han vender seg imot meg og kjefter og smeller og kommer med sårende kommentarer, så vet jeg at han ikke er slik. Jeg har iallefall et håp om at dette går over og at det er mulig å få tilbake det vi hadde. Et sterkt og nært forhold hvor det var plass til begge. Jeg ser på det som ytterst sjeldent.

Jeg har også blitt sexuelt misbrukt i min barndom. Han var den eneste som reagerte "rett" når han fikk vite om det, noe som skjedde før vi ble ett par.

For meg, med mine krav, med mine måter å reagere på forskjellige ting på, er det en for høy "risiko" å starte helt på nytt igjen.

Uten ham blir jeg kynisk og hard igjen. Da betyr ting mye mindre og jeg behøver ikke å la noen slippe inn på meg mer.

Det hadde vært behagelig, men det er ikke et reellt "liv".

Jeg trenger ham.

Jeg trenger at han fungerer.

Fordi da fungerer jeg.

(...om du forstår...)