Jeg er så ulykkelig

[Gjest Dardy]

Jeg er en kvinne på 32 år, som har vært gift i fire år med en muslim.

Han har alltid neglisjert meg, vært utro uten å skjule det, og slått meg når han har funnet det for godt. I tillegg har han knust diverse inventar.

For to måneder siden sa han at han ville ha skilsmisse. Jeg selv har ofte ønsket det, men har vært så psykisk nedbrutt at jeg har godtatt situasjonen, med både bank og andre jenter.

Jeg har funnet meg en leilighet, og flyttet mesteparten av tingene mine dit, og kjøpt møbler, og burde egentlig være kjempeglad for at jeg endelig er fri.

Men i steden er jeg dønn ulykkelig. Gråter hver eneste dag, og orker nesten ikke å puste. Hver gang jeg trekker pusten sitter gråten i halsen min.

Kommer til å få store problemer med økonomien, og mister min kjære gammle bil, da jeg ikke har råd til å reparere den mer, nå som jeg er alene. Jeg må begynne å ta buss og trikk, jeg som har sånn angst.

Jeg har få venner, og blir sittende kveld etter kveld alene på hybelen, uten noe å ta meg til eller noen å besøke.

Livet er så trist at jeg har mest lyst til å ta selvmord. Jeg har jo ingenting å leve for lenger.

Livet består nå av å gå på jobb, gå hjem, gå tur med hunden, og sitte og glane i veggen resten av kvelden. Helgene er lange ensomme dager foran TV.

Hva for slags liv er dette her? Det var jo ikke slik det skulle bli når jeg nå separeres.

I tillegg savner jeg den stygge, slemme gubben som gjorde livet så jævlig surt for meg. Sjalusien og angsten river i brystet mitt nå som jeg vet at han er sammen med henne som var grunnen til at han endelig ville skilles.

Vel, jeg vet jo at han kommer til å slå henne også, og nissen flytter med på lasset, men jeg er alikevel så jævlig bitter på alt.

Jeg har gitt han fire år av livet mitt, vasket tingene hans, lagd mat til han, tolerert all dritten han har servert meg.

Og takken jeg får er dette.

Ingen penger, ikke noe godt liv, mens han koser seg med friheten og ikke trenger å bekymre seg over sin økonomi, slik som jeg må.

FY FAEN JEG ER SÅ LEI MEG. *SNUFS*

[Eteti]

Hold ut, og vær glad du er kvitt ham!

Ikke tenk på hva han gjør nå, men fokuser istedet på å pleie deg selv.

Fremfor alt: Gå turer, kom i fysisk form, og jeg garanterer at angsten forsvinner!

[Craven]

Framfor alt skal du nå være glad over å være ute av et voldelig ekteskap. Du framstår reflektert, og later til å skjønne at det ikke ville gått uansett. Ingen fortjener en slik mann, men har seg nok noe å takke selv når man blir sammen med en muslim som har et helt annet kultur og syn på kvinner.

Du må gripe fatt i ditt eget liv, riste av deg ditt forrige liv. Det vet du meget vel - det er det eneste du kan.

Er det noen på jobben du kan spørre om dere kan gå på kino med? Ta en øl? Gå en tur?

Har du interesser? Maling kanskje? Prøv å overse angsten din og meld deg inn i en klubb.

Alternativt er å oppsøke en psykolog for å snakke ut om hvordan du har det - få konkrete råd.

[Hawkwind]

Til ettertanke....gråter du over savnet av ham, eller over å ha "kastet bort" 4 år av ditt liv med denne fyren...?

[Lora]

Er det av stor betydning at han er muslim? Jeg mener, du skriver ikke "jeg har vært sammen med en mann", men "jeg har vært sammen med en muslim".

[Caracola]

Jeg tror alltid det vil være trist, tomt og rart når et langvarig forhold tar slutt...

...mange ulike grunner til det. For selv om forholdet ikke har vært godt eller sunt, så er det jo følelser der som fikk deg til å gå inn i forholdet i utgangspunktet. I tillegg til at det som regel alltid er en slags trygghet i å ikke være aleine.

Likevel er jeg ikke i tvil om at det er til det beste at du nå er fri fra denne mannen.

I min hjemby vet jeg at det finnes sorggrupper for nylig separerte/skilte. Kanskje det finnes det der du bor også? Da møter du mennesker med noen av de samme følelsene som du selv har...der kan du få et objektivt syn på din situasjon (ofte lettest å se problemer klarere fra utsiden)...samt at du kan få tips og råd om hvordan du nå skal gå videre for å få det bra i framtida. Kanskje du også etablerer kontakt med potensielle nye venner??! :-)

For ca ett år siden skilte min mor og far seg etter 26 års ekteskap. Mamma har hatt det innmari vanskelig, men hu har tatt iniativ til så mye. Sorggruppe, tatt kontakt med gamle venner, arrangerer familie-sammenkomster, går tur og trener osv osv.

Ting som dette tar som sagt veldig lang tid. Men det er lys der framme i tunnellen!! Stå på, det blir bra til slutt!!!!

Lykke til!!

[Gjest ikke undertegnet]

Hold ut, og vær glad du er kvitt ham!

Ikke tenk på hva han gjør nå, men fokuser istedet på å pleie deg selv.

Fremfor alt: Gå turer, kom i fysisk form, og jeg garanterer at angsten forsvinner!

Jeg ble skilt etter 25 års ekteskap - de 10siste årene svært dårlige som sådan. Jeg reagerte akkurat som deg, på tross av at det egentlig skulle være en lettelse. Det er nå gått et år og jeg opplever det somd eg, jobb, hjem, "glane i veggen". Av og til har jeg besøk , men andre er jo også optatt med sitt. Men hva er det jeg savner. Jeg er kommet til at jeg ikke savner min tidligere ektemann, men deler av mitt tidligere liv og tross alt det positive som fulgte med. Ferieturer, rimelig bra økonomi, det å være "vi" istdet for bare jeg.Og uansett , hvor ille er forhold er så er det "trygt" på sin måte.

Egentlig burde du være sjeleglad for at du er kvitt denne typen. Og at du har angst er vel ikke rart, slik som han har behandlet deg? Prøv å se fremover og kom deg ut blant andre mennesker. Kjempebra hvis du har en jobb som du kan forsørge deg selv med. Da har du et bra utgangspunkt. Stå på og lykke til.

[lurenavn]

Ettersom du har skilt deg, og flyttet for deg selv har du har fått en helt ny livssituasjon !! Denne nye tilværelsen kan være vanskelig å forholde seg til i begynnelsen.

For din egen del tror jeg nok at du bør forsøke å få en form for terapi. Håper at det vil være med på å hjelpe deg til å kanskje endre noe av tankemønsteret som har satt seg mens du var gift med Mr. psykopat.

Tror nok at den økonomiske situasjonen din er det som er det værste. Har ingen gode råd å gi deg der desverre.