Usikre følelser for partner !

[Miss Sixty]

Hei

Er det mange her som har perioder hvor dere er usikre på følelsene for partneren deres? (eller ikke riktig kjenner hvor glad dere er i vedk.) Hvor lenge varer slike perioder, hvor ofte kommer de og er dere redde når de kommer, eller vet dere at det går over?

Mange spm. på en gang, men jeg lurer fælt på dette for jeg har selv en partner som er litt usikker for tiden og jeg famler i mørket og aner ikke hva jeg skal gjøre !

[Gjest nyah_lita84]

du skriver lite om hvor lenge dere har vært sammen... kanskje underbevisstheten din prøver å fortelle deg at han ikke er den rette? jeg hadde det sånn, og min eks var altså ikke den rette!!

m.v.h.

[Miss Sixty]

du skriver lite om hvor lenge dere har vært sammen... kanskje underbevisstheten din prøver å fortelle deg at han ikke er den rette? jeg hadde det sånn, og min eks var altså ikke den rette!!

m.v.h.

Hei og takk for svar !

Vi har vært sammen i snart 5 kjempefine år, og jeg vet at partneren min er den rette for meg. Vi har egentlig begge vært enige i at vi var riktig for hverandre. Vi har ikke hatt perioder i forholdet vårt hvor vi har vært usikre på følelsene våre før så dette er veldig nytt og veldig utrygt for oss begge. Det er ikke jeg, men han som er usikker. Jeg tror og håper at det bare er en down-periode for oss som går over, men siden vi ikke har opplevd noe slikt før er jeg selvfølgelig veldig redd for at det skal være begynnelsen på slutten, jeg er utrygg. Jeg har spurt han om han vil jeg skal trekke meg litt unna slik at han får tenke i fred, men det vil han ikke at jeg skal gjøre. Han sier at han ikke har noe imot at vi koser og klemmer (selv om han i disse tider tar lite initiativ til det selv. Jeg kan forstå dette, situasjonen tatt i betraktning.) Han vil heller ikke være for seg selv med sine tanker, han vil gjerne snakke om dette, og helst med meg. Vi kommuniserer veldig bra sammen og er eg. enige om at vi har et flott forhold. Det han grunner på er dype spm. om hva kjærlighet er, hva er vennskapskjærlighet kontra romantisk kjærlighet osv.

Puh. Sukk hjerte men brist ikke...

[Gjest nyah_lita84]

Hei og takk for svar !

Vi har vært sammen i snart 5 kjempefine år, og jeg vet at partneren min er den rette for meg. Vi har egentlig begge vært enige i at vi var riktig for hverandre. Vi har ikke hatt perioder i forholdet vårt hvor vi har vært usikre på følelsene våre før så dette er veldig nytt og veldig utrygt for oss begge. Det er ikke jeg, men han som er usikker. Jeg tror og håper at det bare er en down-periode for oss som går over, men siden vi ikke har opplevd noe slikt før er jeg selvfølgelig veldig redd for at det skal være begynnelsen på slutten, jeg er utrygg. Jeg har spurt han om han vil jeg skal trekke meg litt unna slik at han får tenke i fred, men det vil han ikke at jeg skal gjøre. Han sier at han ikke har noe imot at vi koser og klemmer (selv om han i disse tider tar lite initiativ til det selv. Jeg kan forstå dette, situasjonen tatt i betraktning.) Han vil heller ikke være for seg selv med sine tanker, han vil gjerne snakke om dette, og helst med meg. Vi kommuniserer veldig bra sammen og er eg. enige om at vi har et flott forhold. Det han grunner på er dype spm. om hva kjærlighet er, hva er vennskapskjærlighet kontra romantisk kjærlighet osv.

Puh. Sukk hjerte men brist ikke...

hmm.... du er heldig! det virker for at du har et forhold andre bare kan drømme om å ha!

jeg tror du må la han gjøre som han vil , vil han snakke med deg, så la han gjøre det.. la han få tid alene om han vil det!

et forhold handler om å gi og å ta, ikke mist dette flotte forholdet!!

bare fortsett som du har begynt, det virker for å være det rette.. vær der for han når han trenger det. finn på noe å gjøre på fritiden sammen, eller hver for dere med venner o.l.!

lykke til!

m.v.h.

[Gjest til miss sixty]

Jeg har aldri vært i tvil! Vi har selvsagt dager hvor jeg er lei meg f.eks., men jeg har aldri tvilt på følelsene mine for mannen min! Selv om jeg nå for tiden er litt misfornøyd med ditt og datt (lite sex/jeg som må gjøre alt husarbeidet...). Vi elsker hverandre, og et forhold må man jobbe med om det oppstår noen problemer. Jeg håper det vil løse seg for dere! Men selv om vi her i huset småkrangler, har vi aldri tvilt på om vi er glade i hverandre.

[Miss Sixty]

Jeg har aldri vært i tvil! Vi har selvsagt dager hvor jeg er lei meg f.eks., men jeg har aldri tvilt på følelsene mine for mannen min! Selv om jeg nå for tiden er litt misfornøyd med ditt og datt (lite sex/jeg som må gjøre alt husarbeidet...). Vi elsker hverandre, og et forhold må man jobbe med om det oppstår noen problemer. Jeg håper det vil løse seg for dere! Men selv om vi her i huset småkrangler, har vi aldri tvilt på om vi er glade i hverandre.

Hei

Vi er ikke usikre om vi er glade i hverandre. Det er ingen tvil om at vi er det begge to. Det som er essensen i dette, ettersom jeg føler hvertfall er at han stopper opp og stiller seg selv spørsmål som: er dette riktig, er dette romantisk kjærlighet slik den skal være, eller er det vennskapskjærlighet som holder oss sammen? I perioder kan det være at det ikke sitrer like mye i kroppen når du ser på din partner og betyr det i så fall noe, og hva? Betyr det ingenting annet enn at det ikke kan være like "heftig" bestandig, eller kanskje at den romantiske kjærligheten er på retur? Kan den i så fall komme tilbake?

Forstår du hvor jeg vil hen? Det er disse spm. min partner stiller seg selv, og det å stille spm. ved ting er i seg selv positivt og kanskje nødvendig også, men min uro ligger i at siden jeg har null erfaring med slike "nedgangstider" så lurer jeg på om hva som blir utfallet av det hele og det gjør med livredd. Derfor er jeg også svært usikker på hvordan jeg skal oppføre meg. Dersom vi, som mange andre hadde opplevd dette flere ganger før hadde vi kanskje vært mer sikker på flere ting som f.eks: Det går over, vi finner tilbake til hverandre, dette er bare en "dauperiode" i forholdet vårt. TRYGGHETEN hadde vært der. Jeg kunne fint taklet dette hvis jeg visste med sikkerhet at jeg ikke mistet han.

[Gjest til miss sixty]

Hei

Vi er ikke usikre om vi er glade i hverandre. Det er ingen tvil om at vi er det begge to. Det som er essensen i dette, ettersom jeg føler hvertfall er at han stopper opp og stiller seg selv spørsmål som: er dette riktig, er dette romantisk kjærlighet slik den skal være, eller er det vennskapskjærlighet som holder oss sammen? I perioder kan det være at det ikke sitrer like mye i kroppen når du ser på din partner og betyr det i så fall noe, og hva? Betyr det ingenting annet enn at det ikke kan være like "heftig" bestandig, eller kanskje at den romantiske kjærligheten er på retur? Kan den i så fall komme tilbake?

Forstår du hvor jeg vil hen? Det er disse spm. min partner stiller seg selv, og det å stille spm. ved ting er i seg selv positivt og kanskje nødvendig også, men min uro ligger i at siden jeg har null erfaring med slike "nedgangstider" så lurer jeg på om hva som blir utfallet av det hele og det gjør med livredd. Derfor er jeg også svært usikker på hvordan jeg skal oppføre meg. Dersom vi, som mange andre hadde opplevd dette flere ganger før hadde vi kanskje vært mer sikker på flere ting som f.eks: Det går over, vi finner tilbake til hverandre, dette er bare en "dauperiode" i forholdet vårt. TRYGGHETEN hadde vært der. Jeg kunne fint taklet dette hvis jeg visste med sikkerhet at jeg ikke mistet han.

Forstår det bedre nå. Den store forelskelsen dabber jo av etter hvert.. men da kommer forholdet i en ny fase (om man kan si det slik). Skal dere få barn sammen og leve livet sammen så må man vite at forhold endrer seg. Dere kjenner hverandre bedre, og er glade i hverandre. Ikke nyforelsket, men.. Vil dere prøve å finne den samme følelsen igjen kan det være vanskelig, siden dere kjenner hverandre så godt nå. Men prøv å gå ut sammen en kveld (på restaurant). Flørt! Tenk på da dere kom sammen.. mimre!! Går dere videre sammen nå, så tror jeg forholdet er sterkt! Vil han prøve en annen (for å si det sånn), kan det være han en kort stund er forelsket, men savner det han har med deg. Du må bare vente å se. Vær deg selv. Ikke "liste" deg rundt, men ta alikevel hensyn. (Om han vil være alene en kveld/vil vente med sex.) Kos dere, lag mat sammen...

[Gjest soldier]

Hei og takk for svar !

Vi har vært sammen i snart 5 kjempefine år, og jeg vet at partneren min er den rette for meg. Vi har egentlig begge vært enige i at vi var riktig for hverandre. Vi har ikke hatt perioder i forholdet vårt hvor vi har vært usikre på følelsene våre før så dette er veldig nytt og veldig utrygt for oss begge. Det er ikke jeg, men han som er usikker. Jeg tror og håper at det bare er en down-periode for oss som går over, men siden vi ikke har opplevd noe slikt før er jeg selvfølgelig veldig redd for at det skal være begynnelsen på slutten, jeg er utrygg. Jeg har spurt han om han vil jeg skal trekke meg litt unna slik at han får tenke i fred, men det vil han ikke at jeg skal gjøre. Han sier at han ikke har noe imot at vi koser og klemmer (selv om han i disse tider tar lite initiativ til det selv. Jeg kan forstå dette, situasjonen tatt i betraktning.) Han vil heller ikke være for seg selv med sine tanker, han vil gjerne snakke om dette, og helst med meg. Vi kommuniserer veldig bra sammen og er eg. enige om at vi har et flott forhold. Det han grunner på er dype spm. om hva kjærlighet er, hva er vennskapskjærlighet kontra romantisk kjærlighet osv.

Puh. Sukk hjerte men brist ikke...

Unge folk bør ikke la et slikt problem trekke ut i langdrag, før de bryter.

Eldre folk lar gjerne slik suse og gå, de gidder ikke ta tak i problemet, og ikke er det sikkert at man har noen løsning heller.

[Miss Sixty]

Unge folk bør ikke la et slikt problem trekke ut i langdrag, før de bryter.

Eldre folk lar gjerne slik suse og gå, de gidder ikke ta tak i problemet, og ikke er det sikkert at man har noen løsning heller.

Hei Soldier !

Vi er over 30 og har et svært seriøst forhold. Vi er ikke 16 lengre i alle ordenes rette forstand.

Dette fortjener mer ettertanke enn det du foreslår her og er ganske mye mer komplisert.

PS: Det var ikke "krasst" ment fra min side

:-)

[Gjest soldier]

Hei Soldier !

Vi er over 30 og har et svært seriøst forhold. Vi er ikke 16 lengre i alle ordenes rette forstand.

Dette fortjener mer ettertanke enn det du foreslår her og er ganske mye mer komplisert.

PS: Det var ikke "krasst" ment fra min side

:-)

Historien er stappfull av eksempler på folk som kaster bort et helt liv, med å håpe...

[Gjest gurglemeia]

Hei!

Kjæresten min (gutt) hadde en slik periode for en stund siden. Vi hadde en periode hvor vi krangla veldig mye, og en dag, midt i en krangel, sa han plutselig "Jeg vet ikke om jeg elsker deg lengre. Det er noe som mangler, men jeg vet ikke hva, og jeg vet ikke om eller hvordan vi skal få det tilbake." Tror du DET svei eller!? Det var som å få en kniv i hjertet. Jeg gråt uten stopp i timesvis. Men heldigvis ville han gi forholdet vårt en ny sjanse. Og det er jeg utrolig glad for i dag! Det gikk liksom opp et lys for meg. Jeg lærte meg å sette ordentlig pris på kjæresten min, og ikke ta ham for gitt (jeg gjorde det før..).

Men det tok sin tid før ting "ble som før" igjen. (Eller vet du hva? Ting har ikke blitt som før, men

bedre! ) Han trengte tid til å være alene, å tenke og sånn, og det ga jeg ham selvfølgelig (selv om det var veldig vanskelig å være bort fra ham). Og når vi var sammen gjorde jeg alt for at vi skulle ha det så koselig som mulig.

Noen ganger var det litt sånn.. "Har følelsene kommet tilbake nå? Hva er det som mangler? Hvorfor?" osv. osv. Jeg ble jo lei meg. Det var vanskelig å være sammen ham og likevel vite at jeg kanskje kom til å miste ham, og liksom prøve å være blid og glad hele tiden.

Men altså, vi fortsatt kjærester, og vi har det bedre nå enn på veldig lenge!

Jeg tror det er viktig å tenke på at det kan komme "nedetider" igjen, og ikke gå rundt å tro at alt kommer til være perfekt for alltid.

Mitt råd til deg - ta tiden til hjelp, og vis ham "det beste av deg"! Snakk om minner dere har sammen (hvordan dere møttes, det første kysset osv. osv.), og hvor bra dere har hatt det sammen.

MEN - ikke push ham. Det gjør bare vondt værre.

Lykke til!

[Miss Sixty]

Hei!

Kjæresten min (gutt) hadde en slik periode for en stund siden. Vi hadde en periode hvor vi krangla veldig mye, og en dag, midt i en krangel, sa han plutselig "Jeg vet ikke om jeg elsker deg lengre. Det er noe som mangler, men jeg vet ikke hva, og jeg vet ikke om eller hvordan vi skal få det tilbake." Tror du DET svei eller!? Det var som å få en kniv i hjertet. Jeg gråt uten stopp i timesvis. Men heldigvis ville han gi forholdet vårt en ny sjanse. Og det er jeg utrolig glad for i dag! Det gikk liksom opp et lys for meg. Jeg lærte meg å sette ordentlig pris på kjæresten min, og ikke ta ham for gitt (jeg gjorde det før..).

Men det tok sin tid før ting "ble som før" igjen. (Eller vet du hva? Ting har ikke blitt som før, men

bedre! ) Han trengte tid til å være alene, å tenke og sånn, og det ga jeg ham selvfølgelig (selv om det var veldig vanskelig å være bort fra ham). Og når vi var sammen gjorde jeg alt for at vi skulle ha det så koselig som mulig.

Noen ganger var det litt sånn.. "Har følelsene kommet tilbake nå? Hva er det som mangler? Hvorfor?" osv. osv. Jeg ble jo lei meg. Det var vanskelig å være sammen ham og likevel vite at jeg kanskje kom til å miste ham, og liksom prøve å være blid og glad hele tiden.

Men altså, vi fortsatt kjærester, og vi har det bedre nå enn på veldig lenge!

Jeg tror det er viktig å tenke på at det kan komme "nedetider" igjen, og ikke gå rundt å tro at alt kommer til være perfekt for alltid.

Mitt råd til deg - ta tiden til hjelp, og vis ham "det beste av deg"! Snakk om minner dere har sammen (hvordan dere møttes, det første kysset osv. osv.), og hvor bra dere har hatt det sammen.

MEN - ikke push ham. Det gjør bare vondt værre.

Lykke til!

Tusen takk for svaret ditt. Det var godt å få svar fra noen som har vært i akkurat samme situasjonen. Ja jeg vet hvor det svir når han sier at han ikke er sikker på om han elsker deg. Jeg har hatt de verste ukene i mitt liv, og jeg føler som du også, at det er litt vanskelig å være sammen med han nå som han er usikker for jeg tenker jo tanker som at dette kan være begynnelsen på slutten.

Han ønsker at vi skal være sammen, og at dette skal gå over, og vi har bestemt oss for å prøve å finne tilbake til hverandre, bl.a. med å gjøre flere ting sammen alene, være optimistisk og tenke positivt (tanker KAN styres) Dvs du kan bestemme deg for at ting er jævli, og da blir de også det. Hvertfall er vi enige om at vi skal kjempe for forholdet vårt, men likevel er det så vondt og utrygt !

Det er også vanskelig å finne balansen mht. når du presser for mye og når du ikke gjør det. F.eks så har jeg et sterkt behov for å snakke om dette, men jeg vet at blir det for mye av akkurat det

så er ikke det bra heller. På den andre siden MÅ vi jo snakke om situasjonen ellers blir det også feil. Derfor lurer jeg litt på hva du mener når du sier at jeg ikke skal presse?(hva du legger i det?)

[Gjest anonymi]

Jeg ble så innmari lettet når jeg leste dette. Har dessverre ikke noe å bidra med, annet enn forståelse. Går igjennom det samme selv, det du skriver er som å lese mine egne tanker. Lykke til!