han vil aldri mer

[Gjest hawkwind]

Vil legge til at han bor hos meg uten å dele på utgiftene, til tross for at han tjener mye bedre enn meg. Vi har gode lønninger begge to, men hans går til sine egne regninger og min går til husholdet.

Har måttet ta opp ekstra lån for å få endene til å møtes.

Dette tilsammen med mitt først nevnte problem styrker vel ikke akkurat forholdet....

Føler meg mer som hans velgjører og husvert enn kjæreste.

Som samboere skal man ihvertfall dele på boutgiftene - det er en grunnregel. Ihvertfall så lenge begge tjener penger: som i dette tilfellet.

Det siste du skal gjøre, er å sørge for at fyren bor og spiser gratis, mens han kan bruke sin inntekt på sine greier...

[Gjest hawkwind]

Vil legge til at han bor hos meg uten å dele på utgiftene, til tross for at han tjener mye bedre enn meg. Vi har gode lønninger begge to, men hans går til sine egne regninger og min går til husholdet.

Har måttet ta opp ekstra lån for å få endene til å møtes.

Dette tilsammen med mitt først nevnte problem styrker vel ikke akkurat forholdet....

Føler meg mer som hans velgjører og husvert enn kjæreste.

Som samboere skal man ihvertfall dele på boutgiftene - det er en grunnregel. Ihvertfall så lenge begge tjener penger: som i dette tilfellet.

Det siste du skal gjøre, er å sørge for at fyren bor og spiser gratis, mens han kan bruke sin inntekt på sine greier...

[wysiwyg]

Hør her, Hmmm!

Hvem skal gi DEG et spark i baken?

Jeg er over 55 år, men får så mye kjærlighet (og gir like mye) at det oppveier mange års problematisk liv.

Noen stikkord til deg:

- Det er aldri for sent så sant det er liv i deg.

- Det blir bare verre og verre hvis du fortsetter å pine deg.

- Det er bedre å stå alene enn å fornedre seg i tosomhet.

- Et ulykkelig ekteskap er et hinder for nye forhold. Du stenger lykken ute.

På tide å gjøre noe med livet ditt, ikke sant? Begynn i morgen!

Hei Bjørn!

Jeg liker holdningen din til livet, den er ganske inspirerende!!!

...jeg føler at mange for lett gir opp.. men jeg kan egentlig forstå hvorfor oxo. Menneskene har vært for lite flinke til å lytte til seg selv, lytte til hjertet sitt.. for så å dele det de ser i sitt eget hjerte. Stoler vi ikke nok på våre medmennesker? Eller kanskje ikke nok på oss selv?

Jeg har tro på kjerligheten. Jeg tror at hvert menneske i utgangspunktet er mer eller mindre fylt til randen av kjærlighet. Problemet er at vi greier ikke å få kontakt med denne kjærligheten pga usikkerheten og alt det vonde vi føler.

Dermed tror jeg oxo at idet vi greier å se hvorfor vi er usikre og hva som gjør oss vondt, greier vi å gjøre noe med de faktorene, og dermed åpner vi oss for kjærligheten igjen. Blokkeringen er borte/redusert!

Jeg er "bare" 24 år.. Det er først det siste året at jeg har begynt å få kontakt med meg selv, men jeg ser mange fallgruver. Jeg tror ofte jeg vet hva jeg føler, men tiden viser noe annet. Forvirrende, men likevell ganske facinerende hvordan vi greier å sperre ute våre virkelige føleser...

Du som har levd såpass lenge (ikke at jeg mener at du er gammel, bare et menneske som har høstet mer visdom:) ) har kanskje sett en viss forandring i menneskene? En slags oppvåkning? HAR vi forandret holdning til det psykiske og de behovene vi har, og dermed åpnet oss mer for oss selv? Eller er det bare noe jeg tror? Noe jeg ønsker å tro fordi dette har hendt meg? At jeg bare har vært "blind"?

[wysiwyg]

Hør her, Hmmm!

Hvem skal gi DEG et spark i baken?

Jeg er over 55 år, men får så mye kjærlighet (og gir like mye) at det oppveier mange års problematisk liv.

Noen stikkord til deg:

- Det er aldri for sent så sant det er liv i deg.

- Det blir bare verre og verre hvis du fortsetter å pine deg.

- Det er bedre å stå alene enn å fornedre seg i tosomhet.

- Et ulykkelig ekteskap er et hinder for nye forhold. Du stenger lykken ute.

På tide å gjøre noe med livet ditt, ikke sant? Begynn i morgen!

Hei Bjørn!

Jeg liker holdningen din til livet, den er ganske inspirerende!!!

...jeg føler at mange for lett gir opp.. men jeg kan egentlig forstå hvorfor oxo. Menneskene har vært for lite flinke til å lytte til seg selv, lytte til hjertet sitt.. for så å dele det de ser i sitt eget hjerte. Stoler vi ikke nok på våre medmennesker? Eller kanskje ikke nok på oss selv?

Jeg har tro på kjerligheten. Jeg tror at hvert menneske i utgangspunktet er mer eller mindre fylt til randen av kjærlighet. Problemet er at vi greier ikke å få kontakt med denne kjærligheten pga usikkerheten og alt det vonde vi føler.

Dermed tror jeg oxo at idet vi greier å se hvorfor vi er usikre og hva som gjør oss vondt, greier vi å gjøre noe med de faktorene, og dermed åpner vi oss for kjærligheten igjen. Blokkeringen er borte/redusert!

Jeg er "bare" 24 år.. Det er først det siste året at jeg har begynt å få kontakt med meg selv, men jeg ser mange fallgruver. Jeg tror ofte jeg vet hva jeg føler, men tiden viser noe annet. Forvirrende, men likevell ganske facinerende hvordan vi greier å sperre ute våre virkelige føleser...

Du som har levd såpass lenge (ikke at jeg mener at du er gammel, bare et menneske som har høstet mer visdom:) ) har kanskje sett en viss forandring i menneskene? En slags oppvåkning? HAR vi forandret holdning til det psykiske og de behovene vi har, og dermed åpnet oss mer for oss selv? Eller er det bare noe jeg tror? Noe jeg ønsker å tro fordi dette har hendt meg? At jeg bare har vært "blind"?

[bjørn]

Hei Bjørn!

Jeg liker holdningen din til livet, den er ganske inspirerende!!!

...jeg føler at mange for lett gir opp.. men jeg kan egentlig forstå hvorfor oxo. Menneskene har vært for lite flinke til å lytte til seg selv, lytte til hjertet sitt.. for så å dele det de ser i sitt eget hjerte. Stoler vi ikke nok på våre medmennesker? Eller kanskje ikke nok på oss selv?

Jeg har tro på kjerligheten. Jeg tror at hvert menneske i utgangspunktet er mer eller mindre fylt til randen av kjærlighet. Problemet er at vi greier ikke å få kontakt med denne kjærligheten pga usikkerheten og alt det vonde vi føler.

Dermed tror jeg oxo at idet vi greier å se hvorfor vi er usikre og hva som gjør oss vondt, greier vi å gjøre noe med de faktorene, og dermed åpner vi oss for kjærligheten igjen. Blokkeringen er borte/redusert!

Jeg er "bare" 24 år.. Det er først det siste året at jeg har begynt å få kontakt med meg selv, men jeg ser mange fallgruver. Jeg tror ofte jeg vet hva jeg føler, men tiden viser noe annet. Forvirrende, men likevell ganske facinerende hvordan vi greier å sperre ute våre virkelige føleser...

Du som har levd såpass lenge (ikke at jeg mener at du er gammel, bare et menneske som har høstet mer visdom:) ) har kanskje sett en viss forandring i menneskene? En slags oppvåkning? HAR vi forandret holdning til det psykiske og de behovene vi har, og dermed åpnet oss mer for oss selv? Eller er det bare noe jeg tror? Noe jeg ønsker å tro fordi dette har hendt meg? At jeg bare har vært "blind"?

hei igjen

jeg tror endringene du spør etter skjer hele tiden i hvert enkelt menneske. Om vi kan se noen trend for menneskeheten er en annen ting. Det er så sprikende! Noe er deprimerende og noe er oppløftende og positivt. Svaret har ingen, tror jeg.

Selv subbet jeg bare omkring og levde bevisstløst i 24-års alderen. Først lenge etter fylte 30 år begynte JEG å våkne! Snakker om treiging.

[bjørn]

Hei Bjørn!

Jeg liker holdningen din til livet, den er ganske inspirerende!!!

...jeg føler at mange for lett gir opp.. men jeg kan egentlig forstå hvorfor oxo. Menneskene har vært for lite flinke til å lytte til seg selv, lytte til hjertet sitt.. for så å dele det de ser i sitt eget hjerte. Stoler vi ikke nok på våre medmennesker? Eller kanskje ikke nok på oss selv?

Jeg har tro på kjerligheten. Jeg tror at hvert menneske i utgangspunktet er mer eller mindre fylt til randen av kjærlighet. Problemet er at vi greier ikke å få kontakt med denne kjærligheten pga usikkerheten og alt det vonde vi føler.

Dermed tror jeg oxo at idet vi greier å se hvorfor vi er usikre og hva som gjør oss vondt, greier vi å gjøre noe med de faktorene, og dermed åpner vi oss for kjærligheten igjen. Blokkeringen er borte/redusert!

Jeg er "bare" 24 år.. Det er først det siste året at jeg har begynt å få kontakt med meg selv, men jeg ser mange fallgruver. Jeg tror ofte jeg vet hva jeg føler, men tiden viser noe annet. Forvirrende, men likevell ganske facinerende hvordan vi greier å sperre ute våre virkelige føleser...

Du som har levd såpass lenge (ikke at jeg mener at du er gammel, bare et menneske som har høstet mer visdom:) ) har kanskje sett en viss forandring i menneskene? En slags oppvåkning? HAR vi forandret holdning til det psykiske og de behovene vi har, og dermed åpnet oss mer for oss selv? Eller er det bare noe jeg tror? Noe jeg ønsker å tro fordi dette har hendt meg? At jeg bare har vært "blind"?

hei igjen

jeg tror endringene du spør etter skjer hele tiden i hvert enkelt menneske. Om vi kan se noen trend for menneskeheten er en annen ting. Det er så sprikende! Noe er deprimerende og noe er oppløftende og positivt. Svaret har ingen, tror jeg.

Selv subbet jeg bare omkring og levde bevisstløst i 24-års alderen. Først lenge etter fylte 30 år begynte JEG å våkne! Snakker om treiging.

[Gaupa1365380646]

Jeg har det på samme måte, vi har vært sammen i over 7 år.....er gift også. Jeg vil råde deg til å komme deg ut av forholdet så fort som mulig. Jo lenger tid det går jo verre blir det å gå fra han. Believe me!!

Du håper sikkert det skal bli bra igjen. Jeg har levd på håp i mange år nå, og endt opp med depresjoner og dårlig selvbilde. Jeg er langtidsykemeldt, orker ikke jobbe mere når jeg aldri ser noe til penga. Han er kunstner og "kan ikke jobbe" i vanlig jobb(!) Sexlivet orker jeg ikke snakke om en gang. For vi har ikke sex.......

Jeg klarer ikke gå fra han fordi det har endt med at han er alt jeg har. Og da bør jeg jo være glad til, at jeg har noen lixom.

Mye jeg hadde gjort annerledes om jeg fikk begynne på nytt!! Tenk deg godt om når det gjelder forholdet ditt!!!

Er du her fortsatt?