Ekteskapsbrudd som inkluderer små barn

[Assisi]

Hei! Etter snart 7 års ekteskap, har jeg de siste tre-fire årene slitt med å få de helt romantiske følelsene for mannen min. Det virker som om kjæresteriet fra min side er helt borte, jeg har ingen seksuelle behov, ingen fysiske kontaktbehov med mannen min, og må tvinge meg selv til det i blant. Han har tatt opp dette med meg ofterer og oftere den siste tiden. Det hører med til historien at vi har to små barn (snart 4 og 2 år), som kom tett, begge er i (krevende)jobber og vi har ikke mye hjelp til barn etc. Samtidig ønsker jeg ikke bruke dette som unnskyldning, han har tross alt positive følelser for meg. Jeg vet at dette stikker litt dypere, vet at jeg var svært ung da jeg traff ham som er så mye eldre enn meg- vet at mitt valg av mann i dag ville vært annerledes (var 21 år- nå 30).

Han har bedt om noen avklaringer jeg ikke kan gi. Jeg ønsker jo ikke skilsmisse, til det er tonen mellom oss for bra, liksom. Vi kommer oss glatt gjennom flere år med vennskapsbasert ekteskap- men han har jo gjort det klart at han ønkser mer enn det- og jeg er i grunn enig. Savner jo også å være kjæreste og litt forelsket og ha sex etc... Men ska han presse frem et svar og en løsning fra in side nå blir det skilsmisse. Jeg orker ikke tanken på intimitet, ogdet har bare blitt verre og verre de siste årene etter at yngste vår ble født for vel to år siden. På den annen side vet jeg at jeg har de følelsene, jeg blir ofte begeistret for andre menn, flørter endel- men har ikke tatt det lengre enn det.

Dersom jeg nå kaller en spade for en spade og innser at vårt forhold er over. Hvordan vil du råde meg å gå frem? Er det et sted jeg/vi kan få hjelp til å gjøre dette så "bra" som mulig for barna? Det er de jeg tenker mest på, ønsker å skjerme dem, og skape en ny hverdag for dem som blir så bra som overhodet mulig med skilte foreldre. Og basert på det gode vennskapet og samarbeidet mannen min og jeg har- vet jeg at vi kan få til en optimal løsning. Men hva er det? Og ikke minst hvordan ordlegger jeg meg når jeg skal fortelle mannen min at dette er hva jeg ønsker? Han vil bli såret, men ønsker ikke at han skal bli bitter og ha grunn til å hate meg etc.

Mange spørsmål...

Takk for svar.

[Craven]

Jeg kan ikke tale for ditt ekteskap - det er noe dere jo må finne ut av selv. Vel, bortsett fra å si at på sikt at det en helt umulig situasjon å leve som om dere er søsken. altså et ekteskap kun basert på vennskap. Det er dømt til å mislykkes før eller siden.

Jeg er opptatt av ungene, jeg. Og at du har et svært reflektert og avklart forhold til dem - og hva som skal skje etter samlivsbruddet.

Dersom du er opptatt av deres ve og vel, og samtidig ønsker et best mulig forhold til faren, må du satse på en god dialog fra første sekund. Ikke ras ut av hjemmet og finn deg en advokat som det første, f.eks.

Jeg har delt bosted for mine to barn, det fungerer fantastisk bra for alle sammen, det vil si exer, barn, stebarn og nye partnere.

Dersom din mann er en utmerket far, og ønsker å statse på felles omsorg, anbefaler jeg denne ordningen på det varmeste. Min erfaring er at den gavner barna, og ordningen demper evnt. konflikter i løpet av svært kort tid.

Om du kommer så langt som til dette, anbefaler jeg deg å gå inn på diskusjonsforaet på www.F2F.no der det er foreldre i samme situasjon som deg og som kan gi gode råd.

[Gjest til assisi]

For mange kvinner minker sexlysten når de har fått barn, så det kan være du forhaster deg. Det er jo travelt med små, og du får jo klem/kos fra dem og det kan dekke behovet for nærhet nok det! Vær alene sammen med mannen din en kveld, få barnevakt. Du må prøve litt til før du søker skilsmisse, mener nå jeg. Det beste hadde vært om dere kunne reise bort en helg sammen. Bare dere to. Går ikke det; gå ut for å spise en kveld! Flørt.. se om du kan vekke til live følelsene du hadde. Mimre!!! Tenk på hvordan det var da dere først møttes..... Et ekteskap går aldri bare knirkefritt, det må jobbes med. Er følelsene døde, ja så må du gjøre det som du tenker på nå. Men gjør altså litt mer for å se. Livet endrer seg jo også når man får barn, og de opptar mye tid.

[marinøkkel]

Hei!

Du etterlyser hvor dere kan få hjelp til å finne ut av forholdet ditt/deres, og da vil jeg anbefale dere å ta kontakt med familievernkontoret der dere bor!

Etter ni år sammen og to små barn (3 og 5) ble det samlivsbrudd på meg og faren til barna. Vi fikk veldig god hjelp av en forståelsesfull psykolog på familievernkontoret. Jeg hadde allerede før samtalene der innsett at forholdet definitivt var over, men uten den hjelpen vi fikk hadde ikke jeg og pappa'n hatt det greie forholdet vi har nå.

Etter hva psykologen fortalte så er det mulig å jobbe intimiteten tilbake, men det krever mye fra begge parter.

Jeg ville begynt med å kontakte fam.vernkontoret, uansett hva du kommer frem til m.t.p ekteskapet deres så er det mye å hente tror jeg.

Med små barn sammen blir dere prioritert i køen også slik jeg forsto det.

Vil ønske dere lykke til, uansett utfall!

Kan legge til at bruddet vårt gikk så smertefritt som mulig for barna. 3-åringen har vi ikke merket noe som helst på, verken på oppførsel eller humør. Jenta på 5 hadde en del humørsvingninger og spørsmål til å begynne med, men ser ut til å ha funnet seg til rette. Jeg og barnefaren bor i samme gate og snakker sammen som vi alltid har gjort, og i tillegg har barna fått ei mor med jevnt og godt humør.

Husk det er kun du som har det rette svaret på om du bør bli i ekteskapet deres, gi deg tid til å finne ut av det.

Igjen - lykke til!

Vennlig hilsen

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Alle som er gift og har felles barn under 16 år, må gjennom det som heter foreldremekling, før de kan bli separert. Det innebærer at dere må bruke noen timer hos en mekler, hvor dere må snakke sammen om barnas liv etter samlivsbruddet, og forsøke å komme til enighet om hvordan barna skal ha. Dere må bli enige om hvor barna skal bo og når dere som foreldre skal være sammen med barna deres. Dere kan velge at en av dere skal ha hovedomsorgen, eller at dere begge har barna like mye samvær med barna deres, såkalt delt omsorg. For barna er det om å gjøre å ha mye og jevnlig kontakt med begge sine foreldre. Det er spørsmålene knyttet til barna dere skal diskutere hos mekleren.

Men før du kommer så langt, anbefaler jeg deg å ta saken opp med din mann. Du må fortelle han hva du tenker og føler om samlivet med ham. Forsøk å fortelle så ærlig og tydelig du kan om hvorfor du ikke klarer å fortsette ekteskapet. Ærlighet og tydelige budskap som ikke kan misfortås er å foretrekke. Du må forvente at mannen din kan bli både forskrekket og såret og nedtrykt over en melding om at du vil gå, særlig hvis han er helt uforberedt. Smalivsbrudd er sår og vanskelig, men av og til nødvendig for at livet skal kunne leves meningsfylt videre.

Ærlig og tydelig tale gjelder også barna. For barn på 4 og 2 år er det vanskelig å forstå hvorfor mor og far skal flytte fra hverandre. Men små barn kan likevel får vite at mor og far ikke er kjærester lenger og at de skal flytte fra hverandre. Sørg for å fortelle barna at dere fortsatt er foreldre og alltid vil være det. Det viktigste er å gjøre barna trygge på at dere ikke vil forlate dem, men er like glad i dem fortsatt.

Men alle detaljene rundt samlivsbruddet kan dere få god tid til å diskutere hos mekleren, når den tiden kommer.

Første punkt for deg nå er å ta saken opp med din mann.

[Gjest fanden]

Skilsmisse blir det her og. Av årsaker jeg ikke vil legge frem her, blir det flytting, og veldig langt bort fra faren. Ergo vil det si at det blir kun i feriene barna og faren blir å møtes (da de er i skolealder)Noen synspunkter om det?