Forlatt og gravid

[Gjest hul]

Jeg er et par måneder inn i denne situasjonen, og burde vel etter hvert kunne vende meg til den. Allikevel er jeg ikke i stand til å fatte det. Fire måneder på vei, singel for første gang på over fire år...

For hver dag som går blir jeg mer og mer skuffet. Han har ringt en gang, bare for å forsikre seg om at jeg faktisk var gravid. Som om det var noe å lyve om.

Han sier han vil ta ansvar... Allikevel vil han ikke være med på svangerskapskurs; ikke på ultralyd; ikke være med på fødselen (er jo ingen vits for ham å forberede seg på det - han bor jo 45 min unna, så da mener han at baby'n sikkert er ute i verden før han når sykehuset); ingen vits i å ha noen form for kontakt med meg under svangerskapet (det "dreier seg jo bare om oss to og ikke om barnet")...

For hver dag som går, blir jeg mer og mer skuffet over ham. Etter fire år er jeg lamslått over at han kan reagere på denne måten. Jeg trodde jeg kjente ham. Nå kjenner jeg ham ikke igjen...

Jeg forstår jo at dette er et sjokk for ham. Men det er det jammen for meg også. Riktignok er det jeg som har bestemt meg for å beholde barnet, men siden han vil ha kontakt med barnet når det blir født har vi kanskje noen ting å diskutere _før_ babyen er født?

Det jeg vel egentlig lurer på er om jeg forventer for mye når jeg ønsker en viss deltagelse i svangerskapet fra hans side? Er det egoistisk å bli sint på ham for at han ikke vil ta del i dette? Hva kan jeg egentlig forvente?

Jeg trodde han var real, ansvarsfull, ærlig... Sånn jeg ser ham nå er han bare et barn han også. Jeg er vel kanskje litt skuffet over meg selv, at min dømmekraft kunne være så dårlig... Jeg har alltid sett på ham som den perfekte pappa... Vel - ingen er perfekte, men...

[Gjest til deg]

Får du ham med på f.eks. ultralyd kan det være han får mer interesse. Men om han ikke vil med, er det jo vanskelig. Kan du ikke spør om han kan kjøre deg, og så passer det jo at han er med inn? Siden han ikke kommer til deg; besøk ham! Si du gjerne vil snakke om dette. Det er jo så stort! En baby!! Send ham bilde fra ultralyden om han ikke blir med.. Du må heller ikke mase, men du kan vel ringe for å si når du kjente spark første gangen... eller hvordan det går? Det er nytt for begge, men det er jo du som opplever endringene i kroppen din og har et nytt liv inni deg. Er det ingen håp for forholdet?? Lykke til:)

[Gjest hul]

Får du ham med på f.eks. ultralyd kan det være han får mer interesse. Men om han ikke vil med, er det jo vanskelig. Kan du ikke spør om han kan kjøre deg, og så passer det jo at han er med inn? Siden han ikke kommer til deg; besøk ham! Si du gjerne vil snakke om dette. Det er jo så stort! En baby!! Send ham bilde fra ultralyden om han ikke blir med.. Du må heller ikke mase, men du kan vel ringe for å si når du kjente spark første gangen... eller hvordan det går? Det er nytt for begge, men det er jo du som opplever endringene i kroppen din og har et nytt liv inni deg. Er det ingen håp for forholdet?? Lykke til:)

Takk for svar.

Jeg vet ikke, vet ingenting lenger -- er bare så vanvittig skuffet. Og redd fordi jeg kommer til å være alene om dette.

Jeg orker på en måte ikke mase. Blir bare så såret hver gang. Da han fikk vitejeg fortalte ham om graviditeten tok det ham en måned å komme med noen slags respons. Allikevel ble jeg så glad da jeg endelig hørte fra ham, lettet på et vis. Og dum som jeg er smeltet jeg selvsagt av å høre stemmen hans, tenkte at kanskje... Vel, han ville tenke på hvordan han skulle ta del i svangerskapet, kanskje være med på ultralyd...

Så hørte jeg ikke fra ham på et par-tre uker igjen. Da jeg ville fortelle ham at jeg hadde vært hos jordmor og hørt baby's hjerteslag for første gang, var han lite entusiastisk. Han hadde imidlertid kommet frem til at før barnet blir født, trenger ikke han delta på noe. Det gagner nemlig ikke den lille, men har bare med ham og meg å gjøre.

Så det er vel ganske klart at han ikke ønsker å ha noe med meg å gjøre. Forholdet er jo sånn sett historie. Og dessuten føler jeg at den siden han har vist den siste tiden er alt annet enn attraktiv. Jeg har grått så mye over dette, vært så skuffet... Tror aldri jeg kan stole på ham igjen.

Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker å ta kontakt med ham igjen. Før eller siden må jeg jo - for den lilles skyld. Men foreløpig kan jeg bare ikke fatte at han gjør dette mot meg. Hvordan kan han tro at jeg skal takle graviditeten helt alene, at jeg uten videre skal kunne ha samvær med ham og barnet siden? Jeg vil ikke bli bitter, men det er som om avmaktsfølelsen tar overhånd...

Og så er det dette siste - jeg skammer meg faktisk over at jeg er gravid. At jeg er alene om det, mener jeg. Selv om til og med besteforeldrene mine - som er gammeldagse på alle måter - støtter meg; ja de til og med gleder seg...

På en måte vil jeg jo glede meg jeg også. Og jeg gjør jo det, innimellom. Men så tenker jeg på alle de tingene jeg blir alene om å oppleve - det første smilet, de første skrittene... Delt glede er dobbel glede, ikke sant?

[Zelig]

Ville bare si at du antakelig er best tjent med å sette strek her. Med tanke på deg og ham. Konsentrer deg om deg og babyen, og om dine venner og familie. Det er dessverre mange pappaer der ute som ikke er interessert i barna sine.

Hvis han da ikke bare har fått full panikk nå. Dere var sammen i fire år før du ble gravid, og så forlot han deg altså når du ble gravid?

[Gjest til deg]

Takk for svar.

Jeg vet ikke, vet ingenting lenger -- er bare så vanvittig skuffet. Og redd fordi jeg kommer til å være alene om dette.

Jeg orker på en måte ikke mase. Blir bare så såret hver gang. Da han fikk vitejeg fortalte ham om graviditeten tok det ham en måned å komme med noen slags respons. Allikevel ble jeg så glad da jeg endelig hørte fra ham, lettet på et vis. Og dum som jeg er smeltet jeg selvsagt av å høre stemmen hans, tenkte at kanskje... Vel, han ville tenke på hvordan han skulle ta del i svangerskapet, kanskje være med på ultralyd...

Så hørte jeg ikke fra ham på et par-tre uker igjen. Da jeg ville fortelle ham at jeg hadde vært hos jordmor og hørt baby's hjerteslag for første gang, var han lite entusiastisk. Han hadde imidlertid kommet frem til at før barnet blir født, trenger ikke han delta på noe. Det gagner nemlig ikke den lille, men har bare med ham og meg å gjøre.

Så det er vel ganske klart at han ikke ønsker å ha noe med meg å gjøre. Forholdet er jo sånn sett historie. Og dessuten føler jeg at den siden han har vist den siste tiden er alt annet enn attraktiv. Jeg har grått så mye over dette, vært så skuffet... Tror aldri jeg kan stole på ham igjen.

Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker å ta kontakt med ham igjen. Før eller siden må jeg jo - for den lilles skyld. Men foreløpig kan jeg bare ikke fatte at han gjør dette mot meg. Hvordan kan han tro at jeg skal takle graviditeten helt alene, at jeg uten videre skal kunne ha samvær med ham og barnet siden? Jeg vil ikke bli bitter, men det er som om avmaktsfølelsen tar overhånd...

Og så er det dette siste - jeg skammer meg faktisk over at jeg er gravid. At jeg er alene om det, mener jeg. Selv om til og med besteforeldrene mine - som er gammeldagse på alle måter - støtter meg; ja de til og med gleder seg...

På en måte vil jeg jo glede meg jeg også. Og jeg gjør jo det, innimellom. Men så tenker jeg på alle de tingene jeg blir alene om å oppleve - det første smilet, de første skrittene... Delt glede er dobbel glede, ikke sant?

Forlot han deg etter at du fikk vite at du var gravid eller før?

Jeg vil bare si at nå må du konsentrere deg om deg selv og den lille. Gled deg! Gå inn på babyverden.no og les om utviklingen til fosteret. Det er spennende! Du klarer det da fint alene:) Se framover. Du kan også få deg en kjæreste når du er klar for et nytt forhold, og møter en kjekk mann. Du må ha mye å tenke på nå, men ta vare på deg selv og babyen. Fint at familien din gleder seg! Fortell dem om hva som skjer. Si at "i natt sparket babyen og hadde hikke.." f.eks. (om den har det..). Godt å dele opplevelsene med noen. Du klarer det fint, og det er ikke flaut at du er alene. Gled deg over babyen. Du har mye å ordne også: kjøpe vogn, handle babyteppe, dyne, klær, stellebord...

[MinnieM]

Takk for svar.

Jeg vet ikke, vet ingenting lenger -- er bare så vanvittig skuffet. Og redd fordi jeg kommer til å være alene om dette.

Jeg orker på en måte ikke mase. Blir bare så såret hver gang. Da han fikk vitejeg fortalte ham om graviditeten tok det ham en måned å komme med noen slags respons. Allikevel ble jeg så glad da jeg endelig hørte fra ham, lettet på et vis. Og dum som jeg er smeltet jeg selvsagt av å høre stemmen hans, tenkte at kanskje... Vel, han ville tenke på hvordan han skulle ta del i svangerskapet, kanskje være med på ultralyd...

Så hørte jeg ikke fra ham på et par-tre uker igjen. Da jeg ville fortelle ham at jeg hadde vært hos jordmor og hørt baby's hjerteslag for første gang, var han lite entusiastisk. Han hadde imidlertid kommet frem til at før barnet blir født, trenger ikke han delta på noe. Det gagner nemlig ikke den lille, men har bare med ham og meg å gjøre.

Så det er vel ganske klart at han ikke ønsker å ha noe med meg å gjøre. Forholdet er jo sånn sett historie. Og dessuten føler jeg at den siden han har vist den siste tiden er alt annet enn attraktiv. Jeg har grått så mye over dette, vært så skuffet... Tror aldri jeg kan stole på ham igjen.

Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker å ta kontakt med ham igjen. Før eller siden må jeg jo - for den lilles skyld. Men foreløpig kan jeg bare ikke fatte at han gjør dette mot meg. Hvordan kan han tro at jeg skal takle graviditeten helt alene, at jeg uten videre skal kunne ha samvær med ham og barnet siden? Jeg vil ikke bli bitter, men det er som om avmaktsfølelsen tar overhånd...

Og så er det dette siste - jeg skammer meg faktisk over at jeg er gravid. At jeg er alene om det, mener jeg. Selv om til og med besteforeldrene mine - som er gammeldagse på alle måter - støtter meg; ja de til og med gleder seg...

På en måte vil jeg jo glede meg jeg også. Og jeg gjør jo det, innimellom. Men så tenker jeg på alle de tingene jeg blir alene om å oppleve - det første smilet, de første skrittene... Delt glede er dobbel glede, ikke sant?

Dessverre er det vi jenter som sitter igjen med ansvaret til syvende og sist. Selvsagt kan du håpe på at han kommer til sans og samling, dersom du mener dere hadde et godt forhold før dette skjedde. Men helst bør du tenke på deg selv. Har du noen single venninner eller søstre som kan bruke mye tid sammen med deg som du kan dele dette med? Sett mål for deg selv og skap en god tilværelse for deg og den lille. Når han eller hun blir født, vil du få nok å konsentere deg om. Jeg har selv gått gjennom et svangerskap, født og oppdratt barn alene, og sender deg mine varmeste ønsker for framtiden!

[Gjest i samme båt]

Ikke mas og tigg han, da blir han sikkert bare enda mer bestemt på å ikke stille opp.

Bruk heller kreftene til å finne styrke til å gå gjennom dette alene, let etter positive ting i din situasjon. Har selv gått igjennom svangerskap og fødsel alene. Da jeg sluttet å tigge han og konsentrerte meg om å finne egen styrke ble ting mye bedre. I dag er jeg glad for at jeg ikke ydmyket meg enda mer med å tigge og be.

[Gjest hul]

Ikke mas og tigg han, da blir han sikkert bare enda mer bestemt på å ikke stille opp.

Bruk heller kreftene til å finne styrke til å gå gjennom dette alene, let etter positive ting i din situasjon. Har selv gått igjennom svangerskap og fødsel alene. Da jeg sluttet å tigge han og konsentrerte meg om å finne egen styrke ble ting mye bedre. I dag er jeg glad for at jeg ikke ydmyket meg enda mer med å tigge og be.

Å trygle om gjenforening orker jeg ikke. Det er for ydmykende. Problemet er vel heller at jeg bygger opp så mye sinne mot ham. For hver dag som går uten at han tar noe som helst initiativ, blir jeg mer og mer sint.

Akkurat nå kan jeg ikke fatte at jeg har vært glad i ham, hva som fikk meg til å lukke øynene. For det må jeg jo ha gjort? Såpass viktige ting ved noens personlighet må man da vitterlig lukke øynene for å ikke se?

Det føles så forferdelig ydmykende at han ikke engang verdiger meg en samtale. At han plutselig ikke vil vite av meg. Oss. Jeg lurer jo på hva jeg har gjort for å fortjene dette.

Jeg skulle faktisk ønske at jeg var tøff nok til å ringe ham, skjelle ham ordentlig ut. Få dette ut av systemet mitt. Sånn det er nå bare biter jeg sinnet i meg. Men før eller siden kommer jo barnet, og da må vi kunne snakke sammen og fungere på en fornuftig måte. Så lenge jeg fremdeles er sint, kommer det til å bli vanskelig. Jeg har ikke lyst til å ende opp bitter og masete. Men jeg blir jo det av dette her. Har aldri virkelig skjelt ham ut alle disse årene vi har vært sammen. Kan hende ligger også årsaken til bruddet der... Men det er en annen historie.

[Gjest hul]

Ville bare si at du antakelig er best tjent med å sette strek her. Med tanke på deg og ham. Konsentrer deg om deg og babyen, og om dine venner og familie. Det er dessverre mange pappaer der ute som ikke er interessert i barna sine.

Hvis han da ikke bare har fått full panikk nå. Dere var sammen i fire år før du ble gravid, og så forlot han deg altså når du ble gravid?

Ja, han flyttet ut samme dag som jeg fant ut om graviditeten. Valentinsdagen kan brukes til så mangt... Det var nok ikke graviditeten som var hovedårsaken, snarere det at vi er svært ulike. Det ble bare litt mye for meg på en gang.

[Zelig]

Ja, han flyttet ut samme dag som jeg fant ut om graviditeten. Valentinsdagen kan brukes til så mangt... Det var nok ikke graviditeten som var hovedårsaken, snarere det at vi er svært ulike. Det ble bare litt mye for meg på en gang.

Husk at du er sterk -men at du også må få ut sinnet ditt. Så du kan konsentrere deg om deg selv og barnet ditt. Støtt deg til familie og venner nå. Ønsker deg lykke til!

Klem

[Gjest chari]

Jeg har vært i lignende situasjon og har ei lita jente på to år. Det hjlap ingenting hvor mye jeg maste og jeg tok kontakt med AAN i Oslo og fikk noen å prate med og gikk barsel kurs. Det var tungt å være alene og syntes folk så rart på meg da jeg kom alene på sykehuset. Du trenger et godt nettverk rundt deg. Håper at barnefaren kommer mer på banen senere. Noen fedre gjør det, andre ikke. Best er det at du tar vare på deg selv i denne situasjonen. Ikke forvent deg hjep fra han, da slipper du skuffelsen OM han ikke skulle stille opp senere. Men jeg vet så utrolig godt hvordan du har det!

Prøv så godt du kan å få støtte og hjelp rundt deg. Det betyr masse. Prøv så godt du kan å ikke mase. Han har sikkert også det veldig vanskelig på sin måte.

Vær strek så kommer du godt ut av det:-)

Kos

[Dr. Frankenstein]

Man kan vel ikke unngå å føle med deg når man leser innlegget ditt, men som mann har jeg også forståelse overfor faren. Dette med graviditetsprosessen er ikke alltid like enkel for menn. Den blir lett for mye av et kvinnedomene for oss. Vi står på mange måter utenfor. Ikke bare i forhold til selve graviditeten, men også i forhold til helsepersonell og litteratur osv. Når nærmest alt handler om kvinnen og den ufødte har vi lett for å føle oss fremmedgjorte.

På mange måter skjønner jeg barnefaren. Hvor kommer han inn i graviditetsprosessen? Den er jo din likevel, og samfunnets opplegg rundt det hele levner heller ingen tvil om at han ikke er noe annet enn en ekstern faktor. Så jeg skjønner godt at han ikke ser at han noen rolle før etter at barnet blir født, og at han føler dette dreier seg mest om dine behov og deres forhold. Som mann tenker jeg at dette på mange måter ikke dreier seg så mye om hans argumentasjon, men om dine støttebehov under graviditeten. Det er jo kjent fenomen at kvinner aldri føler så sterkt behov for å søke trygghet hos en mann som under en graviditet.

[Gjest hul]

Man kan vel ikke unngå å føle med deg når man leser innlegget ditt, men som mann har jeg også forståelse overfor faren. Dette med graviditetsprosessen er ikke alltid like enkel for menn. Den blir lett for mye av et kvinnedomene for oss. Vi står på mange måter utenfor. Ikke bare i forhold til selve graviditeten, men også i forhold til helsepersonell og litteratur osv. Når nærmest alt handler om kvinnen og den ufødte har vi lett for å føle oss fremmedgjorte.

På mange måter skjønner jeg barnefaren. Hvor kommer han inn i graviditetsprosessen? Den er jo din likevel, og samfunnets opplegg rundt det hele levner heller ingen tvil om at han ikke er noe annet enn en ekstern faktor. Så jeg skjønner godt at han ikke ser at han noen rolle før etter at barnet blir født, og at han føler dette dreier seg mest om dine behov og deres forhold. Som mann tenker jeg at dette på mange måter ikke dreier seg så mye om hans argumentasjon, men om dine støttebehov under graviditeten. Det er jo kjent fenomen at kvinner aldri føler så sterkt behov for å søke trygghet hos en mann som under en graviditet.

Veldig fint å få svar fra en mann - uansett hvor objektiv jeg forsøker å være, greier jeg liksom ikke gå helt ut av meg selv og lukke ute situasjonen jeg er i ...

Du sier at mange menn føler seg litt på siden i graviditetsprosessen - det er har jeg forståelse for. Jeg har forsøkt å lese litt om dette, og jeg er enig i at det varierer veldig hvor godt pappa'n dras med i det hele.

Det er jo på en måte det at han skal føle seg utenfor jeg ønsker å motarbeide. Jeg vet at han ikke ønsket dette barnet. Det var jo heller ikke planlagt fra noens side. Jeg skulle derimot ønske at nå som det har skjedd skal vi kunne legge dette bak oss, komme oss videre, gjøre det beste ut av situasjonen.

Når vi har snakket sammen om bruddet, sier han at han ønsker vi skal kunne fortsette å være venner. Men venner behandler hverandre vel ikke slik? Man støtter hverandre. Det er ikke sånn at jeg tuter ørene hans fulle med "væææær såååå snill å komme tilbaaaake"-prat. Jeg prøver bare å foreslå at han og jeg skal ha noenlunde regelmessig kontakt gjennom svangerskapet, forsøke å bygge opp et brukbart platonisk forhold før vi blir foreldre.

Så ja, jeg innser at dette som skjer nå - mens jeg er gravid - aller mest dreier seg om meg og ham, om vårt forhold. Men så lever jeg vel kanskje i den villfarelsen (?) at dersom vi to kan få en god tone, vil barnet også få det bedre. Det er viktig for barnet å se pappa'n sin mens h*n er baby også, bli kjent med ham - og vice versa, selvsagt. Men så lenge baby'n er liten og ammes, er det vel best om mamma'n er i nærheten? Barnefaren og jeg bor et stykke unna hverandre, så hvis dette skal være gjennomførbart, må jo vi kunne omgås også.

Derfor vil jeg så gjerne at vi skal forsøke å forberede oss sammen, prøve å finne tilbake til vennskapet vi hadde en gang. Jeg har f.eks. forsøkt å foreslå at han blir med på ultralyd, på svangerskapskurs (har funnet er som går over to kvelder bare - er det for mye å be om?) og gjerne på fødselen.

Selvsagt ville det lette bekymringene litt for meg dersom han ville være til stede i noen grad. Jeg ber ham allikevel ikke være der hele tiden - jeg har familie og venner som støtter meg også. Et aspekt er selvsagt at jeg har liten lyst til å gå på svangerskapskurs alene, jeg skal ikke lyve om det. Jeg ber ham allikevel ikke komme som min kjæreste, men kanskje opptre som støttende far - i tillegg til at jeg tror det ville være fint for ham å få en følelse av at han faktisk skal bli pappa før han sitter med en to år gammel unge på fanget...

Så - det dreier seg vel litt om meg. Men også om barnet som kommer og the-father-to-be. Synes du jeg har helt urimelige forventninger?