Menn som fedre

[Gjest fraskilt med små barn]

Jeg er alenemor og har venninner som er alenemødre. Noen av oss har valgt alenemor-tilværelsen selv, andre har opplevd at faren til barna har brutt ut.

Uansett årsak opplever vi alle at fedrene mister interessen for sitt avkom etter skilsmissen. Det vil si, de stiller opp til vanlig samvær, men det rare er at ingen av oss har opplevd at fedrene til våre barn har ønsket å ha barna utenom avtalt samvær.

Vi har diskutert dette litt nå i påsken, hvor vi alle endte opp med en påske med barn (fordi fedrene ønsket fri i påsken), og har fundert på om vi som mødre kunne latt være å ta kontakt med barna våre utenom annenhver helg. Vi mener alle at vi ville ønsket å tilbringe mer tid sammen med barna enn to helger i måneden.

Konklusjonen vår er at mødre elsker barna sine sterkere enn fedrene, at det er biologisk betinget. Vi bærer tross alt fram barna, vi ammer dem og er den viktigste personen i barnas første leveår.

Andre som har gjort seg samme tanker?

[birdie]

Jeg tror ikke det går an å generalisere.

[Dorthe]

Jeg tror ikke vi elsker ungene mer enn fedrene men jeg tror vi føler mer bundet til ungene.

Antagelig er det biologisk betinget, fedrene skulle ut å jakte i ukesvis og kvinnene ta seg av barna.

[Gjest betraktende venninne]

Jeg tror ikke de mennene dere kjenner er representative i det hele tatt. De mennene jeg kjenner er ihvertfall stikk motsatt: De fleste av dem har kjempet hardt for å få delt omsorg, slik at de kan ha barna annenhver uke. Mange av dem som vil ha barna mest mulig, møter dessverre motbør hos eks-kona.

[SierDuDet]

Jeg har to kompiser som har gjort det slutt med sine barns mødre, og begge to har ordnet seg med 50 % omsorg.

Så blant mine bekjente er det du sier langt fra representativt.

[gorm]

Hei.

Jeg har vokst opp i akkurat den situasjonen du beskriver, og kjenner meg veldig godt igjen.

Utover annenhver helg og diverse helligdager,har faren min hatt svært liten interesse av å se noe til meg.

Dette endret seg plutselig da jeg ble så gammel at jeg ikke dro på besøk fast lenger og kunne passe på meg selv. For da slapp han å hente meg osv, så nå er det mas rett som det er, og telefon minst en gang i uka. Men det svir litt å tenke på alle sukk og stønn over den jævlige køen som fattern(stakkars) måtte sitte i for å hente meg etter skolen på fredagen. Så det er en fin måte for fedre å skape et kaldt forhold til barna sine på.

Jeg vet at dette ikke gjelder alle. Men vet om veldig mange tilfeller hvor det er sånn. Og ja, jeg tror at mødre har et større behov for å være sammen med barna enn det fedrene har.

[bravura]

"Menn som fedre"

I motsetning til kvinner som fedre? Kunne ikke dy meg

Jeg tror din venninnegjeng har vært uheldige. Nå har mannsrollen riktignok forandret seg mye de siste årene og kanskje de ikke henger helt med, men de fleste jeg kjenner i den situasjonen ønsker å ha barna så mye som mulig. Muligens er det enkelte fedre som ikke føler seg velkommen og tror de må holde seg til samværsordningen alltid? Vet ikke jeg... Men kanskje du kan ta det opp med faren til barna dine?

[Ørkenvandreren]

Jeg er sterkt uenig i konklusjonen din, og er rimelig sikker på at du vil møte motbør i fagmiljøer også når det gjelder den.

Det du beskriver er nok den tradisjonelle holdningen i forhold til barnefordeling og følelser etter en skilsmisse. Selv om det fortsatt er en overveiende andel av mødre med daglig omsorg etter et samlivsbrudd, er det mitt inntrykk at flere og flere menn ønsker mer kontakt med barna sine. Istedet for å kun se på de fedre som ikke ønsker mer samvær med barna, burde du/dere kanskje også se på alle de mødrene som hindrer utvidet samvær (enten p.g.a "hevn", eller som dere, som mener dere er viktigere for banet enn far og nærmest signaliserer et "eieforhold" til barna).

Selv er jeg mann, og var i flere år alenepappa for mine to små.

[Gjest ikke nick nå]

Heldigvis flyttet ikke min ekskone så veldig langt etter at hun traff en ny mann før vi ble skilt. Dette gjør at jeg veldig lett har hatt særdeles mye kontakt med mine 2 barn. Mye utover det som er "vanlig".

Mine barn og jeg har verdens best forhold, og slik ønsker jeg å ha det også.

Jeg teller ikke dager eller kroner. Og det er lenge siden eksen holdt "regnskap" på alt mulig også. Og hun kan heller ikke sitte i vennegjengen og prate negativt om meg og mine følelser for mine barn.

[Line]

Faren til mine barn ville i alle fall være mest mulig sammen med dem i påska. Han er veldig flink til å stille opp når han kan og har mulighet, bare synd han ikke har anledning til å se dem oftere. Han bor for langt unna, men det veier opp når han først er der.

[Nefrediti]

hva???? at mødre elsker barna mere en fedre... tullprat!!Noen gjør det sikkert men generelt er det ikke sånn. Det har ingeting med at vi har båret de i vår mage og ammet de osv...

Mange menn elsker barna sine like mye som vi elsker dem. At noen menn velger å ikke ha barna sine i påakse betyr ikke at alle er slik.

[conan]

Selvsagt elsker mødre barna sine mer enn oss fedre. Vi ble tross alt fedre bare som en uønsket konsekvens av at vi ville pule.

[favn]

Av alle skilte foreldre jeg kjenner - og det er ganske mange - er det du beskriver her mer regel enn unntak. Dessverre.

[petter smart]

For det første burde dere holde dere for gode til å baksnakke fedrene til barna deres.

Å trekke så bastante konklusjoner på et så tynt grunnlag er i beste fall tvilsomt.

Kvinner er ofte mer knyttet til barna sine, det er de som griner når f.eks. barna i en alder av 30 år flytter ut. Fedre er mer for å la barna klare seg selv, de trenger ikke ha dem rundt seg hele tiden.

I tillegg gidder mange menn ikke krangle om samvær med mødre som mener de er bedre omsorgspersoner og som sitter med alle kortene.

Kanskje disse mennene vil ha mer samvær til vanlig og ikke bare få ungene dumpet i fanget når det passer dere å ha fri i påska.

Slike holdninger er med å opprettholde det feilaktige synet på at kvinner er bedre foreldre enn menn og bør få alt samvær etter et brudd.

[Gjest '!-o-!']

For det første burde dere holde dere for gode til å baksnakke fedrene til barna deres.

Å trekke så bastante konklusjoner på et så tynt grunnlag er i beste fall tvilsomt.

Kvinner er ofte mer knyttet til barna sine, det er de som griner når f.eks. barna i en alder av 30 år flytter ut. Fedre er mer for å la barna klare seg selv, de trenger ikke ha dem rundt seg hele tiden.

I tillegg gidder mange menn ikke krangle om samvær med mødre som mener de er bedre omsorgspersoner og som sitter med alle kortene.

Kanskje disse mennene vil ha mer samvær til vanlig og ikke bare få ungene dumpet i fanget når det passer dere å ha fri i påska.

Slike holdninger er med å opprettholde det feilaktige synet på at kvinner er bedre foreldre enn menn og bør få alt samvær etter et brudd.

Kvinner er ofte mer knyttet til barna sine, det er de som griner når f.eks. barna i en alder av 30 år flytter ut.

Det er all grunn til å grine hvis ikke barna flytter ut før de er 30!

[musikeren]

I mitt tilfelle stemmer det ikke. Men jeg trur nok mora og damer flest sliter med litt misforstått ansvarsfølelse.

[petter smart]

Kvinner er ofte mer knyttet til barna sine, det er de som griner når f.eks. barna i en alder av 30 år flytter ut.

Det er all grunn til å grine hvis ikke barna flytter ut før de er 30!

Men mødrene griner jo fordi de ikke vil at ungene skal flytte. Fedrene har grine i mange år fordi ungene ikke har flyttet ennå.

[Clue1365380406]

Jeg er selv fraskilt, og vi har gjort noe så uvanlig som å ha ett barn hver. Vi har altså delt ungene, egentlig på grunn av at de fikk velge selv hvem de ville bo hos. De er da også nokså store, og er fornøyde med situasjonen.

Min eks er en like god omsorgsperson som meg, og like glad i ungene. Likevel fikk han noen startvansker i forhold til grensesetting, ettersom det var jeg som hadde hatt mest med det å gjøre.

Han er også like glad i ungene som jeg, og ville gjerne hatt begge to hos seg. Ettersom ungene selv fikk velge, sto jeg da i fare for å bli den som hadde minst samvær. Jeg ser ikke automatikken i at det er far som blir tildelt den rollen.

Hos oss fungerer samarbeidet om ungene utmerket. På grunn av avstand er det ikke mulig å få til delt omsorg, men vi er åpne for at ungene kan forandre mening om hvem de vil bo hos.

Andre fraskilte fedre i min krets, ønsker også mye samvær med ungene.