Jeg er ikke en bitch, bare en barnløs en

[x-woman]

Jeg sitter her på 2 sprøytedag med puregon og føler meg helt på tryne. Jeg er glad for at jeg er i gang med opplegget, men samtidig sliter det å være aleine med følelsene om barnløsheten og alle hormonene man må ta. Alle dere der ute vet jo hvordan dette virker på humøret og formen, og jeg må si at jeg er drittlei av å bli oppfattet som en bitch. jeg er så lei meg for hva alle tenker å tror om meg. Jeg blir så sint når jeg hører fra andre at " jeg må være snill med samboeren min" ! dette var etter en krass komentar, men som var helt på sin plass. Jeg er jo grei. Tenk på hva jeg er oppi. Det er ingen som vet det og det gjør at jeg blir stemplet.

Så akkurat nå er jeg skikkelig " fed up" med verden. Skikkelig lei meg på samboer som slipper hormoner og er alltid så perfekt, og sint på venner som ber meg være snill!!!!!

Det er jeg som har behov for snillhet!!!!!

Hvorfor må vi kvinner gjennom så mye med kroppen vår? Vi hadde fortjent minst en gull medalje etter at dette er over...

Hilsen en som er skikkelig deppa i dag etter gårsdagens besøk....

[tillajo]

Kjære deg

Jeg skjønner at du har det rimelig tøft nå *trøsteklem*. Jeg aner ikke hva du har sagt eller hva som har skjedd, men det høres ut som du ikke har det så godt med deg selv akkurat nå.

Når det gjelder hvordan denne prosessen fungerer for oss og våre omgivelser, tror jeg vi må tenke på mange ting samtidig.

For det første, er det ingen tvil om at hele barnløshetsprosessen er forferdelig tøff på alle måter. Det kan ta helt overhånd over livet ens. Det er dager da alt føles helt håpløst og urettferdig og alt som hører med. Samtidig er det usikkerheten og uvissheten om fremtiden som gnager en langt inn i sjelen.

Det er lett å tenke at det er tøffest for oss jenter, som går gjennom hele behandlingen, og kanskje har den største angsten for å ikke få barn. Men vi må være klar over at dette er vanskelig for mannen også - bare på en litt annen måte enn det er for oss. Det er derfor så mange parforhold går i oppløsning av barnløshet også. Vi opplever situasjonen helt forskjellig. Begge parter har det vanskelig og tøft. Vi trenger og forventer støtte fra hverandre. Men fordi vi opplever det så ulikt, greier vi ikke alltid å gi den støtten den andre parten trenger.

Når vi begynner med hormoner og hele sulamitten, har vi lett for å skru fokus innover til oss selv. Det er jo vår kropp som utsettes for dette. Men kanskje blir vi noen ganger for fokusert på oss selv og vår rett til å være hormonelle og selvopptatte. Kanskje må vi noen ganger løfte blikket, og se verden litt mer fra mannens ståsted, og fokusere på å hjelpe ham å komme gjennom dette. Da oppnår vi flere ting på en gang:

1) Vi kan gi ham bedre backing, slik at han kommer lettere igjennom

2) Vi får noe annet å fokusere tankene på

3) Ved å gi ham støtte og forståelse, gir vi ham en bedre motivasjon til å gi støtte og forståelse tilbake

Uansett hvordan vår verden føles med hormoner og humørsvingninger osv. mener jeg at vi ikke har rett til å såre andre i utrengsmål. Du sier at du er lei av å bli oppfattet som en "bitch", for egentlig er du jo bare snill. Men hvis du oppfører deg som en "bitch", så blir du faktisk det. Man blir det man gjør og sier.

Selv om vi går på hormoner og har det tøft, må man kunne kreve at vi oppfører oss "som folk". Det er vi også best tjent med selv.

Hvis du bestemmer deg for at du har rett til å oppføre deg som en "bitch" fordi du er barnløs og går på hormoner - ja da må du akseptere å bli oppfattet som det. Du må også akseptere at det får en konsekvens for hvordan mannen din kommer gjennom dette, og hvordan forholdet deres vil fungere. Det er ditt valg.

Jeg håper at du får snakket ut med samboeren din. Han har det sikkert vondt han også. Det er ikke flaut å be om unnskyldnig hvis du har sagt og gjort ting du angrer på. Det viktigste i denne prosessen er at dere støtter hverandre.

Klem

[lilium]

Hei,

for det første - tro ikke at jeg ikke vet nøyaktig hvordan du har det. Tøft, helt j..... og utafor. Been there, done that, dessverre.

Jeg har vært gjennom det, flere ganger. Og vi fikk til slutt vår lille icsi-prins. Men da hadde vi vært gjennom mye. Prosessen var slitsom for meg, men jammen har den vært slitsom for min mann også. Men som tillajo skriver, på en annen måte. Og er det noe jeg angrer på etter prosessen, så er det hvor fokusert jeg ble, og hvor egosentrisk. Huff, det høres helt fælt ut )

Dette er kanskje ikke det svaret du ønsker deg akkurat nå, men jeg tror det kan være nyttig for flere å høre mine erfaringer.

Jeg har alltid vært en som fikser alt. **** fikser alt, har orden på livet og økonomien. Og så klarte vi ikke å få barn når vi ønsket oss det.... En kjempenedtur for meg, jeg ble helt satt ut. Resultatet ble at jeg satte alt, og da mener jeg ALT, inn på å fikse dette. Det meste i min verden dreide seg om å få til å få dette barnet. Jeg tror jeg glemte de rundt meg ganske så bra.

Masse utredninger, lapraskopi og operasjoner, utallige behandlinger med alternativt. I ettertid ser jeg at jeg gikk totalt opp i det.

Vel, enden på visa ble at jeg og min kjære gled mer og mer fra hverandre. Vi snakket lite sammen, annet enn hvis det selvfølgelig dreide seg om forsøk, hvordan gikk det og min kropp.

Det gikk som det måtte gå, da vi endelig fikk vår lille gull-unge fikk forholdet vårt en skikkelig bråstopp. Det var selvfølgelig flere andre grunner også, men basisen ligger i at forsøk gjennom flere år har slitt på forholdet. Jeg holdt på å bli alene med gutten, bare 7 mnd. gammel. DET var et skikkelig sjokk, jeg hadde aldri sett det på den måten. Aldri sett hvordan vei det gikk.

Nå har vi det heldigvis helt fint igjen, men det har vært tøft og vanskelig. Jeg har vært sint, lei meg, og mange vanskelige følelser har vi måttet gjennom.

Selv om vi ønsker oss småsøsken til vår lille prins nekter min kjære fortsatt (to år etter siste forsøk) å være med på flere forsøk. Han orker ikke gå gjennom prosessen igjen. Mine reaksjoner på prosessen var tøffe for ham, det å være med på alle undersøkelser, det å se sin kjære kone bli behandlet av alle mulige leger på de mest utenkelige måter..... Jeg håper det kan la seg gjøre å få ham med på flere forsøk en gang i fremtiden, men da med et litt annet fokus og forståelse for hans situasjon også.

Dette ble kanskje langt og rotete, men som nevnt; det er viktig å ta hensyn til mannen også. JA, det er vi kvinner som går gjennom den tøffeste fysiske delen. Men vi må for all del ikke glemme at mannen også er en del av dette. Det er så lett å si at "han skal jo bare levere litt". Det ligger kanskje mer i det for ham enn det.

Ta for all del godt vare på hverandre. Kjærligheten må pleies, også gjennom en sånn prosess. Mitt beste råd er å ikke la dette bli altoppslukende. Det er dessverre en nødvendig prosess for oss, men gi den ikke mer plass i hverdagen enn nødvendig. Ikke tving mannen med på noe han ikke ønsker, tro meg, det er ikke verdt det!

Jeg håper du har det litt bedre i dag. Det går heldigvis bedre noen dager enn andre. Sender deg en god stor klem, og ønsker dere lykke til med forsøket!

[x-woman]

Kjære deg

Jeg skjønner at du har det rimelig tøft nå *trøsteklem*. Jeg aner ikke hva du har sagt eller hva som har skjedd, men det høres ut som du ikke har det så godt med deg selv akkurat nå.

Når det gjelder hvordan denne prosessen fungerer for oss og våre omgivelser, tror jeg vi må tenke på mange ting samtidig.

For det første, er det ingen tvil om at hele barnløshetsprosessen er forferdelig tøff på alle måter. Det kan ta helt overhånd over livet ens. Det er dager da alt føles helt håpløst og urettferdig og alt som hører med. Samtidig er det usikkerheten og uvissheten om fremtiden som gnager en langt inn i sjelen.

Det er lett å tenke at det er tøffest for oss jenter, som går gjennom hele behandlingen, og kanskje har den største angsten for å ikke få barn. Men vi må være klar over at dette er vanskelig for mannen også - bare på en litt annen måte enn det er for oss. Det er derfor så mange parforhold går i oppløsning av barnløshet også. Vi opplever situasjonen helt forskjellig. Begge parter har det vanskelig og tøft. Vi trenger og forventer støtte fra hverandre. Men fordi vi opplever det så ulikt, greier vi ikke alltid å gi den støtten den andre parten trenger.

Når vi begynner med hormoner og hele sulamitten, har vi lett for å skru fokus innover til oss selv. Det er jo vår kropp som utsettes for dette. Men kanskje blir vi noen ganger for fokusert på oss selv og vår rett til å være hormonelle og selvopptatte. Kanskje må vi noen ganger løfte blikket, og se verden litt mer fra mannens ståsted, og fokusere på å hjelpe ham å komme gjennom dette. Da oppnår vi flere ting på en gang:

1) Vi kan gi ham bedre backing, slik at han kommer lettere igjennom

2) Vi får noe annet å fokusere tankene på

3) Ved å gi ham støtte og forståelse, gir vi ham en bedre motivasjon til å gi støtte og forståelse tilbake

Uansett hvordan vår verden føles med hormoner og humørsvingninger osv. mener jeg at vi ikke har rett til å såre andre i utrengsmål. Du sier at du er lei av å bli oppfattet som en "bitch", for egentlig er du jo bare snill. Men hvis du oppfører deg som en "bitch", så blir du faktisk det. Man blir det man gjør og sier.

Selv om vi går på hormoner og har det tøft, må man kunne kreve at vi oppfører oss "som folk". Det er vi også best tjent med selv.

Hvis du bestemmer deg for at du har rett til å oppføre deg som en "bitch" fordi du er barnløs og går på hormoner - ja da må du akseptere å bli oppfattet som det. Du må også akseptere at det får en konsekvens for hvordan mannen din kommer gjennom dette, og hvordan forholdet deres vil fungere. Det er ditt valg.

Jeg håper at du får snakket ut med samboeren din. Han har det sikkert vondt han også. Det er ikke flaut å be om unnskyldnig hvis du har sagt og gjort ting du angrer på. Det viktigste i denne prosessen er at dere støtter hverandre.

Klem

Jeg vil først få takke både lilium og tilajo for at dere tok dere tid til å skrive de lange innleggene. Det er masse kloke ord her!

Jeg har en litt bedre dag i dag enn i går og forgårs. Jeg har ingen rett til å være bitch, og det er jeg ikke hele tiden heller. Men jeg kan være litt skarp i kantene når jeg går på hormoner, men i neste øyeblikk kan jeg være som en malende katt også.

Dere vet jo alt dette!

Dere fikk satt ting litt i perspektiv for meg og jeg lover at jeg skal ta meg selv kraftig i nakken.

Det er bare så vanskelig å styre av og til.

Kanskje det er best at vi holder oss unna venner og familie i denne tiden så vi ikke kommer oppi slike situasjoner.

Jeg skal holde meg hjemme og pleie min mann og gi ham kjærlighet, så får jeg håpe at dette går fort over.

Klem