vanskelig datter-mor-forhold

[søker-svar]

Hei!

Jeg har nå kommet i en svært vanskelig situasjon med min mor. Jeg er 24 år og bor i en by 25 mil fra moren min, og jeg flyttet hjemmefra i 2. kl på vgs. Jeg har klart meg strålende i en storby med boliglån og jobb, og dette gjorde jeg som 17åring. Det er mange år siden jeg har noen gode minner med samvær med min mor. De gangene jeg reiser på besøk, som forventes at jeg gjør, gruer jeg meg ille ved avreise og puster lettet ut når jeg er på vei derifra.

For 2,5 år siden hadde jeg en frivillig abort. Min mor bestemte da at hun skulle bli med meg på sykehuset og alt det der. Mens jeg ventet på dagen, fant jeg ut at jeg ikke ville ha henne med på sykehuset likevel. Jeg har aldri sagt i mot noen av foreldrene mine før, men den ene gangen valgte jeg å sette mine ønsker og behov først. Jeg var tross alt i en sår og vanskelig situasjon. Det gikk veldig galt da jeg fortalte dette til mor. Hun pakket i villt raseri, tårer, smalt igjen døra da hun gikk så persiennene knakk, ringte min far og fortalte hvor jævlig jeg hadde vært mot henne så jeg fikk han på nakken på toppen av alt.

I etterkan har vi aldri snakket om denne episoden. For ca 1 mnd siden snakket jeg med min mor på tlf, og hun kritiserte livsstilen min bl.a. Da ble jeg såret og trist og ringte henne tilbake påfølgende dag og sa hvordan jeg hadde det. Da ble hun rasende og la på røret. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger hun har lagt på røret i raseri tidligere.

Da kjente jeg at begeret var fullt, så jeg skrev et 4 siders brev til henne hvor jeg tok opp en del ting jeg har reagert på opp igjennom tiden, bl.a. hennes oppførsel ved aborten min.

Jeg fikk et svar tilbake pr brev hvor hun er sønderknust, jeg har dødsdømt henne som menneske osv. At hun uavhengig av situasjon etc hadde satt oss barna først.

Jeg ringte henne etpar dager senere for å si jeg var glad i henne. Disse ordene har jeg aldri sagt før til henne, og jeg har heller ikke hørt dem før fra henne. Da fikk jeg sint svar at hun ikke kunne si det tilbake, og hun skjønte ikke hvordan jeg mente hun skulle tro på det etter brevet mitt.

Min yngre bror hadde selvmordstanker pga situasjonen hjemme for 6 mnd siden, og da ble hun så sjokket over å høre dette at hun faktisk satte sitt eget sjokk forran at vi måtte sette han i fokus for å hjelpe ham.

Brevet mitt kom også som et sjokk, men jeg tenker at hvis hun hadde "fulgt med i timen" måtte hun skjønne at en slik oppførsel ikke vil gå ukommentert i all tid??

Etter brevvekslingen har vi snakket 3-4 ganger på tlf, hver gang på mitt initativ. Det er ett steg frem og to tilbake. Nå har jeg strekt meg lenger enn langt, og jeg nekter å gi meg denne gangen. Jeg når ikke frem med budskapet mitt!

Hun ligger nå i skyttergraven og har tatt på seg "offerrollen" og hun mener det er jeg som har såret henne umåtelig. Hun ser ikke poengene mine ang hennes oppførsel i det hele tatt. I mine øyne er hun bare voldsomt egoistisk.

Jeg har ingen ønsker om å ikke ha kontakt med min egen mor lengre, men jeg er så sliten og så lei. Jeg møter ingen eller liten (vel)vilje fra henne på å løse dette. Hvorfor skal da jeg tøye meg videre?

Vær så snill og gi meg råd til hvordan jeg kan gå frem for å nå inn til henne! Situasjonen er helt fastlåst, og jeg innser at jeg ikke klarer å fikse dette på egenhånd.

Jeg takker for alle svar!

Med vennlig hilsen

[Angela1365380318]

Det høres ut som om moren din er veldig barnslig og trenger sktremt mye oppmerksomhet.

Du skal ta en abbort og ønsker å være alene - det er synd på henne, broren din går med selvmordstanker - det er henne det dreier seg om. At det går an!

Hun ser tydligvis ikke lenger en til sin egen nese, men det finnes situvasjoner feks selvmord der man må ofte fra selv selv og kjempe for andre.

Sansynligvis ligger det en årsak bak, dårlig barndom, redsel for at ingen bryr seg om henne eller angst for å ikke få være midtpungtet, hva vet jeg, men det er ikke hennes feil, hun er syk, fordi om du nok aldri får henne til å innrpmme det, så bør hun oppsøke lege eller psykolog.

Synest veldig synd på deg og ønsker deg alt godt og vell;-)

[Gjest Mexa]

Å herregud for en suppe!

Hvis det du sier er korrekt, er min første tanke at moren din må være ødelagt i følelsene sine. Jeg har selv hatt en ganske dårlig kontakt med min mor av forskjellige grunner, men dette høres helt på tryne ut. Jeg synes du en gang for alle sier skikkelig i fra til henne, akkurat som du skriver her. Ring eller skriv og si at nå gidder/orker du ikke lengre å bli avvist av henne. Si at du har prøvd å gjøre så godt du kan og når dette ikke nytter så kan du ikke gjøre mere. Det får bli opp til henne om dere skal ha kontakt. Man skulle jo tro at det var den eldste som skulle være den mest fornuftige her, at hun skulle være ditt forbilde og ikke omvendt. Er det noen andre i nær slekt som kan hjelpe dere?

[søker-svar]

Å herregud for en suppe!

Hvis det du sier er korrekt, er min første tanke at moren din må være ødelagt i følelsene sine. Jeg har selv hatt en ganske dårlig kontakt med min mor av forskjellige grunner, men dette høres helt på tryne ut. Jeg synes du en gang for alle sier skikkelig i fra til henne, akkurat som du skriver her. Ring eller skriv og si at nå gidder/orker du ikke lengre å bli avvist av henne. Si at du har prøvd å gjøre så godt du kan og når dette ikke nytter så kan du ikke gjøre mere. Det får bli opp til henne om dere skal ha kontakt. Man skulle jo tro at det var den eldste som skulle være den mest fornuftige her, at hun skulle være ditt forbilde og ikke omvendt. Er det noen andre i nær slekt som kan hjelpe dere?

Hei dere!

Tusen takk for svar

Ja jeg vet hun har hatt en vanskelig oppvekst. Hennes far er psykisk syk og hun gikk til psykolog en stund pga det. Hun sendte regningen til ham, siden han var grunnen til timene, så ironisk nok ser ihvertfall jeg en klar parallell her.

Jeg er så heldig og ha gode venner, en flott samboer til å støtte meg. Jeg har også pratet med min mors søster, de er så ulike som det går ann, og jeg får full støtte der også. Vi skjønner rett og slett ikke hva som "feiler" mor.

Jeg er dypt fortvilet og jeg ser ingen nye veier jeg kan gå for å få nå frem.

Takk for repsons

[Gjest Mexa]

Hei dere!

Tusen takk for svar

Ja jeg vet hun har hatt en vanskelig oppvekst. Hennes far er psykisk syk og hun gikk til psykolog en stund pga det. Hun sendte regningen til ham, siden han var grunnen til timene, så ironisk nok ser ihvertfall jeg en klar parallell her.

Jeg er så heldig og ha gode venner, en flott samboer til å støtte meg. Jeg har også pratet med min mors søster, de er så ulike som det går ann, og jeg får full støtte der også. Vi skjønner rett og slett ikke hva som "feiler" mor.

Jeg er dypt fortvilet og jeg ser ingen nye veier jeg kan gå for å få nå frem.

Takk for repsons

Du, nå er jo saken, nesten, klar.

Du sender et brev til henne.

Telefonsamtaler er litt verre å referere til.

I brevet skriver du at nå er det desidert siste gang du prøver å komme til en forsoning mellom dere to, si at du har snakket med søsteren hennes, så hun forstår at du ikke er alene om "forsoningen".

Si at hvis hun skal fortsette å klandre deg for ting som har gått henne galt i livet så er du feil person, det er jo faktisk ikke du som er opphavet til hennes liv. Du må få lov å leve ditt liv og hun må leve sitt liv. Er du redd for henne? Er du redd for at hun skal kutte deg ut? Jeg forstår ikke helt hvorfor du ikke bare kan la henne sitte å "gremmes" en stund? Om du og broren din påtar dere ansvaret for det dårlige livet til moren deres så er saken en annen.

[søker-svar]

Du, nå er jo saken, nesten, klar.

Du sender et brev til henne.

Telefonsamtaler er litt verre å referere til.

I brevet skriver du at nå er det desidert siste gang du prøver å komme til en forsoning mellom dere to, si at du har snakket med søsteren hennes, så hun forstår at du ikke er alene om "forsoningen".

Si at hvis hun skal fortsette å klandre deg for ting som har gått henne galt i livet så er du feil person, det er jo faktisk ikke du som er opphavet til hennes liv. Du må få lov å leve ditt liv og hun må leve sitt liv. Er du redd for henne? Er du redd for at hun skal kutte deg ut? Jeg forstår ikke helt hvorfor du ikke bare kan la henne sitte å "gremmes" en stund? Om du og broren din påtar dere ansvaret for det dårlige livet til moren deres så er saken en annen.

Hei

Takk for svar! Det setter jeg pris på

Men nei, jeg kommer ikke til å fortelle mamma at jeg har informert hennes søster. Da vil jeg ha gjort uopprettelig skade, i mammas øyne. Så det får bli min hemmelighet. Min tante vil heller ikke at mamma skal vite hun vet, pga deres forhold.

Jeg har nå kontaktet familiekontoret her jeg bor, og jeg håper å få råd til hva jeg bør gjøre i fremtiden.

Det jeg stiller meg mest undrende til, er at hun tror hun kan si hva som helst uten at noen får lov å komme med et svar. Jeg har sagt hun gjerne må kommentere feks min livsstil, men da må jeg få anledning til å respondere.

Dessuten er den "røde tråden" her at å komme med kritikk til mor (uavhengig av om den er konstruktig eller destruktiv) lukker hun ørene, hopper i skyttergraven og når tiden er inne for hennes del feies det hele under teppet og blir aldri bragt opp igjen.

Det kan jeg ikke leve med. Så hvis jeg må gå til så drastiske steg som å bryte kontakten med henne, får det være "greit". Det verste, syns jeg, er at ting fortsetter å være som de er...

Hilsen

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det gjør sterkt inntrykk å lese om forholdet til din mor. Jeg synes du har oppført deg sterkt og modig overfor henne. Ønsket ditt om å få til et godt mor-datter forhold skinner igjennom alt du har skrevet og sagt til moren din. Likevel blir du ikke møtt og sett av din mor, slik som ville være naturlig å forvente. Jeg tror din mor sliter med sitt eget sinn og at hennes atferd mot deg vitner om at hun ikke evner å se deg som et selvstendig individ. Hun har mer enn nok med seg selv. Jeg beundrer deg for at du har klart å stå på hva du selv mener opp gjennom årene. At moren din nå tyr til offerrollen i håp om å få makt over deg er skremmende. Jeg tror ikke du skal tøye deg stadig lenger i håp om at din mor vil forstå. Jeg tror dessverre at du neppe vil klare å nå inn til din mor, som du ønsker, når hun er i en slik forfatning som nå. Hun trenger hjelp fra fagfolk. Men det er ikke ditt ansvar å sørge for å få til, heller hennes mann. Du kan ta kontakt med hennes fastlege og be om en samtale som kanskje kan gi deg støtte og mer innsikt i din mors problemer. Eller du kan kontakte en familierådgiver for hjelp. Bruk tlf.katalogen for tlf.nr.