Strategi når man har møtt veggen ?

[Gjest Strategi eller sunn fornuft]

Er 34 år samboer, og har en datter på 20 måneder. Var i dag hos lege og fikk sykemelding frem til 11 mai. Føler at jeg har møtt veggen både på jobb og hjemme, men akkurat nå er det hjemme bane som teller mest.

Problemet er at jeg har en samboer som ikke er klar for de forpliktelser et samliv med barn innebærer. Han overlater det meste av ansvaret til meg, og tenker ikke så mye på at man f.eks ikke kan reise på gutteturer annenhver helg, må planlegge uken etc etc. Han har til og med sagt at han tror han har kommet frem til at han vil flytte, fordi da kan han treffe hvem han vil og reise hvor han vil. Samtidig ønsker han å ha vår datter annenhver uke. Sier at han er glad i meg, men føler vel at han ikke har nok frihet til å gjøre som han vil (umoden).

Legen rådet meg til å ta med vår datter og reise bort for å tenke hva jeg ville både med jobb og privat. Jeg lurer litt på om det ikke er bedre at jeg reiser bort alene og overlater ansvaret til han. Legen mente at dersom vi var borte begge to så kom han hjem til tomt hus, og kom til å savne oss. Men jeg tror ikke det blir lang nok tid borte til det. Jeg tror heller han vil se på det som en "friuke" og benytte den til å jobbe ekstra, treffe kompiser etc, og dermed ikke komme noe særlig tidlig hjem eller til tomt hus.

Er det noen som har vært i lignende situasjon. Hva ville dere ha gjort for å finne ut av ting. Reist alene eller med datter. Jeg har lyst til å finne ut hva jeg vil. Dvs om jeg ønsker å fortsette forholdet og på hvilke "forutsetninger".

[Gjest Lottann]

Det høres ut som meg for 7 år siden da vi fikk vår datter. Ting har bedret seg. Ja, jeg reiste med datteren min i en uke. Han rakk å savne meg. Men jeg tror det har litt med holdninger og modenhet hos begge parter. Jeg hadde jo vært "mamma" i hele graviditeten, og han fikk det plutselig i armene sine. Klarer dere å snakke sammen? Ønsker han å høre på deg?

Det kan gå an å prøve med familieveiledning, da har dere en 3. part som stabiliserer litt og man kan ikke si rett ut hva som helst.

At mannen din vil flytte kan være noe han sier for å markere seg. Hos oss var det jeg som truet med å flytte, men jeg tror ikke at jeg mente det på riktig noen gang...

Jeg skjønner at det føles håpløst ut... jeg har vært der selv og er der av og til fortsatt som du kanskje ser av innlegget mitt under... Likevel så tenker jeg på alternativet som også ser rimelig håpløst ut...

Min løsning har blitt å trekke meg tilbake og bli ganske så stille og rastløs... dessverre.

Men!! Vi har det bra også innimellom. Det går veldig opp og ned!

Lykke til!