"Svigermor" og meg

[bravura]

Jeg er 20 år, kjæresten min er 23 år. Han er fra England og vi bor sammen med min mor. Da jeg aldri har vært på hans hjemsted, så har jeg kun møtt moren hans, da hun kom på besøk for en uke. Jeg ønsker å fortelle om dette møtet, i det håp at noen kan gi meg tips for neste gang jeg ser henne (noe som mest sannsynlig skjer til sommeren).

Det første som slo meg angående denne kvinnen, var at hun måtte være hyperaktiv. Hun var konstant i bevegelse, snakket i ett sett og var generelt temmelig slitsom. Dette er selvfølgelig kun min mening, hun er sikkert godt likt av mange. Jeg har generelt problemer med denne mennesketypen, da jeg er mer rolig og reflektert av meg. Jeg kan gjerne snakke ørene av mennesker, men er aldri høylytt. Jeg kan også være svært sosial, men det avhenger av selskapet.

Det som også må nevnes er at jeg har leddgikt, astma og migrene. Med andre ord, så blir jeg fort sliten. Jeg trenger litt tid for meg selv hver dag, for å hente meg inn. Denne tiden økte enormt i lengde av å være rundt henne. Vi kunne ikke en gang se på et tv-program uten at hun kom med løpende kommentarer til handlingen. Men når jeg var rundt henne, var jeg selvfølgelig svært hyggelig og høflig.

Problemet var at jeg fant det svært vanskelig å ha en samtale med henne. Hun snakker ikke med mennesker, hun snakker til de. Hele den tiden hun var på besøk, så stilte hun meg ikke et eneste spørsmål om meg og mitt. Hun ønsket kun å gjøre typiske turist-ting mens hun var her, noe som ble for tungt for meg. Jeg kan ikke gå lange strekninger, spesielt på asfalt, så jeg måtte gi opp å bli med på de turene.

Og så... Kvelden før hun skulle dra, satt vi ved middagsbordet. Rett før vi hadde satt oss ned, så hadde broren min bedt meg om å sende en e-mail med noen papierer så raskt som mulig. Jeg spiste med andre ord bare opp maten, unnskyldte meg og gikk for å få dette gjort. Når jeg kom tilbake, satt hun på kjøkkenet sammen med min mor og gråt.

Hun fortalte moren min at hun trodde jeg ikke likte henne, at jeg unngikk henne og at jeg ville hindre sønnen hennes i å besøke sin egen familie (javel, takk for tilliten til min person). Mamma prøvde å forklare hvordan jeg er. At jeg er rolig, at jeg blir fort sliten og at jeg noen ganger trekker meg tilbake om jeg har vondt. Dette overså kvinnen totalt og fortsatte å snakke.

Da hun omsider hadde tømt sin frustrasjon ut på moren min, så gikk jeg inn til henne. Jeg fortalte henne om igjen hva hun hadde hørt fra mamma, unnskyldte at jeg hadde vært mye dårlig den uka og forsikret henne om at vi kom til å komme på besøk så ofte vi kunne.

Etterhvert sluttet hun å gråte og resten av kvelden forløp som normalt.

Men nå er jeg bekymret, ettersom vi skal bo i hennes hus den tiden vi er i England (muligens så mye som 2-3 uker). Jeg klarer rett og slett ikke holde tritt med henne, noe som er greit nok. Men hun tar det hele som et tegn på at jeg misliker henne, noe jeg ikke gjør. Hun er bare ikke min type person.

Har noen idèer til hvordan jeg kan takle situasjonen best mulig? Det er viktig for meg å ha et godt forhold til kjæresten min sin familie.

[Kizza1365380506]

Hun er kanskje ikke fullt så "hyper" når du treffer henne i hjemlige omgivelser. Kan det tenkes at hun var nervøs for å møte dere når hun kom på besøk? Da blir kanskje denne hypertendensen litt sterkere.

Jeg synes du skal være deg selv og ta ting i ditt eget tempo. Du fikk jo forklart henne det sist hvordan du hadde det. Kanskje kjæresten din kan minne henne på det før dere drar. Dersom du prøver for hardt å gjøre henne til lags vil alt bli feil.

Det går seg helt sikkert til. Av de innleggene du har hatt her synes jeg du er veldig fornuftig og reflektert til å være så ung.

Lykke til og god ferie!

[Gjest Liza i London]

Vet du, hun høres ut som en typisk engelsk middelaldrende kvinne!!

For det første: Det er en dødssynd å ikke være aktiv, dvs i bevegelse hele tiden.

Å stille personlige spørsmål er også en dødssynd...man skal ikke være nærgående, vettu!

Og å ta hensyn til sykdom, plager etc...huff nei, "you have to get on with it.....with a stiff upper lip"

Men, hvis det kan være noen trøst ( og det håper jeg), så er dette sosiale "utenpå-regler". Når dere blir bedre kjent, så vil hun nok slappe av mer.

jeg syntes det var et lyspunkt at hun kunne gråte så din mor så det - det viser at hun ikke er så "stivnet i konvensjoner" som mange er.

Kulturforskjellene mellom Norge og England er faktisk ganske så store når det kommer til stykket...kanskje enda større i sin svigermors generasjon. Samtidig har vi en tendens til å tro - ubevisst - at engelske "kjøreregler" gjelder i hele den vestlige verden!

Og f.eks. det å reise seg og gå fra bordet før de andre, det er så uhørt at jeg kan faktisk forstå at hun gråt.

jeg foreslår at dere snakker litt om dette med kulturforskjellene neste gang dere treffes...ikke minst dette at i Norge er det lov for kvinner til å trekke pusten og sitte i ro av og til!

[bravura]

Hun er kanskje ikke fullt så "hyper" når du treffer henne i hjemlige omgivelser. Kan det tenkes at hun var nervøs for å møte dere når hun kom på besøk? Da blir kanskje denne hypertendensen litt sterkere.

Jeg synes du skal være deg selv og ta ting i ditt eget tempo. Du fikk jo forklart henne det sist hvordan du hadde det. Kanskje kjæresten din kan minne henne på det før dere drar. Dersom du prøver for hardt å gjøre henne til lags vil alt bli feil.

Det går seg helt sikkert til. Av de innleggene du har hatt her synes jeg du er veldig fornuftig og reflektert til å være så ung.

Lykke til og god ferie!

Tusen takk for svar og kompliment

Ja, noen andre enn meg selv har jeg ikke intensjoner av å være. Jeg kan uansett ikke opprettholde skuespillet resten av livet.

At kjæresten min kan hjelpe med å gjøre ferien enklere er jeg sikker på, men jeg synes han er noe tafatt i forholdet til sin mor. Men slik hun er, så er kanskje ikke det så rart

Men fint du nevnte han. Jeg tror jeg skal snakke med han om problemet før vi drar og få han til å hjelpe meg å gjøre tiden vi er der så enkel som mulig. Det er tross alt lettere for han å forholde seg til problemer med moren, enn det er for meg.

[bravura]

Vet du, hun høres ut som en typisk engelsk middelaldrende kvinne!!

For det første: Det er en dødssynd å ikke være aktiv, dvs i bevegelse hele tiden.

Å stille personlige spørsmål er også en dødssynd...man skal ikke være nærgående, vettu!

Og å ta hensyn til sykdom, plager etc...huff nei, "you have to get on with it.....with a stiff upper lip"

Men, hvis det kan være noen trøst ( og det håper jeg), så er dette sosiale "utenpå-regler". Når dere blir bedre kjent, så vil hun nok slappe av mer.

jeg syntes det var et lyspunkt at hun kunne gråte så din mor så det - det viser at hun ikke er så "stivnet i konvensjoner" som mange er.

Kulturforskjellene mellom Norge og England er faktisk ganske så store når det kommer til stykket...kanskje enda større i sin svigermors generasjon. Samtidig har vi en tendens til å tro - ubevisst - at engelske "kjøreregler" gjelder i hele den vestlige verden!

Og f.eks. det å reise seg og gå fra bordet før de andre, det er så uhørt at jeg kan faktisk forstå at hun gråt.

jeg foreslår at dere snakker litt om dette med kulturforskjellene neste gang dere treffes...ikke minst dette at i Norge er det lov for kvinner til å trekke pusten og sitte i ro av og til!

Takk for svar.

Det er ikke helt nytt for meg, dette med kulturforskjellene. Jeg prøvde å forklare henne at i Norge så er det slik at om noen besøker deg en hel uke, så blir de som en del av familien. De ordner sin egen mat og man lever et normalt hverdagsliv (spesielt om vertene/vertinnene jobber mens de er der, noe vi gjorde).

Men takk for ekstra informasjon om emnet. Nå vet jeg i alle fall at jeg pent får sitte til alle er ferdig med å spise middag. Hadde vært grusomt å gjøre den feilen i hennes hus

[Kizza1365380506]

Tusen takk for svar og kompliment

Ja, noen andre enn meg selv har jeg ikke intensjoner av å være. Jeg kan uansett ikke opprettholde skuespillet resten av livet.

At kjæresten min kan hjelpe med å gjøre ferien enklere er jeg sikker på, men jeg synes han er noe tafatt i forholdet til sin mor. Men slik hun er, så er kanskje ikke det så rart

Men fint du nevnte han. Jeg tror jeg skal snakke med han om problemet før vi drar og få han til å hjelpe meg å gjøre tiden vi er der så enkel som mulig. Det er tross alt lettere for han å forholde seg til problemer med moren, enn det er for meg.

Tror nok dette skal gå bre jeg.

God tur igjen.

[Gjest Humlepungen]

Det virker som hun hadde nervene i høyspenn. Da kan enkelte få slik hyperoppførsel og snakke i ett sett. Det blir nok annerledes når du treffer henne i hennes eget hjem. Pluss at når hun blir bedre kjent med deg så forstår dere bedre hverandres personlighet og det blir ikke så pinlig med "pauser" i samtalen for eksempel. Vi kjenner nok alle til pinlige pauser(usj).

Snakk gjerne med kjæresten din om hvordan du opplevde dette som skjedde.

Lykke til videre med kjæresten din og familien hans:o) Det går nok mye bedre etter hvert når en har kommet over den første "bli kjent-kneika"