Ferdig familie i fanget

[Gjest Kinelita]

Har nettopp fått kjærste som har ikke mindre enn 3 barn. Barna hennes er 8, 13 og 15.

Lurer på om noen vet om nettsider som tar opp hvordan det oppleves/føles for den som kommer fremmed inn i en familie?

Jeg har finni plenty sider om hvordan dette er for barna, hvilke hensyn man må ta i forhold til de, men ingenting om "steforeldren" sin opplevelse.

Hører gjerne fra noen som har opplevd dette selv også.

[Angela1365380318]

er et forum på www.dinbaby.com som heter mine, dine og våre barn, der kan de lese hva andre mener, problemer de har møtt på og hvørdan løse de og skrive inn selv :-)

[lillegullet]

Det er ikke enkelt...det viktigste er å prøve å komme overens med barna, først og fremst. Så må du tilpasse "rollen" som "far", det er viktig at du og mor til barna er enig i barneoppdragelsen, slik at ikke det blir en belastning i tillegg. Er dere ueninge ta opp problemet på tomannshånd slik at ikke barna merker uenighetene. Det kan gi dem et overtak på deg.

[carma]

Det er ikke enkelt...det viktigste er å prøve å komme overens med barna, først og fremst. Så må du tilpasse "rollen" som "far", det er viktig at du og mor til barna er enig i barneoppdragelsen, slik at ikke det blir en belastning i tillegg. Er dere ueninge ta opp problemet på tomannshånd slik at ikke barna merker uenighetene. Det kan gi dem et overtak på deg.

Å tilpasse seg rollen som "far" er kanskje ikke det smarteste når hun også er jente? ;o)

[Gjest mamsen og lille..]

Har du barn selv? Trå varsomt frem, så går det helt sikkert greit;)

[Gjest Kinelita]

er et forum på www.dinbaby.com som heter mine, dine og våre barn, der kan de lese hva andre mener, problemer de har møtt på og hvørdan løse de og skrive inn selv :-)

Tusen takk angela - der sto det jo mye ... eh... tankevekkende. Har finni en bok på biblioteket om temaet også, men følte det ble litt mye om hvert tema i boka, ble helt skremt jeg.

Og lillegullet; jeg har som carma sier ikke under noen omstendigheter tenkt å ta noen farsrolle i og med at jeg er jente selv. Mor har heldigvis hatt kvinnelig samboer før, så jeg slipper å være den som gir ungene den overraskelsen.

Jeg har ikke tenkt å være noe ekstramor heller, kanskje mer en voksenvenn?

Jeg er såpass lite rede til å i det hele tatt forholde meg til barn, så kanskje jeg også trenger 9 måneder på meg til å forberede meg og venne meg til tanken, slik man vanligvis får?