Hva driver dere til søskenforsøk?

[Gjest Egoistiske oss?]

vi har et barn som vi har lagd på hjemmemetoden, men ved et under. det er en annen historie.

saken er den, at vi nå trenger hjelp til vårt 4 år gamle barn for å lage søsken. MEN, hvem lager vi da dette barnet til? Oss? Vårt 4 år gamle barn, som huff da, må ikke være enebarn?

Vi har alltid sett for oss et liv med barn. Vi har et barn. Bør vi være fornøyde med det, og ikke "hungre" etter noe som er vanskelig? Bør vi egentlig være fornøyde med den ene?

Lage søsken, lage barn? Skulle kunne spurt det eventuelle tilskuddet om dens mening om dens eksistens. Er vi egositer? Tenker at vi må være en kjernefamilie på 4. OG ikke minst, det hadde jo vært sååååååååååå artig å fått det motsatte av hva vi har. Er det ikke sånn de fleste tenker, for da ville lykken vært perfekt?

Mange tanker om akkurat dette med å eventuelt lage søsken, lekekamerater, livsrelasjoner og forhold, barn, glede, sorger, og etc etc. Alt det er jeg klar over.

Men hva driver dere andre til søskenforsøk? Hvordan tenker dere på saken? Er det enkelt og greit et valg som faller naturlig? Men hvorfor?

[Gjest eljo]

Hmmm... Jeg personlig ønsker meg rett og slett et barn til. Ønsker å gå gravid en gang til, (fødselen kan vi vel hoppe over ;-), oppleve spedbarnsperioden en gang til, bli kjent med ett menneske til, rett og slett bli foreldre en gang til...

Vil gjerne ha et søsken til poden, for jeg har selv søsken, men det er jo ikke noe primært argument. Mange enebarn har det utmerket!

Det er nok et like "egoistisk" prosjekt som det å bli foreldre én gang. Men det er det da uansett hvordan man blir foreldre?

For oss er det et naturlig valg som har kommet helt av seg selv - vi bare ønsker oss en til, rett og slett.

Men det er klart, kanskje det er noe tull å drive med dette slitet, med sprøyter og spenning, hormoner og bivirkninger osv osv, når man har vært så heldig å få det til en gang allerede?

Vi satser på en til vi da, uansett slit og "snørr og tårer"! Men går det nå ikke har vi jo alledere vunnet i lotteriet, med barnet vi har vært så heldige å få.

[Ayla2]

Hei.Vi var så heldige å få tvillinger gutt og jente som resultat etter vårt første icsi forsøk.Så egentlig så burde jo vi være fornøyd med dette.Men etter som de ble større kom lysten på flere barn,og ønsket om å få lov til å gå gravid en gang til.Så 4,5 år etter første forsøket gjorde vi nok et icsiforsøk(vi har gjort forsøkene på Volvat)fordi vi ønsket oss et barn til.Vi ble gravide også denne gangen med tvillinger.Så nå har vi fire barn og er veldig fornøyd med dette.

Jeg synes ikke vi har vært egoistiske som har skaffet søsken til våre barn.Hvorfor skal ikke vi som er ufrivillig barnløse kunne få alle de barna som vi ønsker oss,sjøl om vi trenger hjelp til dette???

Nei stå på og skaff søsken til barnet deres.

Hilsen

[Gjest signall]

Helt greit(og ikke egoistisk) at du vil ha søsken til firåringen din.Det har vært både tre og firebarnsmødre inne her,som trengte hjelp til og lage nestemann.Inne på dette forumet settes det ingen grenser for hvor mange barn du kan ha fra før,og/eller hvor mange barn du skal ha medisinsk hjelp til for og lage.Det er DITT personlige valg om hva som er best for deg og kroppen din som gjelder.Men mannen har selvfølgelig et ord med i laget ;o

[molli]

Det å få barn, å reprodusere seg selv, er den mest egoistiske handlingen av alle. Vi gjør det ikke for noen andre enn oss selv og for å dekke våre egne behov.

[Silvana1365380201]

Hei!

Tja, hva skal man svare på slikt? Det er nok mange syn på denne saken.

Jo, det er nok kanskje egoistisk å sette barn til verden. Men hva så? Vi er jo selv satt til verden av egoister, uten at vi ser på våre foreldre som spesielt egoistiske av den grunn?

Personlig bunner vårt ønske i søsken til gutten vår et ønske om at han skal vokse opp med søsken, og gjerne så jevngamle som mulig. Vi hadde forsåvidt "dekket dette behovet" siden jeg ble gravid med tvillinger i august (2. icsi-forsøk), men for tre uker siden fikk vi en levende og en død gutt. Det gikk ikke slik vi hadde håpet og trodd......

Jeg hadde "verdens enkleste fødsel" i allefall fysisk, og allerede nå har vi tenkt å forsøke igjen så snart kroppen er klar.

Vi har en stor gutt fra før, og vi ser jo at det er mange ulemper forbundet med å være enebarn, slik at dersom vi skal gi minstemann en bror eller søster ønsker vi at de kommer tett for at de skal få mest mulig glede av hverandre mens de vokser opp.

At de kan få gode søsken-forhold selv om det er mange år i mellom er jeg ikke i tvil om, men i oppveksten vil jo 10-12 års forskjell være "et hav av år".

Vel, dette er i allefall vår bakgrunn for å ønske oss søsken til barna våre, i tillegg til at vi ønsker oss en stor familie med alt dette fører med seg, før vi blir for gamle til å "henge med i tiden" når de blir større.