Om funksjonshemming og forståelse

[Mimmy]

Vet jeg kan være veldig selvopptatt og selvsentrert, og opptatt av min egen verden og mitt eget, og at jeg selv har det så bra som mulig. Er så sliten, at jeg finner svært lite rom for å tenke på andre.

Og så lei av å måtte kjempe mot usynlige holdninger. Gud hjelpe meg hvor lei jeg er av å ha med sosionomer og bedrevitere å gjøre. Som attpåtil ikke har peiling, men som er så skråsikre (slik jeg opplever det) på hva som er best.

Hvis jeg er så "heldig" at det overhodet blir vurdert. Det er også et helt åpent spørsmål. Føler egentlig at jeg (i deres øyne) er verdt mindre enn støvet under skosålene deres. Og det uten engang å være sosialhjelpsmottaker, men å arbeide på tiltak på samme kontor.

De ser meg ikke, og det føles veldig vondt og sårt. De ser bare at jeg fungerer bra, enda det gjør jeg ikke. Har sagt at jeg er sliten, og hvorfor jeg er sliten, så jeg vet ikke hva mere jeg kan gjøre, når de allikevel ikke tror på meg eller ønsker å ta hensyn til meg.

Men det gjør psykologen som har stilt denne diagnosen på meg. Hun tror på meg. Ellers ville hun ikke stilt diagnosen. Så hun skal hjelpe meg å få forklart det til de jeg jobber sammen med.

Jeg føler at de er skikkelig yrkesarrogante i måten å være på. Jeg mener at vi er mennesker alle, og bør prøve å finne en måte å fungere sammen på, som fungerer for alle. Uten å rakke ned på andre mennesker.

Nå er ikke alle slike, men noen er det. Noen jeg jobber sammen med er skikkelig fine mennesker, gode, varme og vennlige. Så jeg skal ikke skjære alle over en kam.

Men ingen av dem forstår meg, og det forlanger jeg tross alt ikke heller, bare at de kunne ta hensyn til de tingene jeg faktisk har sagt at jeg reagerer på, det syns jeg ikke skulle vært så veldig vanskelig, det handler tross alt bare om å finne en god arbeidsrutine.

At jeg fikk litt tid alene på dagen, noe som er definert som en minimumshjelp for mennesker med min lidelse asperger syndrom.

Men jeg er så lei denne arbeidsplassen, jeg tror jeg spyr ved tanken på å gå på jobb der. Er så lei av minimal forståelse for meg og min situasjon. Og ingen som legger to pinner i kors for å gjøre ting litt bedre for meg.

Hvis jeg hadde hatt rullestol, så ville det ikke vært noen som forlangte at jeg skulle krype opp trappen. Men iom at jeg har asperger syndrom, så forlanger de på en måte det! Syns at de viser veldig liten respekt for mennesker med funksjonshemminger, at vi ikke er verdt noe som helst.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tror det er viktig å forstå at også for funksjonfriske mennesker med en travel arbeidssituasjon, er det ofte svært belastende hele tiden å skulle "forstå" ikke bare klienter, men også medarbeidere som egentlig skal være til avlastning.

[quietus_crusader]

Jeg tror det er viktig å forstå at også for funksjonfriske mennesker med en travel arbeidssituasjon, er det ofte svært belastende hele tiden å skulle "forstå" ikke bare klienter, men også medarbeidere som egentlig skal være til avlastning.

Jeg har også diagnosen asperger og har satt meg litt inn i det. Problemet er mye at vi med asperger og "normale" mennesker rett og slett tenker litt forskjellig.

Akkurat som det er vanskelig for meg å forstå hva "normale" mennesker mener og føler ofte, og som jo kan føre til misforståelser osv, så er det vanskelig for dere "normale" å skjønne at folk med asperger ofte blir psykisk og fysisk slitne av omgang med "normale" mennesker.

Vi har ikke de samme forutsetninger for å takle slikt like godt som "vanlige" mennesker. Det er både sårt og slitsomt. Hvilke normale mennesker må konstant jobbe med slikt og således kan forstå hva vi sliter med ?

[soleil]

Jeg syns svaret du fikk fra NHD er litt unyansert.

Det kan være slik at du ikke blir tatt nok hensyn til fordi de på kontoret har nok med sine egne arbeidsoppgaver.

Samtidig så er du en som "går oppå" de som er fast ansatt, du er en gratishjelp.

Du avlaster de andre for enkelte arbeidsoppgaver og det burde føre til at de har tid til å høre på deg og tilrettelegge for deg.

Du er ikke bare der for arbeidets skyld, men dette er et tiltak for deg, slik at du skal få prøve deg i arbeidslivet sammen med andre mennesker.

Kanskje hadde du hatt godt av å arbeide et annet sted med færre folk rundt deg og med større muligheter til å trekke deg tilbake når det blir slitsomt.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg tror det er viktig å forstå at også for funksjonfriske mennesker med en travel arbeidssituasjon, er det ofte svært belastende hele tiden å skulle "forstå" ikke bare klienter, men også medarbeidere som egentlig skal være til avlastning.

Jeg tror det er viktig å forstå at selv vi som er psyke vet at friske mennesker også kan blir slitne og ha sine problemer.

Når de nå allikevel har påtatt seg en jobb som gjør at de skal hjelpe bl.a. psyke folk, så kan vel ikke vi psyke la være å be om hjelp og la være å si hvor ille vi har det av hensyn til DEM, hjelperne. Som OGSÅ er slitne kanskje.

Jeg tror det er viktig å forstå at psyke folk har vanskelig nok å be om hjelp og med 'å ta plass' om de ikke skal tenke på hjelpernes situasjon også. Skal en liksom vurdere DET før en kan bestemme seg for å be om hjelå og 'ta plass' da?

Jeg tror det er viktig å forstå at slike uttalelser, når de kommer fra en fagperson, kan legge sten til byrden for mange psykiatriske pasienter. Enten det er ment slik eller ikke...

Jeg tror det er viktig å forstå at vi er psyke av en 'grunn' som vi ikke alltid kjenner, og ikke behandleren heller. Hadde vi hatt et friskt tankemønster, så hadde vi ikke tatt oss nær av slike ting. Men tankemønsteret vårt er ppsykt, det har vi også søkt hjelp for, og noen blir sendt rett 'i kjelleren' av slike uttalelser. Tåpelig? Ja vel, men jeg tror det er viktig å forstå at samme hvor tåpelig det er så er det slik for enkelte pasienter. Det er DERFOR de er pasienter.

Og ikke bare vanlige ansatte som er slitne av å omgås psyke klienter og vanskelige kollegaer. Jeg var en slik vanlig sliten ansatt en gang, og det var noe helt annet. Men sannsynligvis kan ingen friske, ikke engang behandlere, FORSTÅ det hvis de ikke har opplevd det på egen kropp.

Ingen vet heller hvordan det føles å brenne seg på en fyrstikk hvis de ikke har prøvd det. Det går ikke å forklare. Slik er det også med psykisk smerte. Ingen kjenner et psykt reaksjonsmønster før de har det selv.

Det tror JEG er viktig å forstå!

[Mimmy]

Jeg tror det er viktig å forstå at også for funksjonfriske mennesker med en travel arbeidssituasjon, er det ofte svært belastende hele tiden å skulle "forstå" ikke bare klienter, men også medarbeidere som egentlig skal være til avlastning.

Jeg er ikke arbeidstaker, jeg er der på tiltak! Har ikke rettigheter som arbeidstaker, men jeg HAR rettigheter som funksjonshemmet på tiltak!

[Mimmy]

Jeg syns svaret du fikk fra NHD er litt unyansert.

Det kan være slik at du ikke blir tatt nok hensyn til fordi de på kontoret har nok med sine egne arbeidsoppgaver.

Samtidig så er du en som "går oppå" de som er fast ansatt, du er en gratishjelp.

Du avlaster de andre for enkelte arbeidsoppgaver og det burde føre til at de har tid til å høre på deg og tilrettelegge for deg.

Du er ikke bare der for arbeidets skyld, men dette er et tiltak for deg, slik at du skal få prøve deg i arbeidslivet sammen med andre mennesker.

Kanskje hadde du hatt godt av å arbeide et annet sted med færre folk rundt deg og med større muligheter til å trekke deg tilbake når det blir slitsomt.

Ja, jeg har snakket med en prest, etter at jeg hadde dødfødsel. Ville sannsynligvis ikke vært i kontakt med hverken psykiatrien ELLER sosialtjenesten dersom jeg ikke hadde blitt så nedkjørt og deprimert i forbindelse med dødfødsel etter min sønn, begravelse og sorgreaksjoner. Alt ble så sterk, og så vanskelig.

Og vanskelig forhold til min egen familie gjorde det ikke noe bedre. Så jeg HAR også fått endel hjelp fra folk som arbeider i sosialtjenesten til å bearbeide ting. Men de har ikke skjønt hva det var som var galt med meg, og det har ikke jeg heller, før jeg fikk den diagnosen.

Han presten jeg har snakket med, sa også det, at det kunne hende, hvis jeg fikk uføretrygd, at jeg kunne arbeide på kirkekontor, kanskje. Der er det vanligvis også bruk for ekstrahjelp, og der skulle det ikke bli så vanskelig å få tilrettelagt ting heller, slik at jeg fikk trekke meg tilbake og hvile når jeg hadde behov for det.

Jeg har i hvert fall mere og mere innsett det, at jeg ikke kan bli der jeg er, og det har psykologen min fått med seg og skjønt veldig godt også. Så hvorfor ikke NHD også skjønner det, skjønner ikke jeg!

Hun psykologen er nå mere og mere opptatt av at jeg ihvertfall skal kunne ha det så bra jeg kan ha det, den tiden som er igjen. Det er ikke bra for meg og min psykiske helse å være der jeg er nå!

Jeg har mareritt, sover veldig mye og vondt i hodet, angst som setter seg på magen min, dårlig appetitt (pga angst) osv. Alt dette er ting som kommer av funksjonshemmingen jeg har.

Og så biter jeg tenna sammen i en slags angstanfall eller noe. Ihvertfall så klarer jeg ikke å la være. Og det er ingenting som gjør at jeg kan slappe av og la være. Likner nesten på epilepsi, de anfallene mine. Jeg spenner ihvertfall hele kroppen.

[Gjest ikke signert]

Du kan ikke være sliten allerede nå. Du har mange års kamp foran deg og kan ikke gi opp nå

Alle funksjonshemmede har det slik, ingen funksjonsfriske forstår hva de sliter med. Til og med folk i rullestol blir bedt om å krype opp trappa.

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg tror det er viktig å forstå at også for funksjonfriske mennesker med en travel arbeidssituasjon, er det ofte svært belastende hele tiden å skulle "forstå" ikke bare klienter, men også medarbeidere som egentlig skal være til avlastning.

Ja, stakkars! Da har vi det bedre vi psykisk syke da som slipper DEN belastningen ihvertfall!

Vi får bli enige om alle sammen her inne å bare TA OSS SAMMEN så vi ikke er til slik belastning for hjelpeapparatet, enten vi er på tiltak eller bare sutrer eltter hjelp!

Det var det jeg ante, at det med å 'ta seg sammen' egentlig er det de mener vi må gjære de som jobber i psykiatrien.

Ta dere sammen altså, det er mange som har det verre enn oss. Slutt å sutre og attpåtil fly rundt å mishage folk med å be om hjelp. Uff, noe så ufint og lite omtenksomt.

De må jo hvile seg til familien og fritida, de som jobber. Vi må jo skjønne at vi ikke må ødelegge det med vår selvopptatthet og uselvviskhet og tåpelige problemstillinger og hysteriske utbrudd og overfølsomhet og aggresjon og depresnon og greier ikke ditt og greier ikke datt og...

Ja, jeg sier bare TA DERE SAMMEN!!

JEG lover ihvertfall å prøve. Skal prøve ihvertfall. MÅ greie det. For jeg vil ikke bli oppfattet som en som ingen orker. Ikke engang de i psykiatrien. Jeg må ta meg sammen. Ellers er jeg ikke noe verdt. De ANDRE er jo viktigere enn meg. Jeg som trodde og håpet at jeg begynte å ane at jeg var LITT viktig. Men nei, ta hensyn til de andre først du. DE er viktigere og mer slitne og de har sikkert like mye problemer som deg!

JEG viktig? Puh.....

[Mimmy]

Jeg tror det er viktig å forstå at også for funksjonfriske mennesker med en travel arbeidssituasjon, er det ofte svært belastende hele tiden å skulle "forstå" ikke bare klienter, men også medarbeidere som egentlig skal være til avlastning.

En ting til, NHD. Hvorfor misliker dere meg så intenst, dere som antatt skal hjelpe sånne som meg? Hva er det med den sykdommen jeg har, som gjør at dere har lov til å se ned på meg?

Jeg har ikke bedt om å bli født slik, og jeg har opplevd mobbing på både barneskole og ungdomsskole pga det, og generell sosial mistilpasning etter at jeg ble voksen, alt pga noe som jeg ikke kan noe for. Og jeg har hele tiden prøvd å tilpasse meg, og hele tiden mislykkes!

Ihvertfall så kan det føles slik, at det finnes mange fordommer mot meg, både i psykiatri og sosialvesen. Hvis det er sånn, at dere hater meg, så vil jeg ihvertfall vite grunnen til de fordommene som finnes.

[frosken]

Hei mimmy!

Jeg tenker tre ting når jeg leser innlegget ditt:

- at du burde få anledning til å skjerme deg i løpet av arbeidsdagen - og at jeg håper dere finner en praktisk løsning på hvordan dette kan skje

- at du kanskje forventer at dine arbeidskollegaer skal fungere mer som venner/familie enn som bare kollegaer

- at du noen ganger tror at mennesker med synlige funksjonshemninger får mer hjelp enn de får... Du sammenligner ofte med rullestolbrukere og antar at de får hjelp - men også de møter hindringer over alt. Trappen blir stående selv om de ikke kommer opp...

Hovedpoenget mitt er at jeg synes du på enkelte områder møter for liten forståelse på arbeidsplassen - men at jeg også får en oppfatning av at du på andre områder forventer noe mer omsorg og forståelse enn hva som er rimelig å forvente av kollegaer.

Håper det blir et konstruktivt møte med arbeidsgiverne dine!

[Mimmy]

Ja, stakkars! Da har vi det bedre vi psykisk syke da som slipper DEN belastningen ihvertfall!

Vi får bli enige om alle sammen her inne å bare TA OSS SAMMEN så vi ikke er til slik belastning for hjelpeapparatet, enten vi er på tiltak eller bare sutrer eltter hjelp!

Det var det jeg ante, at det med å 'ta seg sammen' egentlig er det de mener vi må gjære de som jobber i psykiatrien.

Ta dere sammen altså, det er mange som har det verre enn oss. Slutt å sutre og attpåtil fly rundt å mishage folk med å be om hjelp. Uff, noe så ufint og lite omtenksomt.

De må jo hvile seg til familien og fritida, de som jobber. Vi må jo skjønne at vi ikke må ødelegge det med vår selvopptatthet og uselvviskhet og tåpelige problemstillinger og hysteriske utbrudd og overfølsomhet og aggresjon og depresnon og greier ikke ditt og greier ikke datt og...

Ja, jeg sier bare TA DERE SAMMEN!!

JEG lover ihvertfall å prøve. Skal prøve ihvertfall. MÅ greie det. For jeg vil ikke bli oppfattet som en som ingen orker. Ikke engang de i psykiatrien. Jeg må ta meg sammen. Ellers er jeg ikke noe verdt. De ANDRE er jo viktigere enn meg. Jeg som trodde og håpet at jeg begynte å ane at jeg var LITT viktig. Men nei, ta hensyn til de andre først du. DE er viktigere og mer slitne og de har sikkert like mye problemer som deg!

JEG viktig? Puh.....

Hverken for mennesker som er psykisk syke, eller mennesker med funksjonshemminger OG psykisk sykdom, går det an å TA seg SAMMEN. Jeg kan ikke noe for at jeg er født autistisk, det er ikke noe jeg har valgt, å være RAINMAN.

Ikke sånn at jeg ER Rainman heller, det blir feil å si, fordi Rainman er en svært uvanlig autist.

Men jeg er så lei av å høre slike utsagn som NHD kommer med. De som jeg arbeider sammen med, har en plikt, uavhengig av at de faktisk arbeider sammen med meg, til å hjelpe meg i tilretteleggingsprosessen på jobben.

Og det er ikke MYE godvilje som skal til, det er mest bare det å lytte til de tingene jeg har å si, og kunne respektere det. Men det blir vel for mye for NHD å høre, det da, at noen som jobber enten i sosialsektor eller psykiatri har feil og mangler, og ikke klarer å lytte.

[Gjest ikke signert]

Hverken for mennesker som er psykisk syke, eller mennesker med funksjonshemminger OG psykisk sykdom, går det an å TA seg SAMMEN. Jeg kan ikke noe for at jeg er født autistisk, det er ikke noe jeg har valgt, å være RAINMAN.

Ikke sånn at jeg ER Rainman heller, det blir feil å si, fordi Rainman er en svært uvanlig autist.

Men jeg er så lei av å høre slike utsagn som NHD kommer med. De som jeg arbeider sammen med, har en plikt, uavhengig av at de faktisk arbeider sammen med meg, til å hjelpe meg i tilretteleggingsprosessen på jobben.

Og det er ikke MYE godvilje som skal til, det er mest bare det å lytte til de tingene jeg har å si, og kunne respektere det. Men det blir vel for mye for NHD å høre, det da, at noen som jobber enten i sosialsektor eller psykiatri har feil og mangler, og ikke klarer å lytte.

Ingen av dine kollegaer har noen plikt til å hjelpe deg. De gjør sin jobb og du skal gjøre din med de ekstra ressursene som er satt inn.

Kun helsepersonell har plikt til å hjelpe. Jeg tror du kanskje har for store forventninger til folk rundt deg og at det ødelegger for deg. Dersom du slutter å forvente hjelp fra andre vil du isteden bli tilfreds de få gangene noen hjelper deg av egen fri vilje.

[Mimmy]

Hei mimmy!

Jeg tenker tre ting når jeg leser innlegget ditt:

- at du burde få anledning til å skjerme deg i løpet av arbeidsdagen - og at jeg håper dere finner en praktisk løsning på hvordan dette kan skje

- at du kanskje forventer at dine arbeidskollegaer skal fungere mer som venner/familie enn som bare kollegaer

- at du noen ganger tror at mennesker med synlige funksjonshemninger får mer hjelp enn de får... Du sammenligner ofte med rullestolbrukere og antar at de får hjelp - men også de møter hindringer over alt. Trappen blir stående selv om de ikke kommer opp...

Hovedpoenget mitt er at jeg synes du på enkelte områder møter for liten forståelse på arbeidsplassen - men at jeg også får en oppfatning av at du på andre områder forventer noe mer omsorg og forståelse enn hva som er rimelig å forvente av kollegaer.

Håper det blir et konstruktivt møte med arbeidsgiverne dine!

Ja, du kan på en måte ha et poeng der, med at jeg ønsker de skulle være venner. Jeg ønsker ihvertfall ikke at de skal være uvenner. Men det er ikke det samme som at jeg tror det lar seg gjøre, eller at det er noe jeg på noen som helst måte forlanger eller tror jeg kan forvente meg.

Men jeg ønsker at de skal ha forståelse for min situasjon, iom at jeg har vært såpass åpen om det, og sagt fra hva det er jeg har behov for, nemlig skjerming.

Og dette har jeg bedt dem om, uten å bli hørt, ennå. Jeg forventer vel også at de, når de vet at jeg er autistisk, at de kunne bruke littegranne tid til å sette seg inn i hva det er for noe, og at de skulle kunne vise litt hensyn til meg.

Vi HAR flere som er funksjonshemmede ved kontoret, bare at de har en fysisk funksjonshemming, og de blir det tatt veldig hensyn til. Uten at de er nødt til å tigge om det.

Så det er også en grunn til at jeg blir sinna. Og så har jeg også fått høre at det er mange som har det verre enn meg. Noe jeg også blir litt forbanna over å høre, fordi det kan ikke jeg henge meg for, fordi andre har det verre enn meg.

Fordi det vil det jo alltid finnes, folk som har det verre enn en selv. Han koordinatoren fra autismeforeningen mente at slike kommentarer skulle jeg ikke på noen som helst måte finne meg i!

[frosken]

Jeg tror det er viktig å forstå at også for funksjonfriske mennesker med en travel arbeidssituasjon, er det ofte svært belastende hele tiden å skulle "forstå" ikke bare klienter, men også medarbeidere som egentlig skal være til avlastning.

Jeg tror at det stedet man minst kan forvente noe særlig forståelse er blant de som jobber med å "ta seg av" klienter til vanlig. F.eks. utvikler mange sosialarbeidere etterhvert en slags forakt - eller i allefall svært nedlatende holdning til sine klienter. Dersom du som kollega plutselig blir å sammenligne med en klient, vil du fort utsettes for noe av den samme nedlatendeheten...

Tilsvarende gjelder ofte i helsevesenet. Kanskje er kravene til "å ta seg sammen" og "å slutte å syte" større her enn mange andre steder.

(Og innen psykiatrien tror jeg jeg fortsatt har til gode å møte en behandler som antar at folk som har vært innlagt over lengre tid i sykehus kan bli friske og velfungerende... )

[Mimmy]

Ingen av dine kollegaer har noen plikt til å hjelpe deg. De gjør sin jobb og du skal gjøre din med de ekstra ressursene som er satt inn.

Kun helsepersonell har plikt til å hjelpe. Jeg tror du kanskje har for store forventninger til folk rundt deg og at det ødelegger for deg. Dersom du slutter å forvente hjelp fra andre vil du isteden bli tilfreds de få gangene noen hjelper deg av egen fri vilje.

Jo, det har de faktisk plikt til, i min litt spesielle situasjon. Jeg har krav på de tjenester som koordineringstjenesten har å tilby, en koordinator, en individuell plan og spesiell tilrettelegging. Så det har de faktisk. Men jeg ønsker bare, at de skal ta hensyn til det jeg har å si, jeg! Og lytte.

[Mimmy]

Jeg tror at det stedet man minst kan forvente noe særlig forståelse er blant de som jobber med å "ta seg av" klienter til vanlig. F.eks. utvikler mange sosialarbeidere etterhvert en slags forakt - eller i allefall svært nedlatende holdning til sine klienter. Dersom du som kollega plutselig blir å sammenligne med en klient, vil du fort utsettes for noe av den samme nedlatendeheten...

Tilsvarende gjelder ofte i helsevesenet. Kanskje er kravene til "å ta seg sammen" og "å slutte å syte" større her enn mange andre steder.

(Og innen psykiatrien tror jeg jeg fortsatt har til gode å møte en behandler som antar at folk som har vært innlagt over lengre tid i sykehus kan bli friske og velfungerende... )

Ja, takk, det har jeg merket. Og jeg syns det er spesielt motbydelig trekk. Alle er vi mennesker, uansett. Og plutselig er det en selv som er i samme situasjon. Kanskje det er nettopp derfor? At man er så redd for å havne i samme situasjon selv?

[Mimmy]

Ingen av dine kollegaer har noen plikt til å hjelpe deg. De gjør sin jobb og du skal gjøre din med de ekstra ressursene som er satt inn.

Kun helsepersonell har plikt til å hjelpe. Jeg tror du kanskje har for store forventninger til folk rundt deg og at det ødelegger for deg. Dersom du slutter å forvente hjelp fra andre vil du isteden bli tilfreds de få gangene noen hjelper deg av egen fri vilje.

En ting til: jobber jeg sammen med deg, altså? Siden du har så klare meninger om at folk rundt meg ikke har plikt til å hjelpe meg? Usedvanlig motbydelig holdning du har til å være medmenneskelig!!!

[frosken]

Jo, det har de faktisk plikt til, i min litt spesielle situasjon. Jeg har krav på de tjenester som koordineringstjenesten har å tilby, en koordinator, en individuell plan og spesiell tilrettelegging. Så det har de faktisk. Men jeg ønsker bare, at de skal ta hensyn til det jeg har å si, jeg! Og lytte.

Arbeidsgiveren din har nok visse plikter - men ikke uten videre den enkelte medarbeider.

Er det ikke et mål for deg, mimmy, i størst mulig grad å være en vanlig arbeidstaker på jobben - og ikke en som er hjelp-trengende?

Dette er ikke et argumnet mot å imøtekomme ditt behov om skjerming. Derimot tror jeg du kanskje er for åpen om private forhold generelt på jobben?

[Gjest ikke signert]

Jo, det har de faktisk plikt til, i min litt spesielle situasjon. Jeg har krav på de tjenester som koordineringstjenesten har å tilby, en koordinator, en individuell plan og spesiell tilrettelegging. Så det har de faktisk. Men jeg ønsker bare, at de skal ta hensyn til det jeg har å si, jeg! Og lytte.

Jeg mente ikke at du ikke har krav på de tjenester som koordineringstjenesten har å tilby men at du ikke har krav på noe hjelp fra dine kolleger.

Ingen kan forlange noen hjelp av privatpersoner, verken kolleger, venner eller familie. Men dersom du slutter å forvente det vil du kanskje sette mer pris på det når det skjer.