så fortvilet og lei meg

[Gjest s.a.t.s]

Jeg er en kvinne under utdanning med tre mindreårige barn. Jeg er samboende med en på mange måter flott fyr, men han sliter en del med temperamentet og dette gjør meg så usigelig sliten. Det verste er vel at barna ser hvordan han kan brøle mot meg - det er forferdelig å se hvordan de små prøver å trøste mor. Slik skal det ikke være! Det er svært sjelden det går på fysiske avstraffelser, det er mest kjefting det går på.

Vi har vært sammen i mange år, og vi har virkelig arbeidet for forholdet vårt. Likevel føler jeg nå at jeg er presset til det ytterste når det gjelder å godta hans oppførsel. Jeg er så trett av å bli psyket ned, som lyn fra klar himmel.

Jeg har alltid mer eller mindre prøvd å forstått hvorfor han blir så sint, og ofte har jeg slått meg til ro med det. En forklaring finner man jo ofte; jobb, familie, venner, økonomi... Kjenner nå likevel at kreftene begynner å ta slutt. Jeg er ikke alltid verdens beste samboer jeg heller, det er jeg fullstendig klar over, men jeg greier ikke å leve med uforklarlige eksplosjoner som drar hele følelseslivet mitt ned i gjørma.

Og ungene.. sukk. Noen ganger får jeg mest lyst til å bare legge meg ned for så å aldri stå opp igjen.

Og hvorfor jeg blir? Og hvorfor jeg har fått tre barn med ham? Han er som en pendel; verens beste i gode perioder. Jeg har alltid hatt tro på ham, stor tro, og han er glad i ungene sine. Vi kvinner lever kanskje i den tro at vi etter hvert vil greie å forandre mannen til Den Perfekte til slutt. Vel, han har endret seg, men jeg er redd denne aggresjonen for alltid vil være en del av ham - og jeg kjennes selv snart ut som en tikkende bombe.

Hva gjør jeg økonomisk? Skolen jeg går på er ikke støttet av lånekassen. Hva kan jeg forvente meg av økonomisk hjelp i en evt. flytteovergang?

Huff, jeg er så usigelig lei meg - og skuffet over at jeg ikke får forholdet vårt til å bli bra..

[Gjest ikke undertegnet]

Vil bare si at jeg føler med deg! Har vært i samme situasjon som deg, og vet hvor vanskelig det er. Men har ingen råd egentlig. For problemet er jo at en vet hva en burde gjøre, men en orker ikke gjennomføre det.

For min del endte det 'bra' siden min mann har forbedret seg kraftig. Egentlig så har jeg vel bestandig sagt klart ifra hva jeg har ment om det, og han var vel tross alt mer avhengig av meg enn jeg av han.

Så nå fungerer alt bra. Men nå er barna tenåringer, og jeg tenker 'Var det verdt det?'. Vet ikke. Men jeg orket ikke gjøre noe med det da barna var små. Var for sliten. Nytter ikke gråte over spilt mel. Får glede meg over at familien fungerer bra nå.

Hvem har sagt at en alltid kan forlange å få det beste? Det er vel denne tanken som får mange til å 'holde ut'. Om det var riktig får en aldri svar på...

Trøster meg til noe jeg leste en gang om at hvis du ikke har vært god nok oppdrager i barndommen, så får du en ny sjanse i tenåra. DE åra kan være også¨være veldig viktige for utviklingen til voksent menneske. Og DE åra har heldigvis vært uten for mye konflikter på hjemmebane. Så jeg velger å ha den troen. At det tross alt har vært mest positivt.

[Gjest yodo]

"Huff, jeg er så usigelig lei meg - og skuffet over at jeg ikke får forholdet vårt til å bli bra.. "

Kjære deg, ser du hva du selv skriver? Det er utrolig selvutslettende og helt typisk for kvinner i din situasjon. DET ER FOR POKKER IKKE BARE DITT ANSVAR!!! Den mannen du lever sammen med trenger åpenbart hjelp.

Det gjør du antakelig selv også - til å få tro på deg selv.

Hverken du eller barna dine fortjener et sånt liv, og vil høyst sannsynlig få det svært mye bedre alene. Søk hjelp - både hos familievernkontor og på trygdekontoret, de kan rettlede deg i hva du økonomisk har krav på og gi deg veiledning underveis i prosessen.

Masse lykke til!

[Gjest s.a.t.s]

"Huff, jeg er så usigelig lei meg - og skuffet over at jeg ikke får forholdet vårt til å bli bra.. "

Kjære deg, ser du hva du selv skriver? Det er utrolig selvutslettende og helt typisk for kvinner i din situasjon. DET ER FOR POKKER IKKE BARE DITT ANSVAR!!! Den mannen du lever sammen med trenger åpenbart hjelp.

Det gjør du antakelig selv også - til å få tro på deg selv.

Hverken du eller barna dine fortjener et sånt liv, og vil høyst sannsynlig få det svært mye bedre alene. Søk hjelp - både hos familievernkontor og på trygdekontoret, de kan rettlede deg i hva du økonomisk har krav på og gi deg veiledning underveis i prosessen.

Masse lykke til!

...tusen takk skal du ha. Føler meg som en utakknemlig liten lort som ikke setter pris på alt det andre han gjør for oss og meg. For det gjør han.

Idiotiske meg. Som om det er grønnere på den andre siden av gjerdet.

[Gjest s.a.t.s]

Vil bare si at jeg føler med deg! Har vært i samme situasjon som deg, og vet hvor vanskelig det er. Men har ingen råd egentlig. For problemet er jo at en vet hva en burde gjøre, men en orker ikke gjennomføre det.

For min del endte det 'bra' siden min mann har forbedret seg kraftig. Egentlig så har jeg vel bestandig sagt klart ifra hva jeg har ment om det, og han var vel tross alt mer avhengig av meg enn jeg av han.

Så nå fungerer alt bra. Men nå er barna tenåringer, og jeg tenker 'Var det verdt det?'. Vet ikke. Men jeg orket ikke gjøre noe med det da barna var små. Var for sliten. Nytter ikke gråte over spilt mel. Får glede meg over at familien fungerer bra nå.

Hvem har sagt at en alltid kan forlange å få det beste? Det er vel denne tanken som får mange til å 'holde ut'. Om det var riktig får en aldri svar på...

Trøster meg til noe jeg leste en gang om at hvis du ikke har vært god nok oppdrager i barndommen, så får du en ny sjanse i tenåra. DE åra kan være også¨være veldig viktige for utviklingen til voksent menneske. Og DE åra har heldigvis vært uten for mye konflikter på hjemmebane. Så jeg velger å ha den troen. At det tross alt har vært mest positivt.

...jeg kan jo ikke komme drassende hjem til mamma heller, med tre unger på slep?!! Nei, akkurat, en vet kanskje hva en burde gjort. Så er det alle de økonomiske bekymringene. Vi søker vel trygghet alle sammen, selv om denne tryggheten ironisk nok innebærer denne tennersskjærende utryggheten.

Tror jeg snart blir gal av all denne tenkingen.

[Gjest ikke undertegnet]

...jeg kan jo ikke komme drassende hjem til mamma heller, med tre unger på slep?!! Nei, akkurat, en vet kanskje hva en burde gjort. Så er det alle de økonomiske bekymringene. Vi søker vel trygghet alle sammen, selv om denne tryggheten ironisk nok innebærer denne tennersskjærende utryggheten.

Tror jeg snart blir gal av all denne tenkingen.

Vet du noe om hva samboeren din tenker da? Er han redd for å miste deg?

Det var det som reddet meg, at mannen min ikke ville miste meg. Derfor var jeg i en posisjon hvor jeg kunne stille krav. Om hvordan jeg IKKE ville ha det, først og fremst. Det meste har jeg fått gjennomslag for, selv om en del henger igjen. Men ingen er perfekte. Selvfølgelig ikke jeg heller.

Stiller du krav, må du derimot være villig til å ta konsekvensene av krava du stiller. Etterhvert så ble jeg så drittlei hele fyren, at han VISSTE at det var alvor da jeg sa at hvis det fortsetter slik og slik så flytter jeg. Derfor valgte han å endre oppførsel.

Nei, en skulle valgt riktig mann FØR en fikk barn. Det er jo helt håpløst hvor vanskelig det er å få et godt liv sammen. Rene lottospillet ser det ut som. Faktisk så kjenner jeg ingen andre heller som lever et veldig godt liv uten ganske store problemer innimellom.

Av og til tror jeg at det og det paret, eller familien, har det helt bra. Men så går nettopp de bort og skiller seg. Det er da jeg nesten mister troen på hele greia.

Kanskje beste måten å overleve på er å senke forventningene til samlivet mange hakk. Og så sørge for at en selv er like grei som en ønsker at andre er mot en selv.

Men drittsekker kan ingen sikre seg mot dessverre. Har du en slik som ikke VIL forbere seg. Ikke prøve en gang. Som ikke en gang vil høre om at han kanskje oppfører seg dårlig. DA er det kanskje best å gjøre alvor av flytteplanene.

Har du i det hele tatt snakket med typen din om disse tankene da?

[Gjest s.a.t.s]

Vet du noe om hva samboeren din tenker da? Er han redd for å miste deg?

Det var det som reddet meg, at mannen min ikke ville miste meg. Derfor var jeg i en posisjon hvor jeg kunne stille krav. Om hvordan jeg IKKE ville ha det, først og fremst. Det meste har jeg fått gjennomslag for, selv om en del henger igjen. Men ingen er perfekte. Selvfølgelig ikke jeg heller.

Stiller du krav, må du derimot være villig til å ta konsekvensene av krava du stiller. Etterhvert så ble jeg så drittlei hele fyren, at han VISSTE at det var alvor da jeg sa at hvis det fortsetter slik og slik så flytter jeg. Derfor valgte han å endre oppførsel.

Nei, en skulle valgt riktig mann FØR en fikk barn. Det er jo helt håpløst hvor vanskelig det er å få et godt liv sammen. Rene lottospillet ser det ut som. Faktisk så kjenner jeg ingen andre heller som lever et veldig godt liv uten ganske store problemer innimellom.

Av og til tror jeg at det og det paret, eller familien, har det helt bra. Men så går nettopp de bort og skiller seg. Det er da jeg nesten mister troen på hele greia.

Kanskje beste måten å overleve på er å senke forventningene til samlivet mange hakk. Og så sørge for at en selv er like grei som en ønsker at andre er mot en selv.

Men drittsekker kan ingen sikre seg mot dessverre. Har du en slik som ikke VIL forbere seg. Ikke prøve en gang. Som ikke en gang vil høre om at han kanskje oppfører seg dårlig. DA er det kanskje best å gjøre alvor av flytteplanene.

Har du i det hele tatt snakket med typen din om disse tankene da?

Gjett om jeg har snakket med ham! Det er kanskje det som er problemet, at jeg åpner munnen min? Han er veldig redd for å miste meg, men samtidig har han en enorm egen stolthet, mye mye større enn min, som gjør at han likevel er villig til å kaste alt over bord om jeg ikke bare tar ham for den han er....

En trøst er det jo å vite at det er slik det skal være. Jeg tror ikke at gresset er grønnere på den andre siden, men når det stormer som verst vil jeg mye mye heller være ALENE. Selv om det nok er vanskelig, det også. Særlig med små unger og enda ikke ferdig utdanning.

...da er trøsten også å utveksle tanker med slike som deg, som bryr seg! Jeg vil ikke snakke med venninner, mor og andre med dette; jeg skjuler "sannheten" så godt jeg kan. Jeg orker hverken medlidenhet eller det å begynne å gråte foran alle andre. Og så hjelper det jo så lite når det uansett er meg selv det hele henger på.

jaja, det er ihvertfall mange i verden som har det så mye mye verre...!

Takk for noen minutter med omtanke.