Etisk dilemma?

[thesaint]

Hei!

Jeg er en jente som går siste året på videregående og holder på med et prosjekt i religion, jeg har valgt å ta for meg adopsjon.

En av problemstillingene mine er; Hva slags etisk dilemma står du overfor når du skal adoptere?

Jeg har litt vanskeligheter med å svare på denne problemstilingen, og hadde håpet på å få et svar fra noen av dere som har erfaring med adopsjon.

På forhånd takk for svar!

Med vennlig hilsen

[AAA]

Tja...

Hva med denne: Er det riktig å fjerne et barn fra land, kultur og bakgrunn der de er født og har sin bakgrunn for å tilfredstille eget behov for barn?

Jeg måtte gå noen runder med meg selv og dette dilemmaet, det måtte jeg.

[Gjest LON]

Hvorfor skal eventuelt adopsjon være et etisk dilemma? Skjønner ikke problemstillingen i det hele tatt.

[thesaint]

Hvorfor skal eventuelt adopsjon være et etisk dilemma? Skjønner ikke problemstillingen i det hele tatt.

Prosjektet handler om etikk. Og ja, jeg tror det kan oppstå etisk dilemma når det gjelder adopsjon. Selv om kanskje ikke du har hatt det.

Takk for svar AAA.

[Gjest adoptivmor]

Et etisk dillemma kan jo også være : "hvorfor bruker jeg så massse penger på å adoptere ?- det en adopsjon koster meg kunne sikkert ha holdt liv i mange barn i en barneby f. eks." Men nå er jo absolutt ikke adopsjon nødhjelp for meg, men et oppriktig ønske om barn

[hix]

Prosjektet handler om etikk. Og ja, jeg tror det kan oppstå etisk dilemma når det gjelder adopsjon. Selv om kanskje ikke du har hatt det.

Takk for svar AAA.

De dilemmaene man stilles overfor må nødvendigvis varierefra sak til sak. Det er vanskelig å kategorisere alle årsakene til at barn blir adoptert bort, for det er en uskreven lov som sier at barnas fortid tilhører barna. Selv nære venner, som har adoptert, utveksler ikke disse historiene. Vi kjenner bare vårt eget barns historie og de etiske dilemmaene vi selv måtte ta stilling til. Likevel kan man jo tenke seg mange mulige årsaker til at barn blir adoptert bort;

Noen barn blir bare forlatt uten at man klarer å finne frem til slektninger, tross seriøse forsøk.

Noen barn adopteres bort fordi foreldrene ikke har økonomi til å beholde dem.

Noen barn adopteres bort fordi foreldrene ikke har tilstrekkelig omsorgsevne.

Noen barn blir adoptert bort fordi de blir født utenfor ekteskap.

Noen velger kanskje å adoptere bort barnet sitt mot slektningers vilje.

Noen presses kanskje av nære slektninger til å adoptere bort barnet, mot sin egen vilje.

Noen barn adopteres bort fordi familien har blitt utsatt for en trafikkulykke.

Noen barn blir forlatt i håp om at det offentlige skal gi dem behandling de ikke klarer å gi dem selv.

Noen barn blir adoptert bort fordi foreldrene soner lange fengselsstraffer.

Noen barn adopterers bort fordi foreldrene er narkomane.

Noen barn har foreldre som er savnet.

Noen barn plukkes ut av ruinene i krigsområder.

osv. osv.

Det er også en uskreven lov blandt de som adopterer at adopsjon ikke er hjelpearbeid. Vi har kun lov til å ha ett motiv for å adoptere, nemlig et intenst ønske om å få barn. Ingenting annet er stuerent og slås hardt ned på her på DOL. Selv om det politisk korrekte er å si at man kun adopterer ut fra et ønske om egne barn, så er det jo ikke tvil om at adopsjon også har etiske sider ved seg.

For min del har jeg adoptert et barn som neppe ville ha hatt noen fremtid i landet sitt. For meg er dette en side av saken som gjør det lettere for meg å akseptere de negative sidene ved adopsjon, som at barnet mister kontakten med sitt fødeland, sin kultur, sitt språk, sin familie og litt av sin identitet.

Før jeg hadde fått et konkret barn med en konkret historie å ta stilling til var det også vanskelig å si noe absolutt om de etiske sidene ved adopsjonen av nettopp mitt barn. I det øyeblikket jeg hadde fått tildelt barnet mitt ble jeg stilt overfor et klart definert etisk valg. Jeg kjente nå barnets historie og jeg skulle ganske enkelt svare ja eller nei på om jeg ønsket å bli barnets nye pappa. Jeg kunne da velge å la barnet forbli i hjemlandet, beholde sitt språk og sin kultur, men dermed også gi barnet en fremtid på gata, eller jeg kunne ta barnet til meg og gi det en trygg oppvekst i et land langt borte. Mitt barns fortid og fremtidsutsikter gjorde det etiske valget lett for min del, men jeg slet likevel en tid med forholdet til den biologiske mora og hva mitt valg fikk å si for henne.

To eksempler satt på spissen for å illustrere et etisk problem;

Eksempel 1; Barnet blir funnet i en park i et slumstrøk i byen. Det er underernært og bare noen dager gammelt. I ett år letes det intenst etter barnets foreldre, uten at det lykkes. Forholdene i landet gjør innenlandsadopsjon umulig og barnehjemskapasitet finnes ikke.

Eksempel 2; Barnets mor er enslig og har fått barnet utenfor ekteskap. Jobben hennes gjør det umulig å ha med seg barnet og skammen gjør at familien hennes vil ikke ha noe med verken henne eller barnet å gjøre. Mora prøver i det lengste å kombinere barnet og jobben, men trues med oppsigelse av sin arbeisgiver. Fortvilet innser hun til slutt at hun ikke kan ha barnet lenger. Hun forklarer sin fortvilte situasjon i et personelig brev som hun vil at adoptivforeldrene skal gi barnet når det er gammelt nok.

I det første esemplet mener jeg at det etiske problemet ved adopsjon er lite. Alt taler for at det er den beste løsningen for alle parter. I det andre eksemplet blir det vanskeligere. Ved å avbestille flybilletten og sende det tilsvarende beløpet på en sjekk til mora, ville hun antagelig klare å beholde barnet. Men hvis jeg velger å hente det så har jeg valgt å tilfredstille mitt behov for barn ved å velge å hjelpe barnet på den måten som rammer mora hardest. Dette valget vil jeg måtte forsvare overfor barnet når det blir eldre og får lese brevet fra sin mor.

Jeg mener kort sagt at det er vanskelig å ha noen etisk oppfatning om hvorvidt det er riktig eller feil å drive med adopsjon på generellt grunnlag. Men stilt overfor den enkelte sak vil det dukke opp klart definerte etiske problemstillinger der fordeler må veies mot ulemper og der mitt behov for barn veier tungt i fordelsskåla.

[peru1365380364]

Et etisk dilemma er at det alltid anbefales å prøve å finne et adoptivhjem i barnets eget hjemland, før utenlandsadopsjon vurderes, men den økonomiske situasjonen i mange av de land det adopteres fra, gjør at mange som kunne ha tenkt seg å adoptere, ikke blir godkjent pga manglende stabilitet økonomisk. Da blir jo spørsmålet om vi heller skulle ha hjulpet en familie til å få seg et hjem med de pengene vi bruker, slik at barnet kunne ha blitt i hjemlandet.

[Gjest ikke signert]

De dilemmaene man stilles overfor må nødvendigvis varierefra sak til sak. Det er vanskelig å kategorisere alle årsakene til at barn blir adoptert bort, for det er en uskreven lov som sier at barnas fortid tilhører barna. Selv nære venner, som har adoptert, utveksler ikke disse historiene. Vi kjenner bare vårt eget barns historie og de etiske dilemmaene vi selv måtte ta stilling til. Likevel kan man jo tenke seg mange mulige årsaker til at barn blir adoptert bort;

Noen barn blir bare forlatt uten at man klarer å finne frem til slektninger, tross seriøse forsøk.

Noen barn adopteres bort fordi foreldrene ikke har økonomi til å beholde dem.

Noen barn adopteres bort fordi foreldrene ikke har tilstrekkelig omsorgsevne.

Noen barn blir adoptert bort fordi de blir født utenfor ekteskap.

Noen velger kanskje å adoptere bort barnet sitt mot slektningers vilje.

Noen presses kanskje av nære slektninger til å adoptere bort barnet, mot sin egen vilje.

Noen barn adopteres bort fordi familien har blitt utsatt for en trafikkulykke.

Noen barn blir forlatt i håp om at det offentlige skal gi dem behandling de ikke klarer å gi dem selv.

Noen barn blir adoptert bort fordi foreldrene soner lange fengselsstraffer.

Noen barn adopterers bort fordi foreldrene er narkomane.

Noen barn har foreldre som er savnet.

Noen barn plukkes ut av ruinene i krigsområder.

osv. osv.

Det er også en uskreven lov blandt de som adopterer at adopsjon ikke er hjelpearbeid. Vi har kun lov til å ha ett motiv for å adoptere, nemlig et intenst ønske om å få barn. Ingenting annet er stuerent og slås hardt ned på her på DOL. Selv om det politisk korrekte er å si at man kun adopterer ut fra et ønske om egne barn, så er det jo ikke tvil om at adopsjon også har etiske sider ved seg.

For min del har jeg adoptert et barn som neppe ville ha hatt noen fremtid i landet sitt. For meg er dette en side av saken som gjør det lettere for meg å akseptere de negative sidene ved adopsjon, som at barnet mister kontakten med sitt fødeland, sin kultur, sitt språk, sin familie og litt av sin identitet.

Før jeg hadde fått et konkret barn med en konkret historie å ta stilling til var det også vanskelig å si noe absolutt om de etiske sidene ved adopsjonen av nettopp mitt barn. I det øyeblikket jeg hadde fått tildelt barnet mitt ble jeg stilt overfor et klart definert etisk valg. Jeg kjente nå barnets historie og jeg skulle ganske enkelt svare ja eller nei på om jeg ønsket å bli barnets nye pappa. Jeg kunne da velge å la barnet forbli i hjemlandet, beholde sitt språk og sin kultur, men dermed også gi barnet en fremtid på gata, eller jeg kunne ta barnet til meg og gi det en trygg oppvekst i et land langt borte. Mitt barns fortid og fremtidsutsikter gjorde det etiske valget lett for min del, men jeg slet likevel en tid med forholdet til den biologiske mora og hva mitt valg fikk å si for henne.

To eksempler satt på spissen for å illustrere et etisk problem;

Eksempel 1; Barnet blir funnet i en park i et slumstrøk i byen. Det er underernært og bare noen dager gammelt. I ett år letes det intenst etter barnets foreldre, uten at det lykkes. Forholdene i landet gjør innenlandsadopsjon umulig og barnehjemskapasitet finnes ikke.

Eksempel 2; Barnets mor er enslig og har fått barnet utenfor ekteskap. Jobben hennes gjør det umulig å ha med seg barnet og skammen gjør at familien hennes vil ikke ha noe med verken henne eller barnet å gjøre. Mora prøver i det lengste å kombinere barnet og jobben, men trues med oppsigelse av sin arbeisgiver. Fortvilet innser hun til slutt at hun ikke kan ha barnet lenger. Hun forklarer sin fortvilte situasjon i et personelig brev som hun vil at adoptivforeldrene skal gi barnet når det er gammelt nok.

I det første esemplet mener jeg at det etiske problemet ved adopsjon er lite. Alt taler for at det er den beste løsningen for alle parter. I det andre eksemplet blir det vanskeligere. Ved å avbestille flybilletten og sende det tilsvarende beløpet på en sjekk til mora, ville hun antagelig klare å beholde barnet. Men hvis jeg velger å hente det så har jeg valgt å tilfredstille mitt behov for barn ved å velge å hjelpe barnet på den måten som rammer mora hardest. Dette valget vil jeg måtte forsvare overfor barnet når det blir eldre og får lese brevet fra sin mor.

Jeg mener kort sagt at det er vanskelig å ha noen etisk oppfatning om hvorvidt det er riktig eller feil å drive med adopsjon på generellt grunnlag. Men stilt overfor den enkelte sak vil det dukke opp klart definerte etiske problemstillinger der fordeler må veies mot ulemper og der mitt behov for barn veier tungt i fordelsskåla.

Jeg kunne da velge å la barnet forbli i hjemlandet

Det er vel heller slik at dersom du sa nei til å ta imot dette barnet, ville et annet foreldrepar fått muligheten til å gi det et hjem. Barnet ville ikke forbli i hjemlandet når det var frigitt for utenlandsadopsjon.

[Gjest ikke undertegnet]

Et etisk dilemma er at det alltid anbefales å prøve å finne et adoptivhjem i barnets eget hjemland, før utenlandsadopsjon vurderes, men den økonomiske situasjonen i mange av de land det adopteres fra, gjør at mange som kunne ha tenkt seg å adoptere, ikke blir godkjent pga manglende stabilitet økonomisk. Da blir jo spørsmålet om vi heller skulle ha hjulpet en familie til å få seg et hjem med de pengene vi bruker, slik at barnet kunne ha blitt i hjemlandet.

det alltid anbefales å prøve å finne et adoptivhjem i barnets eget hjemland

Gjelder dette alle land?

[Gjest ikke nick pga tema]

Hva slags etisk dilemma står du overfor når du skal adoptere? Det var vel et dilemma for oss at vi ønsket å ta et barn vekk fra fødelandet, kulturen og familie. Derfor valgte vi å adoptere fra et land hvor barnet ikke hadde mulighet til å finne igjen den biologiske familien sin. Vi ser det som viktig at vårt barn ikke føler at det har en familie i fødelandet som det vil søke tilbake til.

[peru1365380364]

det alltid anbefales å prøve å finne et adoptivhjem i barnets eget hjemland

Gjelder dette alle land?

Hei

Det er nok ikke slik at det i _praksis_blir prøvd å finne et hjem til alle barn i fødelandet. Noen ganger blir det nok prøvd, andre ganger ser myndighene vel bare at antall innenlandsadoptanter er for lite i forhold til antall frigitte barn, og åpner for utenlandsadopsjon.

Men internasjonale lover for adopsjon sier at en utenlandsadopsjon alltid er andre alternativ, fordi det er best om et barn får bli i sitt fødeland.

Når det er sagt, er det selvfølgelig andre sider ved å bli i fødelandet, men det er en annen diskusjon...........

[Korea-Fan]

Tja...

Hva med denne: Er det riktig å fjerne et barn fra land, kultur og bakgrunn der de er født og har sin bakgrunn for å tilfredstille eget behov for barn?

Jeg måtte gå noen runder med meg selv og dette dilemmaet, det måtte jeg.

Jeg ser ikke andre etiske dilemmaer enn dette jeg heller. Men det finnes jo andre dilemmaer, men de er ikke akkurat etiske. Det går jo på hvordan et utenlandsk utseende barn vil bli mottatt i Norge osv...

[Gjest xxxxxxxxxx]

Hva slags etisk dilemma står du overfor når du skal adoptere? Det var vel et dilemma for oss at vi ønsket å ta et barn vekk fra fødelandet, kulturen og familie. Derfor valgte vi å adoptere fra et land hvor barnet ikke hadde mulighet til å finne igjen den biologiske familien sin. Vi ser det som viktig at vårt barn ikke føler at det har en familie i fødelandet som det vil søke tilbake til.

Jeg synes det er betenkelig å velge land ut fra tanken om at barnet ikke skal kunne finne sine biologiske foreldre. DET er i alle fall et spørsmål om etikk! Hvilken rett har du til å legge hinder i veien for at barnet ditt finner sitt opphav. Du bør gå noen runder med deg selv, for hvis den dagen kommer hvor barnet ditt vil lete etter det, er det trist at foreldrene jobber mot dem/ har vanskeligheter med å forstå osv...

[Gjest nickless]

Hva slags etisk dilemma står du overfor når du skal adoptere? Det var vel et dilemma for oss at vi ønsket å ta et barn vekk fra fødelandet, kulturen og familie. Derfor valgte vi å adoptere fra et land hvor barnet ikke hadde mulighet til å finne igjen den biologiske familien sin. Vi ser det som viktig at vårt barn ikke føler at det har en familie i fødelandet som det vil søke tilbake til.

Høres ut som om du tenker mer på dere som foreldre, og "problemene" dere eventuelt vil møte hvis barnet vil oppsøke sine røtter, enn på barnet. Et ganske så egoistisk standsted, spør du meg! Vi valgte land av motsatt grunn; ville synes det var vondt for barnet, om det senere vil finne sin biologiske familie, og den muligheten _ikke_ var der. Vi vil støtte barnet 100 % når/hvis den situasjonen oppstår. Når det er sagt, behøver adoptivbarn fra land hvor opprinnelse er ukjent, også adoptivforeldre. Jeg stusser bare over din holdning...

[Gjest Står ikke du frem, gjør ikke jeg det heller]

Hva slags etisk dilemma står du overfor når du skal adoptere? Det var vel et dilemma for oss at vi ønsket å ta et barn vekk fra fødelandet, kulturen og familie. Derfor valgte vi å adoptere fra et land hvor barnet ikke hadde mulighet til å finne igjen den biologiske familien sin. Vi ser det som viktig at vårt barn ikke føler at det har en familie i fødelandet som det vil søke tilbake til.

Med den holdningen, ville jeg valgt og ikke ha nick heller.

*rister litt oppgitt på hodet*

[Gjest ikke nick pga tema]

Jeg synes det er betenkelig å velge land ut fra tanken om at barnet ikke skal kunne finne sine biologiske foreldre. DET er i alle fall et spørsmål om etikk! Hvilken rett har du til å legge hinder i veien for at barnet ditt finner sitt opphav. Du bør gå noen runder med deg selv, for hvis den dagen kommer hvor barnet ditt vil lete etter det, er det trist at foreldrene jobber mot dem/ har vanskeligheter med å forstå osv...

Det er da overhodet ikke uttalt at vi legger hinder for at adoptivbarn skal finne sitt biologiske opphav. Vi har valgt å adoptere barn fra et land hvor barna ikke har mulighet til å finne sitt opphav. Kan du forklare hva du i denne sammenheng mener med betenkelig?

[Gjest ChiengMai]

Hva slags etisk dilemma står du overfor når du skal adoptere? Det var vel et dilemma for oss at vi ønsket å ta et barn vekk fra fødelandet, kulturen og familie. Derfor valgte vi å adoptere fra et land hvor barnet ikke hadde mulighet til å finne igjen den biologiske familien sin. Vi ser det som viktig at vårt barn ikke føler at det har en familie i fødelandet som det vil søke tilbake til.

Da vi valgte Thailand som giverland hadde jeg ingen formening angående det du skriver om. Jeg visste fra de adopterte jeg kjente fra før at muligheten for at man ikke vet noe om barnets biologiske familie så absolutt er til stede ved adopsjon.

Nå viste det seg at de barna jeg kjenner til fra Thailand har svært god dokumentasjon med seg, noe jeg så absolutt ser på som en fordel når barna blir så store at de selv skal ta et valg i forhold til dette. Jeg greier i alle fall ikke se det som en ulempe at navnet til biologisk mor og far står på fødselsattesten til Storebror.

Kunne vært interessant å få vite hva slags tanker du ville gjort deg hvis det likevel viste seg at barnet du fikk tildelt hadde opplysninger om de biologiske foreldrene. Uansett land har man vel ingen garantier ene eller andre veien selv om mulighetene er større for å vite/ikke vite i noen land i forhold til andre land.

[Gjest ikke nick pga tema]

Høres ut som om du tenker mer på dere som foreldre, og "problemene" dere eventuelt vil møte hvis barnet vil oppsøke sine røtter, enn på barnet. Et ganske så egoistisk standsted, spør du meg! Vi valgte land av motsatt grunn; ville synes det var vondt for barnet, om det senere vil finne sin biologiske familie, og den muligheten _ikke_ var der. Vi vil støtte barnet 100 % når/hvis den situasjonen oppstår. Når det er sagt, behøver adoptivbarn fra land hvor opprinnelse er ukjent, også adoptivforeldre. Jeg stusser bare over din holdning...

Vi tenker på hvordan det vil føles for et barn å dra tilbake til fødelandet og eventuelt møte biologisk familie. Hvordan er det for den adopterte å bli avvist av biologisk familie dersom det skjer? Hvordan er det å vite at ens biologiske familie ikke lever under samme kår. Det er det ingen som vet før man har vært i den situasjonen. Adopsjon er i det hele tatt en totalt egoistisk handling.

[BMS!]

Hva slags etisk dilemma står du overfor når du skal adoptere? Det var vel et dilemma for oss at vi ønsket å ta et barn vekk fra fødelandet, kulturen og familie. Derfor valgte vi å adoptere fra et land hvor barnet ikke hadde mulighet til å finne igjen den biologiske familien sin. Vi ser det som viktig at vårt barn ikke føler at det har en familie i fødelandet som det vil søke tilbake til.

Nå ble jeg virklig vippet av pinnen. For meg handler ikke det du tok opp i ditt innlegg, forskjellige meninger fra andre, og at det må være rom for det på dette forumet. Bare så det er sagt, så ikke vi får en lang tråd etterpå, som omhandler og ikke respektere hverandres meninger.

Jeg respekterer:

Det var vel et dilemma for oss at vi ønsket å ta et barn vekk fra fødelandet, kulturen og familie.

Jeg respekterer ikke: Derfor valgte vi å adoptere fra et land hvor barnet ikke hadde mulighet til å finne igjen den biologiske familien sin. Vi ser det som viktig at vårt barn ikke føler at det har en familie i fødelandet som det vil søke tilbake til.

Jeg tenker nå, at her er det ett og annet som gikk litt fort i skrivningen på tastauret.

Eller mener du faktisk ordrett det du skrev? Kan du utdype dette?

Var dette begrunnelsen for valg av land dere skrev til adopsjonsformidlingen og BVTJ?

Jeg fatter virklig ikke at det kan være mulig og få seg til og tenke noe sånt. Det at det virker som om det er meget viktig for deg, at barnet bare har deg og dine, og forholde seg til. Men vet du hva, SUPRISE!!!! Uansett har ikke barnet det. Barnet vil mest sannsynligvis, føle på ett eller annet tidspunkt at h*n vil søke sin identitet. Dette kan det være mange former for, som for eks.

*Reise/jobbe i landet for og lære og bli en del av sin opprinnlige kultur.

*ønske om og søke sine biologiske foreldre (til tross for at muligheten, mest sannsynligvis ikke er der)

*Distansere seg fra alt som har med opprinnelseslandet og gjøre

*sprenge grenser, og teste ut seg selv og andres tolmodighet (been there, done that *uff*)

osv. osv.

Håper på innspill på denne tråden fra adopterte og hva dere måtte mene om dette.

Vet ikke om det er så lurt, men velger nå engang og skrive under med

[Gjest ikke nick pga tema]

Da vi valgte Thailand som giverland hadde jeg ingen formening angående det du skriver om. Jeg visste fra de adopterte jeg kjente fra før at muligheten for at man ikke vet noe om barnets biologiske familie så absolutt er til stede ved adopsjon.

Nå viste det seg at de barna jeg kjenner til fra Thailand har svært god dokumentasjon med seg, noe jeg så absolutt ser på som en fordel når barna blir så store at de selv skal ta et valg i forhold til dette. Jeg greier i alle fall ikke se det som en ulempe at navnet til biologisk mor og far står på fødselsattesten til Storebror.

Kunne vært interessant å få vite hva slags tanker du ville gjort deg hvis det likevel viste seg at barnet du fikk tildelt hadde opplysninger om de biologiske foreldrene. Uansett land har man vel ingen garantier ene eller andre veien selv om mulighetene er større for å vite/ikke vite i noen land i forhold til andre land.

Dersom barnet vårt hadde hatt noen form for opplysninger om foreldrene hadde vi selvsagt gjort alt vi kunne for å hjelpe barnet med å finne de biologiske foreldrene.