Etisk dilemma?

[Gjest ikke undertegnet]

Høres ut som om du tenker mer på dere som foreldre, og "problemene" dere eventuelt vil møte hvis barnet vil oppsøke sine røtter, enn på barnet. Et ganske så egoistisk standsted, spør du meg! Vi valgte land av motsatt grunn; ville synes det var vondt for barnet, om det senere vil finne sin biologiske familie, og den muligheten _ikke_ var der. Vi vil støtte barnet 100 % når/hvis den situasjonen oppstår. Når det er sagt, behøver adoptivbarn fra land hvor opprinnelse er ukjent, også adoptivforeldre. Jeg stusser bare over din holdning...

Så de som ikke har mulighet til å finne sitt biologiske opphav ville du ikke ha adoptert. Det er vel også egoistisk - disse trenger vel også en familie?

Det må vel være lov til å velge adopsjon fra et land som ikke det er mulighet for å spore opp biologisk opphav, og si at man har valgt dette landet nettopp på grunn av dette.

Da vet man ihvertfall hva man går til og kan forberede seg ut fra dette. For det kommer sikkert en tid hvor dette er vanskelig for adoptivbarnet, men det er vel vanskelig å ikke vite om det står noe om biologisk mor/far i papirene også - og så kanskje bli skuffet hvis det ikke gjør det?

[BMS!]

Nå ble jeg virklig vippet av pinnen. For meg handler ikke det du tok opp i ditt innlegg, forskjellige meninger fra andre, og at det må være rom for det på dette forumet. Bare så det er sagt, så ikke vi får en lang tråd etterpå, som omhandler og ikke respektere hverandres meninger.

Jeg respekterer:

Det var vel et dilemma for oss at vi ønsket å ta et barn vekk fra fødelandet, kulturen og familie.

Jeg respekterer ikke: Derfor valgte vi å adoptere fra et land hvor barnet ikke hadde mulighet til å finne igjen den biologiske familien sin. Vi ser det som viktig at vårt barn ikke føler at det har en familie i fødelandet som det vil søke tilbake til.

Jeg tenker nå, at her er det ett og annet som gikk litt fort i skrivningen på tastauret.

Eller mener du faktisk ordrett det du skrev? Kan du utdype dette?

Var dette begrunnelsen for valg av land dere skrev til adopsjonsformidlingen og BVTJ?

Jeg fatter virklig ikke at det kan være mulig og få seg til og tenke noe sånt. Det at det virker som om det er meget viktig for deg, at barnet bare har deg og dine, og forholde seg til. Men vet du hva, SUPRISE!!!! Uansett har ikke barnet det. Barnet vil mest sannsynligvis, føle på ett eller annet tidspunkt at h*n vil søke sin identitet. Dette kan det være mange former for, som for eks.

*Reise/jobbe i landet for og lære og bli en del av sin opprinnlige kultur.

*ønske om og søke sine biologiske foreldre (til tross for at muligheten, mest sannsynligvis ikke er der)

*Distansere seg fra alt som har med opprinnelseslandet og gjøre

*sprenge grenser, og teste ut seg selv og andres tolmodighet (been there, done that *uff*)

osv. osv.

Håper på innspill på denne tråden fra adopterte og hva dere måtte mene om dette.

Vet ikke om det er så lurt, men velger nå engang og skrive under med

Leste igjennom mitt eget svar og fant ut at jeg, selvsagt ikke mente at jeg ikke respekterer det du skrev, men at jeg ikke er enig. Det burdet stått:

Jeg er enig: bla bla bla

Jeg er ikke enig: bla bla bla

Min feil:)

Må lære meg og trykke på "forhåndsvisning" før jeg sender, men blir som oftes meget engaskjert;-)

[Mamta]

det alltid anbefales å prøve å finne et adoptivhjem i barnets eget hjemland

Gjelder dette alle land?

Det er vel ingen tvil om at utenlandsadopsjon bør være "siste utvei" for et foreldreløst barn, all den tid en rykker barnet ut av sin opprinnelige kultur og tilhørighet. Og det dilemmaet har jeg nok kjent på selv også. Men som peru sier, må vel myndighetene i mange av giverlandene innse at det av ulike grunner ikke lar seg gjøre å finne nye hjem til alle barna som av èn eller annen grunn har mistet sitt biologiske opphav.

I India vet jeg at myndighetene krever at alle organisasjoner som formidler adopsjon av barn til utlandet kan dokumentere at de også har formidlet et visst antall innenlandsadopsjoner. Antallet innenlandsadopsjoner har økt jevnt de siste årene, noe som nok har mye med det å gjøre at det i det indiske samfunn har blitt mer akkseptert å ta imot et barn som ikke er av "eget kjøtt og blod" eller som en ikke kjenner (godt nok)opprinnelsen til. Sett fra indisk ståsted kan jo det i seg selv være et etisk dilemma.

Hilsen fra

[Gjest ikke nick pga tema]

Nå ble jeg virklig vippet av pinnen. For meg handler ikke det du tok opp i ditt innlegg, forskjellige meninger fra andre, og at det må være rom for det på dette forumet. Bare så det er sagt, så ikke vi får en lang tråd etterpå, som omhandler og ikke respektere hverandres meninger.

Jeg respekterer:

Det var vel et dilemma for oss at vi ønsket å ta et barn vekk fra fødelandet, kulturen og familie.

Jeg respekterer ikke: Derfor valgte vi å adoptere fra et land hvor barnet ikke hadde mulighet til å finne igjen den biologiske familien sin. Vi ser det som viktig at vårt barn ikke føler at det har en familie i fødelandet som det vil søke tilbake til.

Jeg tenker nå, at her er det ett og annet som gikk litt fort i skrivningen på tastauret.

Eller mener du faktisk ordrett det du skrev? Kan du utdype dette?

Var dette begrunnelsen for valg av land dere skrev til adopsjonsformidlingen og BVTJ?

Jeg fatter virklig ikke at det kan være mulig og få seg til og tenke noe sånt. Det at det virker som om det er meget viktig for deg, at barnet bare har deg og dine, og forholde seg til. Men vet du hva, SUPRISE!!!! Uansett har ikke barnet det. Barnet vil mest sannsynligvis, føle på ett eller annet tidspunkt at h*n vil søke sin identitet. Dette kan det være mange former for, som for eks.

*Reise/jobbe i landet for og lære og bli en del av sin opprinnlige kultur.

*ønske om og søke sine biologiske foreldre (til tross for at muligheten, mest sannsynligvis ikke er der)

*Distansere seg fra alt som har med opprinnelseslandet og gjøre

*sprenge grenser, og teste ut seg selv og andres tolmodighet (been there, done that *uff*)

osv. osv.

Håper på innspill på denne tråden fra adopterte og hva dere måtte mene om dette.

Vet ikke om det er så lurt, men velger nå engang og skrive under med

Det er faktisk slik at vi ønsker at barnet vårt skal ha kun oss å forholde seg til. Det vil si; barnet skal slippe å vite at det har biologisk familie som ikke lever under samme livsbetingelser som seg selv. Forutsetning for at et barn blir frigitt for internasjonal adopsjon er at det ikke kan gies gode nok levekår i opprinnelseslandet. Vårt barn trenger ikke å kjenne identiteten til sin biologiske familie og deres levekår. Adopsjon er forøvrig en totalt egoistisk handling fra vår side. Vi ønsket oss barn, derfor adopterte vi.

Barnet vil mest sannsynligvis, føle på ett eller annet tidspunkt at h*n vil søke sin identitet. Dette kan det være mange former for, som for eks.

*Reise/jobbe i landet for og lære og bli en del av sin opprinnlige kultur.

Vi håper at vår datter gjør dette.

*ønske om og søke sine biologiske foreldre (til tross for at muligheten, mest sannsynligvis ikke er der)

Som du sikkert har skjønt, så har ikke kinesiske barn mulighet for å finne sine biologiske foreldre. (som oftest)

*Distansere seg fra alt som har med opprinnelseslandet og gjøre

Om så skjer, er det litt leit.

*sprenge grenser, og teste ut seg selv og andres tolmodighet (been there, done that *uff*)

Jeg vil tro at barn som er adoptert, uavhengig av om de har mulighet til å finne sine biologiske røtter, vil kunne komme dithen at de ønsker å sprenge grenser, og teste ut seg selv og andres tolmodighet

[Gjest ChiengMai]

Så de som ikke har mulighet til å finne sitt biologiske opphav ville du ikke ha adoptert. Det er vel også egoistisk - disse trenger vel også en familie?

Det må vel være lov til å velge adopsjon fra et land som ikke det er mulighet for å spore opp biologisk opphav, og si at man har valgt dette landet nettopp på grunn av dette.

Da vet man ihvertfall hva man går til og kan forberede seg ut fra dette. For det kommer sikkert en tid hvor dette er vanskelig for adoptivbarnet, men det er vel vanskelig å ikke vite om det står noe om biologisk mor/far i papirene også - og så kanskje bli skuffet hvis det ikke gjør det?

Reglene er tydeligvis forskjellige fra land til land. Da vi var på den thailandske ambassaden i Oslo for å skrive under på de siste papirene fikk vi den originale fødselsattesten til Storebror. På denne står både navnet til biologisk mor og far. Da vi var på hentereise fikk vi en kopi av denne attesten, samt en engelsk oversettelse. Dermed _vet_ vi at informasjonen finnes.

Vi vet derimot ikke hvordan de biologiske foreldrene vil stille seg til en forespørsel når/hvis det blir aktuelt. Jeg tror faktisk at for mange vil tanken på at muligheten finnes gi en tilfredstillelse og ro.

Ellers tror jeg det er viktig å forberede et søkende "barn" (de må tross alt være 18 for å få informasjonen) på at muligheten for at man ikke finner noe, eller blir avvist er til stede.

Jeg kjenner voksne adoptivbarn som ikke vet noe om bakgrunnen sin, og tro meg, i en periode er også det hardt å forholde seg til. Ene av dem bærer en sårhet over dette som er vanskelig å fatte for oss som ikke opplever dette selv. Så det er naivt å tro at det nødvendigvis er enklere å ikke vite.

[Gjest hvordan i alle dager?]

Det er faktisk slik at vi ønsker at barnet vårt skal ha kun oss å forholde seg til. Det vil si; barnet skal slippe å vite at det har biologisk familie som ikke lever under samme livsbetingelser som seg selv. Forutsetning for at et barn blir frigitt for internasjonal adopsjon er at det ikke kan gies gode nok levekår i opprinnelseslandet. Vårt barn trenger ikke å kjenne identiteten til sin biologiske familie og deres levekår. Adopsjon er forøvrig en totalt egoistisk handling fra vår side. Vi ønsket oss barn, derfor adopterte vi.

Barnet vil mest sannsynligvis, føle på ett eller annet tidspunkt at h*n vil søke sin identitet. Dette kan det være mange former for, som for eks.

*Reise/jobbe i landet for og lære og bli en del av sin opprinnlige kultur.

Vi håper at vår datter gjør dette.

*ønske om og søke sine biologiske foreldre (til tross for at muligheten, mest sannsynligvis ikke er der)

Som du sikkert har skjønt, så har ikke kinesiske barn mulighet for å finne sine biologiske foreldre. (som oftest)

*Distansere seg fra alt som har med opprinnelseslandet og gjøre

Om så skjer, er det litt leit.

*sprenge grenser, og teste ut seg selv og andres tolmodighet (been there, done that *uff*)

Jeg vil tro at barn som er adoptert, uavhengig av om de har mulighet til å finne sine biologiske røtter, vil kunne komme dithen at de ønsker å sprenge grenser, og teste ut seg selv og andres tolmodighet

"Det er faktisk slik at vi ønsker at barnet vårt skal ha kun oss å forholde seg til. Det vil si; barnet skal slippe å vite at det har biologisk familie som ikke lever under samme livsbetingelser som seg selv."

Hvordan i alle dager skal du forklare barnet ditt et det er adoptert, eller hvorfor det ble adoptert bort når du har en slik holdning?

[koreamamma1365380166]

Tja...

Hva med denne: Er det riktig å fjerne et barn fra land, kultur og bakgrunn der de er født og har sin bakgrunn for å tilfredstille eget behov for barn?

Jeg måtte gå noen runder med meg selv og dette dilemmaet, det måtte jeg.

Kunne ikke sagt det bedre. Hadde samme tanker som deg, AAA!

[hix]

Jeg kunne da velge å la barnet forbli i hjemlandet

Det er vel heller slik at dersom du sa nei til å ta imot dette barnet, ville et annet foreldrepar fått muligheten til å gi det et hjem. Barnet ville ikke forbli i hjemlandet når det var frigitt for utenlandsadopsjon.

Sett at du oppdager en ulåst gullsmedforretning klokka to om natta. Kan du da forsvare på et etisk grunnlag at du tar med deg alt av verdi med begrunnelse at hvis ikke jeg gjør det, så kommer noen andre til å gjøre det?

[Gjest ikke nick pga tema]

"Det er faktisk slik at vi ønsker at barnet vårt skal ha kun oss å forholde seg til. Det vil si; barnet skal slippe å vite at det har biologisk familie som ikke lever under samme livsbetingelser som seg selv."

Hvordan i alle dager skal du forklare barnet ditt et det er adoptert, eller hvorfor det ble adoptert bort når du har en slik holdning?

Hvordan i alle dager skal du forklare barnet ditt et det er adoptert, eller hvorfor det ble adoptert bort når du har en slik holdning?

Jeg ser ikke problemet?

[BMS!]

Det er faktisk slik at vi ønsker at barnet vårt skal ha kun oss å forholde seg til. Det vil si; barnet skal slippe å vite at det har biologisk familie som ikke lever under samme livsbetingelser som seg selv. Forutsetning for at et barn blir frigitt for internasjonal adopsjon er at det ikke kan gies gode nok levekår i opprinnelseslandet. Vårt barn trenger ikke å kjenne identiteten til sin biologiske familie og deres levekår. Adopsjon er forøvrig en totalt egoistisk handling fra vår side. Vi ønsket oss barn, derfor adopterte vi.

Barnet vil mest sannsynligvis, føle på ett eller annet tidspunkt at h*n vil søke sin identitet. Dette kan det være mange former for, som for eks.

*Reise/jobbe i landet for og lære og bli en del av sin opprinnlige kultur.

Vi håper at vår datter gjør dette.

*ønske om og søke sine biologiske foreldre (til tross for at muligheten, mest sannsynligvis ikke er der)

Som du sikkert har skjønt, så har ikke kinesiske barn mulighet for å finne sine biologiske foreldre. (som oftest)

*Distansere seg fra alt som har med opprinnelseslandet og gjøre

Om så skjer, er det litt leit.

*sprenge grenser, og teste ut seg selv og andres tolmodighet (been there, done that *uff*)

Jeg vil tro at barn som er adoptert, uavhengig av om de har mulighet til å finne sine biologiske røtter, vil kunne komme dithen at de ønsker å sprenge grenser, og teste ut seg selv og andres tolmodighet

Bare så det er sagt, vi adopterer også ene og alene fordi vi har lyst på barn, håper ikke du trodde noe annet.Hadde vi ikke ønsket oss barn, så hadde vi ikke vært søkere nå. Det tror jeg er likt for alle her.

Helt enig at alt kan skje for alle:)

Vi valgte ikke land verken fordi man kunne eller ikke kunne finne opphavet senere. Det var mere den generelle "holdningen" din jeg kanskje mistolket, da det og ikke vite opphavet sitt var den beste løsningen, både for dere og barnet. Men uansett, om man vet opphav eller ikke, så har barnet en biologisk mor, som lever i ett annet land, på helt andre premisser.

Litt uenig i at du vet om barnet ditt "trenger" og kjenne opphavet sitt. Det vil bare tiden vise, som for oss alle andre;-)

[hix]

Det er faktisk slik at vi ønsker at barnet vårt skal ha kun oss å forholde seg til. Det vil si; barnet skal slippe å vite at det har biologisk familie som ikke lever under samme livsbetingelser som seg selv. Forutsetning for at et barn blir frigitt for internasjonal adopsjon er at det ikke kan gies gode nok levekår i opprinnelseslandet. Vårt barn trenger ikke å kjenne identiteten til sin biologiske familie og deres levekår. Adopsjon er forøvrig en totalt egoistisk handling fra vår side. Vi ønsket oss barn, derfor adopterte vi.

Barnet vil mest sannsynligvis, føle på ett eller annet tidspunkt at h*n vil søke sin identitet. Dette kan det være mange former for, som for eks.

*Reise/jobbe i landet for og lære og bli en del av sin opprinnlige kultur.

Vi håper at vår datter gjør dette.

*ønske om og søke sine biologiske foreldre (til tross for at muligheten, mest sannsynligvis ikke er der)

Som du sikkert har skjønt, så har ikke kinesiske barn mulighet for å finne sine biologiske foreldre. (som oftest)

*Distansere seg fra alt som har med opprinnelseslandet og gjøre

Om så skjer, er det litt leit.

*sprenge grenser, og teste ut seg selv og andres tolmodighet (been there, done that *uff*)

Jeg vil tro at barn som er adoptert, uavhengig av om de har mulighet til å finne sine biologiske røtter, vil kunne komme dithen at de ønsker å sprenge grenser, og teste ut seg selv og andres tolmodighet

Dette er en holdning jeg tror dere kan komme til å få midt i trynet når den tid kommer.

Enten må dere velge å holde adopsjonen hemmelig for barnet, eller så kan dere ikke unngå at barnet får et forhold til sine biologiske foreldre.

Tror egentlig dette kan sammenlignes med at noen man er glad i bare forsvinner. Ingen beskjeder. Ingen forvarsler. Ingen spor. Absolutt ingen ting å forholde seg til. Er han død... eller bare dro han sin vei ... kunne han ikke bare lagt igjen en beskjed ??? De som opplever dette går resten av livet uten å finne ro. De ønsker seg mest av alt en grav å gå til!!! Noe som setter punktum.

Dersom ditt barn skulle gå seg fast i denne bakevja, så vil du få en stor utfordring. Du har nemlig ingen grav å tilby. Den minste lille informasjon om hvem foreldrene var og hva som skjedde vil kunne hjelpe barnet ut av bakevja. Bare det å kunne ta tak i denne tynne tråden og nøste litt, selv om barnet innser at det er håpløst vil kunne hjelpe voldsomt. Jeg har selv ingen slike tråder å tilby mitt barn når den tiden kommer. Det bekymrer ihvertfall meg!

[Zirine]

Hva slags etisk dilemma står du overfor når du skal adoptere? Det var vel et dilemma for oss at vi ønsket å ta et barn vekk fra fødelandet, kulturen og familie. Derfor valgte vi å adoptere fra et land hvor barnet ikke hadde mulighet til å finne igjen den biologiske familien sin. Vi ser det som viktig at vårt barn ikke føler at det har en familie i fødelandet som det vil søke tilbake til.

Det er en menneskerett å få vite hvor en "kommer fra" og hvem som er ens biologiske foreldre - hvis dette er mulig.

Derfor har adoptivbarn rett til å få søke sitt biologiske opphav ved 18 år - derfor diskuteres det også nå hvorvidt anonym sæd og eggdonasjon er etisk forsvarlig.

Det er en grunn til at denne diskusjonen pågår - nemlig å ivareta barnets rettigheter. Ikke alle velger å søke sitt biologiske oppgav, greit nok - men alle skal ha muligheten fordi vi vet at dette behovet, av ulike grunner, ligger dypt i de fleste av oss.

Det jeg reagerer på i ditt innlegg er ikke at du har adoptert fra et land hvor det i praksis er nesten umulig å finne sitt biologiske opphav, men at du bruker det som argument - som om at dette skal være et gode. Hva i all verden vet dere om hva barnet deres vil ønske når h*n blir 18 år?

Du snakker om fordeler ved beslutningen dere har tatt, men kjære deg - du er altså ikke den som er adoptert. Du er ikke den som kjenner dette behovet på kroppen og du kan heller ikke se inn i fremtiden ... Det du gjør, derimot, er å applaudere et valg dere har tatt, som fratar barnet en grunnleggende rettighet.

Det er det jeg ikke forstår.

[Gjest ikke nick pga tema]

Bare så det er sagt, vi adopterer også ene og alene fordi vi har lyst på barn, håper ikke du trodde noe annet.Hadde vi ikke ønsket oss barn, så hadde vi ikke vært søkere nå. Det tror jeg er likt for alle her.

Helt enig at alt kan skje for alle:)

Vi valgte ikke land verken fordi man kunne eller ikke kunne finne opphavet senere. Det var mere den generelle "holdningen" din jeg kanskje mistolket, da det og ikke vite opphavet sitt var den beste løsningen, både for dere og barnet. Men uansett, om man vet opphav eller ikke, så har barnet en biologisk mor, som lever i ett annet land, på helt andre premisser.

Litt uenig i at du vet om barnet ditt "trenger" og kjenne opphavet sitt. Det vil bare tiden vise, som for oss alle andre;-)

Tanken om at dere adopterte av annen grunn enn at dere har et inderlig ønske om barn har ikke falt meg inn.

Vi valgte ikke land verken fordi man kunne eller ikke kunne finne opphavet senere. Det var mere den generelle "holdningen" din jeg kanskje mistolket, da det og ikke vite opphavet sitt var den beste løsningen, både for dere og barnet.

Jeg _vet_ ikke mer enn deg om hva som er best for barnet. Jeg tror. Og handler deretter. Alle er vi forskjellige mennesker. Noen adopterte vil ha det best om de får kjennskap til sine biologiske foreldre, andre ikke.

Litt uenig i at du vet om barnet ditt "trenger" og kjenne opphavet sitt.

Jeg burde ha vært mer tydelig og skrevet at dette er noe vi tror og mener.

[Gjest ikke nick pga tema]

Dette er en holdning jeg tror dere kan komme til å få midt i trynet når den tid kommer.

Enten må dere velge å holde adopsjonen hemmelig for barnet, eller så kan dere ikke unngå at barnet får et forhold til sine biologiske foreldre.

Tror egentlig dette kan sammenlignes med at noen man er glad i bare forsvinner. Ingen beskjeder. Ingen forvarsler. Ingen spor. Absolutt ingen ting å forholde seg til. Er han død... eller bare dro han sin vei ... kunne han ikke bare lagt igjen en beskjed ??? De som opplever dette går resten av livet uten å finne ro. De ønsker seg mest av alt en grav å gå til!!! Noe som setter punktum.

Dersom ditt barn skulle gå seg fast i denne bakevja, så vil du få en stor utfordring. Du har nemlig ingen grav å tilby. Den minste lille informasjon om hvem foreldrene var og hva som skjedde vil kunne hjelpe barnet ut av bakevja. Bare det å kunne ta tak i denne tynne tråden og nøste litt, selv om barnet innser at det er håpløst vil kunne hjelpe voldsomt. Jeg har selv ingen slike tråder å tilby mitt barn når den tiden kommer. Det bekymrer ihvertfall meg!

Enten må dere velge å holde adopsjonen hemmelig for barnet, eller så kan dere ikke unngå at barnet får et forhold til sine biologiske foreldre.

Vår datter vet at hun er adoptert. Hun vet at hun har en mor og far i Kina. Vi kan ikke gjøre noe fra eller til for å kunne hjelpe henne, vi HAR ingen opplysninger. Selvfølgelig har hun et forhold til sine biologiske foreldre, men hun vil aldri vite hvem de er.

[BMS!]

Det er en menneskerett å få vite hvor en "kommer fra" og hvem som er ens biologiske foreldre - hvis dette er mulig.

Derfor har adoptivbarn rett til å få søke sitt biologiske opphav ved 18 år - derfor diskuteres det også nå hvorvidt anonym sæd og eggdonasjon er etisk forsvarlig.

Det er en grunn til at denne diskusjonen pågår - nemlig å ivareta barnets rettigheter. Ikke alle velger å søke sitt biologiske oppgav, greit nok - men alle skal ha muligheten fordi vi vet at dette behovet, av ulike grunner, ligger dypt i de fleste av oss.

Det jeg reagerer på i ditt innlegg er ikke at du har adoptert fra et land hvor det i praksis er nesten umulig å finne sitt biologiske opphav, men at du bruker det som argument - som om at dette skal være et gode. Hva i all verden vet dere om hva barnet deres vil ønske når h*n blir 18 år?

Du snakker om fordeler ved beslutningen dere har tatt, men kjære deg - du er altså ikke den som er adoptert. Du er ikke den som kjenner dette behovet på kroppen og du kan heller ikke se inn i fremtiden ... Det du gjør, derimot, er å applaudere et valg dere har tatt, som fratar barnet en grunnleggende rettighet.

Det er det jeg ikke forstår.

Mye riktig i ditt innlegg, og av innlegg du har sett jeg har skrevet, mener vi nok det samme.

Jeg vil bare opplyse deg at det ikke er noen menneskerett og vite sitt opphav, men i følge norsk lov, skal man ha krav på disse opplysningen da man er myndig.

Selv skal vi adoptere fra Korea, så jeg tar utgangspunkt i det landet jeg kjenner best.

Koreanske myndigheter tenker anderledes enn norske. For dem er det viktig og og "skåne" biologiske foreldrene. Så selvom man har opplysninger om opphavet liggende på HOLT(de som formidler adopsjon til norge) i Korea, betyr ikke det at man automatisk får disse opplysningene. Myndig eller ikke myndig. Korea følger sine lover, mens vi i norge følger våre:)

Uansett syns jeg du hadde ett godt innlegg. Tenkte kanskje du ville vite det:)

[hix]

Enten må dere velge å holde adopsjonen hemmelig for barnet, eller så kan dere ikke unngå at barnet får et forhold til sine biologiske foreldre.

Vår datter vet at hun er adoptert. Hun vet at hun har en mor og far i Kina. Vi kan ikke gjøre noe fra eller til for å kunne hjelpe henne, vi HAR ingen opplysninger. Selvfølgelig har hun et forhold til sine biologiske foreldre, men hun vil aldri vite hvem de er.

Føler du at du vil kunne være helt åpen overfor barnet ditt på dette når spørsmålene kommer? Kan du fortelle henne at dere valgte å adoptere akkurat henne fordi dere ønsket dere et barn som ikke hadde mulighet til å lete etter sine biologiske foreldre?

[Gjest ikke nick pga tema]

Det er en menneskerett å få vite hvor en "kommer fra" og hvem som er ens biologiske foreldre - hvis dette er mulig.

Derfor har adoptivbarn rett til å få søke sitt biologiske opphav ved 18 år - derfor diskuteres det også nå hvorvidt anonym sæd og eggdonasjon er etisk forsvarlig.

Det er en grunn til at denne diskusjonen pågår - nemlig å ivareta barnets rettigheter. Ikke alle velger å søke sitt biologiske oppgav, greit nok - men alle skal ha muligheten fordi vi vet at dette behovet, av ulike grunner, ligger dypt i de fleste av oss.

Det jeg reagerer på i ditt innlegg er ikke at du har adoptert fra et land hvor det i praksis er nesten umulig å finne sitt biologiske opphav, men at du bruker det som argument - som om at dette skal være et gode. Hva i all verden vet dere om hva barnet deres vil ønske når h*n blir 18 år?

Du snakker om fordeler ved beslutningen dere har tatt, men kjære deg - du er altså ikke den som er adoptert. Du er ikke den som kjenner dette behovet på kroppen og du kan heller ikke se inn i fremtiden ... Det du gjør, derimot, er å applaudere et valg dere har tatt, som fratar barnet en grunnleggende rettighet.

Det er det jeg ikke forstår.

Det er en menneskerett å få vite hvor en "kommer fra" og hvem som er ens biologiske foreldre - hvis dette er mulig.

Barn adoptert ifra Kina har ingen opplysninger om hvem foreldrene er. De er (som oftest) hittebarn grunnet landets ettbarnspolitikk.

Derfor har adoptivbarn rett til å få søke sitt biologiske opphav ved 18 år - derfor diskuteres det også nå hvorvidt anonym sæd og eggdonasjon er etisk forsvarlig.

Jeg er imot både sæd og eggdonasjon av denne grunn.

Det er en grunn til at denne diskusjonen pågår - nemlig å ivareta barnets rettigheter. Ikke alle velger å søke sitt biologiske oppgav, greit nok - men alle skal ha muligheten fordi vi vet at dette behovet, av ulike grunner, ligger dypt i de fleste av oss.

Det jeg reagerer på i ditt innlegg er ikke at du har adoptert fra et land hvor det i praksis er nesten umulig å finne sitt biologiske opphav, men at du bruker det som argument - som om at dette skal være et gode. Hva i all verden vet dere om hva barnet deres vil ønske når h*n blir 18 år?

Det spiller ingen rolle hva barnet vil, når opplysninger ikke forefinnes.

Du snakker om fordeler ved beslutningen dere har tatt, men kjære deg - du er altså ikke den som er adoptert.

Vi adopterer, og må gjøre valgene utifra det vi mener er riktig for barnet vårt. Vi har ikke avgjort at hun ikke skal få vite sin biologiske identitet.

Du er ikke den som kjenner dette behovet på kroppen og du kan heller ikke se inn i fremtiden ... Det du gjør, derimot, er å applaudere et valg dere har tatt, som fratar barnet en grunnleggende rettighet.

Vi har ikke fratatt barnet vårt noen rettigheter ved at vi valgte å adoptere fra et land hvor det ikke er informasjon tilgjengelig om barnets opphav. Det er i bunn og grunn politikken i giverlandet som er årsak til at barnet ikke får noe informasjon. Du kjenner til ettbarnspolitikken i Kina?

[Zirine]

Mye riktig i ditt innlegg, og av innlegg du har sett jeg har skrevet, mener vi nok det samme.

Jeg vil bare opplyse deg at det ikke er noen menneskerett og vite sitt opphav, men i følge norsk lov, skal man ha krav på disse opplysningen da man er myndig.

Selv skal vi adoptere fra Korea, så jeg tar utgangspunkt i det landet jeg kjenner best.

Koreanske myndigheter tenker anderledes enn norske. For dem er det viktig og og "skåne" biologiske foreldrene. Så selvom man har opplysninger om opphavet liggende på HOLT(de som formidler adopsjon til norge) i Korea, betyr ikke det at man automatisk får disse opplysningene. Myndig eller ikke myndig. Korea følger sine lover, mens vi i norge følger våre:)

Uansett syns jeg du hadde ett godt innlegg. Tenkte kanskje du ville vite det:)

Takk

Du kjenner sikkert disse reglene mye bedre enn meg. Når jeg snakker om menneskerett, så tenker jeg selvfølgelig på norske forhold, hvilke etiske retningslinjer vi debatterer her og hvilke regler vi følger. Det at andre land tenker anderledes, kan vi ikke gjøre så mye med - dere som adopterer må jo bare forholde dere til landets lover og regler. Dette forstår jeg.

Det var bare denne kvinnens begrunnelse ...

[Zirine]

Det er en menneskerett å få vite hvor en "kommer fra" og hvem som er ens biologiske foreldre - hvis dette er mulig.

Barn adoptert ifra Kina har ingen opplysninger om hvem foreldrene er. De er (som oftest) hittebarn grunnet landets ettbarnspolitikk.

Derfor har adoptivbarn rett til å få søke sitt biologiske opphav ved 18 år - derfor diskuteres det også nå hvorvidt anonym sæd og eggdonasjon er etisk forsvarlig.

Jeg er imot både sæd og eggdonasjon av denne grunn.

Det er en grunn til at denne diskusjonen pågår - nemlig å ivareta barnets rettigheter. Ikke alle velger å søke sitt biologiske oppgav, greit nok - men alle skal ha muligheten fordi vi vet at dette behovet, av ulike grunner, ligger dypt i de fleste av oss.

Det jeg reagerer på i ditt innlegg er ikke at du har adoptert fra et land hvor det i praksis er nesten umulig å finne sitt biologiske opphav, men at du bruker det som argument - som om at dette skal være et gode. Hva i all verden vet dere om hva barnet deres vil ønske når h*n blir 18 år?

Det spiller ingen rolle hva barnet vil, når opplysninger ikke forefinnes.

Du snakker om fordeler ved beslutningen dere har tatt, men kjære deg - du er altså ikke den som er adoptert.

Vi adopterer, og må gjøre valgene utifra det vi mener er riktig for barnet vårt. Vi har ikke avgjort at hun ikke skal få vite sin biologiske identitet.

Du er ikke den som kjenner dette behovet på kroppen og du kan heller ikke se inn i fremtiden ... Det du gjør, derimot, er å applaudere et valg dere har tatt, som fratar barnet en grunnleggende rettighet.

Vi har ikke fratatt barnet vårt noen rettigheter ved at vi valgte å adoptere fra et land hvor det ikke er informasjon tilgjengelig om barnets opphav. Det er i bunn og grunn politikken i giverlandet som er årsak til at barnet ikke får noe informasjon. Du kjenner til ettbarnspolitikken i Kina?

Joda, jeg kjenner meget godt til ettbarnspolitikken.

Men jeg gjentar - det jeg reagerer på er at du bruker dette landets mangel på informasjon om biologisk opphav, som BEGRUNNELSE for at du vil adoptere fra nettopp dette landet.

Det er en stor forskjell.

[Gjest ikke nick pga tema]

Føler du at du vil kunne være helt åpen overfor barnet ditt på dette når spørsmålene kommer? Kan du fortelle henne at dere valgte å adoptere akkurat henne fordi dere ønsket dere et barn som ikke hadde mulighet til å lete etter sine biologiske foreldre?

Ja, vi vil med tiden forklare henne om vårt syn. Vårt syn vil uansett ikke være årsaken til at hun ikke får vite noe om sitt opphav. Vi vil også fortelle henne om de andre andre grunnene til at vi valgte dette landet.