Etisk dilemma?

[Gjest ikke nick pga tema]

Joda, jeg kjenner meget godt til ettbarnspolitikken.

Men jeg gjentar - det jeg reagerer på er at du bruker dette landets mangel på informasjon om biologisk opphav, som BEGRUNNELSE for at du vil adoptere fra nettopp dette landet.

Det er en stor forskjell.

Men jeg gjentar - det jeg reagerer på er at du bruker dette landets mangel på informasjon om biologisk opphav, som BEGRUNNELSE for at du vil adoptere fra nettopp dette landet.

Kjære deg. Vi hadde flere grunner for å velge dette landet. Er du adoptivforelder selv?

[Zirine]

Men jeg gjentar - det jeg reagerer på er at du bruker dette landets mangel på informasjon om biologisk opphav, som BEGRUNNELSE for at du vil adoptere fra nettopp dette landet.

Kjære deg. Vi hadde flere grunner for å velge dette landet. Er du adoptivforelder selv?

Vel, det var du som skrev:

"Vi ser det som viktig at vårt barn ikke føler at det har en familie i fødelandet som det vil søke tilbake til. "

ikke jeg ....

[Gjest signert]

Vel, det var du som skrev:

"Vi ser det som viktig at vårt barn ikke føler at det har en familie i fødelandet som det vil søke tilbake til. "

ikke jeg ....

Jeg forsto det også det som grunne pga.

Sitat:

Derfor valgte vi å adoptere fra et land hvor barnet ikke hadde mulighet til å finne igjen den biologiske familien sin.

Forøvrig så syns jeg hun har oppklart og forklart endel nå, så hvor mye lenger man skal trekke det....... Det er ingen grunn til og analysere det i hjel

[Gjest Si_Ling]

Hei thesaint. Da vi bestemte oss for å søke om adopsjon tenkte vi mye på om det var riktig å bringe et barn fra den andre siden av jorda og hit. Vekk ifra stedet det egentlig skulle ha levd. Vet ennå ikke hva som er riktig. Forhåpentligvis får vi et barn som kan si at det var riktig.

[hix]

Ja, vi vil med tiden forklare henne om vårt syn. Vårt syn vil uansett ikke være årsaken til at hun ikke får vite noe om sitt opphav. Vi vil også fortelle henne om de andre andre grunnene til at vi valgte dette landet.

Nei, deres syn er ikke årsaken til at hun ikke kan finne opphavet sitt.

Men!! når hun kommer i den alderen at hun begynner å gruble over disse tingene, så er det viktig for henne å kunne snakke om det. Vil hun da tørre å åpne seg for de viktigste personene i sitt liv? Vil hun komme til dere når hun trenger hjelp til å bearbeide tankene sine. Kommer hun til å stille dere spørsmål som "Tror du mamman min i Kina sover nå?", eller "Kanskje har jeg en liten søster i Kina som er redd for sars".

Jeg tror ikke det!? Hun kan komme til å beholde disse vanskelige tankene inni seg selv, av frykt for å skuffe dere. Barn er følsomme for sånt!

[Gjest Si_Ling]

Det er en menneskerett å få vite hvor en "kommer fra" og hvem som er ens biologiske foreldre - hvis dette er mulig.

Derfor har adoptivbarn rett til å få søke sitt biologiske opphav ved 18 år - derfor diskuteres det også nå hvorvidt anonym sæd og eggdonasjon er etisk forsvarlig.

Det er en grunn til at denne diskusjonen pågår - nemlig å ivareta barnets rettigheter. Ikke alle velger å søke sitt biologiske oppgav, greit nok - men alle skal ha muligheten fordi vi vet at dette behovet, av ulike grunner, ligger dypt i de fleste av oss.

Det jeg reagerer på i ditt innlegg er ikke at du har adoptert fra et land hvor det i praksis er nesten umulig å finne sitt biologiske opphav, men at du bruker det som argument - som om at dette skal være et gode. Hva i all verden vet dere om hva barnet deres vil ønske når h*n blir 18 år?

Du snakker om fordeler ved beslutningen dere har tatt, men kjære deg - du er altså ikke den som er adoptert. Du er ikke den som kjenner dette behovet på kroppen og du kan heller ikke se inn i fremtiden ... Det du gjør, derimot, er å applaudere et valg dere har tatt, som fratar barnet en grunnleggende rettighet.

Det er det jeg ikke forstår.

Hei Zirine, Jeg er delvis adoptert og kan på et vis forstå _ikke nick pga tema_. Det kan av og til være bedre å ikke vite. Hadde jeg hatt en biologisk forelder eller søsken som ikke hadde det bra, så hadde det nok vært ille å tenke på uten å kunne gjøre noe for dem. Da ville jeg valgt å ikke vite. Men det er mitt valg for meg selv.

[Gjest en som har erfart...]

Så de som ikke har mulighet til å finne sitt biologiske opphav ville du ikke ha adoptert. Det er vel også egoistisk - disse trenger vel også en familie?

Det må vel være lov til å velge adopsjon fra et land som ikke det er mulighet for å spore opp biologisk opphav, og si at man har valgt dette landet nettopp på grunn av dette.

Da vet man ihvertfall hva man går til og kan forberede seg ut fra dette. For det kommer sikkert en tid hvor dette er vanskelig for adoptivbarnet, men det er vel vanskelig å ikke vite om det står noe om biologisk mor/far i papirene også - og så kanskje bli skuffet hvis det ikke gjør det?

Tror du ikke det kan være like vondt (og vel så det) å IKKE ha muligheten en gang til å finne sine biologiske foreldre? Mange føler seg ofte rotløse på et merkelig vis som adopterte. Mange synes det hjelper å vite for så å legge bak seg. Jeg hadde vært en av dem, men det går ikke...

[nedtelling]

Jeg har bare lest noen få innlegg tidligere idag og ser nå at det "renner" inn med svar!!

Har ikke tenkt å kommentere noe av dette, ville bare ønske deg lykke til og håper at du får samlet noe som du kan bruke i oppgaven..

[sibadulla]

Det er en menneskerett å få vite hvor en "kommer fra" og hvem som er ens biologiske foreldre - hvis dette er mulig.

Derfor har adoptivbarn rett til å få søke sitt biologiske opphav ved 18 år - derfor diskuteres det også nå hvorvidt anonym sæd og eggdonasjon er etisk forsvarlig.

Det er en grunn til at denne diskusjonen pågår - nemlig å ivareta barnets rettigheter. Ikke alle velger å søke sitt biologiske oppgav, greit nok - men alle skal ha muligheten fordi vi vet at dette behovet, av ulike grunner, ligger dypt i de fleste av oss.

Det jeg reagerer på i ditt innlegg er ikke at du har adoptert fra et land hvor det i praksis er nesten umulig å finne sitt biologiske opphav, men at du bruker det som argument - som om at dette skal være et gode. Hva i all verden vet dere om hva barnet deres vil ønske når h*n blir 18 år?

Du snakker om fordeler ved beslutningen dere har tatt, men kjære deg - du er altså ikke den som er adoptert. Du er ikke den som kjenner dette behovet på kroppen og du kan heller ikke se inn i fremtiden ... Det du gjør, derimot, er å applaudere et valg dere har tatt, som fratar barnet en grunnleggende rettighet.

Det er det jeg ikke forstår.

*applaus til deg*

Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg selv, men du har jo nesten ordrett skrevet det jeg mener om temaet )

[Gjest hvordan i alle dager?]

Hvordan i alle dager skal du forklare barnet ditt et det er adoptert, eller hvorfor det ble adoptert bort når du har en slik holdning?

Jeg ser ikke problemet?

Jeg vet ikke hvor gammelt barnet ditt er, men jeg kan i alle fall si for egen del at barn spør og graver om alt mulig. Jeg ser det som et tidsspørsmål før h*n kommer så langt at h*n begynner å fundere på hvorfor den biologiske mammaen måtte adoptere bort barnet sitt. Hvordan kan du i det hele tatt forklare det uten å vinkle det opp mot at grunnen er at hun lever under helt andre forhold enn VI, og at hun rett og slett ikke hadde mulighet til å beholde barnet sitt nettopp av den grunn?

[Gjest nei nå]

Hva slags etisk dilemma står du overfor når du skal adoptere? Det var vel et dilemma for oss at vi ønsket å ta et barn vekk fra fødelandet, kulturen og familie. Derfor valgte vi å adoptere fra et land hvor barnet ikke hadde mulighet til å finne igjen den biologiske familien sin. Vi ser det som viktig at vårt barn ikke føler at det har en familie i fødelandet som det vil søke tilbake til.

Det er første gang jeg har hørt den versjonen... Jeg er sjeleglad for at vi vet hvem både moren og faren til barnet vårt er og at h*n kan oppsøke de engang i fremtiden om h*n selv ønsker det.

Moren hadde ikke mulighet til å ta seg av barnet pga bla. økonomi, men hunm elsket barnet sitt og fant ut at å adoptere det bort var beste løsning. Er ikke det godt for barnet å vite? Mye bedre enn ikke vite noen ting. Tror jeg.

[Gjest ikke undertegnet]

Tror du ikke det kan være like vondt (og vel så det) å IKKE ha muligheten en gang til å finne sine biologiske foreldre? Mange føler seg ofte rotløse på et merkelig vis som adopterte. Mange synes det hjelper å vite for så å legge bak seg. Jeg hadde vært en av dem, men det går ikke...

Klart det kan være vondt å ikke vite, men nå er det nå sånn at i f.eks Kina så vil de aller fleste som blir adoptert derfra aldri ha mulighet til å få vite.

Skal man derfor velge å ikke adoptere derfra fordi disse barna kan få problemer med dette når de blir eldre? Hvis alle skulle velge bort dette landet pga. dette hvordan ville disse barna fått det da?

Jeg syns det er greit at min datter aldri vil få vite - og så får man ta utgangspunkt i dette når man snakker med henne. Det er jo ikke dermed sagt at man ikke skal snakke om biologisk mor/far. Man må bare snakke på generelt grunnlag hvorfor disse barna blir adoptert bort.

[Gjest ikke undertegnet]

Det er første gang jeg har hørt den versjonen... Jeg er sjeleglad for at vi vet hvem både moren og faren til barnet vårt er og at h*n kan oppsøke de engang i fremtiden om h*n selv ønsker det.

Moren hadde ikke mulighet til å ta seg av barnet pga bla. økonomi, men hunm elsket barnet sitt og fant ut at å adoptere det bort var beste løsning. Er ikke det godt for barnet å vite? Mye bedre enn ikke vite noen ting. Tror jeg.

Håper vi klarer å gi vår datter en så god oppvekst, selvtillit og selvfølelse at det å ikke vite biologisk opphav også er greit.

[Gjest hvordan i alle dager?]

Klart det kan være vondt å ikke vite, men nå er det nå sånn at i f.eks Kina så vil de aller fleste som blir adoptert derfra aldri ha mulighet til å få vite.

Skal man derfor velge å ikke adoptere derfra fordi disse barna kan få problemer med dette når de blir eldre? Hvis alle skulle velge bort dette landet pga. dette hvordan ville disse barna fått det da?

Jeg syns det er greit at min datter aldri vil få vite - og så får man ta utgangspunkt i dette når man snakker med henne. Det er jo ikke dermed sagt at man ikke skal snakke om biologisk mor/far. Man må bare snakke på generelt grunnlag hvorfor disse barna blir adoptert bort.

Det er vel ikke det faktum at hun velger Kina som er problemet, men holdningene vedkommende har til akkurat denne tingen.

Når man velger land er det vel flere argumenter for og imot, men jeg har aldri hørt den problemstillingen før. Ikke syns jeg den er stueren heller.

[Gjest en som har erfart...]

Klart det kan være vondt å ikke vite, men nå er det nå sånn at i f.eks Kina så vil de aller fleste som blir adoptert derfra aldri ha mulighet til å få vite.

Skal man derfor velge å ikke adoptere derfra fordi disse barna kan få problemer med dette når de blir eldre? Hvis alle skulle velge bort dette landet pga. dette hvordan ville disse barna fått det da?

Jeg syns det er greit at min datter aldri vil få vite - og så får man ta utgangspunkt i dette når man snakker med henne. Det er jo ikke dermed sagt at man ikke skal snakke om biologisk mor/far. Man må bare snakke på generelt grunnlag hvorfor disse barna blir adoptert bort.

Nei, men å velge land ut fra det, da:

"Det var vel et dilemma for oss at vi ønsket å ta et barn vekk fra fødelandet, kulturen og familie. Derfor valgte vi å adoptere fra et land hvor barnet ikke hadde mulighet til å finne igjen den biologiske familien sin. Vi ser det som viktig at vårt barn ikke føler at det har en familie i fødelandet som det vil søke tilbake til."

Det er vel det jeg - og mange andre - reagerer på her!

[Gjest hamaca]

Det er første gang jeg har hørt den versjonen... Jeg er sjeleglad for at vi vet hvem både moren og faren til barnet vårt er og at h*n kan oppsøke de engang i fremtiden om h*n selv ønsker det.

Moren hadde ikke mulighet til å ta seg av barnet pga bla. økonomi, men hunm elsket barnet sitt og fant ut at å adoptere det bort var beste løsning. Er ikke det godt for barnet å vite? Mye bedre enn ikke vite noen ting. Tror jeg.

"Er ikke det godt for barnet å vite? Mye bedre enn ikke vite noen ting. Tror jeg."

Problemstillingen er ikke alltid så enkel, desverre. Deres barn har tydeligvis en en"god" bakrgrunnshistorie, men langt fra de fleste bakgrunnshistorier egner seg for "Tore på sporet" for å si det slik.

Jeg kan langt på vei følge "ikke nick..." selv om jeg ikke synes det er riktig å bruke som kriterie for valg av land.Og jeg har faktisk litt erfaring å bygge dette på.

Vår eldste har ingen kjent bakgrunnshistorie, og h*n finner nok ikke noe om h*n velger å søke etter dette når h*n blir større.

Vår yngste vet vi derimot endel om bakrunnen, og den historien kommer nok ikke til glede barnet vårt noe særlig. Jeg tenker allerede nå på hvordan jeg på best mulig måte kan fortelle barnets historie på en skånsom måte, men frykter at det kan dukke opp endel vaskligheter rundt dette.

I forhold til barnets søking etter røtter og identitet tror jeg faktisk at vår eldste har en lettere vei å gå enn vår yngste. Jeg tror det vil være lettere å takle at det ikke finnes opplysninger enn å forholde seg til en vaskelig bakrunnshistorie.

[thesaint]

Tja...

Hva med denne: Er det riktig å fjerne et barn fra land, kultur og bakgrunn der de er født og har sin bakgrunn for å tilfredstille eget behov for barn?

Jeg måtte gå noen runder med meg selv og dette dilemmaet, det måtte jeg.

Takk for svar! Oppgaven gikk fint, og svarene deres var til god hjelp!

Mvh