For mye forlangt?

[kreative]

Jeg henvender meg her, i håp om å få andres mening - i den grad det er mulig.Man må jo selv være sjef i sitt liv, men det er forferdelig vanskelig å vite hva som er rett til enhver tid.... Jeg har 3 barn fra første ekteskap, og jeg og mine barn (6-12år) har hatt et greit liv sammen de fem årene etter skilsmissen. Jeg har ikke savnet en mann i huset, og ungene har hatt glede av mitt greie og vennskaplige forhold til deres far. Den eldste har nå flyttet til ham, og dette fungerer godt for alle 5. Sommeren 2002 traff jeg en fraskilt 4-barnsfar som fikk meg til å "våkne" på den måten at jeg ble klar over at det er mye godt ved å kunne være to.Han var fra en annen kant av landet, men tok ofte turen til oss. Ettersom ungene ble helt fortapt i ham og gav tydelig uttrykk for at mamma skulle ha kjæreste, var det i det hele tatt veldig hyggelig. Etter få måneder fikk han,uventet, arbeid på min kant av landet, og jeg fikk 15min (det føltes i alle fall slik) på å si om han fikk flytte til oss.Han måtte si opp jobben der han bodde umiddelbart og begynne i den nye jobben påfølgende uke.....!!

Ettersom jeg ble rørt over hvordan ungene mine trivdes sammen med han - i kombinasjon med at han gav meg utrolig mye positiv oppmerksomhet- svarte jeg at han skulle komme til oss. Det ble selvfølgelig en stor omveltning for oss alle, men ungene mine og vår mye mann i huset STORKOSTE seg fra dag 1. Nå har vi hatt det slik i et halvt år, og både ungene og samboeren min maser om giftemål mm. SÅ KOMMER MITT PROBLEM: Jeg klarer ikke å føle den kjærligheten som han føler til meg......Jeg vet at det er forferdelig dumt av meg, for en bedre mann kunne ikke ungene mine fått i hus. Han FORGUDER meg og vet ikke hva godt han skal gjøre for noen av oss. Han er snill og omtenksom og alt tenkelig en fraskilt mor som meg skulle kunne ønske seg. De fleste drømmer jo om å være "dronning for en dag" men jeg blir behandlet som en dronning HELE TIDEN. For meg er dette ubehagelig. Jeg føler at han lever av og for meg, og at ingen ting annet i verden er vesentlig. Han får aldri nok av meg, og vil helst ha sex 2-4 ggr pr. døgn!! Det er jo smigrende å bli så TIL DE GRADER elsket, men jeg føler meg helt kvalt......Jeg ER glad i ham, men setter nok mest pris på alt det praktiske han hjelper meg med.......I tillegg til hva han betyr for barna mine selvsagt......

Men hva med MEG oppi dette her? Jo mere han er intim og intens(mer eller mindre døgnet rundt) , jo mere får jeg imot ham.Selv om han er den beste elskeren og den mest omtenksomme mannen jeg noen gang har møtt, føler jeg noen ganger avsky mot ham. Samtidig ser jeg at nettop HAN vet hvordan han skal gjøre alt godt for meg. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg har større behov for sosial omgang og egne aktiviteter enn ham. Jeg er nok mere oppvakt enn ham også, og stadig blir jeg irritert over hans enfoldighet i forskjellige samtaler o.l. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre!!!!! Jeg har slitt mye med sykdom o.l., men har blitt friskere og fått mere overskudd etter at han kom inn i livet mitt. Jeg er redd for hvordan framtiden vil bli sammen med en mann jeg ikke føler meg tiltrukket av - "bare" glad i .......Kan tiltrekning komme etterhvert, eller er dette dødt løp? Jeg kan ikke helt se hvordan jeg skal kunne leve med en mann som lever så til de grader "gjennom" meg, da jeg selv ønsker meg en selvstendig mann som kan være en støtte på litt flere områder enn husarbeid......

Håper jeg får mange gode råd, for jeg vil nødig såre hverken han eller ungene, men samtidig må jeg ha det godt selv også......Hele slekten min forguder denne mannen og hva han har betydd for min lille familie.....hvorfor kan ikke JEG være like begeistret for ham da????Er det for mye jeg forlanger - både kjærlighet og bekjær? Tusen takk for svar

[ToneLis]

Du har det jo som plommen i egget; en mann som forguder deg på alle mulige måter og en lykkelig familie.

Men, i det store og det hele er et halvt år kort tid. Hvis du føler slik usikkerhet, kan du vel prøve å få mer tid på deg. Dere kan vel fortsette slik det er nå en stund til, før dere avgjør om dere skal ta et skritt videre og gifte dere?

Kan du ikke rett og slett si at du vil dere skal bo sammen i ett år, før dere tar det opp til vurdering igjen?

Dette er jo en sak mellom deg og din samboer. Er vel ikke riktig at din samboer allierer seg med barna for å fremskynde et giftermål. Da blir premissene for ekteskapet litt feil etter min mening..

I mellomtiden får du jobbe med deg selv og finne ut av hva du virkelig vil.

[Caracola]

Nei, det er ikke for mye forlangt at du også skal føle kjærlighet og ha det bra. Men dette var en vanskelig sak....har du prøvd å prate med ham om det?

Sett visse krav til ham...som at dere må kunne gjøre ting hver for dere..."roe ned litt" på den konstante oppmerksomheten...at du kan dra på jentetur... Osv osv.

Hvis han virkelig er så glad i deg som det virker som, burde han være villig til å inngå noen kompromiss.

...det å føle seg litt "smartere" i visse situasjoner kan også være vanskelig. Men det er bare du selv som vet hvor betydelig dette er.

Jeg vet du har barna å ta hensyn til, det er en viktig sak. Men husk på deg selv også. Hvis du ikke er fornøyd, så vil det i det lange løp vise seg og dermed kanskje gå ut over hjemmeforholdene...

Uansett, kommunikasjon er viktig! PRAT SAMMEN!!!

Lykke til!!

[Lillemus]

Husk at du har venner og omgangskrets der dere bor, han har nettopp flyttet dit og kjenner vel ingen andre enn deg.

Oppfordre ham til å bli med på noe. Melde seg inn i et idrettslag? Golfklubb? Dartklubb? Slik at han kommer seg litt ut og får venner og du får litt pusterom.

[Gjest studena]

Har du tatt en titt på deres respektive stjernetegn? Dere har kanskje forskjellige måter å uttrykke omsorg og kjærlighet på i deres personligheter. Kanskje du forstår dine egne og hans reaksjoner bedre om du ser at det er slik man er i sitt stjernetegn...har hjulpet meg veldig, i hvert fall.

Samtidig - det ER nødvendig med større avstand i forholdet dere mellom - det kan tenkes du såvidt klarer det i dag - men dag etter dag resten av deres liv???

Et års betenkningstid synes jeg er klokt. Kanskje han da også ser litt på sin egen oppførsel oppe i alt dette.

[kreative]

Har du tatt en titt på deres respektive stjernetegn? Dere har kanskje forskjellige måter å uttrykke omsorg og kjærlighet på i deres personligheter. Kanskje du forstår dine egne og hans reaksjoner bedre om du ser at det er slik man er i sitt stjernetegn...har hjulpet meg veldig, i hvert fall.

Samtidig - det ER nødvendig med større avstand i forholdet dere mellom - det kan tenkes du såvidt klarer det i dag - men dag etter dag resten av deres liv???

Et års betenkningstid synes jeg er klokt. Kanskje han da også ser litt på sin egen oppførsel oppe i alt dette.

Takk for svar!

Joda-dette med stjernetegn har jeg studert....Vi er begge værer.....

Jeg er nok en typisk vær på EN måte men så er han det på EN ANNEN, så det hjelper ikke stort....'

Tror forresten det er NETTOPP det at jeg faktisk forstår mye av hans reaksjonsmøster som gjør at jeg fortsatt er i forholdet....

Nei - dette er vanskelig....

Hodet sier - HOLD KJEFT OG VÆR GLAD

Hjertet sier - jeg er glad i ham, men elsker ham ikke.....

Huttetu!

[kreative]

Nei, det er ikke for mye forlangt at du også skal føle kjærlighet og ha det bra. Men dette var en vanskelig sak....har du prøvd å prate med ham om det?

Sett visse krav til ham...som at dere må kunne gjøre ting hver for dere..."roe ned litt" på den konstante oppmerksomheten...at du kan dra på jentetur... Osv osv.

Hvis han virkelig er så glad i deg som det virker som, burde han være villig til å inngå noen kompromiss.

...det å føle seg litt "smartere" i visse situasjoner kan også være vanskelig. Men det er bare du selv som vet hvor betydelig dette er.

Jeg vet du har barna å ta hensyn til, det er en viktig sak. Men husk på deg selv også. Hvis du ikke er fornøyd, så vil det i det lange løp vise seg og dermed kanskje gå ut over hjemmeforholdene...

Uansett, kommunikasjon er viktig! PRAT SAMMEN!!!

Lykke til!!

Tusen takk for svar!

Joda - jeg har prøvd å prate om dette, og DET får vi faktisk fin til. Men det var denne praksisen da....

Han forstår meg ihjel, men klarer ikke å forandre hvem han egentlig er - selvsagt-det skal han jo ikke heller....

Jenteturer o.l. er helt greit det, men jeg får ikke noen glede av å dra bort når jeg vet at han sitter hjemme og savner meg til døde!

Jeg er mor og venninde om dagen, og elskerinne om natten. Føler ikke at jeg får hvile og ro som jeg trenger. Må jeg virkelig dra på rekreasjonsopphold for å få litt tid til meg selv?

Det føles nesten slik.....

Men - jeg kan jo ofre meg for ungene og samboeren min - så vet jeg i alle fall at DE har det bra.....

Nei - sannelig om jeg vet....

[kreative]

Husk at du har venner og omgangskrets der dere bor, han har nettopp flyttet dit og kjenner vel ingen andre enn deg.

Oppfordre ham til å bli med på noe. Melde seg inn i et idrettslag? Golfklubb? Dartklubb? Slik at han kommer seg litt ut og får venner og du får litt pusterom.

takk for svar!

Du kommer med gode forslag og fornuftige tanker - Problemet er at han skal absolutt ha MEG med på alt han selv skal. Denne karen er så sjenert skjønner du.......

Og da blir det feil - hvis jeg må være anstand og barnevakt hele tiden....