ny "stefar"....... livsgnisten min er borte.......

[irena1365380496]

Sitter og ser på regnværet... tenker på sommeren... gruer meg til sommeren... gruer meg til 17 mai... Føler meg på en måte så ensom og lei... er ung, skulle egentlig hatt hele livet forran meg, men livsgnisten er borte.

Flyttet tidlig hjemmenfra. Faren min er død, og moren min flyttet sammen med en mann jeg ikke taklet. Det var ikke sjelden jeg gråt meg i søvn, og lurte på hvorfor det måtte være så mye problemer i min familie, når jeg så vennene mine koste seg sammen med familen sin. Jeg for min del, hadde nok heller valgt og "besøke" faren min på kirkegården, enn og bli med moren min og mannen på tur.

Nå som jeg bor for meg selv kan jeg jo på en måte styre hvordan jeg vil ha kontankten med dem. Føler på en måte at det er jeg som er fullstendig dum (iallefall det inntrykket jeg sitter med...) at jeg ikke greier og ha et "naturlig forhold" til mannen hennes. -men jeg greier det ikke....

Når folk rundt meg sier "du drar vel hjem til jul" eller "du skal være hjemme endel i sommer" får jeg klump i halsen.. og skullle ønske at både julen og sommeren var over...

Har ingen rundt meg som jeg har så tillit til at jeg ønsker og prate om dette... er også da redd for at moren min får vite noe,for hun skjønner bokstavelig talt ikke at jeg sliter med dette.... synes bare jeg skal ta meg sammen.-noe som er lettere sagt enn gjort. Har pratet med helsepersonell, men kom ingen vei med det. Tenkte jeg kunne spurt familie terapeuten her,men har ikke Visa del på bankkortet... men kanskje noen av dere lesere her, har et godt råd og hjelpe meg med????

For alt dette Kaoset jeg har i hodet mitt, går snart ikke lenger.......

[petter smart]

Noe spesielt du ikke liker med din stefar? Eller er det mer at du føler han prøver å ta din fars plass? Du lar ikke deg selv like han fordi du da føler at du svikter din far.

[irena1365380496]

Noe spesielt du ikke liker med din stefar? Eller er det mer at du føler han prøver å ta din fars plass? Du lar ikke deg selv like han fordi du da føler at du svikter din far.

tja,vet ikke helt jeg... for det første har han gjort ting jeg ikke greier og "bare glemme" noe moren min også var med på, og som SÅRET meg VELDIG......

og da er det lett og savne faren min... for jeg må ærlig innrømme at jeg føler meg veldig ensom...

Er "dritt lei" ( sorry utrykket.....) folk som kommer og sier at "du kan være "gald" faren din er død, og at dem ikke er skillt, for nå har du i det minste en grav og gå til..." De som sier det, tror jeg aldri kan ha opplevd dette selv... - for jeg skulle gitt hva som helst for at det ikke hadde gått som det gikk.... og være ung, og sitte og "se" på at en av foreldrene dør, tror jeg er noe av det verste som kan skje... iallefall føler jeg det....

-men det er ikke bare derfor jeg ikke greier mannen hennes!!!

Greier ikke og takle alt dette...

så jeg aner ikke...

[Gjest nyah_lita84]

tja,vet ikke helt jeg... for det første har han gjort ting jeg ikke greier og "bare glemme" noe moren min også var med på, og som SÅRET meg VELDIG......

og da er det lett og savne faren min... for jeg må ærlig innrømme at jeg føler meg veldig ensom...

Er "dritt lei" ( sorry utrykket.....) folk som kommer og sier at "du kan være "gald" faren din er død, og at dem ikke er skillt, for nå har du i det minste en grav og gå til..." De som sier det, tror jeg aldri kan ha opplevd dette selv... - for jeg skulle gitt hva som helst for at det ikke hadde gått som det gikk.... og være ung, og sitte og "se" på at en av foreldrene dør, tror jeg er noe av det verste som kan skje... iallefall føler jeg det....

-men det er ikke bare derfor jeg ikke greier mannen hennes!!!

Greier ikke og takle alt dette...

så jeg aner ikke...

hmm... jeg tror jeg skjønner situasjonen din... når man opplever slike traumer i livet har man lett for å ikke klare å glede seg over livet i seg selv.. du gir klart uttrykk for at du vet hva du vil, og jeg synes du kan være stolt over hvor fint du klarer deg, alene!

du sier du føler at du ikke kom noen vei da du ba om profesjonell hjelp, hva hjelp søkte du da? psykolog? lege?

du må prøve en gang til, det er helt sikkert noen som kan hjelpe deg!

har du gode venner? du sier at du ikke har noen du stoler så mye på at du kan snakke med dem om dette.. har du ingen tanter, onkler, søsken, besteforeldre eller noe slikt du kan snakke med?

du kan ikke gå å bære dette alene... nå vet jo ikke jeg hva din mor og mannen hennes gjorde mot deg, men jeg har vanskelig for å tro at hun ikke er glad i deg og ikke vil hjelpe deg!

og husk; din far passer alltid på deg!! ikke glem det, han er der, bare ikke fysisk lenger!!

m.v.h.

[petter smart]

tja,vet ikke helt jeg... for det første har han gjort ting jeg ikke greier og "bare glemme" noe moren min også var med på, og som SÅRET meg VELDIG......

og da er det lett og savne faren min... for jeg må ærlig innrømme at jeg føler meg veldig ensom...

Er "dritt lei" ( sorry utrykket.....) folk som kommer og sier at "du kan være "gald" faren din er død, og at dem ikke er skillt, for nå har du i det minste en grav og gå til..." De som sier det, tror jeg aldri kan ha opplevd dette selv... - for jeg skulle gitt hva som helst for at det ikke hadde gått som det gikk.... og være ung, og sitte og "se" på at en av foreldrene dør, tror jeg er noe av det verste som kan skje... iallefall føler jeg det....

-men det er ikke bare derfor jeg ikke greier mannen hennes!!!

Greier ikke og takle alt dette...

så jeg aner ikke...

Føler du at din mor sviktet deg (og din far) når hun ble sammen med din stefar?

Har faren din blitt et ikon som representerer alt det gode i livet ditt, og uten han kan du ikke bli lykkelig?

Skjønner ikke helt de folkene som sier det er bedre faren din er død, det er vel bedre å ha en far å gå til enn en grav?!

Har du ikke kommet over din fars død? Kanskje problemet ligger der, at din mor kom "for fort" over det, og at hun gikk videre før du var klar, før sorgen din var over. Da vil gjerne den nye mannen i hennes liv tråkke deg litt på tærne (i mangel av et bedre uttrykk).

Jeg tror ikke problemet ligger hos din stefar, har han prøvd å få god kontakt med deg?

[Retz]

Hvordan ser du for deg tilværelsen hvis denne stefaren var ute av bildet?

[irena1365380496]

hmm... jeg tror jeg skjønner situasjonen din... når man opplever slike traumer i livet har man lett for å ikke klare å glede seg over livet i seg selv.. du gir klart uttrykk for at du vet hva du vil, og jeg synes du kan være stolt over hvor fint du klarer deg, alene!

du sier du føler at du ikke kom noen vei da du ba om profesjonell hjelp, hva hjelp søkte du da? psykolog? lege?

du må prøve en gang til, det er helt sikkert noen som kan hjelpe deg!

har du gode venner? du sier at du ikke har noen du stoler så mye på at du kan snakke med dem om dette.. har du ingen tanter, onkler, søsken, besteforeldre eller noe slikt du kan snakke med?

du kan ikke gå å bære dette alene... nå vet jo ikke jeg hva din mor og mannen hennes gjorde mot deg, men jeg har vanskelig for å tro at hun ikke er glad i deg og ikke vil hjelpe deg!

og husk; din far passer alltid på deg!! ikke glem det, han er der, bare ikke fysisk lenger!!

m.v.h.

Takker for mange svar....!! Visste egentlig ikke helt om jeg skulle tørre og skrive... Sliter vel med dårlig selvtillit etter alt, og redd for og bli misforstått....

Joa,har prøvd både lege og psykolog, men er ikke motivert til alle spørsmålene... mange spørsmål jeg selv ikke vet svaret på engang.

jeg har vel aldri kommet over det med faren min. "greit" det at han er død (greit er det jo selvfølgelig ikke, men greit i den forstand at jeg skjønner at det har skjedd, at det ikke er noe og gjøre noe med nå...) men det var MASSE problemer før han døde, som jeg tenker på... siden det alltid har vært litt spesielt famiieforhold, så er det absolutt ingen i min nærmeste familie, som bestemor, tanter onkler ol.jeg vil fortelle dette til... noen vil ikke prate om det, og andre er slik at forteller man noe, vet resten av slekta det før man får snudd seg... så det orker jeg ikke...

mannen hennes gjør vel ikke akurat så mye for og få kontakt. og har sagt og gjordt ting som gjør at jeg ikke greier han...

så jeg føler meg rådvill...

Jeg er jo ikke så gammel, og har egentlig livet forran meg... men....

hva er egentlig meningen med livet,tro?? når alt bare skal være problemer...

sukk..

[Mommy1365380476]

Takker for mange svar....!! Visste egentlig ikke helt om jeg skulle tørre og skrive... Sliter vel med dårlig selvtillit etter alt, og redd for og bli misforstått....

Joa,har prøvd både lege og psykolog, men er ikke motivert til alle spørsmålene... mange spørsmål jeg selv ikke vet svaret på engang.

jeg har vel aldri kommet over det med faren min. "greit" det at han er død (greit er det jo selvfølgelig ikke, men greit i den forstand at jeg skjønner at det har skjedd, at det ikke er noe og gjøre noe med nå...) men det var MASSE problemer før han døde, som jeg tenker på... siden det alltid har vært litt spesielt famiieforhold, så er det absolutt ingen i min nærmeste familie, som bestemor, tanter onkler ol.jeg vil fortelle dette til... noen vil ikke prate om det, og andre er slik at forteller man noe, vet resten av slekta det før man får snudd seg... så det orker jeg ikke...

mannen hennes gjør vel ikke akurat så mye for og få kontakt. og har sagt og gjordt ting som gjør at jeg ikke greier han...

så jeg føler meg rådvill...

Jeg er jo ikke så gammel, og har egentlig livet forran meg... men....

hva er egentlig meningen med livet,tro?? når alt bare skal være problemer...

sukk..

Kan se ut som du har flere problemer du absolutt ikke klarer og løse alene.

Både relasjonen din til mor og stefar, men også din fars død. I tillegg sier du noe om dårlig selvtillit og at livsgnisten din er borte...

Jeg vil som de andre her har sagt, sterkt anbefale deg å ta kontakt med helsepersonell for å få henvisning til psykolog, slik at du kan får hjelp til å komme ut av denne vonde sirkelen.

Det er ikke uvanlig at man kan slite med følelser lenge etter at man mister sine nærmeste. Dette er en sorgprosess, og kan mange ganger ta lang tid. Men man trenger å gå gjennom hele denne prosessen, stopper man opp kan man lett få problemer som kan gi seg utslag på forskjellige måter...

Det er mulig du kanskje er deprimert, og da kan det være fint å få hjelp til å komme videre.

Håper i alle fall at du finner ut av det, og ikke tar på deg alt dette alene!

Lykke til!!

[irena1365380496]

Kan se ut som du har flere problemer du absolutt ikke klarer og løse alene.

Både relasjonen din til mor og stefar, men også din fars død. I tillegg sier du noe om dårlig selvtillit og at livsgnisten din er borte...

Jeg vil som de andre her har sagt, sterkt anbefale deg å ta kontakt med helsepersonell for å få henvisning til psykolog, slik at du kan får hjelp til å komme ut av denne vonde sirkelen.

Det er ikke uvanlig at man kan slite med følelser lenge etter at man mister sine nærmeste. Dette er en sorgprosess, og kan mange ganger ta lang tid. Men man trenger å gå gjennom hele denne prosessen, stopper man opp kan man lett få problemer som kan gi seg utslag på forskjellige måter...

Det er mulig du kanskje er deprimert, og da kan det være fint å få hjelp til å komme videre.

Håper i alle fall at du finner ut av det, og ikke tar på deg alt dette alene!

Lykke til!!

Takker for svar!!

Bra det er noen som forstår meg... Føler meg som en skuespiller fortiden.. Utenpå virker jeg vel som den sterke jenta som kommer seg gjennom det meste... men innenpå er jeg ei "lita jente" som føler jeg "faller sammen" hvert øyeblikk... går hos psykolog... Tiltross for at det ikke går helt problemfritt(.....) prøvde jeg og ringe henne for og fremskynde timen ,men hun hadde ikke tid før om noen uker... så jeg vet ikke helt jeg. Skulle vel på en måte ønske at det var en (voksen) person rundt meg som jeg hadde tillit til og prate med... men huff.. aner ikke hvem det skulle blitt... Jeg er jo ikke et barn lenger... bør jo kunne ordne opp i mine problemer på egenhånd... men vet ikke hvor jeg skal begynne... sukk...