Hvordan takle kjærestens depresjon?

[Gjest ikke undertegnet -Langt-]

Befinner meg i ett 5 1/2 mnd gammelt forhold med en fantastisk mann i slutten av 20 årene.

De første mnd var helt fabelaktige og vi hadde det veldig godt sammen. På alle måter.

Jeg visste når vi ble sammen at han i flere år har slitt med depresjon (grunnet TØFF barndom). De første mnd var som sagt ting veldig bra og depresjonen var ikke noe som tilsynelatende påvirket hverdagen. Han hadde flere ganger angst om morgenen, og noen ganger ellers på døgnet. Men det virket som om dette gikk over relativt fort og ikke var til stor bekymring da han vet hva som skjer med kroppen og er veldig bevisst seg selv og hvor han vil (bli frisk).

Men de siste ukene har ting forverret seg, det startet vel med at jeg selv ble litt nedfor en stund da jeg har hatt store omveltninger i livet mitt i den senere tid noe som har vært tøft men som jeg har dealet med og som nå så godt som er forbi.

I denne perioden var jeg mere krevende en jeg normalt er og hadde bruk for ekstra mye tid kos kjærlighet og bekreftelse.

Problemet da ble at jeg følte at han ikke hadde tid til meg (da han har en god del av sine egene prosjekter, ting han liker og gjøre men også trenger å gjøre "for å holde seg i bevegelse"). Dette er jo helt ok med meg da jeg selv også har behov for tid og rom både alene og med venner.

Som sagt følte jeg at vi ikke fikk/får nok tid sammen mens han på sin side føler vel at det blir litt mye stress rundt emnet (og ja det har vært mye diskusjoner om det).... Poenget er at dette har bare gjort at han har trukket seg enda mere tilbake både psykisk og fysisk.

Jeg prøver virkelig å gi han tid og rom, men sånn som situasjonen er i dag foreks. Vi har ikke sett hverandre på 4 dager, og i går ble jeg skuffet for vi hadde en halveis avtale om å være sammen. Skuffelsen klarte jeg ikke å skjule noe som gjorde at han følte enda mere press.. og pluttselig ble det hele til "en situasjon" enda mere å diskutere. Vi prater jo endel/flere ganger på telefonen i løpet av dagen når vi ikke treffes, men nå er det også tydeligvis feil... For da får han ikke det "rommet" han trenger.

Vi har hatt sex 1 gang de siste 5 ukene og jeg husker ikke sist jeg fikk ett lidenskapelig kyss.

Samtidig sier han jo at han er veldig glad i meg. Jeg har også sagt flere ganger at han må ta ett valg om å fortsette dette forholdet eller bryte det, for der vi er nå er ingensteds, han har likssom tatt ett valg om å være sammen med meg, men vi er jo i virkeligheten ikke kjærester slik det er nå.

Og ikke minst, DET GJØR VONDT, å føle seg nedprioritert og på side linja.

Vi er mere som gode venner som ser hverandre ett par ganger i uka, er glade i hverandre og som kysser litt på hverandre.

Kanskje er det slik det burde fortsette, at vi bare er venner, men jeg føler så ufattelig mye mere for han* Om han bare hadde turt å ta imot alt jeg har å gi, blir så lei meg når jeg må holde tilbake. Jeg vil han jo bare godt!

Men også dette er jo noe som skremmer han...

Har aldri vært sammen med en deprimert persom før, kjenner heller ingen som er/har vært så dypt i det som han. Hadde jeg bare visst hvordan jeg kunne få han trygg meg og dermed jeg trygg på han så vi kunne unngå alle disse små kranglene hele tiden. Vi blir jo begge to slitene, lei oss, dritt lei, frustrerte ..hele registeret.. Men alikevel holder vi sammen.

Men nå må det ta slutt snart, hvis ikke er jeg redd forholdet vårt kommer til å ta slutt. Og det vil jeg virkelig ikke!

Åh, Jeg blir litt gal, det føles ut som hva enn jeg gjør blir det feil!!!

Noen som har noen gode råd å komme med, eller noen som har vært på en av sidene selv som kanskje kan hjelpe meg forstå hva som skjer...

Har også prøvd å lese om depresjon på nettet for å få økt forståelse. Men fannt igrunn ikke noe nevneverdig...

Derfor prøver jeg nå her

Takk for tålmodigheten til deg som leste hele innlegget, ble fryktelig langt men tro meg, det kunne vært 4 timer lengere

[Gjest nyah_lita84]

vær der for han, få han til å forstå at du vil hjelpe han, få han til å prate med deg, la han vite at du vil være en del av depresjonen hans!

jeg var selv i en dyp depresjon for ca et halvt år siden, det viktigste for meg da var at de aller nermeste(familie og venner) var nær meg og aldri ga opp.

selv om han er sur mot deg og slikt, så prøv å vær overbærende! det kommer en dag der han ikke er deprimert lenger, og da vil forholdet deres være langt sterkere og hans kjærlighet vil også være mye sterkere, for da vet han at du støtter han i alt!

dette var bare et lite råd fra ei som selv har opplevd noe jævlig, og det var slik jeg kom meg gjennom dagene!!'

medisin og terapi hjalp også godt!

m.v.h.

[Eteti]

Går han i terapi? Er han medisinert? Gjør han noe aktivt for å redusere skadevirkningene fra barndommen?

I så fall synes jeg ikke det er urimelig at du støtter ham.

Men- hvis han "tar lett på det" og ikke oppsøker hjelp, samtidig som han krever full forståelse fra deg, så synes jeg at du burde tenke deg om en gang til i forhold til hvor du tror dette vil ende.

[kaktus9]

Hei,

Jeg måtte bare svare deg på dette innlegget da det traff meg midt i solar plexus. Men før jeg skriver noe mer vil jeg bare si at husk ingen situasjon er helt lik, og man må derfor uansett råd fra andre trekke sine egne konklusjoner.

Jeg var i mer enn to år sammen med en mann som i perioder var deprimert. I begynnelsen hadde vi det også topp, og jeg tror nok han også informerte meg om at han kunne "Falle litt utenfor" av og til. Men jeg trodde fullt og helt ut at jeg med min kjærlighet skulle få skikk på dette. Etter et år med mye opp og ned fikk jeg han til å innse at han burde gå i terapi. Da hadde han sluttet i jobben og meldt seg arbeidsledig og gjorde LITE eller ingenting om dagene. Når han hadde disse periodene sine var han tiltaksløs, negativ og avvisende mot meg. Jeg ble svært frustert over at han ikke ville se meg, ta i mot min hjelp og ellers rett og slett oppførte seg som om vi ikke var kjærester slik du beskrev. Siden jeg også hadde mitt å stri med innimellom ble det svært slitsomt at han da aldri kunne stille opp for meg. Det ble så veldig enveis det hele. Han gikk jo i terapi til slutt men slike prosesser tar tid og jeg begynnte å kjenne at jeg var sliten. Jeg følte at jeg elsket han og siden han var en annen (mer positiv fyr) innimellom håpet jeg jo i det lengste at dette skulle gå. Men til slutt innså jeg at dette var et forhold så og si kun på hans premisser og jeg valgt å bryte. I ettertid innser jeg at redselen for å være alene gjorde at jeg ble lenger i forholdet enn hva jeg burde ha vært, men det er det så lett å være etterpåklok på.

Du må ikke misforstå og tro at jeg synes man skal gi blaffen i folk som har psykiske problemer. Det mener jeg absolutt ikke for jeg har selv vært der og vet hva støtte for omverdenen har å si. Men poenget er at den som har problemer må SELV INNSE SITT PROBLEM. For det er kun seg selv man kan endre på. Vi som er rundt kan kun støtte, men vi må ikke undergrave oss selv i denne prosessen.

Jeg vet ikke om denne historien sammenfaller mye med din. Men vit at vi er enkelte kvinner som er programert til å gi svært mye av oss selv til andre. Det er en god egenskap, bare vi ikke glemmer oss selv. Så jeg råder deg til å tenke deg om. Viser han initiativ til å endre på sin situasjon så er det etskritt i riktig retning, men har han f or lite å gi deg nå så mener jeg at d ere bør ta en pause. Så får han jobbe med sitt og du spares for smerte og så får dere heller se om veiene krysses senere i livet.

Om du er en kvinne som gir mye av deg selv vil jeg tipse om ei bok som heter noe sånt som "Kvinner som ødsler av sin kjærlihet". Den ga meg mange a-haopplevelser.

Med vennlig hilsen meg

[lurenavn]

Hans depresjon er ikke ditt ansvar !!

Tror han ville trenge terapi, men det er også noe han må være motivert for selv. Å gå til terapi er neppe noen "tryllestav" for å få ham til å føle seg bedre.

Kanskje denne artikkelen kan være til hjelp:

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=1101

[Gjest jonoa]

Tror du får det mye bedre uten han. Leve med en deprimert er nesten umulig.

[Gjest ikke undertegnet]

Hans depresjon er ikke ditt ansvar !!

Tror han ville trenge terapi, men det er også noe han må være motivert for selv. Å gå til terapi er neppe noen "tryllestav" for å få ham til å føle seg bedre.

Kanskje denne artikkelen kan være til hjelp:

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=1101

Hei og takk for svar!

Vet jo at ikke det er mitt ansvar, men jeg er glad i mannen og vil det beste for han*

Han har dessuten gått til psykolog fra og til de siste årene (Første knekken han gikk på var for 11 år siden)..

Nå har han nettopp begynnt i en kognetiv terapi gruppe, noe han virker veldig fornøyd med og motivert for så langt..

Legen hans vil gjerne ha han på medisin, men det er han ikke interessert i. Må si jeg respekterer det.

[Gjest ikke undertegnet]

Tror du får det mye bedre uten han. Leve med en deprimert er nesten umulig.

...nesten.... vi får se. Er så positiv og optimistisk som jeg bare kan!

[Gjest ikke undertegnet]

Hei,

Jeg måtte bare svare deg på dette innlegget da det traff meg midt i solar plexus. Men før jeg skriver noe mer vil jeg bare si at husk ingen situasjon er helt lik, og man må derfor uansett råd fra andre trekke sine egne konklusjoner.

Jeg var i mer enn to år sammen med en mann som i perioder var deprimert. I begynnelsen hadde vi det også topp, og jeg tror nok han også informerte meg om at han kunne "Falle litt utenfor" av og til. Men jeg trodde fullt og helt ut at jeg med min kjærlighet skulle få skikk på dette. Etter et år med mye opp og ned fikk jeg han til å innse at han burde gå i terapi. Da hadde han sluttet i jobben og meldt seg arbeidsledig og gjorde LITE eller ingenting om dagene. Når han hadde disse periodene sine var han tiltaksløs, negativ og avvisende mot meg. Jeg ble svært frustert over at han ikke ville se meg, ta i mot min hjelp og ellers rett og slett oppførte seg som om vi ikke var kjærester slik du beskrev. Siden jeg også hadde mitt å stri med innimellom ble det svært slitsomt at han da aldri kunne stille opp for meg. Det ble så veldig enveis det hele. Han gikk jo i terapi til slutt men slike prosesser tar tid og jeg begynnte å kjenne at jeg var sliten. Jeg følte at jeg elsket han og siden han var en annen (mer positiv fyr) innimellom håpet jeg jo i det lengste at dette skulle gå. Men til slutt innså jeg at dette var et forhold så og si kun på hans premisser og jeg valgt å bryte. I ettertid innser jeg at redselen for å være alene gjorde at jeg ble lenger i forholdet enn hva jeg burde ha vært, men det er det så lett å være etterpåklok på.

Du må ikke misforstå og tro at jeg synes man skal gi blaffen i folk som har psykiske problemer. Det mener jeg absolutt ikke for jeg har selv vært der og vet hva støtte for omverdenen har å si. Men poenget er at den som har problemer må SELV INNSE SITT PROBLEM. For det er kun seg selv man kan endre på. Vi som er rundt kan kun støtte, men vi må ikke undergrave oss selv i denne prosessen.

Jeg vet ikke om denne historien sammenfaller mye med din. Men vit at vi er enkelte kvinner som er programert til å gi svært mye av oss selv til andre. Det er en god egenskap, bare vi ikke glemmer oss selv. Så jeg råder deg til å tenke deg om. Viser han initiativ til å endre på sin situasjon så er det etskritt i riktig retning, men har han f or lite å gi deg nå så mener jeg at d ere bør ta en pause. Så får han jobbe med sitt og du spares for smerte og så får dere heller se om veiene krysses senere i livet.

Om du er en kvinne som gir mye av deg selv vil jeg tipse om ei bok som heter noe sånt som "Kvinner som ødsler av sin kjærlihet". Den ga meg mange a-haopplevelser.

Med vennlig hilsen meg

Hei og tusen takk for langt og personlig innlegg!

Jo, jeg kjenner meg jo litt igjen i det du forteller.

Mannen har vært deprimert off-on i 11 år nå, og det er virkelig en tragisk barndom han har hatt. Så jeg visste jo at det lå mere i det enn at han bare var "nede" av og til. Problemet er vel snarere at en kan tro en vet, forstår.. mens i virkeligheten har jeg ikke mulighet til å virkelig forstå, for jeg har aldri vært der selv.

Han vil virkelig bli frisk og er veldig selv reflektert (selv om jeg tror nok det kan være like negativt som positivt.. av og til kan det bli litt mye refleksjon på issues som i virkeligheten burde forsvinne like raskt som de dukket opp).

Det er ca 11 år siden han ble deprimert første gang, og siden har det gått opp og ned, 5 store depresjoner i alt hvor han er "på slutten" av den siste nå.

Selv sier han at han har ikke noe annet alternativ enn å bli frisk nå. Han tror ikke han vil klare å reise seg igjen om han skulle få en knekk til.

I løpet av de fem årene har han gått til psykolog litt nå og da, men det har nok ikke vært noe fast over en lengere periode.

Nå derimot har han begynnt i en kognetiv terapi gruppe noe han så langt virker veldig fornøyd med. Har lest litt om det og det det går ut på er å sette ord på hvordan ting er her og nå, hvordan takle issues i hverdagen og fremtiden. Med andre ord, ikke så mye roting i fortid som i "vanlig" terapi.

Jeg håper virkelig hjulet snur snart, syntes selv at jeg viser stor forståelse og er tålmodig, men av og til blir selvsagt jeg også skuffet, frustrert og lei meg.

Og dette takler han som sagt ikke så godt.

Håper han slipper meg inn i varmen igjen snart, vet at jeg har nok tålmodighet og kjærlighet til å holde ut en stund til, men man skal gi og man skal få. Og jeg vet godt at jeg fortjener langt mer enn hva jeg får nå...

[Gjest ikke undertegnet]

Går han i terapi? Er han medisinert? Gjør han noe aktivt for å redusere skadevirkningene fra barndommen?

I så fall synes jeg ikke det er urimelig at du støtter ham.

Men- hvis han "tar lett på det" og ikke oppsøker hjelp, samtidig som han krever full forståelse fra deg, så synes jeg at du burde tenke deg om en gang til i forhold til hvor du tror dette vil ende.

...han tar ikke lett på det, men jeg kan ikke si at det gjør saken noe enklere her og nå. Skjønner jo hva du sier, hadde han ikke vært seriøs og tatt problemene alvorlig ville han hvertfall aldri kommet seg ut av det helvete han befinner seg i.

Han tar ikke medisiner selv om han er blitt anbefalt det av legen, men det må jeg si jeg respekterer i aller høyeste grad.

Han har gått litt off and on til psykolog tideligere.. men nå går han fast i en kognitiv terapi gruppe.

Jeg er fremdeles positiv, men noen dager må jeg inrømme ser mørkere ut enn andre....

[Gjest ikke undertegnet]

vær der for han, få han til å forstå at du vil hjelpe han, få han til å prate med deg, la han vite at du vil være en del av depresjonen hans!

jeg var selv i en dyp depresjon for ca et halvt år siden, det viktigste for meg da var at de aller nermeste(familie og venner) var nær meg og aldri ga opp.

selv om han er sur mot deg og slikt, så prøv å vær overbærende! det kommer en dag der han ikke er deprimert lenger, og da vil forholdet deres være langt sterkere og hans kjærlighet vil også være mye sterkere, for da vet han at du støtter han i alt!

dette var bare et lite råd fra ei som selv har opplevd noe jævlig, og det var slik jeg kom meg gjennom dagene!!'

medisin og terapi hjalp også godt!

m.v.h.

Tusen takk for innlegg!

Jeg håper virkelig du har rett* Er som regel veldig positiv på at dette kommer til å ordne seg om bare både han og jeg er tålmodige og flinke til å snakke ut uten at man skal overreagere på hverandre.

Og ikke minst at vi gjør det beste ut av den tiden vi faktisk har sammen og nyter det... Det som nok har vært mest vondt for meg den siste tiden er at når vi først har hatt tid sammen så har han vært så ..vet ikke hvordan jeg kan forklare det" - så langt fra meg.. so close but still so far away...

Når han forhåpentlighvis snart tør gi litt av seg selv igjen, og ikke minst tørr å ta imot hva jeg har å gi vil nok ikke den fysiske avstanden (det at ikke vi får se hverandre så ofte) være like tøft som nå..

Det er fredag, solen skinner og denne jenta er positiv!*!

¤God Helg¤