Hva er arv og hva er miljø?

[Gjest tilt]

Har lest et eller annet sted at grobunnen for psykiske lidelser blir lagt tidlig i barndommen.

Faktisk helt ned til spebarnsstadiet på 2- 3 m.n.d Hva er det man da evt gjør feil med disse minste.

Er det for lite kjærlighet, og kan man utfra det si at mange som har psykiske problemer i voksen alder dermed har hatt "kalde" mødre?

Når i barneårene blir evt. grunnlaget for nevroser, personlighetsforstyrrelser og alvorlige sinnslidelser lagt.

En del sykdommer som affektiv bipolar lidelse er vel biologisk arvelig, men det er bare en av mange sykdommer. Hva med alle de andre.

En kamerat av meg sier at alt dette bare er tull. Terapi likeså, han påstår at alt dreier seg om kjemiske forstyrrelser i hjernen og at det følgelig gjelder å finne riktig "stoff".

Hvis dette er riktig kan vi vel bare kutte ut suspekte yrker som terapeuter og psykologer. Eller er det bare tvangsnevrotikere som tenker slikt?

[Gjest tod]

Hva som er arv og hva som er miljø har vært en evig debatt i psykologien og psykiatrien. Dagens paradigme innafor psykologien (som har sterke biologiske føringer sammenligna med tidligere paradigmer) forfekter at 60% av personligheten er arvelig bestemt; dette er i stor grad basert på tvillingstudier.

Hvis man imidlertid tar psykologiens historie med i betraktning, samt anlegger en vitenskapsteoretisk vinkling, er det stor sannsynlighet for at dagens paradigme vil bli avløst av nye, som vil forfekte andre funn. Store deler av psykologiens historie kan leses som en pendelsvingning mellom motsatte posisjoner vis á vis arv/miljø-problematikken.

Når det gjelder psykiske lidelser tilskrives også arv stor betydning, særlig gjelder dette bipolare (manisk-depressive) lidelser, schizofreni og depresjoner. Når det gjelder personlighetsforstyrrelser tilskrives fortsatt miljøet stor betydning, men biologiske/genetiske forklaringsmodeller er på frammarsj også her.

Når det gjelder hva som har gått galt i oppveksten - for de som tror det er grunnen - kan det være nesten hva som helst. Mor (eller andre omsorgspersoner) kan f eks ha vært for nær og kvelende, eller for fjern og distansert - begge deler disponerer teoretisk for psykopatologi. I tradisjonelle psykodynamiske (/psykoanalytiske) forklaringsmodeller forfektes det at gjerne at jo tidligere traumet har funnet sted, jo alvorligere vil patologien være (schizofrene tilstander sies dermed å ha sin årsak i spedbarnsalder).

De fleste klinikere i dag bruker imidlrtid ikke så rigide forklaringsmodeller. De fleste ser på psykisk sykdom som et resultat av _både_ arv og miljø. F eks kan en være arvelig disponer for schizofreni, mens miljømessige påkjenninger kan utløse/forverre sykdommen. Posisjonen din kamerat inntar vil derfor av de aller fleste karakteriseres som alt for enkel. Og selv om en kan påvise senka serotoninmengder i hjernen ved depresjon, kan en ikke dermed slutte at disse _i seg selv_ er årsaken til depresjonen; kanskje sank serotoninmengden pga en skilsmisse, et dødfall i familien etc. En god gammel høna-og-egget-debatt, altså.

Konklusjon: dagens paradigme tilskriver arv større tyngde enn miljø, sammenligna med tidligere tendenser i psykologi. Likevel operere de fleste klinikere ut fra en tro på et samspill mellom arv og miljø. Jeg ville vært skeptisk til behandlere som inntar ekstreme synspunkter i den ene eller den andre retninga.

[Gjest tilt]

Hva som er arv og hva som er miljø har vært en evig debatt i psykologien og psykiatrien. Dagens paradigme innafor psykologien (som har sterke biologiske føringer sammenligna med tidligere paradigmer) forfekter at 60% av personligheten er arvelig bestemt; dette er i stor grad basert på tvillingstudier.

Hvis man imidlertid tar psykologiens historie med i betraktning, samt anlegger en vitenskapsteoretisk vinkling, er det stor sannsynlighet for at dagens paradigme vil bli avløst av nye, som vil forfekte andre funn. Store deler av psykologiens historie kan leses som en pendelsvingning mellom motsatte posisjoner vis á vis arv/miljø-problematikken.

Når det gjelder psykiske lidelser tilskrives også arv stor betydning, særlig gjelder dette bipolare (manisk-depressive) lidelser, schizofreni og depresjoner. Når det gjelder personlighetsforstyrrelser tilskrives fortsatt miljøet stor betydning, men biologiske/genetiske forklaringsmodeller er på frammarsj også her.

Når det gjelder hva som har gått galt i oppveksten - for de som tror det er grunnen - kan det være nesten hva som helst. Mor (eller andre omsorgspersoner) kan f eks ha vært for nær og kvelende, eller for fjern og distansert - begge deler disponerer teoretisk for psykopatologi. I tradisjonelle psykodynamiske (/psykoanalytiske) forklaringsmodeller forfektes det at gjerne at jo tidligere traumet har funnet sted, jo alvorligere vil patologien være (schizofrene tilstander sies dermed å ha sin årsak i spedbarnsalder).

De fleste klinikere i dag bruker imidlrtid ikke så rigide forklaringsmodeller. De fleste ser på psykisk sykdom som et resultat av _både_ arv og miljø. F eks kan en være arvelig disponer for schizofreni, mens miljømessige påkjenninger kan utløse/forverre sykdommen. Posisjonen din kamerat inntar vil derfor av de aller fleste karakteriseres som alt for enkel. Og selv om en kan påvise senka serotoninmengder i hjernen ved depresjon, kan en ikke dermed slutte at disse _i seg selv_ er årsaken til depresjonen; kanskje sank serotoninmengden pga en skilsmisse, et dødfall i familien etc. En god gammel høna-og-egget-debatt, altså.

Konklusjon: dagens paradigme tilskriver arv større tyngde enn miljø, sammenligna med tidligere tendenser i psykologi. Likevel operere de fleste klinikere ut fra en tro på et samspill mellom arv og miljø. Jeg ville vært skeptisk til behandlere som inntar ekstreme synspunkter i den ene eller den andre retninga.

Tusen takk for et meget godt og klargjørende svar