Ensomhet

[ulva]

Jeg føler meg så bunnløst fortvilet og ensom. Er det ingen andre her inne med samme lidelse som meg? Hvis det er det, vil jeg gjerne høre om deres erfaringer.

Først så maser jeg dag ut og dag inn om en diagnose. Og når jeg endelig får en, klarer jeg ikke å akseptere den. Jeg forsøker å finne ut av hva jeg må gjøre med livet mitt for å gjøre det levelig, men jeg tåler så lite. Det blir lett for mye stimuli, for mye stress. Nå presser jeg meg selv for å bli ferdig med skolen, selv om jeg ikke blir det likevel. Men det er dumt å ikke ha en utdanning, selv om en er syk.

Diagnosen har endret så mye for meg. Jeg tør ikke lenger ha så store forhåpninger for fremtiden, og jeg er redd for å bli alvorlig psykotisk på nytt. Jeg er redd for at sønnen min skal ha arvet lidelsen (10% mulighet), og lurer på om jeg har arvet det etter min egen far, som er ganske så gal. Dette forklarer så mye. Både faren min, hvorfor jeg klarer meg så mye dårligere enn søstrene mine med samme oppvekst, hvorfor jeg har blitt langsomt dårligere til tross for intensiv terapi og medisinering.

Psykiateren min mener at de andre diagnosene mine; borderline og dissosiative lidelser, har fortvirret og forvrengt bildet for ham slik at han ikke har sett schizofrenien. Men nå er det som om bitene falt på plass for oss begge. Dette forklarer en del merkelige symptomer vi har tolket som multippel personlighet - blant annet sterk ambivalens - og de merkelige ideene jeg til tider har hatt. Hvorfor jeg fungerer stadig dårligere sosialt og mentalt.

Jeg er så redd for hvor jeg kommer til å ende. Han sier jeg har gode prognoser, ettersom sykdommen har debutert sent og det er den paranoide formen, og den store graden av traumer i barndommen. Men ingen vet jo sikkert. Kanskje jeg ender opp som en grønnsak. Jeg vet iallefall at hjernen min er som sirup, at jeg stadig har mer problemer med å tenke og at hukommelsen, den logiske sansen, det kunstneriske talentet, avtar stadig. Hva skal det blir av meg? For en grusom sykdom, som gjør at man mister seg selv og går i stykker. Det eneste man alltid skulle ha, som er hellig og udødelig, selve sjelen, jeg-et. Som langsomt vitrer bort... Jeg er så redd, for det er en dødsprosess for det av meg jeg aldri trodde jeg skulle tape. Meg selv.

[Mimmy]

Jeg føler så med deg, Ulva. Har lest noe om schizofreni, så selv om jeg ikke vet så mye, så vet jeg nok til å skjønne at det er en vond sykdom å ha. Men trøst deg med de gode prognosene som behandleren din mener du har...det finnes tross alt mange som kan leve med en slik sykdom også, og så har du familie å leve for og med, ikke glem det.

Du kan få mer "spesialsydd" medisin, antar jeg, og i flere perioder, så kan du ha det helt fint og symptomfritt, ettersom jeg har forstått.

Og du sier at det er 10% sjanse for at sønnen din får sykdommen. Men da er det 90% sjanse for det motsatte, tenk på det....det er tross alt forskjell, når man kan tenke på det på den måten.

Uansett, så føler jeg med deg, det er ikke noe godt å være syk, uansett hvordan sykdom man har.

Klem fra

[Gjest tod]

Du framstiller schizofreni som en degenerativ lidelse som bare vil bli verre - dette er jo ikke riktig. Et kjennetegn ved schizofreni er at sykdommen forverrer seg i perioder, innimellom disse kan man ha et relativt høyt funksjonsnivå. Selv om du - hvis jeg har forstått deg rett - føler at du har blitt verre i det siste, innebærer jo ikke det at det er en utvikling som ikke vil stoppe eller snu.

Ellers må jeg si at du virkelig ikke framstår som veldig forstyrra gjennom innleggene dine. Skrftlig vil de fleste uten noen psykiatrisk diagnose framstå som lidende av større tankeforstyrrelser enn deg.

Jeg sier ikke dette for å bagatellisere de åpenbare problemene dine, jeg vil bare påpeke at du - tross alt - later til å ha betydelige ressurser. Ikke glem det.

[frosken]

Hei ulva...

Det gjør inntrykk på meg å lese det du skriver - og jeg skjønner din fortvilelse over å muligens lide av schizofreni. Jeg har kjent to kvinner med denne sykdommen og deres liv og sykdomsutvikling var svært forskjellig. Den ene fungerte rimelig bra mesteparten av tiden - var nok mer sårbar for stress enn de fleste - men forøvrig var hun hjemmeværende husmor gjennom sine to barns oppvekst - og etter at de ble voksne jobbet hun vel 50 % såvidt jeg husker. For oss som kjente henne fremsto hun som frisk - men i enkelte perioder opplevde hun vel selv at sykdom dominerte hennes tilværelse - særlig dersom hun sluttet å ta medisiner.

Den andre jeg har kjent, slet mye mer. Hun var en svært talentfull ungdom som ble dårlig i 18-års alderen og hun ble gradvis ute av stand til å bruke sine evner. Hun har aldri klart å være i jobb - men klarer såvidt å bo i egen leilighet med en del støtte.

Jeg forestiller meg at den usikkerhet som har vært tilstede mht hva som er den mest dekkende diagnose, sier noe om at du neppe tilhører den gruppen schizofrene med dårligst prognose.

Litt på skrå - men jeg har alltid vært imponert over at en av de mest innsiktsfulle jurister Uio har hatt, hadde denne sykdommen... Det kan minne oss på at schizofreni er mer enn det man ser på en psykiatrisk avdeling.

Å leve med alvorlig sykdom innebærer vel ofte en form for eksistensiell ensomhet. Man er litt på siden av resten av verden, og man bærer på en fortvilelse som ikke egner seg for deling med så mange.

Håper du etterhvert får det bra, ulva - og at du ikke "forleser" deg på litteratur om diagnosen.

[soleil]

Hei ulva...

Det gjør inntrykk på meg å lese det du skriver - og jeg skjønner din fortvilelse over å muligens lide av schizofreni. Jeg har kjent to kvinner med denne sykdommen og deres liv og sykdomsutvikling var svært forskjellig. Den ene fungerte rimelig bra mesteparten av tiden - var nok mer sårbar for stress enn de fleste - men forøvrig var hun hjemmeværende husmor gjennom sine to barns oppvekst - og etter at de ble voksne jobbet hun vel 50 % såvidt jeg husker. For oss som kjente henne fremsto hun som frisk - men i enkelte perioder opplevde hun vel selv at sykdom dominerte hennes tilværelse - særlig dersom hun sluttet å ta medisiner.

Den andre jeg har kjent, slet mye mer. Hun var en svært talentfull ungdom som ble dårlig i 18-års alderen og hun ble gradvis ute av stand til å bruke sine evner. Hun har aldri klart å være i jobb - men klarer såvidt å bo i egen leilighet med en del støtte.

Jeg forestiller meg at den usikkerhet som har vært tilstede mht hva som er den mest dekkende diagnose, sier noe om at du neppe tilhører den gruppen schizofrene med dårligst prognose.

Litt på skrå - men jeg har alltid vært imponert over at en av de mest innsiktsfulle jurister Uio har hatt, hadde denne sykdommen... Det kan minne oss på at schizofreni er mer enn det man ser på en psykiatrisk avdeling.

Å leve med alvorlig sykdom innebærer vel ofte en form for eksistensiell ensomhet. Man er litt på siden av resten av verden, og man bærer på en fortvilelse som ikke egner seg for deling med så mange.

Håper du etterhvert får det bra, ulva - og at du ikke "forleser" deg på litteratur om diagnosen.

Vil også minne om filmen: "A beautiful mind.

Jeg har forøvrig både sett jurister, sykepleiere, barnevernspedagoger, barnehage-ansatte og høgskolelærere innlagt på psykiatrisk avdeling. (Også sjåfører, bønder, byråkrater etc etc)

Psykisk sykdom kan ramme alle.

Man _er_ ikke sin diagnose.

Jeg syns du, ulva, skriver på en veldig gripende måte og din evne til å reflektere over din situasjon er spennende å følge.

Jeg syns ikke du skal resignere, heller:

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=954

"Fra halvparten til to tredjedeler av alle mennesker som har fått diagnosen schizofreni, blir friske.

Det viser internasjonal forskning om tilfriskning etter alvorlig psykisk sykdom. En undersøkelse av knapt 230 personer med diagnosen schizofreni som ble født på slutten av 1800-tallet, viser at halvparten av dem ble bra, til sammen ble to av tre bra eller bedre.

Samme konklusjon har også to undersøkelser fra 1950- og 1960- og 1980-årene. Undersøkelser av vel 200 schizofrene i 1970-årene i Sveits konkluderer med at de fleste blir friske, men at fra ti til tjue prosent forblir kronisk syke."

(Kilde: «Återhämntning från svåra psykiska störningar», Alain Topor, Bokförlaget Natur och Kultur, Stockholm 2001)

[Gjest ikke undertegnet]

Jeg vet det finnes bøker skrevet om temaet, om eller av de som har en slik lidelse.

Var en litteraturliste her for litt siden. Kanskje noe sto der, hvis ikke kan de hjelpe på biblioteket.

Siden du ettersprø andres erfaringer, så måtte vel det være engod ide?

[frosken]

Vil også minne om filmen: "A beautiful mind.

Jeg har forøvrig både sett jurister, sykepleiere, barnevernspedagoger, barnehage-ansatte og høgskolelærere innlagt på psykiatrisk avdeling. (Også sjåfører, bønder, byråkrater etc etc)

Psykisk sykdom kan ramme alle.

Man _er_ ikke sin diagnose.

Jeg syns du, ulva, skriver på en veldig gripende måte og din evne til å reflektere over din situasjon er spennende å følge.

Jeg syns ikke du skal resignere, heller:

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=954

"Fra halvparten til to tredjedeler av alle mennesker som har fått diagnosen schizofreni, blir friske.

Det viser internasjonal forskning om tilfriskning etter alvorlig psykisk sykdom. En undersøkelse av knapt 230 personer med diagnosen schizofreni som ble født på slutten av 1800-tallet, viser at halvparten av dem ble bra, til sammen ble to av tre bra eller bedre.

Samme konklusjon har også to undersøkelser fra 1950- og 1960- og 1980-årene. Undersøkelser av vel 200 schizofrene i 1970-årene i Sveits konkluderer med at de fleste blir friske, men at fra ti til tjue prosent forblir kronisk syke."

(Kilde: «Återhämntning från svåra psykiska störningar», Alain Topor, Bokförlaget Natur och Kultur, Stockholm 2001)

Jeg synes alltid det er en vanskelig balanse dette med å fremheve at det går godt med mange - men samtidig ikke bagatellisere alvorlig sykdom. Schizofreni kan være vanvittig tragisk - men er det også ofte ikke...

[ulva]

Hei ulva...

Det gjør inntrykk på meg å lese det du skriver - og jeg skjønner din fortvilelse over å muligens lide av schizofreni. Jeg har kjent to kvinner med denne sykdommen og deres liv og sykdomsutvikling var svært forskjellig. Den ene fungerte rimelig bra mesteparten av tiden - var nok mer sårbar for stress enn de fleste - men forøvrig var hun hjemmeværende husmor gjennom sine to barns oppvekst - og etter at de ble voksne jobbet hun vel 50 % såvidt jeg husker. For oss som kjente henne fremsto hun som frisk - men i enkelte perioder opplevde hun vel selv at sykdom dominerte hennes tilværelse - særlig dersom hun sluttet å ta medisiner.

Den andre jeg har kjent, slet mye mer. Hun var en svært talentfull ungdom som ble dårlig i 18-års alderen og hun ble gradvis ute av stand til å bruke sine evner. Hun har aldri klart å være i jobb - men klarer såvidt å bo i egen leilighet med en del støtte.

Jeg forestiller meg at den usikkerhet som har vært tilstede mht hva som er den mest dekkende diagnose, sier noe om at du neppe tilhører den gruppen schizofrene med dårligst prognose.

Litt på skrå - men jeg har alltid vært imponert over at en av de mest innsiktsfulle jurister Uio har hatt, hadde denne sykdommen... Det kan minne oss på at schizofreni er mer enn det man ser på en psykiatrisk avdeling.

Å leve med alvorlig sykdom innebærer vel ofte en form for eksistensiell ensomhet. Man er litt på siden av resten av verden, og man bærer på en fortvilelse som ikke egner seg for deling med så mange.

Håper du etterhvert får det bra, ulva - og at du ikke "forleser" deg på litteratur om diagnosen.

Jeg trodde jeg kom til å løpe til biblioteket da jeg endelig fikk diagnosen for å lese om sykdommen, men det ble ikke slik. Jeg har på sett og vis nok med meg selv, nok med mitt eget. Jeg har bare lest det som psykiateren min har anbefalt meg å lese, og det var bare et hefte og et kapittel i en bok. Og så litt på nettet. Det interessante er at jeg finner beskrivelser av opplevelser jeg har hatt som jeg ikke finner noe annet sted. Så jeg føler meg "hjemme".

Prognosen er god, fordi sykdommen debuterte sent og jeg har opplevd mye traumer. Men jeg vet ingenting om hvordan fremtiden blir, og hva jeg kan vente meg. Med medisiner holdes de verste symptomene i sjakk, men jeg fungerer allikevel ikke særlig godt. Skal begynne å jobbe 50%, og håper inderlig at jeg klarer det. Å være mor er for tiden for slitsomt for meg, og jeg klarer heller ikke å være sosial. Det suger kreftene ut av meg, og etterhvert drukner all samtale i kaos av lyder og syner. Som om verden bare bryter sammen rundt meg. Det er fryktelig skremmende, så jeg holder meg mye for meg selv.

Jeg gikk en gang på et kurs som hadde tema å høre stemmer og kognitive mestringsstrategier. Jeg skulle gjerne ha gått flere slike kurs, men finner ingen som holder kurs hvor pasienter også er velkomne. Eller som er overkommelig dyre. Hvis du kommer på noen organisasjon som gjør det, så må du si ifra. Du virker alltid så godt oppdatert.

[ulva]

Du framstiller schizofreni som en degenerativ lidelse som bare vil bli verre - dette er jo ikke riktig. Et kjennetegn ved schizofreni er at sykdommen forverrer seg i perioder, innimellom disse kan man ha et relativt høyt funksjonsnivå. Selv om du - hvis jeg har forstått deg rett - føler at du har blitt verre i det siste, innebærer jo ikke det at det er en utvikling som ikke vil stoppe eller snu.

Ellers må jeg si at du virkelig ikke framstår som veldig forstyrra gjennom innleggene dine. Skrftlig vil de fleste uten noen psykiatrisk diagnose framstå som lidende av større tankeforstyrrelser enn deg.

Jeg sier ikke dette for å bagatellisere de åpenbare problemene dine, jeg vil bare påpeke at du - tross alt - later til å ha betydelige ressurser. Ikke glem det.

Jeg er flink med språk. Alle i familien min er flinke med språk. Vi er gale og flinke med språk. Slik er det bare. Nok en forbannelse, for man skal ikke ha evner eller intelligens og samtidig være psykisk syk. Dèt er helt åpenbart.

[Gjest slitern]

Hei ulva...

Det gjør inntrykk på meg å lese det du skriver - og jeg skjønner din fortvilelse over å muligens lide av schizofreni. Jeg har kjent to kvinner med denne sykdommen og deres liv og sykdomsutvikling var svært forskjellig. Den ene fungerte rimelig bra mesteparten av tiden - var nok mer sårbar for stress enn de fleste - men forøvrig var hun hjemmeværende husmor gjennom sine to barns oppvekst - og etter at de ble voksne jobbet hun vel 50 % såvidt jeg husker. For oss som kjente henne fremsto hun som frisk - men i enkelte perioder opplevde hun vel selv at sykdom dominerte hennes tilværelse - særlig dersom hun sluttet å ta medisiner.

Den andre jeg har kjent, slet mye mer. Hun var en svært talentfull ungdom som ble dårlig i 18-års alderen og hun ble gradvis ute av stand til å bruke sine evner. Hun har aldri klart å være i jobb - men klarer såvidt å bo i egen leilighet med en del støtte.

Jeg forestiller meg at den usikkerhet som har vært tilstede mht hva som er den mest dekkende diagnose, sier noe om at du neppe tilhører den gruppen schizofrene med dårligst prognose.

Litt på skrå - men jeg har alltid vært imponert over at en av de mest innsiktsfulle jurister Uio har hatt, hadde denne sykdommen... Det kan minne oss på at schizofreni er mer enn det man ser på en psykiatrisk avdeling.

Å leve med alvorlig sykdom innebærer vel ofte en form for eksistensiell ensomhet. Man er litt på siden av resten av verden, og man bærer på en fortvilelse som ikke egner seg for deling med så mange.

Håper du etterhvert får det bra, ulva - og at du ikke "forleser" deg på litteratur om diagnosen.

Hvem jurist var det som hadde denne diagnosen? Det skulle jeg gjerne visst.

[Gjest slitern]

Jeg trodde jeg kom til å løpe til biblioteket da jeg endelig fikk diagnosen for å lese om sykdommen, men det ble ikke slik. Jeg har på sett og vis nok med meg selv, nok med mitt eget. Jeg har bare lest det som psykiateren min har anbefalt meg å lese, og det var bare et hefte og et kapittel i en bok. Og så litt på nettet. Det interessante er at jeg finner beskrivelser av opplevelser jeg har hatt som jeg ikke finner noe annet sted. Så jeg føler meg "hjemme".

Prognosen er god, fordi sykdommen debuterte sent og jeg har opplevd mye traumer. Men jeg vet ingenting om hvordan fremtiden blir, og hva jeg kan vente meg. Med medisiner holdes de verste symptomene i sjakk, men jeg fungerer allikevel ikke særlig godt. Skal begynne å jobbe 50%, og håper inderlig at jeg klarer det. Å være mor er for tiden for slitsomt for meg, og jeg klarer heller ikke å være sosial. Det suger kreftene ut av meg, og etterhvert drukner all samtale i kaos av lyder og syner. Som om verden bare bryter sammen rundt meg. Det er fryktelig skremmende, så jeg holder meg mye for meg selv.

Jeg gikk en gang på et kurs som hadde tema å høre stemmer og kognitive mestringsstrategier. Jeg skulle gjerne ha gått flere slike kurs, men finner ingen som holder kurs hvor pasienter også er velkomne. Eller som er overkommelig dyre. Hvis du kommer på noen organisasjon som gjør det, så må du si ifra. Du virker alltid så godt oppdatert.

Kanskje dette hefte kan hjelpe deg: Stemmer fra innsiden fra Psykiatrisk Opplysningsfond. Stavanger.

Ellers så har rådet for psykisk helse et hefte om Schizofreni.

[Gjest slitern]

Jeg er flink med språk. Alle i familien min er flinke med språk. Vi er gale og flinke med språk. Slik er det bare. Nok en forbannelse, for man skal ikke ha evner eller intelligens og samtidig være psykisk syk. Dèt er helt åpenbart.

Det er bare tull og tøys! Mange av de store kunstnerne var psykisk syke. Eks. Edward Munch. Hva med å skrive dikt eller lese lyrikk og skjønnlitteratur. Kanskje finner du glede i det?