Sliter meg ut for barna

[Gjest studena]

Jeg er nylig separert (auguat2002) og allerede i forkant ble han arbeidsledig -offisielt - jeg mistenker at han tenkte på muligheten for lavest mulig bidrag. Han betaler nå mindre enn minstebidrag, trygdekassen betaler mellomlegget. Vi har flere barn fra 6 til 13 år og disse har fritidsaktiviteter. Selv er jeg under attføring og skulle ha tatt eksamener i disse dager. Men hele dette året - og også mens vi var gift - har det vært jeg som har fulgt opp ungenes fritidsaktiviteter. Da tenker jeg på de to minste, som spiller fotball. Kamp en dag og trening en dag pr.uke, det blir fort 4 dager, det. I tillegg nekter han å la dem overnatte hos ham når de besøker ham, og de kan bare gå hjem dersom de får lyst - dvs. når som helst. Jeg får aldri fri. 2-3 timer er det lengste jeg har hatt ungefri og ikke vært på skolen, da - siden jeg vet ikke når. Men dersom jeg da ber ham om å ta et av barna til trening, kamp eller tannlege eller slikt, får jeg til svar at han jobber, så det kan han ikke. Han jobber, han er arbeidsledig på papiret og mottar dagpenger, og han samarbeider ikke, og betaler minimalt barnebidrag. Hva skal jeg gjøre? Er redd jeg kommer til å sage av den tynne kvisten jeg sitter på selv, dersom jeg melder ham. Da går han vel bare enda mer i vranglås. Men slik det er nå, går jeg i dørken når som helst. Hva skal jeg gjøre for å få den avlastningen jeg så sårt trenger?? Jeg har ikke økonomi til store krumspring, heller. Jeg trenger gode råd om å skape rom for meg selv, lesetid før eksamen, hjelp med følge til fotball etc. (Det er ingen klubb i nærmiljøet, så de må ta buss til treningen)

[Atene]

Har du prøvd å kontakte familievernkontoret ? Det beste ville jo være om du kunne få med faren, men du kan gå alene også.

Når det gjelder fotballtreningen, kan ikke de store barna hjelpe til litt ? Hvis de følger, får du lest i mellomtiden, og så har du forhåpentligvis litt tid og overskudd til dem når de kommer hjem.

[Gjest studena]

Har du prøvd å kontakte familievernkontoret ? Det beste ville jo være om du kunne få med faren, men du kan gå alene også.

Når det gjelder fotballtreningen, kan ikke de store barna hjelpe til litt ? Hvis de følger, får du lest i mellomtiden, og så har du forhåpentligvis litt tid og overskudd til dem når de kommer hjem.

Takk for svar - har kontaktet familievernkontoret og venter på time.

De største - den største - kan nok følge, men har fotballkamper som kolliderer med de andres treninger stort sett...

[Dorthe]

Sosialkontoret kan være behjelpelig med støttekontakt/avlastning dersom de er enig i at du trenger avlastning. Jeg tror jeg hadde tatt en telefon dit og snakket med rette vedkommende der. Fortell hvordan du har det og si at du kan legge ved bekreftelse fra lege osv.

Ikke la deg avspise med at de ikke kan skaffe avlastning til slitne alenemødre i første omgang. Hvis du går på attføring har du antagelig en sykdom som er grunnen og det kan legen bekrefte.

Du skal ikke kontakte barnevernet da de i dette tilfelle ikke er riktig instans da det er du som er sliten og ikke ungene som lider noen overlast.

[Craven]

Takk for svar - har kontaktet familievernkontoret og venter på time.

De største - den største - kan nok følge, men har fotballkamper som kolliderer med de andres treninger stort sett...

Fryktelig trist. Hvorfor er faren på denne måten? Har det vært et bittert brudd som er årsaken til en slik væremåte?

Jeg skjønner ikke slikt - at han løper slik fra ansvaret. Er det for å straffe deg at han nekter mer samvær enn det han absolutt må?

Det har ingen hensikt for deg å kreve mer bidrag via trygdekontoret dersom du likevel vet at han ikke har "hvit" inntekt.

Prøv heller å snakke rolig med ham om dette, og om han kan tenke seg å være med på familievernkontoret. Evnt prøve å snakke med andre personer som står ham nær, og som kan riste fyren.

Ellers må du prøve å tenke mer på deg selv - i den grad det er mulig. Finnes det der du bor mødre i samme situasjon, slik at dere kan passe hverandres barn gratis?

[Gjest studena]

Fryktelig trist. Hvorfor er faren på denne måten? Har det vært et bittert brudd som er årsaken til en slik væremåte?

Jeg skjønner ikke slikt - at han løper slik fra ansvaret. Er det for å straffe deg at han nekter mer samvær enn det han absolutt må?

Det har ingen hensikt for deg å kreve mer bidrag via trygdekontoret dersom du likevel vet at han ikke har "hvit" inntekt.

Prøv heller å snakke rolig med ham om dette, og om han kan tenke seg å være med på familievernkontoret. Evnt prøve å snakke med andre personer som står ham nær, og som kan riste fyren.

Ellers må du prøve å tenke mer på deg selv - i den grad det er mulig. Finnes det der du bor mødre i samme situasjon, slik at dere kan passe hverandres barn gratis?

Takk for svar! Ja, det er raseri eller hevn som er hovedårsaken til manglende samarbeid. Familievernkontoret er prøvd - han bare nekter både å gå dit og å høre på dem eller samarbeide med noen. Har forsøkt å alliere meg med kjæresten hans, men er redd det er et lite støtte å få, hun kan vel også tenke seg å ha ham litt for seg selv, kanskje...

Det er en god ide å kontakte andre foreldre i nærmiljøet - men hvor meget er for meget? Vil jo nødig ende opp med å ha en hale med unger med på treningen, selv om det bare blir etpar ganger i måneden...6- og 8-åringer på bussen og i trafikken og forbi fristende lekestativer...for ikke å snakke om å levere dem rundt omkring etter hjemkomst - er nesten mer enn jeg orker tenke på...

Jeg lurer også litt på - har noen gode råd til gode tanker jeg kan tenke for å holde ut? Jeg forsøker å tenke at jeg IKKE har noen å lene meg til - da blir skuffelsen bitte litte grann mindre når den kommer. Men jeg klarer ikke la være å banne så ungene hører det - hjelp! Telle til ti hjelper ikke heller, skrive her hjelper endel, men tanker om hevn og bitterhet har jeg. Jeg må si toleransegrensene overfor barna blir jo også preget av at jeg har så lite å gå på - jeg skriker mer på dem enn jeg i ettertid ser at jeg burde...Når de er vrange, minner de meg jo om faren - selv om de er selvstendige individer, naturligvis. Men jeg kan jo ikke bare pakke kofferten og ta ferie, heller? Så hvor kan jeg hente litt ekstra?

[cec5]

Takk for svar! Ja, det er raseri eller hevn som er hovedårsaken til manglende samarbeid. Familievernkontoret er prøvd - han bare nekter både å gå dit og å høre på dem eller samarbeide med noen. Har forsøkt å alliere meg med kjæresten hans, men er redd det er et lite støtte å få, hun kan vel også tenke seg å ha ham litt for seg selv, kanskje...

Det er en god ide å kontakte andre foreldre i nærmiljøet - men hvor meget er for meget? Vil jo nødig ende opp med å ha en hale med unger med på treningen, selv om det bare blir etpar ganger i måneden...6- og 8-åringer på bussen og i trafikken og forbi fristende lekestativer...for ikke å snakke om å levere dem rundt omkring etter hjemkomst - er nesten mer enn jeg orker tenke på...

Jeg lurer også litt på - har noen gode råd til gode tanker jeg kan tenke for å holde ut? Jeg forsøker å tenke at jeg IKKE har noen å lene meg til - da blir skuffelsen bitte litte grann mindre når den kommer. Men jeg klarer ikke la være å banne så ungene hører det - hjelp! Telle til ti hjelper ikke heller, skrive her hjelper endel, men tanker om hevn og bitterhet har jeg. Jeg må si toleransegrensene overfor barna blir jo også preget av at jeg har så lite å gå på - jeg skriker mer på dem enn jeg i ettertid ser at jeg burde...Når de er vrange, minner de meg jo om faren - selv om de er selvstendige individer, naturligvis. Men jeg kan jo ikke bare pakke kofferten og ta ferie, heller? Så hvor kan jeg hente litt ekstra?

Når det står på som verst og du er dritsliten, er det godt å tenke på at du kan ha god samvittighet. Du stiller opp og gjør ditt beste for ungan. Mer kan ingen forlange. Skjønner ikke fedre som ikke gidder stille opp. Har litt av det samme problemet. Faren til minstemann vil bare ha han annahver helg enda vi bor rett attmed hverandre. Jeg har fått ny kjærest, som lillingen er mere knyttet til enn til faren. Det er min lille trøst. At faren gjør seg selv overflødig med å ville ha han så lite.

Du kan søke hjelp hos sosialkontoret/barnevernet. Enhver skjønner at aleneforeldre uten særlig avlastning blir kjempesliten. Søk om avlastning. Fortell gjerne at faren ikke er interessert i å ha dem. Jeg tror de vil prøve å få han på banen. Har dere felles foreldreansvar? Da burde du iallefall forvente hjelp fra han. Hva med besteforeldre? Kan de hjelpe til?