Krangler for det minste

[Gjest Bajazz]

Jeg og kona krangler store deler av tiden, og det dreier seg alltid om dill-dall. Mye tid går med på å stemple den andre på ett eller annet vis. Jeg prøver hele tiden å si at vi skal være ærlig å si rett ut det vi ønsker, og prøve å finne konstruktive løsninger på det. Når det heller ikke nytter prøver jeg å holde kjeft og si minst mulig, men det hjelper heller ikke.

Her er et eksempel på en typisk dag: Kommer hjem kl. 16:30 glad og fornøyd, herjer litt med guttungen og setter meg ned for å spise. Jeg ser at kona er sur, og sier derfor ikke så veldig mye, fordi jeg vet at alt kan brukes mot meg. Så kommer et eller annet spørsmål: "Hvorfor kom du en annen vei i dag" eller "hva har du gjort etter jobb før du kommer hjem" Dette er feller, og jeg lar vær å svare p.g.a at jeg har forklart tusen ganger at det tar litt tid før jeg kommer inn i bilen, selv om det tar 20 minutter å kjøre, så blir klokka oftest mer enn 16:20 når jeg kommer hjem. Og det at jeg kommer en annen vei er bare tull.

I helga kranglet vi flere timer om penger. Og andre ting. Jeg prøver hele tiden å gå rett inn på årsaken og løse det fortest mulig, og ofte klarer vi det før det blir krangel. Men like etter kommer en eller annen etterpå-klok sur kommentar og ødelegger. Typisk spør jeg henne om hvorfor hun skal bruke herske-teknikker for å få meg til å føle at forslagene/meningene mine er dumme, og da beklager hun. Det virker som om at hun bruker alle knep for å skape krangel og når jeg glemmer å være jordnær, rett på sak, konstruktiv og ærlig ender det oftest slik.

I helga kom jeg hjem full av gryn etter spillejobb og allikevel ender det med en krangel der hun påpeker at hun aldri har så fine klær og ting som søsteren min! Når jeg mener at vi bør sette av penger til regninger til vinteren så har hun fullstendig glemt at det var hun som sutret over hvor lite som var igjen da strømregningen kom i vinter. Hun jobber ikke selv, har tatt valget å være hjemme med gutten, noe jeg respekterer og støtter. Men det blir litt tungt når hun da klager over hvor lite penger hun "får". Jeg nekter henne aldri å kjøpe noe som helst og hun har full råderett over kontoen. Selv er en bukse det eneste jeg har kjøpt av klær i år, faktisk omtrent det eneste som er kjøpt inn til meg i 2003. Så nå har jeg hele 2 bukser!

Det må sies at hun er preget etter et forhold med en fyr som ga henne juling og stakk av med barna slik at de ble hentet av barnevernet. Barna fra det forholdet er ennå i fosterhjem, men vi kjemper for å få dem tilbake. Hun har hatt en tung oppvekst. Mor og søster innlagt på psyk og far som tidvis har avvist henne. Nå er forholdet til faren bra, og hun besøker søster og mor så mye hun kan, men hun sliter mye. I perioder har hun vært enormt sjalu, men hun har prøvd å bite det i seg, skjønt det hender hun "sprekker"

Jeg har vært i mange forhold, men aldri har det stormet slik. Før smilte jeg og lo og var glad 99,9% av tiden, det var og er vanskelig å få meg sint. Men til tross for at jeg prøver pusteteknikker, teller til 20-30-100, tar meg en tur ut og gjør alt for ikke å gå ned på desktruktiv smelling er det ofte at jeg er irritert, og kjefter. Alle sier at det trenger 2 til for å krangle, men jeg er sannelig ikke sikker lenger. Samme hvor mye jeg prøver så eksploderer det titt og ofte.

Hva gjør jeg?

[darma]

Hei.

Har dere noen fine dager? Hva med å "utvikle disse"? Altså sette fokus på det som er positivt og ikke negativt, men jeg ser at det ikke er lett!!

Hvis din kone også er klar over at dere sliter i forholdet, hva med å oppsøke familievern konroret, få familieterapi. Der kan man få veiledning og hjelp til å komme videre av en nøytral part.

Har din kone fått noen form for behandling for sin oppvekst? Kanskje en ide å snakke med lege..Lykke til!

[Gjest nesten samme båt]

Hei.

Har dere noen fine dager? Hva med å "utvikle disse"? Altså sette fokus på det som er positivt og ikke negativt, men jeg ser at det ikke er lett!!

Hvis din kone også er klar over at dere sliter i forholdet, hva med å oppsøke familievern konroret, få familieterapi. Der kan man få veiledning og hjelp til å komme videre av en nøytral part.

Har din kone fått noen form for behandling for sin oppvekst? Kanskje en ide å snakke med lege..Lykke til!

Hei. Nesten godt å se at det ikke bare er meg som blir herset med.

Kona mi er noe av det samme og jeg har prøvd det meste uten at det hjelper, hun bare skylder på at hun har psykiske problemer.Ikke vil hun ha særlig kontakt med mine slekninger så vi går stort sett og sturer hjemme. Så for min del er nok skilsmisse eneste løsning.

Men dette hjalp vel ikke deg.

[molli]

Hvis det virkelig er slik at du må redegjøre for hver eneste ti minutters-tidslomme i løpet av døgnet, og hva du har gjort og hvor du har vært....ja, da sier jeg at du har vært en engel til nå. Herregud, jeg hadde aldri holdt ut.

[Gjest nresodollub]

Hvorfor blir du i dette forholdet?

Min leveregel er at hvis et forhold ikke får meg til å smile mer, være gladere, masse latter osv. så er det ikke verd forsøket. Hvorfor skal vi bryte hverandre ned?

Finn deg en livsglad dame!

[Gjest me2]

Hei. Nesten godt å se at det ikke bare er meg som blir herset med.

Kona mi er noe av det samme og jeg har prøvd det meste uten at det hjelper, hun bare skylder på at hun har psykiske problemer.Ikke vil hun ha særlig kontakt med mine slekninger så vi går stort sett og sturer hjemme. Så for min del er nok skilsmisse eneste løsning.

Men dette hjalp vel ikke deg.

For 3 år siden var jeg i samme type forhold...jeg gikk, og fikk et mye bedre liv etter det...

[petter smart]

"Hva gjør jeg"?

Du prioriterer deg selv og sønnen din og kommer deg ut av dette forholdet. Ta med sønnen din. Det er vel en grunn til at barna hennes er i fosterhjem. Det virker ikke som om hun er i stand til å ta vare på seg selv engang.

[Gjest Bajazz]

Hei.

Har dere noen fine dager? Hva med å "utvikle disse"? Altså sette fokus på det som er positivt og ikke negativt, men jeg ser at det ikke er lett!!

Hvis din kone også er klar over at dere sliter i forholdet, hva med å oppsøke familievern konroret, få familieterapi. Der kan man få veiledning og hjelp til å komme videre av en nøytral part.

Har din kone fått noen form for behandling for sin oppvekst? Kanskje en ide å snakke med lege..Lykke til!

Vi har fine dager, men det er vanskelig å "utvikle" disse. Jeg tror hun sliter med så mye frustrasjoner som på et eller annet vis må ut. Dessverre går det utover meg, eller evt. andre hun må forholde seg til over lengre tid. Hun skjerper seg når vi er borte, og "holder" seg. Jeg legger merke til at hun kan bli slik i mot mormora og søsteren sin.

Vi har tatt en time hos familievernkontoret. Det startet med at rådgiver og kona kom fram til at vi var ulike mennesker og at jeg måtte godta at hun hadde mer temperament enn meg. Da jeg begynte å forklare hvorfor jeg trodde at det var mer bak, endte det at hun brast ut i gråt og sinne. Noe som førte til at rådgiver unnskyldte seg for å ha tatt lett på problemet og sa at det ikke skulle ende slik. Hun visste at kona mi skulle til psykolog, og vi ble enige om at vi skulle kontakte familievernkontoret i ettertid hvis det ble nødvendig.

Det endte med at psykologi-timene rant ut i vasken, og det samme med familieterapien. Dette er omtrent 6 måneder siden.

Nå har jeg nettopp bestilt time hos Familievernkontoret igjen. Kona har vært 2 ganger hos psykolog, og jeg har krevd å få fellestime der, slik at psykologen får min versjon av hva det bør jobbes mot. (Slik at de ikke sitter å kosesnakker om hvor positivt det er at hun har "Litt temperament")

Nå hører det med til saken at jeg kommer fra en familie der vi er tålmodige og snille og godtar veldig mye. Jeg er frustrert over at jeg ikke har fått en oppdragelse i å slå i bordet og tenke på meg selv. Men jeg har blitt slik, og jeg brenner heller selv i helvete enn å se andre ha det litt vondt.

Nå vil jeg imdlertid at sønnen min skal få det beste i verden, og det er en trygg familie. Jeg er villig til å strekke meg veldig langt i dette.

[Gjest ikke signatur]

Vi småkrangler også av og til over småting, men det burde vi ikke gjøre da det er små ubetydelige ting som lett kan løses. Foreldrene mine krangler hver dag mye over alt og ingenting. Slik vil jeg ikke ha det! Så snakk med henne, si at dere ikke behøver krangle over slike små ting. Det er bortkastet tid og energi og mase og hyle over ting som egentlig ikke betyr noe. Dere må endre dette snart, så det ikke fortsetter i samme mønster over mange år (som foreldrene mine). Det skal heller ikke være slik at du går på nåler, og føyer henne for å få fred. Og hun må ikke føle seg dum. Si at det ikke er vits i å krangle om dette. Si du heller vil sitte ned sammen med henne og se en film/lage middagen. Leke med barnet deres.. Ikke la dagene bli slik de er nå, men ordne opp. Lykke til, og håper dere finner utav det:)

[Gjest ikke signatur]

Vi har fine dager, men det er vanskelig å "utvikle" disse. Jeg tror hun sliter med så mye frustrasjoner som på et eller annet vis må ut. Dessverre går det utover meg, eller evt. andre hun må forholde seg til over lengre tid. Hun skjerper seg når vi er borte, og "holder" seg. Jeg legger merke til at hun kan bli slik i mot mormora og søsteren sin.

Vi har tatt en time hos familievernkontoret. Det startet med at rådgiver og kona kom fram til at vi var ulike mennesker og at jeg måtte godta at hun hadde mer temperament enn meg. Da jeg begynte å forklare hvorfor jeg trodde at det var mer bak, endte det at hun brast ut i gråt og sinne. Noe som førte til at rådgiver unnskyldte seg for å ha tatt lett på problemet og sa at det ikke skulle ende slik. Hun visste at kona mi skulle til psykolog, og vi ble enige om at vi skulle kontakte familievernkontoret i ettertid hvis det ble nødvendig.

Det endte med at psykologi-timene rant ut i vasken, og det samme med familieterapien. Dette er omtrent 6 måneder siden.

Nå har jeg nettopp bestilt time hos Familievernkontoret igjen. Kona har vært 2 ganger hos psykolog, og jeg har krevd å få fellestime der, slik at psykologen får min versjon av hva det bør jobbes mot. (Slik at de ikke sitter å kosesnakker om hvor positivt det er at hun har "Litt temperament")

Nå hører det med til saken at jeg kommer fra en familie der vi er tålmodige og snille og godtar veldig mye. Jeg er frustrert over at jeg ikke har fått en oppdragelse i å slå i bordet og tenke på meg selv. Men jeg har blitt slik, og jeg brenner heller selv i helvete enn å se andre ha det litt vondt.

Nå vil jeg imdlertid at sønnen min skal få det beste i verden, og det er en trygg familie. Jeg er villig til å strekke meg veldig langt i dette.

Flott du tenker på henne og sønnen deres.. men tenk på deg selv også. Har dere det stress hjemme, merker jo gutten det også.. Håper hun tar dette alvorlig, og jobber med seg selv for at dere skal få det bedre og roligere. Sørg for at du får litt "fri" også... Og igjen lykke til.

[Gjest nesten i samme båt.]

For 3 år siden var jeg i samme type forhold...jeg gikk, og fikk et mye bedre liv etter det...

Gå i tenkeboksen, motiver deg

(ikke lett) Tenk på deg selv. Ta din livs vanskeligste avgjørelse. Flytt ut.

og lykke til.

[darma]

Vi har fine dager, men det er vanskelig å "utvikle" disse. Jeg tror hun sliter med så mye frustrasjoner som på et eller annet vis må ut. Dessverre går det utover meg, eller evt. andre hun må forholde seg til over lengre tid. Hun skjerper seg når vi er borte, og "holder" seg. Jeg legger merke til at hun kan bli slik i mot mormora og søsteren sin.

Vi har tatt en time hos familievernkontoret. Det startet med at rådgiver og kona kom fram til at vi var ulike mennesker og at jeg måtte godta at hun hadde mer temperament enn meg. Da jeg begynte å forklare hvorfor jeg trodde at det var mer bak, endte det at hun brast ut i gråt og sinne. Noe som førte til at rådgiver unnskyldte seg for å ha tatt lett på problemet og sa at det ikke skulle ende slik. Hun visste at kona mi skulle til psykolog, og vi ble enige om at vi skulle kontakte familievernkontoret i ettertid hvis det ble nødvendig.

Det endte med at psykologi-timene rant ut i vasken, og det samme med familieterapien. Dette er omtrent 6 måneder siden.

Nå har jeg nettopp bestilt time hos Familievernkontoret igjen. Kona har vært 2 ganger hos psykolog, og jeg har krevd å få fellestime der, slik at psykologen får min versjon av hva det bør jobbes mot. (Slik at de ikke sitter å kosesnakker om hvor positivt det er at hun har "Litt temperament")

Nå hører det med til saken at jeg kommer fra en familie der vi er tålmodige og snille og godtar veldig mye. Jeg er frustrert over at jeg ikke har fått en oppdragelse i å slå i bordet og tenke på meg selv. Men jeg har blitt slik, og jeg brenner heller selv i helvete enn å se andre ha det litt vondt.

Nå vil jeg imdlertid at sønnen min skal få det beste i verden, og det er en trygg familie. Jeg er villig til å strekke meg veldig langt i dette.

Du må oppveie fordeler og ulemper med å fortsette deres liv sammen. Tenk på deg selv og din sønn. Barn merker utrolig lett når det er dårlig stemning hjemme.

Hvis kona ikke vil gå til familievern kontoret, må du spørre deg om hvor motivert hun er til å jobbe med forholdet. Er hun ikke det, tenke etter hvor langt DU kan strekke deg.

Tror nok ikke psykologen sitter bare og prater om deg, det kan jo være at de tar opp disse tingen i forhold til familie/barndom.

Du kan få enetime hos familievern kontoret, der du kan få luftet dine frustrasjoner og tanker, og få innspill på hvordan komme videre.

Til slutt bør du vurdere om det er best å skille lag. Kanskje det er bedre å bo hver for seg istede for å slite hverandre helt ut.

[Gjest desillusjonert?]

Jeg synes kona di høres veldig usikker ut, lav selvtillit og trygghet. Er det noe dere kan gjøre - eller hun kan gjøre - for å øke selvtilliten? Dere har jo råd til at hun er hjemmeværende, derfor kan hun kanskje ta en jobb som ikke er fulltid og komme seg litt ut? Selv sliter jeg også - og merker at jeg krangler for småting når jeg ikke har fått møte andre mennesker og har gått lenge for meg selv. En tur ut kan løse problemet, men andre ganger får jeg ikke til å "tro" på at andres smil og hilsninger er vennlig ment, jeg er jo ikke verd noen ting. Jeg dukker nakken og tar alt i verste mening og skynder meg hjem igjen. Et kurs, en venninnegruppe, en deltidsjobb, slike ting kan gjøre underverker for selvtilliten. Hun har også hatt en tøff oppvekst/fortid - kanskje trenger hun en terapeut som hun kan møte ca. en gang i uka? Og dere sammen, hva med å få en tredjeperson fra familievernkontoret til å "oversette" og "tolke" budskapene mellom dere? Hjelper, om begge prøver! Hun og du har mange gode grunner for å forsøke dette - ikke minst tanken på å kunne tilby eget og hennes barn et sunt hjem. Det er et godt argument, barna. Og en ting til - kan det tenkes at hun går der og lurer på om hun faktisk klarer eller bør forsøke få barna sine hjem - og få enda mer å gjøre? Er hun redd for å ikke strekke til som mor og kvinne, også? Jeg tror hun trenger komme seg ut litt og oppdage hva for ei flott kvinne hun er! Du har jo ikke tatt henne for ingenting, som du selv sier, du har vært i flere forhold, men har valgt henne. Få henne til å skjønne det og tro det! Hjelp henne til å finne tilbake til den hun egentlig er! Lykke til!

[Gjest fghfg]

for det første: IKKE VÆR UTRO.

For det andre: Neste gang du kommer hjem, så går du rett inn på kjøkkenet eller hvor det nå er, ser varmt på henne og tar rundt henne. Vis henne at du bryr deg om HENNE, ikke show rundt og sprudle høyt. Hun vil bare føle seg ekskludert - det er ikke lett å ha en bakgrunn som hennes. Senk stemmen, hold henne, vær rolig, god, SE henne, spør henne. Få henne til å føle at det er "dere to mot resten av verden". Ikke overkjør henne med å hele tiden være så superstressa og oppjaget og sprudlende når hun sliter med ettervirkningene fra en vond fortid. Og ikke VÅG å bli frustrert hvis du ikke oppnår ønsket effekt med en gang.

Vi mennesker har et ansvar for hverandre mener jeg. Det betyr ikke at du skal finne deg i det hun gjør, men det betyr at du skal styre din egen atferd og gjøre det DU kan for at det skal bli bedre. Begynn med det jeg sa. Det kan utgjøre veldig mye. Fam.rådgivning etc i neste omgang.