Gutten min trenger flere enn meg...

[Gjest desillusjonert?]

Min 13-åring sliter på skolen og med rollene han skal fylle ute og hjemme.

Uheldigvis er jeg i skarp konflikt med hans far, som ikke bare nekter å samarbeide med meg, men også blånekter for at det er noe problem med hans sønn og nekter ethvert samarbeid om dette med skole, meg eller psykolog. Vi kommer fra en dysfunksjonell familie og jeg forlot ham for snart et år siden, men sliter framdeles mye med å sette standarder i vårt nye hjem og å håndheve "mine" grenser. Fra mitt barndomshjem har jeg også lært lite, synes jeg. Hadde en hjemmearbeidende mor, så maten sto alltid på bordet og hun hadde vel tid til å høre på meg, men jeg husker ikke. Selv har jeg flere barn enn henne, en til med problemer og er i over full jobb for å få endene til å møtes. Så dagene blir hektiske. Den andre sønnen vår har vært pasient på BUP (barne og ungdomspsykiatrien) i flere år, og faren har i alle disse årene aktivt motsatt seg dette og undergravet mitt og terapeutens arbeid og autoritet.

Nå er jeg kalt inn til skolens rådgiver sammen med klassestyrer, som er bekymret for eldstemann. Han har vært "så snill og grei og problemfri" i alle år, at jeg har falt for fristelsen til å "la ham være i fred" (greie seg selv) og nå sprekker altså masken. Han viser seg veldig usikker på den måten at han legger masse energi i utseendet, kommer for seint på skolen hver eneste dag fordi han bruker 1/2 time på å se i speilet om klærne er ok, ligger riktig osv, og i tillegg helst ikke står opp, om han ikke tvinges. Han erter søsknene sine og kaller dem stygge ord, også meg kan han være veldig uhøflig mot, men det har nok også å gjøre med at jeg ofte kritiserer faren hans. Han er farens øyenstein, men faren kan være vanskelig og uberegnelig og han dras nok veldig mellom lojalitet overfor ham og det han selv har mest lyst til, og som jeg støtter ham på. Bråk blir det liksom uansett, for ham, enten blir faren sur eller så kommer han i konflikt med seg selv om hva han egentlig vil. Ungdom på hans alder er jo også ofte fysiske og det har flere ganger skjedd at han har blitt plaget (han er fæl til å plage selv, også - mot andre) og gjør gode miner til slett spill, men innrømmer, når vi voksne ser hans blikk eller ansikt, at egentlig er det ikke så greit, men om han ikke vil være med på det, vil de andre ikke synes han er noe cool, tror han, og si at han alltid er sur osv. Han er og har alltid vært klassens klovn, er ofte ukonsentrert i timene, oppfatter ikke beskjeder, vandrer rundt og kommmer med kommentarer eller forstyrrer på andre måter.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!! Døgnet har bare de timene jeg allerede ikke har nok med, jeg har 4 barn tilsammen og mye å gjøre, må følge de to minste til deres fritidsaktiviteter, fordi faren ikke vil gjøre noen avtaler med meg, det tar mye tid, har en økonomi som ikke tillater at jeg jobber mindre enn nå...listen er lang. Jeg går på de fleste foreldremøter og konferansetimer - foreldremøter er bare dumme, synes far, og dersom det kommer fram noe ufordelaktig på konferansetimene, får ungene mye problemer med far, er både de og jeg redde for.

Har bestilt time hos de familievern-terapeutene som hadde min eksmann og meg til megling og som derfor har en anelse om hans manglende samarbeidsevne/vilje. På BUP, der jeg går for min nesteldste, er vi etterhvert begynt å lure på om det kan være en arvelig komponent inne i bildet her ( type bokstav-barn ) min eks-manns kjæreste, som jobber med bokstavbarn, sier hun tror han er hyperaktiv. (Jeg synes det er lettere å forholde meg til eksmannens uforståelige oppførsel dersom jeg kan bruke noen knagger å henge den på, i stedet for å si han er slem eller at det er min egen evne til kommunikasjon det skorter på)

Det jeg aller mest ønsker meg, er en støttekontakt for barna mine. Et annet voksent menneske, helst et maskulint et, som kan gi barna et alternativt mannsbilde, gi andre reaksjonsmønstre, kan gi tid og oppmerksomhet, gi ungene større opplevelse av mestring og - særlig - og det trenger vi alle sammen - større sosial kompetanse og evne til å fungere sammen som familie.

Men far - og alle ungene - er helt mot dette. Lurer på å undersøke om mulighetene for å finne en avlastningsfamilie som kunne fungere som enslags vennefamilie, der jeg i starten kunne være med under påskudd av at de er venner, og så på sikt kunne trekke meg ut og sende ungene alene. Gjerne på landet...(ønsketenkning) Vi har også noen venner, men kan ikke spørre dem om hjelp fordi vi på en måte har mer enn nok og jeg ønsker at de skal være etslags "normal" omgangskrets for oss. Men jeg har signalisert at jeg setter pris på at mine barn blir inkludert og satt samme grenser for som de andre i flokken.

Har du noe du kan foreslå? Jeg er helt blank og utslitt akkurat nå...

Takk for alle gode råd!

[Gjest annen adhd-mamma]

Synes du skal diskutere dette med støttekontakt/avlaster med barnevernet. Det kan hende de har noen forslag.

Ellers ville jeg brukt en del energi på å forbedre samarbeidet med far.

Som mor til såkalte bokstavbarn har jeg omsider innsett at barn trenger en far samme hva vi måtte synes om den faren vi en gang valgte til barna. Han har ingenting å tilføre meg, men jeg ser at han har noe å tilføre barna.

Du må heller ikke snakke stygt om barnas far i deres nærvær, i lengden er det du som taper på det.

Jeg gikk en del runder med meg selv før jeg klarte å innse at barnas far og jeg var to vidt forskjellige personer. Og derfra og til å akseptere at hans måte å takle barna på var veldig langt fra min måte var veien lang. Men barn er kloke, og de lærer fort at vi voksne også er forskjellige. Jeg er tålmodig og gjør ting "pedagogisk riktig" etter veiledning, far er bråsint og buser ut og banner når det blir konflikter. Jeg kan ikke nekte barna å fortsatt kjenne sin far selv om hans lynne er milevidt fra mitt eget.

Legg gamle konflikter bak dere og fokuser på barna og barnas behov er mitt råd.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære desillusjonert!

Det er forståelig at du er fortvilet og ikke vet hva du skal gjøre. Å være alene med så mange omsorgsoppgaver som du har for dine barn, må være svært krevende og slitsomt. Det er vanskelig å forstå at en far kan være så passiv i forhold til egne barns oppvekst, slik du beskriver at barnas far er.

Jeg tror du er på rett spor når du vil bruke familiekontoret som hjelp. De kan se helheten i familiens situasjon og gi deg råd om hvordan du kan trekke inn hjelpere for å lette din situasjon. Jeg håper terapeutene der vil vurdere å få kontakt med faren for å få til en bedre oppfølging av barna også fra hans side.

Når det gjelder støttekontakt/avlastningshjem for barn, må du kontakte sosialkontoret/familieavdelingen der du bor. Poenget her er vel at du er sliten og utmattet av alt du har å gjøre. Det må også tas hensyn til, og ikke bare at barna og faren er i mot en avlastning. De ser neppe at du trekker lasset hjemme alene.

Jeg synes også du skal ta din egen helsesituasjon opp med fastlegen din. For hvor langt kan du tøye strikken, før du blir syk? Med full jobb og flere barn med særlige behov for omsorg og oppfølging, er det viktig at du ikke kjører deg helt ut.

Altså mitt forslag til deg er:

1. Sjekk din egen helse med fastlegen

2. Bruk familiekontoret for å få far mer på banen overfor barna

3. Ta kontakt med sosialkontoret/familieavdeling for å diskutere

støtteordninger for barna

[kreative]

Kjære deg!

Jeg kjenner meg utrolig igjen i historien din.

Vil at du skal vite at jeg forstår hvordan du har det, og nå skal du få høre hvordan jeg gikk fram.

Jeg hadde - i likhet med deg- kontakt med BUP og en eks som var lite samarbeidsvillig.(Har ennå ikke funnet ut HVA, men er sikker på at også han feiler et eller annet).

Jeg valgte å gå gjennom psykologen på BUP og søkte barnevernet i kommunen om besøksfamilie til de to som ikke gikk på BUP.

Jeg fikk heller ikke gehør for denne ideen hos noen av de andre, men var overbevist om at NOE måtte gjøres.

Jeg gjorde som du sier - introduserte dem som venner, og gjorde etterhvert noe ut av at de ville "låne" ungene mine litt for seg selv.

Det har ikke vært like greit hver gang de skal av gårde- det skal jeg innrømme- men med tålmodighet og tro på at jeg gjorde det rette, har jeg klart å få dette til å fungere.

Nå er ungene der 2-3 ganger pr.mnd. og får andre impulser(det ER mulig å finne noen på landet!!!) samtidig som jeg kan lade batteriene litt innimellom og ikke minst SOVE.

Jeg får også en gyllen mulighet til å være mere sammen med han som ikke drar til besøksfamilien.

Jeg er overbevist om at det gagner ungene og alle andre rundt oss hvis vi som mødre kan ta litt mere vare på oss selv, og få mulighet til små oaser av "egotid" i hverdagen.

Ungene avhenger av oss og vårt velbefinnende, og det gagner dem i alle fall IKKE at vi skal bli utbrent og sitte der som sombier som ikke orker noen ting!!!

Stå på kjære deg! - Det finnes muligheter her- BRUK DEM!!!

Du gjør det riktige!

Klem fra meg

[Gjest desillusjonert?]

Kjære deg!

Jeg kjenner meg utrolig igjen i historien din.

Vil at du skal vite at jeg forstår hvordan du har det, og nå skal du få høre hvordan jeg gikk fram.

Jeg hadde - i likhet med deg- kontakt med BUP og en eks som var lite samarbeidsvillig.(Har ennå ikke funnet ut HVA, men er sikker på at også han feiler et eller annet).

Jeg valgte å gå gjennom psykologen på BUP og søkte barnevernet i kommunen om besøksfamilie til de to som ikke gikk på BUP.

Jeg fikk heller ikke gehør for denne ideen hos noen av de andre, men var overbevist om at NOE måtte gjøres.

Jeg gjorde som du sier - introduserte dem som venner, og gjorde etterhvert noe ut av at de ville "låne" ungene mine litt for seg selv.

Det har ikke vært like greit hver gang de skal av gårde- det skal jeg innrømme- men med tålmodighet og tro på at jeg gjorde det rette, har jeg klart å få dette til å fungere.

Nå er ungene der 2-3 ganger pr.mnd. og får andre impulser(det ER mulig å finne noen på landet!!!) samtidig som jeg kan lade batteriene litt innimellom og ikke minst SOVE.

Jeg får også en gyllen mulighet til å være mere sammen med han som ikke drar til besøksfamilien.

Jeg er overbevist om at det gagner ungene og alle andre rundt oss hvis vi som mødre kan ta litt mere vare på oss selv, og få mulighet til små oaser av "egotid" i hverdagen.

Ungene avhenger av oss og vårt velbefinnende, og det gagner dem i alle fall IKKE at vi skal bli utbrent og sitte der som sombier som ikke orker noen ting!!!

Stå på kjære deg! - Det finnes muligheter her- BRUK DEM!!!

Du gjør det riktige!

Klem fra meg

Tusen takk! Har tatt kopi av brevet ditt og lagt det blant "Mine dokumenter" slik at jeg kan ta det fram og få nytt mot når det røyner på. Og det er rett som det er.

Ha en fin sommer! Og takk igjen, dette gjorde godt å høre!