Er det meg som er unormal her?

[Gjest en fortvilet og sliten samboer]

Hei.

Jeg sitter her nok engang og er sliten,lei og fortvilet.

Det er mye som skjer for tiden og i livet mitt så jeg har det ikke så veldig bra heller.

Men skal jeg være så ofte lei meg.?og hvorfor er jeg alltid lei meg når jeg er sammen med ham,men ikke når jeg er med andre?

Det skal vell ikke være slik?

Nå er jeg syk såpass at han måtte være hjemme fra jobben...

Så mens jeg ligger og sover fordi jeg er helt ferdig i kroppen,så kommer han bare og sier ja jeg skal med kompisene mine i kveld,jeg bare glemte å si det!

så da skal jeg altså bare komme meg opp av sengen og ta meg av ungene..han gadd ikke engag å spørre om det gikk bra med meg eller om jeg klarte meg hvis han gikk...

Dette er ikke første gang..og jeg føler at alt annet betyr mer enn oss,dvs jeg og barna .

Det hjelper ikke hva jeg prøver å si for han går når det passer han.

Sist fredag gikk han på byen med noen kollegaer,jeg prøvde å si at vi ikke har råd til dette nå,pga 17 mai osv...dessuten var datteren vår syk da,hun har vært syk en del i det siste.

Likevell gikk han,det skjedde også en annen episode samme dag hvor jeg trengte støtten hans,men han bare gikk likevell selv om jeg da virkelig trengte han,er dette rett?

Er det meg det er noe galt med her?

Det endte ihvertfall med at han tok med seg alle pengene vi skulle ha til mat den neste uken..og jeg satt igjen uten en flis til noe..han presterte også å bruke opp alle pengene den kvelden..hver rubbel og bit..

Dagen etter når jeg spurte hvorfor sa han bare"det bare ble slik" dermed stod jeg der uten noe da med beskjed om at han hadde hadt black out og husket nada.

Jeg føler meg så vanvittig såret over at uantsett hva jeg sier, så når det ikke frem..og over at han tråkker på meg ved å ikke bry seg en døyt om hva jeg føler eller mener.

Han klarer alltid å vri det til at ting er min feil...ikke hjelper han til hjemme heller..og når jeg har overanstrengt meg sier han bare at det er jo min egen feil som ikke tar bedre vare på meg selv...det faller han ikke inn at hvis han avlaster meg blir jeg mindre sliten..

Så har vi dette med sex...joda der skal jeg stille opp når det passer han..samme søren hvor sliten jeg er..har tilogmed prøvd å si at hvis jeg får litt mer hjelp av han så er jeg ikke så sliten og da er jeg kansje i mer form til å ville mer jeg og.

Men neida selvfølgelig er det ikke det som er løsningen sier han.

Er jeg urimelig her?

Er jeg kravstor?

Jeg prøver og å si at hvis han tar eget initiativ til å gjøre ting og hjelpe til mer så maser jeg ikke, han mener jo det og.

Jeg har prøvd med løsninger mens han aldri kommer med noe og ikke er han villig til noe kompromiss heller hvor han må ofre noe..

Vi har 2 barn sammen...derfor vil jo jeg ikke bare gå heller..selv om jeg føler at det er eneste løsningen noen ganger fordi jeg føler meg så ensom i forholdet og ikke er lykkelig lenger..

Men jeg er jo glad i han og..

Vi skulle gå til en samlivsekspert..men nå føler jeg at det ikke vil hjelpe fordi når han bare tenker på seg selv så føler jeg det ikke er noe å jobbe med, og jeg er tappet for krefter nå,jeg vet rettogslett ikke hvor lenge jeg orker dette mer.

Og hvorfor er det alltid bare meg som skal jobbe da?ta initiativ?

Hva syntes dere?

Er det meg som det er noe galt med her?

For jeg har virkelig begynnt å lure nå.

Hilsen

[darma]

Hiv han ut!

Når han er så totalt egoist og i tillegg drikker opp pengene, da er det bare en løsning.Tror du egentlig vet selv hva som bør gjøres!!

Klem

[Gjest yodo]

Kjære deg

"Vi har 2 barn sammen...derfor vil jo jeg ikke bare gå heller..selv om jeg føler at det er eneste løsningen noen ganger fordi jeg føler meg så ensom i forholdet og ikke er lykkelig lenger.."

Du skal gjøre det som er best for deg og barna. Barna dine har det best med en mor som har det bra. Det har du ikke nå. Du har lidd lenge nok. Hiv ham ut, eller flytt selv. Barn ingen hindring, det er typisk å skylde på det...

[org]

Uff, det er iallefall ikke_du_som er unormal, nei.

Siden han drakk opp alle pengene, bør vel han besørge mat kommende uke, da?

[Diva-mor]

Når du setter deg ned, og kjenner etter, hva forteller magen din da? At dette vil du ha resten av livet? Innerst inne så vet du hva du vil. Og jeg tror du har innsett at det ikke er noen vits i aa prøve å 'redde' han, han bryr seg rett og slett ikke. I tillegg til å virke uansvarlig og umoden, virker det heller ikke som om han gir deg noe positivt, så min mening er at du er en lykkeligere mor og et bedre menneske uten han!

Dere skulle i utgangspunktet ha vaert hverandres støttespillere, og se en god venn i hverandres øyne. Dere skulle samarbeide om ansvaret om barna og dra lasset sammen. Men han virker ikke som en som fyller noen av de kriteriene, så hva skal du med han? Glad i han sier du? Joda, men også som du sier, fortvilet og sliten over at han behandler deg på denne måten. Hvor glad er han da i deg?

Tror du vet hva som må gjøres....

[Gjest desillusjonert?]

Kjære deg

"Vi har 2 barn sammen...derfor vil jo jeg ikke bare gå heller..selv om jeg føler at det er eneste løsningen noen ganger fordi jeg føler meg så ensom i forholdet og ikke er lykkelig lenger.."

Du skal gjøre det som er best for deg og barna. Barna dine har det best med en mor som har det bra. Det har du ikke nå. Du har lidd lenge nok. Hiv ham ut, eller flytt selv. Barn ingen hindring, det er typisk å skylde på det...

Hadde det likedan og gikk og grublet i flere år før jeg gikk. Hvorfor jeg gikk? Jeg forsto omsider at barna ikke hadde noen far de kunne regne med, og om jeg _ikke_ gikk, ville de snart ikke ha noen mor, heller. Tenk om du blir syk av dette! Tenk på barnas beste - de skal ha rollemodeller de kan bli gode ungdommer og voksne av. Den måten du blir behandlet på og lar deg bli behandlet på - hva gjør det med barna dine? Gi dem en god sjanse! Et godt forbilde. Av og til er det beste forbildet evnen til å nekte å bli behandlet dårlig, kreve respekt og å gå dersom dette ikke blir hørt av den andre. Det høres ut som om det beste du kan gjøre for ham også, er å sette grenser og gå - da får han kanskje støkken han behøver til å endre oppførsel. - Og - ikke minst - ha så stor selvrespekt at du ikke lenger vil gå med på å ha det så slitsomt pga. hans oppførsel. Livet alene er også hardt - men det er _ditt_! Lykke til!

[Gjest samme problem]

"Er det meg som er unormal,eller er det meg det er noe galt med".Akkurat det samme har jeg spurt meg selv om også.

Jeg har det samme problemet som deg.Alt det du har fortalt stemmer med min samboer også.

Vi har også et barn sammen.

Jeg spør han veldig sjelden om hjelp,og når jeg spør,sier han:kan ikke du gjøre det!

Selv om jeg er hjemmeværende for tiden,så betyr det ikke at jeg skal gjøre alt fordet.Han må kunne ta seg litt av sitt barn og kansje lage seg litt mat selv en gang i blandt,for han regner med at det er jeg som skal mate han hele tiden.

Og når det gjaldt sexen,og jeg er litt sliten,sier jeg da at jeg ikke orker,blir han sur.

Og økonomisk,sliter vi også.Han tenker aldri på fremtiden,men skal ha den beste bilen av kompisene sine.

Spare penger har vi ikke greid i de 7 årene vi har vært sammen.

Som du sier,han tenker kun på seg selv.

[Gjest Melanogaster]

Hei.

Ville bare komme med en liten motvekt til alle svarene som oppfordrer til at du skal reise fra mannen din.

Er helt enig med de andre at det ikke høres ut som mannen din er så snill med deg om dagen, og tydeligvis gjør ting uten å tenke seg så mye om som han burde gjøre.

Men tror også at slike problemer ofte har to sider, og at det kanskje ikke er så dumt å prate med noen profesjonelle om det; ekteskaprådgiver eller tilsvarende.

Mener ikke at man skal godta alt i et ekteskap, men kanskje slike ting som at han går på byen uten å spør deg, eller å virke kald er hans måte å vise at han er frustrert/ikke har det bra på?

Håper dere finner ut av det enten sammen eller hver for dere.

Kanskje ville det vært en ide å prøve å få litt tid for dere selv? La barna få være borte hos besteforeldre eller venner en helg, åsså prøvd å kose dere litt sammen å få en pust fra hverdagen begge to?

Lykke til!