Frivillig barnløs ? eller ?

[På bærtur ?]

Tror jeg snart blir helt gal av og ikke forstå, vite eller klare å finne ut av livet mitt.

Kort fortalt: jeg er ei jente på 36 år uten barn. Er samboer med verdens beste mann som har 2 barn fra før. Jeg har hatt et lengere forhold bak meg, men tenkte aldri på å få barn med han. Når jeg nå ser alle venner rundt meg får og vilken lykke de har, så blir jeg nesten litt misunnelig på hva min samboer og ex har hatt og har sammen. Høres dette helt vilt ut, så blir det verre...

Jeg sliter med å vite om jeg faktisk har lyst på barn, eller om det kun er fordi jeg også vil "ha noe som kun er vårt".Hans barn er nå 12 og 14 år og han har engang sagt at han nå "gleder seg" til at barna ble større slik at han ble litt friere, det verste er det at jeg skjønner faktisk veldig godt tankegangen hans. Jeg kommer utrolig godt overens med barna og vi har det kjempe fint sammen når vi har de, men jeg syns det er deilig når bare vi to kan ha muligheten til å dra avgårde hvor vi vil uten alltid å måtte ta hensyn. Jeg sliter litt med tanken om at jeg aldri kanskje skal bli mor, noe jeg vet at jeg hadde passet godt til, men er det rett å få barn bare fordi jeg "vil ha noe eget"? ? som kun liksom er vårt ? ?

Er det rart at jeg er totalt forvirra ? Jeg tenker også den tanken om at da for vi nå ihvertfall gifte oss da, så får også en liten "bit" som kun er min. Høres jeg helt komplett egoistisk ut, eller kan det være noe i det ? ?

Jeg har nok innerst inne begynt å bearbeide meg selv mot at vi ikke skal ha barn, men det er litt av en prosess. Er det noen som kjenner seg igjen i dette som kan komme med noen gode råd, eller er det ikke håp ? Jeg har ikke turt å ta opp denne diskusjonen med kjæresten fordi jeg er så redd for å få høre at han ikke har lyst på flere barn. Selvom jeg kanskje har kommet til det samme. Det er nok en måte å beskytte meg selv på vil jeg tro. Min "biologiske" klokke tikker jo, så jeg har funnet ut at jeg må snart finne ut av hva jeg vil, men hvordan skal jeg klare det helt alene da ? ?

Håper noen kan komme med noen synspunkter som kanskje kan hjelpe meg i denne prosessen.

Alt mottas med stooor takk !!!!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg møter stadig mennesker som har partnere med barn fra før, og som ønsker seg et felles barn med partneren, nettopp for å ha noe som er ens eget. Et felles barn vil på en måte bli forseglingen over forholdet som "ekte".

Jeg forstår veldig godt at du ønsker deg barn. Problemet ditt er vel om dere er enige om å ville ha barn sammen, du og samboeren din. Du kommer ikke utenom å snakke med samboeren din om dette. Det kan hjelpe deg videre i prosessen å få høre hva slags innstilling samboeren din har til spørsmålet. Å bli foreldre er fantastisk og utfordrende, derfor er det viktig at begge foreldre deler ønsket om å få barn for å kunne dele jobben og ansvaret når barnet kommer til verden. Å true gjennom ditt ønske om å bli mor mot din samboers vilje kan nok bli en slitsom og ensom oppgave.

Lykke til med avklaringen!

[Gjest tilt]

Jeg er enig med Solveig Vennesland. Ta spm. opp med samboeren din.

Kanskje han har oppfattet det som om du ikke vil ha barn, og at han derfor refererer til friheten han får når barna hans blir større.

Når det er sagt så virker du som en voksen og reflektert person, som jeg tror ville blitt en god mor. Ikke alle som vurderer konsekvensene av en evt. graviditet så reflektert som det du gjør.

Lykke til med valget :-)