Sexlyst

[Iselin79]

Er manglende sexlyst et alvorlig symptom på at noe er galt med forholdet?

Jeg har vært sammen med en flott gutt i over 2,5 år.

I begynnelsen av forholdet hadde vi sex ofte, og jeg tok mest initiativet.

Men etterhvert ble jeg tiltrukket av andre menn, og vi hadde en periode der jeg følte meg fanget i forholdet og ville ut og "leke". Vi fant tilbake til hverandre, men jeg har sluttet å ta initiativet til sex. Jeg har ikke noe interesse av det, noen ganger gjør det ondt når han kommer inn i meg, for jeg er helt tørr. Jeg er kjempeglad i gutten min, men av ulike årsaker lurer jeg på om følelsene min er ekte.

Jeg har hatt en vanskelig tid, og har gått på antidepressiver i over et år. Jeg tenkte kanskje at dette kunne ha skylden for min manglende sexlyst. Men da jeg havnet i seng med en kamerat i forrige uke, var jeg "dryppende våt", og jeg fikk tilbake gleden ved å ha sex. Jeg skjønner nå at det ligger noe helt annet bak...Er i en fase hvor jeg vurderer å slå opp...

Har andre erfaring med dette?

[Gjest ikke signatur]

Siden du har vært utro og dessuten er glad i kjæresten din: slå opp! Han fortjener ikke en utro jente, og for deg mangler det noe i forholdet. Jeg mener altså at det eneste rette er å slå opp, så kan du være med noen du også tenner på. Man kan jo ha et godt forhold der sex ikke er det viktigste, men det er SÅ viktig at man kan stole på hverandre! Og du har brutt en tillit..

[Gjest påturut!]

Kort sagt: JA. Har opplevd nøyaktig det samme som du, og ja resten skjønner du!!!

[Iselin79]

Kort sagt: JA. Har opplevd nøyaktig det samme som du, og ja resten skjønner du!!!

Hei!

Kan du fortelle litt om det?

Jeg trenger litt støtte og informasjon!

[-Riksklysa]

du fasinerer meg, det må jeg si...

for tre dager siden serverte du en helt annen historie, også forventer du at du skal bli tatt seriøst?

nei, kom deg ut av ditt eksisterende forhold før noe virkelig galt skjer... dette er en veldig egoistisk og "barnslig" holdning, og viser totalt mangel på respekt overfor din nåværende kjæreste...

[Iselin79]

du fasinerer meg, det må jeg si...

for tre dager siden serverte du en helt annen historie, også forventer du at du skal bli tatt seriøst?

nei, kom deg ut av ditt eksisterende forhold før noe virkelig galt skjer... dette er en veldig egoistisk og "barnslig" holdning, og viser totalt mangel på respekt overfor din nåværende kjæreste...

Hei, hei!

Så koselig at jeg fascinerer deg! (Ja, det staves fascinerer med en liten c inni der!) Jeg synes det er talentløst av deg å si at jeg serverer en totalt annen historie, hvis du leser litt nøyere vil du se at det er akkurat det samme det gjelder.

Men hva bryr det deg - du bare spyr ut fornærmelser fordi du vet at du aldri vil bli stilt til ansvar!

Kan ikke sånne kvalme personligheter som det la være å svare med mindre de har noe konstruktivt å si?

På forhånd takk!

[-Riksklysa]

Hei, hei!

Så koselig at jeg fascinerer deg! (Ja, det staves fascinerer med en liten c inni der!) Jeg synes det er talentløst av deg å si at jeg serverer en totalt annen historie, hvis du leser litt nøyere vil du se at det er akkurat det samme det gjelder.

Men hva bryr det deg - du bare spyr ut fornærmelser fordi du vet at du aldri vil bli stilt til ansvar!

Kan ikke sånne kvalme personligheter som det la være å svare med mindre de har noe konstruktivt å si?

På forhånd takk!

jeg får repetere hovedpoenget til deg da, så kanskje du ser hva det var?

nei, kom deg ut av ditt eksisterende forhold før noe virkelig galt skjer... dette er en veldig egoistisk og "barnslig" holdning, og viser totalt mangel på respekt overfor din nåværende kjæreste...

[Iselin79]

jeg får repetere hovedpoenget til deg da, så kanskje du ser hva det var?

nei, kom deg ut av ditt eksisterende forhold før noe virkelig galt skjer... dette er en veldig egoistisk og "barnslig" holdning, og viser totalt mangel på respekt overfor din nåværende kjæreste...

Ja, det skjønte jeg også.

Men det jeg reagerte på, var at du beskyldte meg for å skrive inn en totalt forskjellig historie.

Alt her henger sammen, det går langt tilbake i tid.

Jeg kunne godt tenkt meg å ta en pause, men forrige gang jeg prøvde det, knuste jeg hjertet hans, og jeg fikk ikke fred fra meldinger og telefoner før jeg tok ham tilbake.

Det er ikke så lett, skjønner du!

[-Riksklysa]

Ja, det skjønte jeg også.

Men det jeg reagerte på, var at du beskyldte meg for å skrive inn en totalt forskjellig historie.

Alt her henger sammen, det går langt tilbake i tid.

Jeg kunne godt tenkt meg å ta en pause, men forrige gang jeg prøvde det, knuste jeg hjertet hans, og jeg fikk ikke fred fra meldinger og telefoner før jeg tok ham tilbake.

Det er ikke så lett, skjønner du!

det du beskriver er veldig normalt når et forhold ryker og den ene parten ikke klarer å innse dette...

hvilket innebærer at du bare må ignorere alle tilnærmelser og la vedkommende være, samme hvor sårt det måtte være... det er dessverre ikke alle som klarer å opprettholde et vennskap den dagen forholdet går skeis...

så tenk litt på saken, og spør deg selv om du kan leve med vissheten om at han begjærer deg og om du klarer å legge ham bak deg...

[Iselin79]

det du beskriver er veldig normalt når et forhold ryker og den ene parten ikke klarer å innse dette...

hvilket innebærer at du bare må ignorere alle tilnærmelser og la vedkommende være, samme hvor sårt det måtte være... det er dessverre ikke alle som klarer å opprettholde et vennskap den dagen forholdet går skeis...

så tenk litt på saken, og spør deg selv om du kan leve med vissheten om at han begjærer deg og om du klarer å legge ham bak deg...

Hei!

Endelig et saklig svar - nå ble jeg glad!

Ja, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er knyttet til ham på en "broderlig" måte, og det blir helt forferdelig å miste ham. Min familie og venner synes han er så skjønn osv.

Men han klenger så mye, det er hele tiden sussing og biting og nurking, og han sier ukentlig at jeg skal bli mor til hans barn... bla bla bla.

Jo mer reservert jeg er, desto mer klengete blir han.

Jeg synes det er helt forferdelig å måtte såre ham ved å gjøre det slutt. Det er ikke for min egen skyld at vi er fortsatt sammen - jeg klarer bare ikke tanken på å såre noen så forferdelig.

Han er mer enn normalt følsom. Jeg vet ikke om du husker at jeg prøvde å ta en pause for 2 år siden. Jeg sa jeg trengte å puste litt. Det endte med 30 tekstmld om dagen, grining i telefonen hver kveld. Og da vi skulle treffes etter en uke og snakke ut, kastet han seg gråtende i armene mine.

Det endte med at jeg ble myk som gele og tok ham tilbake.

Jeg har ikke angret på at jeg gjorde det, men jeg føler nå at hjertet mitt prøver å si noe.

Har du opplevd noe lignende, hvor gammel er du?

[-Riksklysa]

Hei!

Endelig et saklig svar - nå ble jeg glad!

Ja, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er knyttet til ham på en "broderlig" måte, og det blir helt forferdelig å miste ham. Min familie og venner synes han er så skjønn osv.

Men han klenger så mye, det er hele tiden sussing og biting og nurking, og han sier ukentlig at jeg skal bli mor til hans barn... bla bla bla.

Jo mer reservert jeg er, desto mer klengete blir han.

Jeg synes det er helt forferdelig å måtte såre ham ved å gjøre det slutt. Det er ikke for min egen skyld at vi er fortsatt sammen - jeg klarer bare ikke tanken på å såre noen så forferdelig.

Han er mer enn normalt følsom. Jeg vet ikke om du husker at jeg prøvde å ta en pause for 2 år siden. Jeg sa jeg trengte å puste litt. Det endte med 30 tekstmld om dagen, grining i telefonen hver kveld. Og da vi skulle treffes etter en uke og snakke ut, kastet han seg gråtende i armene mine.

Det endte med at jeg ble myk som gele og tok ham tilbake.

Jeg har ikke angret på at jeg gjorde det, men jeg føler nå at hjertet mitt prøver å si noe.

Har du opplevd noe lignende, hvor gammel er du?

om jeg har opplevd noe lignende? tja det kan du vel kanskje si, har vel muligens, noe motvillig innrømmes dette, vært på begge sider av bordet her...

hvor gammel jeg er? hmm, ikke at det har noen relevans, men er vel passert halvveis til 50...

[Iselin79]

om jeg har opplevd noe lignende? tja det kan du vel kanskje si, har vel muligens, noe motvillig innrømmes dette, vært på begge sider av bordet her...

hvor gammel jeg er? hmm, ikke at det har noen relevans, men er vel passert halvveis til 50...

Ok... du er 25 år... hvorfor kaller du deg Riksklysa? Du trenger vel ikke å være så motvilling i å innrømme utroskap? Hvor lenge hadde du en på si? Fortalte du det til kjæresten? Tok forholdet slutt?