Jeg vil skilles, men tør ikke.

[Gjest nesten samme båt]

Har vært gift i snart 20 år, men nå greier jeg ikke mer.

Har tre barn, den minste 13 år.

Og han er årsaken til at jeg ikke TØR skilles. Er så redd at han blir SÅ skuffet og takler ikke jeg.

Kona er ofte sur og flink til å provosere. Har vi vært i selskap (svært sjelden, men vi var i dag) er det noe galt med alle de andre. Hun har angstproblemer fra barndommen som gjør at hun ikke liker å ta buss, fly etc.Så vi holder oss hjemme og da mener jeg hjemme. Siden hun ikke liker å besøke andre får heller ikke jeg gjøre det.Hun sier jeg bare må det men blir knallsur og provoserende om jeg gjør det.Det er fryktelig slitsomt å ikke kunne holde kontakt med sin familie som en er glad i.

Vi har tatt hensyn til hennes angstproblemer så lenge at nå er det nok.

Hun har gått på angsttabeletter som gjør at hun takler dagliglivet.

(Flere ganger utro gjør det ikke bedre selv om det er noen år siden)

Ser ikke noen løsning.

[Gjest erfart]

Du har vist gått gjennom mye p.g.a denne damen. Redd for å skuffe sønnen din? Ikke redd for å ødelgge han da? Tenker på forholdet mellom deg og din kone, kan jo ikke være det beste for ungen da?! Barn forstår mer enn man aner!

[Gjest nesten samme båt]

Du har vist gått gjennom mye p.g.a denne damen. Redd for å skuffe sønnen din? Ikke redd for å ødelgge han da? Tenker på forholdet mellom deg og din kone, kan jo ikke være det beste for ungen da?! Barn forstår mer enn man aner!

Takk erfart, men det er en ganske kompleks sak som du sikkrt vet.

[Gjest hotlips]

Takk erfart, men det er en ganske kompleks sak som du sikkrt vet.

Enig og uenig med deg. Tenk på sønnen din: Han trenger et godt forbilde. Jeg fant ut at det var nødvendig å vise barna at det er en grense for alt. At det ikke er noe ideal for noen å gå dukken. At selv foreldre har plikt til å redde egen helse og lykke. Jeg måtte gå, for barnas skyld. Brukte mange, mange år - da jeg gikk, spurte han på 15: Hvorfor i all verden har du ikke gått for lenge siden?? Nå har vi et godt forhold, han har to hjem, og utvikler seg bra.

[Gjest nesten samme båt]

Enig og uenig med deg. Tenk på sønnen din: Han trenger et godt forbilde. Jeg fant ut at det var nødvendig å vise barna at det er en grense for alt. At det ikke er noe ideal for noen å gå dukken. At selv foreldre har plikt til å redde egen helse og lykke. Jeg måtte gå, for barnas skyld. Brukte mange, mange år - da jeg gikk, spurte han på 15: Hvorfor i all verden har du ikke gått for lenge siden?? Nå har vi et godt forhold, han har to hjem, og utvikler seg bra.

hotlips

Brukte du lang tid på den avgjørelsen

[sheba]

Å skilles er IKKE nødvendigvis det verste for et barn, i de fleste tilfeller kan det være bedre og mer stabilt, tror nok det kommer mer ann på hvordan foreldrene oppfører seg mot hverandre etterpå.

Du kan jo ikke leve i et ekteskap som går ut over helsa..

Du skriver at hun har angst, det har jeg også, men jeg brøt ut av mitt ekteskap selv,vi er ikke hjelpeløse av den grunn. Men aggresjonen hennes sier jo masse om at hun heller ikke har det bra, så selv om mennesker har angst gir det oss ikke grunn til å "herse" med andre.. du kan vel ikke mene at du skal ofre deg pga henne og redselen for hvordan din sønn vil se på deg.

Jeg tror svaret ligger i god kommunikasjon, da blir barna trygge på deg og du vil nok få deg en liten overaskelse...

Jeg mener ikke å anbefale skilsmisse, det er en sak for deg, men du virker langt fra lykkelig som du har det nå..

[Gjest peacemaker]

Å skilles er IKKE nødvendigvis det verste for et barn, i de fleste tilfeller kan det være bedre og mer stabilt, tror nok det kommer mer ann på hvordan foreldrene oppfører seg mot hverandre etterpå.

Du kan jo ikke leve i et ekteskap som går ut over helsa..

Du skriver at hun har angst, det har jeg også, men jeg brøt ut av mitt ekteskap selv,vi er ikke hjelpeløse av den grunn. Men aggresjonen hennes sier jo masse om at hun heller ikke har det bra, så selv om mennesker har angst gir det oss ikke grunn til å "herse" med andre.. du kan vel ikke mene at du skal ofre deg pga henne og redselen for hvordan din sønn vil se på deg.

Jeg tror svaret ligger i god kommunikasjon, da blir barna trygge på deg og du vil nok få deg en liten overaskelse...

Jeg mener ikke å anbefale skilsmisse, det er en sak for deg, men du virker langt fra lykkelig som du har det nå..

Takk Sheba.

Hun nekter å skilles og om vi gjør det vil hun nekte all kontakt med meg og barna. Det virker banslig, men det virker på meg og da tør jeg ikke.

[sheba]

Takk Sheba.

Hun nekter å skilles og om vi gjør det vil hun nekte all kontakt med meg og barna. Det virker banslig, men det virker på meg og da tør jeg ikke.

Dette er noe av det verste jeg har hørt fra kvinnelig galskap, så typisk noen av oss og reagere på denne måten..

Men sann mine ord, det kan hun aldri klare, du har rettigheter og samtidig har hun plikter hvis ikke blir det du som får hovedomsorgen..

Jeg foreslår at du tar deg en prat med fylkesmannskontoret der du bor, de har jurister og rådgivere som kan hjelpe deg med råd og regler, og best av alt, de er der bare for og gi deg faktaopplysninger..

Ønsker deg alt godt, du kan ikke la deg ødelegge på dette viset, vi kvinner kan være mest utspekulerte, men vi går like ofte på "trynet" :-)

Klem..