Rar ektemann?

[Gjest Hekla, 38]

Hva tenker dere om mannen min, når jeg forteller dette: Jeg har vært gift med han i 18 år. Jeg traff han da jeg var svært ung, og har lite å sammenlikne med. Jeg reagerte tidlig på at han var velig lite romantisk, og svært opptatt av kamerater. Jeg syntes det var fint med kameratene, og tålte godt at han ikke hadde romantiske anlegg. Jeg likte egentlig den friheten det ga meg. Etter hvert som andre rundt oss fikk barn, begynte jeg likevel å lure på hvorfor han ikke ble mer orientert mot familien sin, i og med at også vi fikk barn. Det var stadig kamerater som gjaldt. Han er den eneste som alltid kan stille opp utenfor familien, men som bruker veldig lite tid inn i familien, ialle fall overfor meg. Det er likevel ikke det rareste. Han er ekstremt opptatt av barndommen sin, som han ser på som glansperioden i sitt liv. Han er også veldig knyttet til foreldrene. En rar hobby han hadde som barn, er han fortsatt veldig opptatt av, og bruker masse penger på. I sosiale sammenhenger som han ikke ønsker å være i, er han enten ganske kranglete og høyrøstet, fordi han blir provosert av at ting skal være så "koselige", eller så er han helt uttafor og taus, og hører knapt at folk snakker til han. Da ser han bare fjern og trist ut.Andre ganger kan han plutselig være hyggelig og sosial, men det er unntakene. Jeg spør meg selv om det er greit å være så uberegnelig sosialt. Noen ganger tenker jeg at det er det, man får velge sin stil i fred. Andre ganger føler jeg at det går ut over meg og mitt sosiale liv, fordi noen vil sky oss. Enkelte ganger når jeg kommer inn på hans hobbyrom, hvor han er veldig mye,bøyd over sakene sine. tenker jeg at dette er helt villt. Men hvis jeg antyder noe galt, blir han rasende. Jeg må ærlig innrømme at jeg lurer på om han er normal, eller om noe har sviktet på veien fra barn til voksen. Men kanskje jeg tolker for mye. Det vanskelige er at jeg har begynt å mistro min egen vurderingsevne: Er det så rare menn er, bør jeg ha høyde for hans væremåte eller er dette egentlig for mye av det gode? Jeg tør ikke spørre venner, for de kjenner han jo, og jeg vil ikke utlevere eller "snakke dritt". Jeg må legge til at han nesten aldri tar initiativ til sex. Og nå har jeg sluttet også. Jeg har dessverre mistet lysten, og skjønner ikke hvordan jeg skal få den tilbake.De to barna våre er så store nå, at det ikke kan være hverdagsslit som gjør oss avholdne. Skilsmissespørsmålet brenner i meg, men jeg orker egentlig ikke tanken. I blant er jeg redd jeg er avlært hele kjærlighetsevnen, og tanken på nye relasjoner føles som et ork. Men samtidig vet jeg at jeg har dette inni meg et sted. Det som fortsatt holder meg igjen, er redselen for at andre menn er mer eller mindre på samme måte, om enn med andre fortegn, og at jeg heller burde streve med å få det jeg har, bedre. Kanskje det bare er min vurdering som er gal, og min mann som er i orden.

[fidelacastra]

Hm. Synes dette høres ganske så forferdelig ut.

Jeg har selv en mann som til dels oppførte seg på samme måte som din, men det var tidlig i tjueårsalderen. Nå, etter både irettesettelse og ikke minst egen modning har han totalt endre fokus. Han har tidligere satt kameratskap svært høyt - det å alltid kunne yte en tjeneste for sine har på ett vis vært en egenskap jeg egentlig burde satt pris på, men som altså tok litt vel overhånd i forhold til tid med meg og barna.

Nå forstår jeg det som om denne mannen din begynner å virkelig nærme seg den "modne" alderen , der de fleste kanskje har lært av sine feil og mangler og blitt både rundere og mer tilfreds med omgivelsene sine og familien.

Om det nå er slik at du har prøvd å tatt dette opp med ham, på mange ulike måter, og i forskjellige "settinger"; ikke bare kl. halv tolv, i senga, etter en lang arbeidsdag!, synes jeg det virker som om mannen din har et personlig problem. Særlig det at han fortsatt forgyller barndomstida og kanskje på ett vis lever i fortida og ikke greier å fokusere på det han nå har tyder kanskje på fortrenging av noe. Kanskje han rett og slett ikke vil bli voksen??

Nei, menn er ikke alle slik rare - det finnes tusenvis av flotte, varme, ikke-overromantiske men kjærlige, menn der ute!

Jeg synes du skal bevilge deg litt ferie fra denne mannen din, om han ikke er villig til å forstå din frustrasjon. Livet er faktisk ganske kort, og med det innebærer det ikke at man skal kaste seg inn i den første og beste man deretter kommer i kontakt med, men faktisk ta en pause og være alene, kanskje, for å igjen kunne finne ut hva som faktisk er best for DEG. Etter 18 år er det utrolig hvor mange og komplekse mønster man har til hverandre i et forhold. å bryte og endre deler av disse må gjøres til tider for å fortsatt ha et godt liv - MEN DET ER IKKE BARE DIN OPPGAVE! Også mannen din forplikter seg til å se deg og dine behov, og innordne seg dette.

Jeg er slett ikke typen som roper ordet skilsmisse for enhver krangleanledning, men samtidig vet jeg hvor utrolig mot man må opparbeide seg for å tørre å ta sats og hoppe av et tog, om dette toget skulle vise seg å bære i feil retning. Kun et ansvarlig menneske stiller seg faktisk det spørsmålet - om en skilsmisse er riktig - til visse tider av livet sitt, om noe føles galt. Hvis ikke er man blindpassasjer på eget tog, og det gagner ingen.

Fatt mot og start en aktiv prosess, hvorhen den enn måtte bære!

Lykke til!

[sheba]

En ting er iallfall sikkert og det er at alle andre menn er ikke på denne måten du beskriver din mann, det tror jeg også du vet innerst inne...

For en villt fremmed som jeg er for deg er det ikke riktig og anbefale en skilsmisse, men jeg synes det er helt feil at du lever som du gjør, ser du ikke enveiskjøringen selv her da? Om du ikke har det bra, noe som lyser ganske klart igjennom her, da bør du gjøre noe med det, livet er altfor kort til og sløse på egoistiske mennesker, når livet har så utrolig mye å tilby deg ( for det har det nemlig, selv om du føler det håpløst nå). Jeg selv brøt ut av et ekteskap som hadde somlet og gått i ti år vi var først samboere i 5, jeg mistrivdes lenge før jeg tok steget og trodde alt var lagt dødt i meg. Var alene en god periode på 3 år før jeg regelrett "snublet" og fikk mitt livs overaskelse da jeg traff min nåværende samboer for 2 år siden, aldri hadde jeg trodd at jeg kunne oppleve dette jeg nå gjør, alt er så utrolig mye bedre, både hva samliv angår samt kommunikasjon og forståelse, vi er to om alt nå, noe som var en ny erfaring for meg..

Min inderlige bønn til deg, kjære medsøster er og gi deg selv en sjanse, ikke lev livet ditt for noen som ikke verdsetter deg, livet er altfor kort:-)..

[Good Golly!]

Beklager jeg gidder ikke å lese når du ikke bruker avsnitt. Å skrive sammenhengende er som å snakke i ett uten å puste.

Slitsomt å lese...

[Gjest Hekla]

En ting er iallfall sikkert og det er at alle andre menn er ikke på denne måten du beskriver din mann, det tror jeg også du vet innerst inne...

For en villt fremmed som jeg er for deg er det ikke riktig og anbefale en skilsmisse, men jeg synes det er helt feil at du lever som du gjør, ser du ikke enveiskjøringen selv her da? Om du ikke har det bra, noe som lyser ganske klart igjennom her, da bør du gjøre noe med det, livet er altfor kort til og sløse på egoistiske mennesker, når livet har så utrolig mye å tilby deg ( for det har det nemlig, selv om du føler det håpløst nå). Jeg selv brøt ut av et ekteskap som hadde somlet og gått i ti år vi var først samboere i 5, jeg mistrivdes lenge før jeg tok steget og trodde alt var lagt dødt i meg. Var alene en god periode på 3 år før jeg regelrett "snublet" og fikk mitt livs overaskelse da jeg traff min nåværende samboer for 2 år siden, aldri hadde jeg trodd at jeg kunne oppleve dette jeg nå gjør, alt er så utrolig mye bedre, både hva samliv angår samt kommunikasjon og forståelse, vi er to om alt nå, noe som var en ny erfaring for meg..

Min inderlige bønn til deg, kjære medsøster er og gi deg selv en sjanse, ikke lev livet ditt for noen som ikke verdsetter deg, livet er altfor kort:-)..

Hvordan klarte du å ta steget? Hva er det som endelig får en til å gjøre det? Hvordan føltes de tre årene da du var alene: fikk du fred med avgjørelsen din? Jeg har egentlig vært en tviler til ekteskapet mitt i de 10 siste årene. Likevel ser jeg for meg det å bryte opp som skrekkelig. Særlig i forhold til barna, så klart. Ved skilsmisse må jeg regne med å dele dem likt med mannen min, slik at de får en urolig "pakketilværelse". Har du barn? Hvordan fikser du/de det i så fall?

jeg beundrer de som klarer å ta valget. Samtidig er det klart at jeg velger hver dag: en utilfredsstillende tilværelse. Jeg tenker likevel at det kan være sider ved meg som provoserer fram min manns særheter, slik at ting låser seg, og han flykter til sitt hobbyrom. Vi har prøvd parterapi, og der skjedde det noe veldig rart: han var plutselig den reflekterte, rolige og sindige av oss, mens jeg gråt. Han hadde klare og konstruktive forslag og løsninger, mens jeg kom med bebreidelser og frustrasjoner. Jeg ble egentlig enda mer fortvilet, fordi han ikke viste fram den personen han er hjemme, men framsto som en helgen overfor terapeuten. Jeg skljønner fortsatt ikke hva dette var, men det fungerte ikke til å bringe oss lenger.Jeg må likevel understreke at han er en god far for barna, stort sett, selv om de i blant blir litt stressa av at han er sur. Det er meg han er så rar mot.

Jeg vil gjerne høre mer om livet etter det avgjørende valget.

[Gjest Hekla]

Hm. Synes dette høres ganske så forferdelig ut.

Jeg har selv en mann som til dels oppførte seg på samme måte som din, men det var tidlig i tjueårsalderen. Nå, etter både irettesettelse og ikke minst egen modning har han totalt endre fokus. Han har tidligere satt kameratskap svært høyt - det å alltid kunne yte en tjeneste for sine har på ett vis vært en egenskap jeg egentlig burde satt pris på, men som altså tok litt vel overhånd i forhold til tid med meg og barna.

Nå forstår jeg det som om denne mannen din begynner å virkelig nærme seg den "modne" alderen , der de fleste kanskje har lært av sine feil og mangler og blitt både rundere og mer tilfreds med omgivelsene sine og familien.

Om det nå er slik at du har prøvd å tatt dette opp med ham, på mange ulike måter, og i forskjellige "settinger"; ikke bare kl. halv tolv, i senga, etter en lang arbeidsdag!, synes jeg det virker som om mannen din har et personlig problem. Særlig det at han fortsatt forgyller barndomstida og kanskje på ett vis lever i fortida og ikke greier å fokusere på det han nå har tyder kanskje på fortrenging av noe. Kanskje han rett og slett ikke vil bli voksen??

Nei, menn er ikke alle slik rare - det finnes tusenvis av flotte, varme, ikke-overromantiske men kjærlige, menn der ute!

Jeg synes du skal bevilge deg litt ferie fra denne mannen din, om han ikke er villig til å forstå din frustrasjon. Livet er faktisk ganske kort, og med det innebærer det ikke at man skal kaste seg inn i den første og beste man deretter kommer i kontakt med, men faktisk ta en pause og være alene, kanskje, for å igjen kunne finne ut hva som faktisk er best for DEG. Etter 18 år er det utrolig hvor mange og komplekse mønster man har til hverandre i et forhold. å bryte og endre deler av disse må gjøres til tider for å fortsatt ha et godt liv - MEN DET ER IKKE BARE DIN OPPGAVE! Også mannen din forplikter seg til å se deg og dine behov, og innordne seg dette.

Jeg er slett ikke typen som roper ordet skilsmisse for enhver krangleanledning, men samtidig vet jeg hvor utrolig mot man må opparbeide seg for å tørre å ta sats og hoppe av et tog, om dette toget skulle vise seg å bære i feil retning. Kun et ansvarlig menneske stiller seg faktisk det spørsmålet - om en skilsmisse er riktig - til visse tider av livet sitt, om noe føles galt. Hvis ikke er man blindpassasjer på eget tog, og det gagner ingen.

Fatt mot og start en aktiv prosess, hvorhen den enn måtte bære!

Lykke til!

Takk for konstruktivt og klokt svar, fidelcastra.

[petter smart]

To ting:

Du visste jo hvordan han var når du ble sammen med han, giftet deg men han og fikk barn med han. Hvis du ikke klarer å akseptere hans måte å være på, hvorfor gjorde du alt dette?

Har du sagt klart ifra til han at dersom han ikke endrer seg så er det slutt? Og da mener jeg i klartekst som ikke kan misforstås, ingen hinting eller rundt grøten tull.

[sheba]

Hvordan klarte du å ta steget? Hva er det som endelig får en til å gjøre det? Hvordan føltes de tre årene da du var alene: fikk du fred med avgjørelsen din? Jeg har egentlig vært en tviler til ekteskapet mitt i de 10 siste årene. Likevel ser jeg for meg det å bryte opp som skrekkelig. Særlig i forhold til barna, så klart. Ved skilsmisse må jeg regne med å dele dem likt med mannen min, slik at de får en urolig "pakketilværelse". Har du barn? Hvordan fikser du/de det i så fall?

jeg beundrer de som klarer å ta valget. Samtidig er det klart at jeg velger hver dag: en utilfredsstillende tilværelse. Jeg tenker likevel at det kan være sider ved meg som provoserer fram min manns særheter, slik at ting låser seg, og han flykter til sitt hobbyrom. Vi har prøvd parterapi, og der skjedde det noe veldig rart: han var plutselig den reflekterte, rolige og sindige av oss, mens jeg gråt. Han hadde klare og konstruktive forslag og løsninger, mens jeg kom med bebreidelser og frustrasjoner. Jeg ble egentlig enda mer fortvilet, fordi han ikke viste fram den personen han er hjemme, men framsto som en helgen overfor terapeuten. Jeg skljønner fortsatt ikke hva dette var, men det fungerte ikke til å bringe oss lenger.Jeg må likevel understreke at han er en god far for barna, stort sett, selv om de i blant blir litt stressa av at han er sur. Det er meg han er så rar mot.

Jeg vil gjerne høre mer om livet etter det avgjørende valget.

Hei igjen.. Jeg kan lett forstå at du er redd og at det og være alene med alt skremmer deg.. Først av alt, dine barn er såpass gamle at de får ingen pakketilværelse, der er mange skilsmissebarn der ute deriblant mine som har det kjempebra og er lykkelige personligheter, tror de har det tyngre når de ser at du ikke er lykkelig.

Jeg gikk ut av mitt ekteskap etter å ha tenkt igjennom det hele flere ganger, fikk vel en reaksjon da jeg innså at jeg var alene, men frihetsfølelsen og lettelsen jeg følte var så uendelig mye bedre, du fortjener å være lykkelig, du bør ikke bli om det ødelegger livet ditt, til og med om han er snill med barna, dette er om deg og så lenge du er ansvarsbevisst mot dine barn og gir dem den kjærligheten de fortjener så vil de ikke ha det vondt.

Den historien om din manns oppførsel overfor terapeuten lyder for meg veldig velkjent, skulle bare ønske at du ser det hele klart selv.. Du hvet hvordan han virkelig er, det er ingen innbilning det du har sett og opplevd gjennom alle disse årene, så glem den episoden og ta et valg for din egen skyld, det fortjener du virkelig.....

[Gjest Håkki]

Hvorfor synes du hobbyen er rar?

Hvilken hobby skulle du ønske han hadde?

Hvis denne hobbyen er viktig og givende for han, må det oppleves svært frustrerende å ikke få aksept og forståelse for dette hos deg. Det kan forklare hvorfor han er ømtålelig (og sur) når det gjelder hobbyen.

For meg (som nå har fått fullstendig innblikk i deres samliv) virker det som om det som mangler i forholdet deres, er gjensidig respekt og kommunikasjon. Du får ikke respekt uten å gi respekt, og respekt er grunnlaget for effektiv kommunikasjon.

[Gjest Hekla]

Hei igjen.. Jeg kan lett forstå at du er redd og at det og være alene med alt skremmer deg.. Først av alt, dine barn er såpass gamle at de får ingen pakketilværelse, der er mange skilsmissebarn der ute deriblant mine som har det kjempebra og er lykkelige personligheter, tror de har det tyngre når de ser at du ikke er lykkelig.

Jeg gikk ut av mitt ekteskap etter å ha tenkt igjennom det hele flere ganger, fikk vel en reaksjon da jeg innså at jeg var alene, men frihetsfølelsen og lettelsen jeg følte var så uendelig mye bedre, du fortjener å være lykkelig, du bør ikke bli om det ødelegger livet ditt, til og med om han er snill med barna, dette er om deg og så lenge du er ansvarsbevisst mot dine barn og gir dem den kjærligheten de fortjener så vil de ikke ha det vondt.

Den historien om din manns oppførsel overfor terapeuten lyder for meg veldig velkjent, skulle bare ønske at du ser det hele klart selv.. Du hvet hvordan han virkelig er, det er ingen innbilning det du har sett og opplevd gjennom alle disse årene, så glem den episoden og ta et valg for din egen skyld, det fortjener du virkelig.....

Takk for at du har brukt så mye tid på å gi meg konstruktive tilbakemeldinger. Det hjelper!

[Gjest Hekla]

To ting:

Du visste jo hvordan han var når du ble sammen med han, giftet deg men han og fikk barn med han. Hvis du ikke klarer å akseptere hans måte å være på, hvorfor gjorde du alt dette?

Har du sagt klart ifra til han at dersom han ikke endrer seg så er det slutt? Og da mener jeg i klartekst som ikke kan misforstås, ingen hinting eller rundt grøten tull.

jeg har sagt klart fra. Det følte han var veldig lite kontruktivt, fordi det fjernet tryggheten fra livssitusjonen hans.

Men for øvrig er alle dine spørsmål de samme jeg stiller meg selv, hele tida. Når jeg spør om reaksjoner på mannen min, er det fordi alle spørsmålene etter hvert graver grunnen under min egen vurderingsevne, og jeg blir lammet. Ser jeg den mannen jeg ser, eller ser jeg bare negasjonen av min egen værmåte? Har jeg bare fått det slik jeg selv har redet?

For meg blir det selvsagt veldig interessant å se svar fra jenter som sheba og fidelacastra, men det er også nyttig med dine kritiske spørsmål, Petter Smart.Så takk.

[Gjest Hekla]

Hvorfor synes du hobbyen er rar?

Hvilken hobby skulle du ønske han hadde?

Hvis denne hobbyen er viktig og givende for han, må det oppleves svært frustrerende å ikke få aksept og forståelse for dette hos deg. Det kan forklare hvorfor han er ømtålelig (og sur) når det gjelder hobbyen.

For meg (som nå har fått fullstendig innblikk i deres samliv) virker det som om det som mangler i forholdet deres, er gjensidig respekt og kommunikasjon. Du får ikke respekt uten å gi respekt, og respekt er grunnlaget for effektiv kommunikasjon.

Hei Håkki,

jeg synes hobbyen er rar fordi jeg forbinder den med barn. men det er egentlig greit at hobbyen er rar. Det ugreie er at han, slik jeg ser det, bruker den som flukt. Men ellers er jeg helt enig med deg, og tror mange menn er flinkere til dette: gi rom og respekt, la den andre i fred.Jeg prøver, så spørsmålet mitt er om det er en grense et sted? Om man kan gi så mye rom til den ene at den andre må bo på trappa?

Takk for innspill, i alle fall.

[petter smart]

Hei Håkki,

jeg synes hobbyen er rar fordi jeg forbinder den med barn. men det er egentlig greit at hobbyen er rar. Det ugreie er at han, slik jeg ser det, bruker den som flukt. Men ellers er jeg helt enig med deg, og tror mange menn er flinkere til dette: gi rom og respekt, la den andre i fred.Jeg prøver, så spørsmålet mitt er om det er en grense et sted? Om man kan gi så mye rom til den ene at den andre må bo på trappa?

Takk for innspill, i alle fall.

Er hobbyen hans leketog?

Uansett må en akseptere at den andre har en hobby, selv om en ikke liker denne. Men hobbyen må heller ikke ta opp for mye tid eller koste for mye penger.

Men hvorfor flykter han fra virkeligheten på denne måten? Er det noe galt i forholdet mellom dere? Kanskje han føler at du bare maser og klager, noe togene (?) hans ikke gjør.

Kanskje han ikke er typen for et familieliv der han må ofre mye av det han gjorde før.

[petter smart]

jeg har sagt klart fra. Det følte han var veldig lite kontruktivt, fordi det fjernet tryggheten fra livssitusjonen hans.

Men for øvrig er alle dine spørsmål de samme jeg stiller meg selv, hele tida. Når jeg spør om reaksjoner på mannen min, er det fordi alle spørsmålene etter hvert graver grunnen under min egen vurderingsevne, og jeg blir lammet. Ser jeg den mannen jeg ser, eller ser jeg bare negasjonen av min egen værmåte? Har jeg bare fått det slik jeg selv har redet?

For meg blir det selvsagt veldig interessant å se svar fra jenter som sheba og fidelacastra, men det er også nyttig med dine kritiske spørsmål, Petter Smart.Så takk.

Ut fra det du skriver virker han rar. Spesielt dersom han har vært slik hele tiden. Da er det neppe en reaksjon på et forhold i forfall.

En må ofre en del når en er i et forhold. En kan ikke bare bruke tid og penger på seg selv. Men så får en masse tilbake på andre områder. Mulig han ikke skjønner dette. Noen menn blir jo aldri voksne.

Og før du setter hardt mot hardt (f.eks. ved å flytte/kaste han ut) så lærer han aldri.

[Gjest soIeiI]

Mulig jeg har vært for lenge inne på psykiatri forum, men det som slo meg var at mannen din kan ha asperger syndrom.

Noen kjennetegn:

-begrenset evne til sosial omgang

-spesielle og begrensede interesser

-sterk uvilje mot endringer i omgivelser og rutiner

-tale-, språk- og kommunikasjonsproblemer

-svak bevegelsesmotorikk

http://ww2.autismeforeningen.no/side.php?mid=6

Jeg kjenner noen som ble skilt med bakgrunn i at mannen aldri ble skikkelig voksen og oppførte seg rart. Han hadde antagelig denne funksjonshemningen.

[Iselin79]

Hei!

Det slår meg at din mann virker umoden. Det er godt mulig at han "sitter fast" i barndommen. Det med hobbyen - du opplyste ikke hva det er - kan det være mange som deler, men oppførselen hans sosialt er under enhver kritikk.

Det kan bli direkte pinlig for deg, og du føler at du må være sosial for begge.

Kanskje han mangler sosiale antenner?

Jeg er tilbøyelig til å tro at han kan ha opplevd noe i barndommen som gjør ham sånn... Kanskje han har utviklet en hobby å flykte inn i, for å slippe unna noen ubehagelig tanker?

Har du sagt til ham hvordan han oppfører seg ute blant folk?

Det er nok på tide at du tar opp problemet, og evt. satser på å "sjekke ut" av forholdet.

[Gjest kun en tanke]

Det er kanskje galt å gi alt en diagnose, men jeg tenker i retning autisme/asberger når jeg leser om mannen din.

De er asosiale, har ofte sære interesser som de blir hekta på, manger empati og omtanke for andre enn seg selv.