Barn og separasjon

[Bedratt]

Hei,

Jeg og min kone tok ut separasjon i Mars måned, vi har to flotte barn sammen på 6 og 9 år.

Vi har etter mekling blitt enige om delt foreldreansvar, barna bor hos oss annenhver uke.

Vi bor ca. 1 km fra hverandre så barna har beholdt venne/ skolekrets.

Når vi tok ut separasjon var situasjonen en helt annen en den er i dag, jeg var da inneforstått med at det ikke var en annen person med i bildet.

Dette viste seg raskt å være feil, hun praktisk talt flyttet sammen med en arbeidskollega av oss begge (vi jobber sammen) uka etter at vi var ferdige med å dele boet.

Dette har vært vanvittig tungt å svelge, ikke nok med at det er en annen person med i bildet men attpåtil en arbeidskollega.

Jeg har alltid vært psykisk sterk å går ikke nedenom å hjem av den grunn, jeg har beholdt hjemmet til barna for deres trygghets skyld å barna ser ut til å trives når de er hos meg. Men nå i det siste merker jeg på barna, spesiellt minstemann at det er noe som plager dem. Når de har vært hos meg noen dager ser dette ut til å skli over å de trives godt resten av uka.

Barn har vanskelig for å uttrykke seg så jeg klarer ikke å sette fingeren på hva det kan være som plager dem, men jeg har en anelse.

Min forhenværende kone har allerede presentert sin nye partner for dem, han overnatter å fungerer sammen med barna flere ganger i uken.

Jeg er kanskje veldig sensitiv ovenfor dette forholdet å jeg har ikke akkurat behandlet dem pent, ser forsåvidt ingen grunn til det heller.

Men jeg synes dette er naivt å lite hensynsfullt ovenfor barna selv om den nye partneren sikkert er snill å grei med dem, så tidlig etter et samlivsbrudd mener jeg at barna burde få være i fred sammen med mor/ far annenhver uke en god stund fremover for å føle trygghet å kjærlighet.

Jeg har prøvd å ta dette opp med min forhenværende kone men hun praktisk talt fnyser av meg, hun vil heller kalle inn PP-tjenesten for å få barna til å snakke.

Jeg har overhodet ikke noe imot det men synes det burde være unødvendig å begynne å dra barna rundt til forskjellige instanser.

Barna trenger rett å slett tid til å bearbeide sorg/ sinne/ frustrasjoner etc. i rolige trygge omgivelser, at de nå har fått et nytt menneske å forholde seg til i en så tidlig fase bidrar ikke til dette.

Høres dette urimelig ut? Er jeg rett å slett på "bærtur"? Eller er det fornuft i det jeg sier?

[MsSophie]

Når vi var til mekling fikk vi beskjed fra mekler at nye partnere ikke burde introduseres ovenfor barna før minst 6 mndr etter bruddet.

Nye partnere burde heller ikke flytte inn før minst et år etter bruddet.

Dette var rett og slett for at barna skulle få venne seg til den nye situasjonen, og for å slippe å se en annen person innta mamma/pappa "sin plass".

[Gjest alenemor med klare meninger]

Jeg støtter deg i at din kone har involvert barna ovenfor en ny partner altfor tidlig.

Som alenemor er jeg veldig klar på at det å introdusere nye partnere for barn gjør man ikke før man er helt sikker på at dette ikke bare er et blaff som går over igjen. Barn blir også følelsesmessig engasjert i nye partnere, og de bør få slippe å oppleve skiftende partnere i løpet av sin barndom.

Så jeg er for et klart skille mellom kjæresteforhold og egne barn. Det er sårt for et barn å oppleve at mammas eller pappas seng er okkupert av en fremmed, det er liksom tryggheten de har om natta hvis de har mareritt eller er redd. Tryggheten blir borte med en fremmed til stede.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du er ikke på bærtur og det er fornuft i det du sier om barnas forhold etter et samlivsbrudd, og barns behov for å bli kjent med mors /fars nye kjæreste i langsomt tempo. Spørsmålet er når tidspunktet er kommet for å introdusere nye kjærester til barna. Din x-kone mener tydeligvis at tiden er inne for å la barna bli kjent med hennes nye kjæreste.

Jeg er tilhenger av å la tiden gå i noen månder (minst) før en ny partner innføres i barnas liv for å la de få tid til å fordøye samlivsbruddet til sine foreldre. Fra barnas ståsted er det en stor hendelse at mamma og pappa flytter fra hverandre. Men barn er flinkere enn oss voksne til å tilpasse seg. De finner seg i at mamma/pappa får nye venner. Men de finner seg ikke i å bli pådyttet en fremmed kjæreste inn i sine liv mot sin vilje. Barna trenger tid til å snuse på den fremmede, for litt etter litt å bli kjent, og så etter hvert kanskje få et positivt forhold til den nye.

Men det er ingen selvfølge at en slik prosess går slik den voksne drømmer om. Mange barn gjemmer sinnet sitt eller sorgen de bærer på inne i seg, og det kommer ut som mistrivsel på skolen eller hjemme. Det viktigste for barn er likevel at deres foreldre, altså at du og din x, ikke krangler om saken. Det høres ut til at dere gjør det nå. Kanskje det er grunnen til at din x-partner velger å bringe inn hjelpere? Hvis du ikke klarer å samarbeide med barnas mor, tror jeg det kan være nyttig å buke en 3.person (ppt) som hjelper.

[Bedratt]

Hei!

Du er ikke på bærtur og det er fornuft i det du sier om barnas forhold etter et samlivsbrudd, og barns behov for å bli kjent med mors /fars nye kjæreste i langsomt tempo. Spørsmålet er når tidspunktet er kommet for å introdusere nye kjærester til barna. Din x-kone mener tydeligvis at tiden er inne for å la barna bli kjent med hennes nye kjæreste.

Jeg er tilhenger av å la tiden gå i noen månder (minst) før en ny partner innføres i barnas liv for å la de få tid til å fordøye samlivsbruddet til sine foreldre. Fra barnas ståsted er det en stor hendelse at mamma og pappa flytter fra hverandre. Men barn er flinkere enn oss voksne til å tilpasse seg. De finner seg i at mamma/pappa får nye venner. Men de finner seg ikke i å bli pådyttet en fremmed kjæreste inn i sine liv mot sin vilje. Barna trenger tid til å snuse på den fremmede, for litt etter litt å bli kjent, og så etter hvert kanskje få et positivt forhold til den nye.

Men det er ingen selvfølge at en slik prosess går slik den voksne drømmer om. Mange barn gjemmer sinnet sitt eller sorgen de bærer på inne i seg, og det kommer ut som mistrivsel på skolen eller hjemme. Det viktigste for barn er likevel at deres foreldre, altså at du og din x, ikke krangler om saken. Det høres ut til at dere gjør det nå. Kanskje det er grunnen til at din x-partner velger å bringe inn hjelpere? Hvis du ikke klarer å samarbeide med barnas mor, tror jeg det kan være nyttig å buke en 3.person (ppt) som hjelper.

Hei, takk for mange kloke svar.

Jeg har en "rød tråd" å den er ungene, jeg samarbeider på alle måter når det gjelder mine barn. Ellers har jeg mest lyst til å klore ut øynene på min X men barna kommer først. Dette gjelder forsåvidt også min X men vi er sterkt uenige på punktet nye partnere fordi jeg tror ikke hun bruker sunt "bondevett" på dette punktet fordi hun er nyforelsket. Hva hun gjør når barna ikke er tilstede er for meg likegyldig, jeg har rett å slett mått skru av den følelsesmessige biten rundt dette for å komme meg videre å det går bedre dag for dag.

Jeg skal forfølge saken videre med ppt, noe jeg i utgangspunktet synes burde være unødvendig da jeg anser min X for å være vanvittig naiv å hun burde skjønne bedre.

Fikk en tekstmelding av min eldste i går: Hei pappa xx gråt i går siden henne savna pappaen sin, jeg savner deg også. Gleder meg til å komme tilbake til deg. Kos fra xx og xx du er veldig snill :-). Dette gav meg en følelsesmessig reaksjon da jeg visste at X´en hadde overnattingsbesøk i går.

Barn er veldig lojale men de har vanskelig for å uttrykke sine vonde følelser ovenfor den personen det gjelder.

[Luise]

Jeg er enig med deg og de andre her at det din ex gjør her neppe er det beste for barna, men hun er nok ikke i stand til å se det selv, og jeg tviler på om noe du gjør eller sier vil hjelpe på dette, kanskje bare gjøre det værre for dere alle.

Så prøv å konsentrer deg om det du kan gjøre for å hjelpe barna i denne vanskelige situasjonen, skåne dem mest mulig for dine vonde følelser, og prøve å unngå å snakke stygt om moren eller den nye kjæresten.

Sikkert lurt å snakke med en professjonell 3.part også, enten du alene eller sammen med moren. Og siden barna kanskje faktisk også kan ha behov for en nøytral part er kanskje ikke ppt tjenesten en dum ide tross alt.

Det høres ut som du gjør ditt beste for å opptre voksent i en veldig vanskelig situasjon, fortsett med det.

[Gjest i samme situasjon]

Hei, takk for mange kloke svar.

Jeg har en "rød tråd" å den er ungene, jeg samarbeider på alle måter når det gjelder mine barn. Ellers har jeg mest lyst til å klore ut øynene på min X men barna kommer først. Dette gjelder forsåvidt også min X men vi er sterkt uenige på punktet nye partnere fordi jeg tror ikke hun bruker sunt "bondevett" på dette punktet fordi hun er nyforelsket. Hva hun gjør når barna ikke er tilstede er for meg likegyldig, jeg har rett å slett mått skru av den følelsesmessige biten rundt dette for å komme meg videre å det går bedre dag for dag.

Jeg skal forfølge saken videre med ppt, noe jeg i utgangspunktet synes burde være unødvendig da jeg anser min X for å være vanvittig naiv å hun burde skjønne bedre.

Fikk en tekstmelding av min eldste i går: Hei pappa xx gråt i går siden henne savna pappaen sin, jeg savner deg også. Gleder meg til å komme tilbake til deg. Kos fra xx og xx du er veldig snill :-). Dette gav meg en følelsesmessig reaksjon da jeg visste at X´en hadde overnattingsbesøk i går.

Barn er veldig lojale men de har vanskelig for å uttrykke sine vonde følelser ovenfor den personen det gjelder.

Hei

Ville bare si at for meg virker du som en fornuftig mann soms etter barna høyest.

Din X er sannsylingvis blind av forelskelse og det vil nok komme tilbake til henne senere. Dessverre, må man jo si.

Men kanskje det ikke er så dumt å gå til en tredje aprt for en samtale. kanskje barna deres åpner seg og forteller hva det er som virkelig plager dem.

Lykke til

[Gjest hjerterdame]

Så en kollega er flyttet inn...og jeg skjønner du ikke visste om dette, men det er jo grunn til å anta at de to faktisk har hatt et forhold en stund og at det derfor ikke er så helt nytt, ikke egentlig? Du er nok ikke i en reaksjon her.

Det som skjedde med meg, var at han var utro i 2 år og jeg visste det og skjulte det ikke for barna, heller. Hvorfor skulle jeg det, han pleide jo gå lange turer sammen med henne når han påsto det var barna han tok med i parken på tur.. "Se der, mamma, er den hunden vi alltid pleier leke med når vi er i parken!" sa sønnen min da jeg traff henne og hunden en ettermiddag. Unødvendig, sikkert, å si at han flyttet inn hos henne med en gang jeg flyttet fra ham? OK - så har barnas far _ikke_ valgt meg - men henne. Og ikke bare har han trukket henne aktivt inn i deres liv, hun deltar også aktivt i deres liv, er med og tar ansvar for barna mine og gjør barnas far hyggeligere enn om hun ikke hadde vært til. Det må da også telle for noe? Det er klart at barn gjerne ville ha beholdt far og mor sammen, og det sier også mine barn mange ganger. Det tar jeg til meg, det gleder meg når det er _jeg_ som får meldinger om at de savner meg og er glade i meg selv om de er hos den andre. Men jeg vet at det aldri kommer til å bli noen gjenforening. Derfor forsøker jeg å snakke pent om den andre parten og tenker på hvor rike barna er som kan få impulser fra enda en kvinne, jeg er meg, hun er en annen, jeg ser hun har gode og sterke sider der jeg ikke har det. Vi utfyller hverandre, og over tid gjør det barna godt, også, håper jeg.

Nå har jo dere barna annenhver uke, så den nye vennen kunne jo ha vært i bakgrunnen, selvsagt, annenhver uke. På den annen side, hun letter overgangen for deg: den dagen det er _du_ som vil ha overnattingsgjest, er det enklere, ikke sant? Og det høres altså ikke ut som om dette er en helt ny romanse mellom din kone og din kollega - så det kan faktisk tenkes hun vet veldig godt hva hun gjør. Og at hun gir ham en mulighet til å vurdere hva han vil, ved å la ham oppleve familiestituasjonen med barna der. Og jeg hører at ekspertisen nevner at barna skal få tid til å omstille seg - vet ikke om jeg er så enig i begrunnelsen, jeg. For om man venter et år før man introduserer ny partner - blir det jo _to_ omstillinger i løpet av et år i stedet for en, ikke sant? Skal man virkelig la ungene gå og håpe på gjenforening i et helt år før man knuser den drømmen, skal man la ungene bli vant til å ha forelderen for seg selv i et helt år før man introduserer konkurransen en ny parter utgjør? Dersom det flytter et nytt menneske inn ganske raskt, tror jeg faktisk det kan bli nesten enklere å forholde seg til. Da _er_ muligheten for gjenforening borte, også i barnas ønskeverden.

Uansett - lykke til! (Du har det tøft - men du høres også ut som litt av et varp - for den dama som stikker av med deg. )

[Bedratt]

Jeg er enig med deg og de andre her at det din ex gjør her neppe er det beste for barna, men hun er nok ikke i stand til å se det selv, og jeg tviler på om noe du gjør eller sier vil hjelpe på dette, kanskje bare gjøre det værre for dere alle.

Så prøv å konsentrer deg om det du kan gjøre for å hjelpe barna i denne vanskelige situasjonen, skåne dem mest mulig for dine vonde følelser, og prøve å unngå å snakke stygt om moren eller den nye kjæresten.

Sikkert lurt å snakke med en professjonell 3.part også, enten du alene eller sammen med moren. Og siden barna kanskje faktisk også kan ha behov for en nøytral part er kanskje ikke ppt tjenesten en dum ide tross alt.

Det høres ut som du gjør ditt beste for å opptre voksent i en veldig vanskelig situasjon, fortsett med det.

Vil atter en gang takke for mange gode innspill.

Ville bare si at jeg har aldri sagt å gjør mitt beste for å skåne barna mot mine meninger om moren deres. Det er en vanskelig balansegang men det lar seg gjøre med litt selvdisiplin. Ingen av partene er tjent med å bruke barna mot hverandre. Det er i grunn derfor jeg nå vil høre andres meninger for å kunne angripe problemet på en saklig måte slik at jeg ikke gjør noe dumt som kan skade barna enda mer. Fokuset må være barnas ve og vel, de blir uansett tapere i en slik situasjon så det er om å gjøre å begrense omfanget så godt det lar seg gjøre. Jeg tror stikkordet her er trygghet, faste rutiner og at man holder hva man lover dem.

En ny partner involvert på et så tidlig stadie gir ikke den tryggheten, barna blir forvirret. Jeg tror egentlig grunnen til at min X ikke lar seg rokke på dette punktet er at hun tror jeg prøver å ødelegge hennes nye forhold, hun kunne ikke tatt mer feil! Etter den behandlingen jeg har fått (som vi ikke skal komme nærmere inn på her) så er det meg i grunn meget likegyldig hva hun foretar seg så lenge det ikke går utover våre barn.

Livet mitt går videre uansett, jeg klarer meg meget bra å har bestemt meg for å være alene en god stund før jeg involverer meg i et nytt forhold, man har lett for å dra med seg problemene hvis man starter for tidlig.

[Bedratt]

Så en kollega er flyttet inn...og jeg skjønner du ikke visste om dette, men det er jo grunn til å anta at de to faktisk har hatt et forhold en stund og at det derfor ikke er så helt nytt, ikke egentlig? Du er nok ikke i en reaksjon her.

Det som skjedde med meg, var at han var utro i 2 år og jeg visste det og skjulte det ikke for barna, heller. Hvorfor skulle jeg det, han pleide jo gå lange turer sammen med henne når han påsto det var barna han tok med i parken på tur.. "Se der, mamma, er den hunden vi alltid pleier leke med når vi er i parken!" sa sønnen min da jeg traff henne og hunden en ettermiddag. Unødvendig, sikkert, å si at han flyttet inn hos henne med en gang jeg flyttet fra ham? OK - så har barnas far _ikke_ valgt meg - men henne. Og ikke bare har han trukket henne aktivt inn i deres liv, hun deltar også aktivt i deres liv, er med og tar ansvar for barna mine og gjør barnas far hyggeligere enn om hun ikke hadde vært til. Det må da også telle for noe? Det er klart at barn gjerne ville ha beholdt far og mor sammen, og det sier også mine barn mange ganger. Det tar jeg til meg, det gleder meg når det er _jeg_ som får meldinger om at de savner meg og er glade i meg selv om de er hos den andre. Men jeg vet at det aldri kommer til å bli noen gjenforening. Derfor forsøker jeg å snakke pent om den andre parten og tenker på hvor rike barna er som kan få impulser fra enda en kvinne, jeg er meg, hun er en annen, jeg ser hun har gode og sterke sider der jeg ikke har det. Vi utfyller hverandre, og over tid gjør det barna godt, også, håper jeg.

Nå har jo dere barna annenhver uke, så den nye vennen kunne jo ha vært i bakgrunnen, selvsagt, annenhver uke. På den annen side, hun letter overgangen for deg: den dagen det er _du_ som vil ha overnattingsgjest, er det enklere, ikke sant? Og det høres altså ikke ut som om dette er en helt ny romanse mellom din kone og din kollega - så det kan faktisk tenkes hun vet veldig godt hva hun gjør. Og at hun gir ham en mulighet til å vurdere hva han vil, ved å la ham oppleve familiestituasjonen med barna der. Og jeg hører at ekspertisen nevner at barna skal få tid til å omstille seg - vet ikke om jeg er så enig i begrunnelsen, jeg. For om man venter et år før man introduserer ny partner - blir det jo _to_ omstillinger i løpet av et år i stedet for en, ikke sant? Skal man virkelig la ungene gå og håpe på gjenforening i et helt år før man knuser den drømmen, skal man la ungene bli vant til å ha forelderen for seg selv i et helt år før man introduserer konkurransen en ny parter utgjør? Dersom det flytter et nytt menneske inn ganske raskt, tror jeg faktisk det kan bli nesten enklere å forholde seg til. Da _er_ muligheten for gjenforening borte, også i barnas ønskeverden.

Uansett - lykke til! (Du har det tøft - men du høres også ut som litt av et varp - for den dama som stikker av med deg. )

Takk for fine ord hjerterdame, men jeg kan ikke se meg helt enig med deg. Ingen forhold er like å det som skremmer meg er den nye partneren, han er kjent som en skikkelig skjørtejeger så hvem vet hvor lenge dett vil vare? Skal barna mine knytte seg til denne mannen som sikkert er veldig snill å grei akkurat for øyeblikket og så miste ham etter en kort stund? Dette er noe man aldri vet på forhånd å det er derfor jeg syntes dette er for tidlig, vi har delt ansvar for barna annenhver uke å da burde de to turtelduene kunne utfolde seg når barna ikke er til stede en god stund fremover. Så desperat går det ikke an å være når man faktisk har brutt ut av et 12 års samboerskap å 7 års ekteskap som tro det eller ei var veldig fint.

[Gjest hjerterdame]

Takk for fine ord hjerterdame, men jeg kan ikke se meg helt enig med deg. Ingen forhold er like å det som skremmer meg er den nye partneren, han er kjent som en skikkelig skjørtejeger så hvem vet hvor lenge dett vil vare? Skal barna mine knytte seg til denne mannen som sikkert er veldig snill å grei akkurat for øyeblikket og så miste ham etter en kort stund? Dette er noe man aldri vet på forhånd å det er derfor jeg syntes dette er for tidlig, vi har delt ansvar for barna annenhver uke å da burde de to turtelduene kunne utfolde seg når barna ikke er til stede en god stund fremover. Så desperat går det ikke an å være når man faktisk har brutt ut av et 12 års samboerskap å 7 års ekteskap som tro det eller ei var veldig fint.

Er han en flørt, stiller jo saken seg noe annerledes, er enig i det!

God sommer, da!

[Gjest x-kona]

Takk for fine ord hjerterdame, men jeg kan ikke se meg helt enig med deg. Ingen forhold er like å det som skremmer meg er den nye partneren, han er kjent som en skikkelig skjørtejeger så hvem vet hvor lenge dett vil vare? Skal barna mine knytte seg til denne mannen som sikkert er veldig snill å grei akkurat for øyeblikket og så miste ham etter en kort stund? Dette er noe man aldri vet på forhånd å det er derfor jeg syntes dette er for tidlig, vi har delt ansvar for barna annenhver uke å da burde de to turtelduene kunne utfolde seg når barna ikke er til stede en god stund fremover. Så desperat går det ikke an å være når man faktisk har brutt ut av et 12 års samboerskap å 7 års ekteskap som tro det eller ei var veldig fint.

Ja,ja skjønner jo hvorfor du tipset meg om denne saken. Du får jo masse sympati og medfølelse her - selvfølgelig. Har bare lyst til å legge til en ting,du må ikke glemme at du insisterte på at jeg skulle fortelle barna våre om min nye kjæreste.Og etter at jeg hadde gjort det, ønsket de at han skulle komme til oss. Han har aldri vært hos oss mot deres vilje. Vi viser oss ikke som "turtelduer" når de er tilstede. Deres vilje og ønsker blir respektert. Har ingen planer om å fortsette denne diskusjonen her, hadde håpet vi kunne ta den ansikt til ansikt som voksne mennesker. Du får gi meg beskjed hvis du blir klar for det, og husk: Det er faktisk til barnas beste at vi kan få pratet ut - om dette også! Som du har sagt selv, du kommer aldri til å la meg få fred så lenge jeg lar min nye kjæreste treffe barna våre, det betyr at du er ganske bitter - gjør det ikke ? Skjønner det ganske godt, men det går utover ungene hvis det ikke blir bedre snart. De merker at du hater meg, du har jo fortalt de at du ikke tåler trynet på meg. Det er utrolig vondt for dem, tross alt så er jeg Mamma'n deres som de elsker.Og ingen får lov å si noe stygt om Mamma eller Pappa. Tenk på det, og gi meg et signal hvis du blir klar til å ta en prat om dette.

[monass]

Umiddelbart og uten å ha lest andre innlegg: du er absolutt ikke på villspor! I en tid etter et samlivsbrudd får man sette ungene først og seg selv og sine ønsker og behov langt bak i rekkene. Altså bør man vente med å involvere nye partnere!

Personlig synes jeg det er toppen av egoisme når barna blir overkjørt på den måten!

[Bedratt]

Ja,ja skjønner jo hvorfor du tipset meg om denne saken. Du får jo masse sympati og medfølelse her - selvfølgelig. Har bare lyst til å legge til en ting,du må ikke glemme at du insisterte på at jeg skulle fortelle barna våre om min nye kjæreste.Og etter at jeg hadde gjort det, ønsket de at han skulle komme til oss. Han har aldri vært hos oss mot deres vilje. Vi viser oss ikke som "turtelduer" når de er tilstede. Deres vilje og ønsker blir respektert. Har ingen planer om å fortsette denne diskusjonen her, hadde håpet vi kunne ta den ansikt til ansikt som voksne mennesker. Du får gi meg beskjed hvis du blir klar for det, og husk: Det er faktisk til barnas beste at vi kan få pratet ut - om dette også! Som du har sagt selv, du kommer aldri til å la meg få fred så lenge jeg lar min nye kjæreste treffe barna våre, det betyr at du er ganske bitter - gjør det ikke ? Skjønner det ganske godt, men det går utover ungene hvis det ikke blir bedre snart. De merker at du hater meg, du har jo fortalt de at du ikke tåler trynet på meg. Det er utrolig vondt for dem, tross alt så er jeg Mamma'n deres som de elsker.Og ingen får lov å si noe stygt om Mamma eller Pappa. Tenk på det, og gi meg et signal hvis du blir klar til å ta en prat om dette.

Atter en gang et bevis på hvordan det er mulig å ignorere fakta i saken, for det første har jeg prøvd å ta dette opp utallige ganger, for det andre så er ikke dette innlegget ment for å få noe som helst slags "sympati" men et saklig fokus på saken. Ja det stemmer at jeg hater deg men det vil aldri barna få merke. Det skal du ha veldig klart for deg. Hadde det vært en kjæreste du hadde funnet etter en stund etter normale omstendigheter ville ikke dette vært noe tema i det hele tatt. Fakta er at alle involverte parter jobber sammen, hvis noen kan fortelle meg hvordan det noensinne kan være mulig å kunne stole på to mennesker som har gått bak ryggen min å attpåtil ikke eie den minste form for skam. Å kunne stole på at barna har det bra når de tydelig gir inntrykk av det motsatte fordi de er usikre å er innprentet med forklaringer som ikke kommer fra en barnehjerne er litt for mye forlangt.

Kom ikke å fortell meg at jeg ikke har prøvd å ta opp dette, se deg heller i speilet å slutt å oppføre deg som en nyforelsket drittunge. Barna lider! Siden i går har jeg vært i kontakt med både ppt å den psykologiske helsetjenesten i kommunen. Du hører fra meg!

[Bedratt]

Atter en gang et bevis på hvordan det er mulig å ignorere fakta i saken, for det første har jeg prøvd å ta dette opp utallige ganger, for det andre så er ikke dette innlegget ment for å få noe som helst slags "sympati" men et saklig fokus på saken. Ja det stemmer at jeg hater deg men det vil aldri barna få merke. Det skal du ha veldig klart for deg. Hadde det vært en kjæreste du hadde funnet etter en stund etter normale omstendigheter ville ikke dette vært noe tema i det hele tatt. Fakta er at alle involverte parter jobber sammen, hvis noen kan fortelle meg hvordan det noensinne kan være mulig å kunne stole på to mennesker som har gått bak ryggen min å attpåtil ikke eie den minste form for skam. Å kunne stole på at barna har det bra når de tydelig gir inntrykk av det motsatte fordi de er usikre å er innprentet med forklaringer som ikke kommer fra en barnehjerne er litt for mye forlangt.

Kom ikke å fortell meg at jeg ikke har prøvd å ta opp dette, se deg heller i speilet å slutt å oppføre deg som en nyforelsket drittunge. Barna lider! Siden i går har jeg vært i kontakt med både ppt å den psykologiske helsetjenesten i kommunen. Du hører fra meg!

Jeg vil også legge til en kommentar til: Ja det stemmer at jeg insisterte på at barna skulle vite om den nye kjæresten. Jeg synes barna hadde rett til å vite hvorfor pappa var så sint på mamma. De var meget frustrerte fordi de ikke skjønte dette, å måten dette nye forholdet ble inngått på å ikke minst hvor åpenlyst alt ble gjordt så var det tross alt bedre for ungene å få beskjeden i en "pyntet" versjon enn at de etter kort tid skulle få dette på bygda.

Dessuten har det aldri blitt sagt noe stygt om deg til barna, det vil det heller aldri bli.

Det var ikke dermed sagt at barna skulle få full pakke med en gang. Uten å gå nærmere inn på din fortid så er du veldig klar over den å du burde virkelig tenke deg om hva du utsetter ungene for. Jeg har mine store tvil om varigheten av dette forholdet.

Å for å presisere en ting, det er ikke for å ødelegge ditt nye forhold jeg gjør dette men for barnas skyld. Dere fortjener hverandre da dere er like råtne begge to, men når festen er over å hverdagen kommer hvem skal da ta støyten for dette? For guds skyld ikke la det bli barna, den får du ta selv.

[Atene]

Jeg er enig med deg.

Spørsmålet er, hva så ? Neste gang dere evt. diskuterer dette, har du tenkt å si at "jeg har spurt mange andre hva de synes om dette, og alle er enige med meg" ?

Det er ikke særlig lurt. Hun kommer bare til å bli sintere på deg, og hun kommer ihvertfall ikke til å gjøre som du vil.

[Bedratt]

Jeg er enig med deg.

Spørsmålet er, hva så ? Neste gang dere evt. diskuterer dette, har du tenkt å si at "jeg har spurt mange andre hva de synes om dette, og alle er enige med meg" ?

Det er ikke særlig lurt. Hun kommer bare til å bli sintere på deg, og hun kommer ihvertfall ikke til å gjøre som du vil.

Det er akkurat fordi hun ignorerer fullstendig hva jeg sier å mener jeg bruker dette forumet for å se om det i det hele tatt er noe hold i det jeg sier, før jeg bringer dette videre gjennom ppt eller andre instanser. Jeg er allerede i den situasjonen jeg ikke burde vært i men gir ikke opp, barna kommer først. Jeg har nok gått altfor hardt på henne av følelsesmessige årsaker å hun har kommet i opposisjon. Jeg har ingen vanskeligheter med å si at jeg har sagt å gjordt mye dumt, men dårlig samvittighet har jeg ikke. Det er det andre som burde ha.

[Atene]

Det er akkurat fordi hun ignorerer fullstendig hva jeg sier å mener jeg bruker dette forumet for å se om det i det hele tatt er noe hold i det jeg sier, før jeg bringer dette videre gjennom ppt eller andre instanser. Jeg er allerede i den situasjonen jeg ikke burde vært i men gir ikke opp, barna kommer først. Jeg har nok gått altfor hardt på henne av følelsesmessige årsaker å hun har kommet i opposisjon. Jeg har ingen vanskeligheter med å si at jeg har sagt å gjordt mye dumt, men dårlig samvittighet har jeg ikke. Det er det andre som burde ha.

Spørsmålet er bare om du i forhold til denne saken kommer til å oppnå noe som helst med å "bringe det videre", annet enn å bringe henne i enda mer opposisjon, med påfølgende dårlig samarbeidsklima. Er det verdt det, for å kunne si at "jeg hadde rett" ?

[Bedratt]

Spørsmålet er bare om du i forhold til denne saken kommer til å oppnå noe som helst med å "bringe det videre", annet enn å bringe henne i enda mer opposisjon, med påfølgende dårlig samarbeidsklima. Er det verdt det, for å kunne si at "jeg hadde rett" ?

Er ikke ute etter å si at jeg hadde rett, hvis jeg kan forhindre at mine barn mistrives å kan få problemer senere i livet så vil jeg gjøre alt som står i min makt for å gjøre det.

Det skal også være sagt at samarbeidet rundt det praktiske ellers går smertefritt, vi feirer helligdager, bursdager sammen. Vi skal også feire julen sammen, i disse stundene "skrur" jeg fullstendig av. Barna skal ikke merke noe. I og med at vi har delt foreldreomsorg får vi også lite problemer med økonomiske spørsmål, vi har de samme rettighetene å regningene splittes automatisk av innkrevere som f.eks barnehage, SFO etc.

[Atene]

Er ikke ute etter å si at jeg hadde rett, hvis jeg kan forhindre at mine barn mistrives å kan få problemer senere i livet så vil jeg gjøre alt som står i min makt for å gjøre det.

Det skal også være sagt at samarbeidet rundt det praktiske ellers går smertefritt, vi feirer helligdager, bursdager sammen. Vi skal også feire julen sammen, i disse stundene "skrur" jeg fullstendig av. Barna skal ikke merke noe. I og med at vi har delt foreldreomsorg får vi også lite problemer med økonomiske spørsmål, vi har de samme rettighetene å regningene splittes automatisk av innkrevere som f.eks barnehage, SFO etc.

Det er godt å høre. Samarbeidet kommer foran mye annet, og dette blir neppe den siste kamelen du kan bli nødt til å svelge i så måte.

Jeg pleier å si at det er en grunn til at dere ble skilt. Dere er forskjellige, og har på noen punkter forskjellige verdier og vurderinger. Man blir nødt til å tåle at den andre har andre regler enn man selv kunne ønske. Det gjelder begge veier, hun får sikkert noen kameler å svelge hun også, i årene som kommer.