Barn og separasjon

[Bedratt]

Det er godt å høre. Samarbeidet kommer foran mye annet, og dette blir neppe den siste kamelen du kan bli nødt til å svelge i så måte.

Jeg pleier å si at det er en grunn til at dere ble skilt. Dere er forskjellige, og har på noen punkter forskjellige verdier og vurderinger. Man blir nødt til å tåle at den andre har andre regler enn man selv kunne ønske. Det gjelder begge veier, hun får sikkert noen kameler å svelge hun også, i årene som kommer.

Ja kameler må vi svelge, men det som gjør det så ekstra irriterende er at hun er så arrogant at hun aldri kommer til å svelge noen kameler. Hun er i besittelse av den egenskapen at hun kan erte på seg en stein. Nok med det, jeg fokuserer på barna å legger resten bak meg.

[Gjest samlivsxperten]

Nå har jeg lest gjennom tråden og også den offentlige skittkastingen du har med din eks-kone her.

Jeg skjønner at en sak alltid har to sider. Du må spørre deg selv hvorfor du egentlig er sint og bitter, er det dine egne sårede følelser eller er det hensynet til barna som veier tyngst.

Det virker som om dine reaksjoner forverrer barnas reaksjoner, du er sint på mamma fordi hun har en ny kjæreste. Hvordan skal barna kunne forholde seg til en sånn viten. Kan hende liker de den nye kjæresten, men de vet at det er på grunn av han at du er sint på mamma. Mamma elsker de høyest i verden, og du som de også elsker høyest i verden er sint på henne!

Barna kommer i lojalitetskonflikt her, og du er ikke uten skyld i dette. Uansett hva som skjer, hvor lykkelig din eks-kone er og hvor ulykkelig og bitter du er, har du som voksent menneske kun et ansvar, nemlig å skjerme barna for dette. Ta gjerne opp ting du ikke tolererer med din eks-kone men ikke la barna få innblikk i dette. Det er en umenneskelig byrde for et barn å være fredsmekler mellom to foreldre. Og lojalitetskonflikt gjør at de kanskje aldri tør å være skikkelig glad, er de glad hos mamma "svikter" de deg, er de glad hos deg "svikter" de mamma.

Bli voksen!

[Bedratt]

Nå har jeg lest gjennom tråden og også den offentlige skittkastingen du har med din eks-kone her.

Jeg skjønner at en sak alltid har to sider. Du må spørre deg selv hvorfor du egentlig er sint og bitter, er det dine egne sårede følelser eller er det hensynet til barna som veier tyngst.

Det virker som om dine reaksjoner forverrer barnas reaksjoner, du er sint på mamma fordi hun har en ny kjæreste. Hvordan skal barna kunne forholde seg til en sånn viten. Kan hende liker de den nye kjæresten, men de vet at det er på grunn av han at du er sint på mamma. Mamma elsker de høyest i verden, og du som de også elsker høyest i verden er sint på henne!

Barna kommer i lojalitetskonflikt her, og du er ikke uten skyld i dette. Uansett hva som skjer, hvor lykkelig din eks-kone er og hvor ulykkelig og bitter du er, har du som voksent menneske kun et ansvar, nemlig å skjerme barna for dette. Ta gjerne opp ting du ikke tolererer med din eks-kone men ikke la barna få innblikk i dette. Det er en umenneskelig byrde for et barn å være fredsmekler mellom to foreldre. Og lojalitetskonflikt gjør at de kanskje aldri tør å være skikkelig glad, er de glad hos mamma "svikter" de deg, er de glad hos deg "svikter" de mamma.

Bli voksen!

Hallo! Har du i det hele tatt lest hva som har blitt skrevet her? For det første er jeg overhodet ikke bitter, jeg er ferdig med mitt ekteskap. Jeg foretrekker å se på meg selv som den "vinnende part" i dette, det er ikke jeg som har brutt ut av et etter min menig meget godt ekteskap. At hun da inbiller seg at gresset er grønnere på den andre siden vil etterhvert vise seg å være hennes problem. Jeg bruker overhodet ikke barna på noen måte å prøver å fungere mest mulig normalt sammen med dem men noe er galt. De sier ikke så mye å jeg er ytterst forsiktig med å spørre for mye da det ofte kan bli ledende spørsmål. Men i barns lek kommer det veldig ofte frem både det ene å det andre å det er det jeg opplever. Jeg er overhodet ikke ute etter min X i det hele tatt, hun har valgt å gå en annen vei å det får være hennes sak. Men når egoismen å "blindheten" rår reagerer jeg. Barna trenger både mor å far, ikke noe mer å diskutere det men man må kunne sette sine egne behov i annen rekke i slike vanskelige situasjoner. Barna er tross alt uskyldige å fortjener bedre.

[Bedratt]

Dette ser ut til å skli mer over på at enkelte ser dette som skittkasting, det er overhodet ikke meningen med denne diskusjonen. Jeg har fått mange gode tilbakemeldinger å takker for det. Dette skal ordne seg å jeg skal gjøre mitt ytterste for at det kommer mine barn tilgode. Takk og og sommer.

[Gjest Hebse]

Hei,

ooooj, her var det mye skittkasting.

Men jeg må bare si noe enda diskusjonen er avsluttet.

Jeg må si meg enig i Bedratt.

Du tenker helt rett. Og dessverre så har fru X gått frem på en helt feil måte. Jeg sier dette av egen erfaring, som skilsmissebarn. Hun skulle IKKE introdusert sin nye kjæreste til barna så kjapt og definitivt IKKE latt ham "flytte " inn !!

Er ikke det nok at barna går gjennom en periode hvor deres foreldre ikke kan bo sammen ! De har ikke lengre en familie, dem har hele sitt liv levd sammen med en mamma og en pappa I SAMMEN ! Men attpå til få en ny person som dem skal forholde seg til. For barn så er det verdens undergang når familien splittes, uansett hvor kjipt det har vært hjemme før skilsmissen. Det viktigste er samholdet, som de nå har mistet.

I begynnelsen etter mine foreldre skilte seg så var det JÆVLIGT !!!!!! Det ble indirekte skittkasting mellom foreldrene, men barn er veldig flinke å fange opp det usynlige og forstår mye mer enn voksne tror. Derfor er det tortur å måtte oppleve skittkasting mellom mamma og pappa, men av lojalitet til de to menneskene dem elsker over alt i verden - så hører dem og lagrer det inni seg. De vil ikke ta parti, men føler seg kanskje tvunget til det av lojalitet for å ikke såre. Om ikke det er direkte skittkasting merker dem veldig godt den spente stemningen.

Enda det tok en stund før min mor, som jeg da bodde hos, fikk seg kjærester - så husker jeg fortsatt følelsen da dem begynte å sove over og skulle prøve å smiske seg inn på barna hennes. Vi er 5 barn som ble delt opp !!! Pga. dette så har vi aldri vært så nærme, oss barn i mellom. De to eldste ble hos faren min og det tok ikke lange stunden før dem flyttet til en annen by for å studere.

Det verste er også hvis man kanskje likte en av kjærestene, også blir det slutt også er det på an igjen med ny person å forholde seg til.

Hvis det er seriøst mellom fru X og i voksen alder, så burde man kunne se om dette forholdet vil kunne tåle at man tar det rolig av hensyn til barna. Hvis ikke - så virker det ikke så særlig solid og verdt å ødelegge et ekteskap. Men i og med hvor kjapt det har gått med å få sin kjæreste i hus - så virker det heller som hun er desperat og kanskje litt presset av kjæresten at hun må skille seg fra x-mannen slik at han kan "trone ". Da spørs det når det har gått en liten stund. Fordi nå har han fått trofeet, og jakten er over. Han har vunnet. Er det så spennende da ?? Er ikke det slik det virker ? Jakten og spenningen lokker, men når alt det dagligdagse setter inn, så var det kanskje ikke så kjekt lengre.

Og hvor villig er den nye kjæresten å gå gjennom dette ? Det er ikke bare bare å stå i mellom to personer som ikke liker hverandre lengre, men som har hatt en fortid sammen og er bundet til hverandre for resten av livet pga. barna ?

Jeg håper at dette ordner seg.

[Bedratt]

Hei,

ooooj, her var det mye skittkasting.

Men jeg må bare si noe enda diskusjonen er avsluttet.

Jeg må si meg enig i Bedratt.

Du tenker helt rett. Og dessverre så har fru X gått frem på en helt feil måte. Jeg sier dette av egen erfaring, som skilsmissebarn. Hun skulle IKKE introdusert sin nye kjæreste til barna så kjapt og definitivt IKKE latt ham "flytte " inn !!

Er ikke det nok at barna går gjennom en periode hvor deres foreldre ikke kan bo sammen ! De har ikke lengre en familie, dem har hele sitt liv levd sammen med en mamma og en pappa I SAMMEN ! Men attpå til få en ny person som dem skal forholde seg til. For barn så er det verdens undergang når familien splittes, uansett hvor kjipt det har vært hjemme før skilsmissen. Det viktigste er samholdet, som de nå har mistet.

I begynnelsen etter mine foreldre skilte seg så var det JÆVLIGT !!!!!! Det ble indirekte skittkasting mellom foreldrene, men barn er veldig flinke å fange opp det usynlige og forstår mye mer enn voksne tror. Derfor er det tortur å måtte oppleve skittkasting mellom mamma og pappa, men av lojalitet til de to menneskene dem elsker over alt i verden - så hører dem og lagrer det inni seg. De vil ikke ta parti, men føler seg kanskje tvunget til det av lojalitet for å ikke såre. Om ikke det er direkte skittkasting merker dem veldig godt den spente stemningen.

Enda det tok en stund før min mor, som jeg da bodde hos, fikk seg kjærester - så husker jeg fortsatt følelsen da dem begynte å sove over og skulle prøve å smiske seg inn på barna hennes. Vi er 5 barn som ble delt opp !!! Pga. dette så har vi aldri vært så nærme, oss barn i mellom. De to eldste ble hos faren min og det tok ikke lange stunden før dem flyttet til en annen by for å studere.

Det verste er også hvis man kanskje likte en av kjærestene, også blir det slutt også er det på an igjen med ny person å forholde seg til.

Hvis det er seriøst mellom fru X og i voksen alder, så burde man kunne se om dette forholdet vil kunne tåle at man tar det rolig av hensyn til barna. Hvis ikke - så virker det ikke så særlig solid og verdt å ødelegge et ekteskap. Men i og med hvor kjapt det har gått med å få sin kjæreste i hus - så virker det heller som hun er desperat og kanskje litt presset av kjæresten at hun må skille seg fra x-mannen slik at han kan "trone ". Da spørs det når det har gått en liten stund. Fordi nå har han fått trofeet, og jakten er over. Han har vunnet. Er det så spennende da ?? Er ikke det slik det virker ? Jakten og spenningen lokker, men når alt det dagligdagse setter inn, så var det kanskje ikke så kjekt lengre.

Og hvor villig er den nye kjæresten å gå gjennom dette ? Det er ikke bare bare å stå i mellom to personer som ikke liker hverandre lengre, men som har hatt en fortid sammen og er bundet til hverandre for resten av livet pga. barna ?

Jeg håper at dette ordner seg.

Takk Hebse for kloke ord, jeg har tunga rett i munnen. Det får jeg til stadighet bekreftet av venner, bekjente å jeg har også søkt hjelp i psykriatrien for å komme videre i stedet for å "grave" meg ned. Jeg gjør alt som står i min makt for at barna skal ha det bra, jeg ser også de symptomene at barna lider under at jeg å min X krangler uten at barna direkte er tilstede. De har "antenner", ingen tvil om det. Jeg er villig til å strekke meg langt å heller svelge noen kameler selv om jeg i utgangspunktet synes det burde være andre som burde ta dette til etterretning. Dette vil gå bra.

God Sommer!