Den gyldne middelvei??

[meimei]

Det slår meg at hva som blir ansett som "riktig" når det gjelder adopsjon er i stadig forandring. Når vi adopterte vårt første barn i -95 var det opplest og vedtatt at adopterte barn skulle lære så mye som mulig om sitt opprinnelsesland. Jeg har vært i hjem som ser ut som et Kina i miniatyr, der kinesisk kunst, mat og språk blir dyrket i en nærmest ekstrem grad. I -95 var det adopsjonsforeningene som fortalte oss hva som var riktig. Dette var før internett ble allemannseie og etablerte sannheter ble utfordret. Så når adopsjonsforeningene snakket om røtter og kulturell tilhørighet, gjorde vi vårt beste for å gi våre adopterte barn nettopp dette. Adopsjonsforeningene påtok seg en ”oppdragerrolle” overfor oss foreldre, der riktige svar angående vetetider/tildelig , hentereiser, og oppdragelse inngikk i pakken.

Sjøl gikk vi på Kinatreff, lagde kinesisk mat, leste kinesiske bøker og snakket og snakket om Kina. Særlig med eldstebarnet. Etterhvert som vi ble en familie på fem fikk vi mindre tid til å fokusere på Kina. Og kanskje mindre behov? I god tid før Geir Follevåg sin bok stilte jeg meg spørsmålet: Hvorfor skal vi dra over halve byen for å treffe andre med kinesisk adopterte barn, når ungene våre helst vil spille forballkamp og treffe venner? Selv synes jeg alltid det er kjekt å treffe andre foreldre med sammen "fødselsopplevelser" som meg selv. Men er det kanskje akkurat sånn disse treffene blir for ungene mine, foreldre som diskuterer sine adopsjonsopplevelser, mens barna stort sett bare har det til felles at de er født/adoptert?? Har kanskje i bunn og grunn vi foreldre langt mer til felles enn det barna våre har? I parallellklassen til eldstebarnet vårt går der en adoptert jente. Ubevisst hadde jeg nok forventet at disse to ville søke mot hverandre, men sånn har det ikke blitt. Når jeg spør datteren min om dette svarer hun ”nei, det gidder jeg ikke, for det er ikke gøy å leke med NN.” Min datter opplever overhode ikke noe felleskap med denne jenta, selv om de begge skiller seg ut utssendemessig på en svært heterogen skole. Er hun ikke gøy å leke med kan det være det samme!!

Den individuelle historien til hvert enkelt adopterte barn er selvsagt viktig å forholde seg aktivt til. Barnet skal vite hvor det kommer fra. Men dette er en unik historie for hvert adopterte barn. Det erfarer jeg til fulle med mine tre jenter, som alle er adoptert fra Kina. Historiene som skal fortelles er ulike og samme mal kan ikke brukes. Forskjellene mellom adopsjon fra ulike land og til og med mellom adopsjoner fra samme land er så store at en kan spørre seg hva adopterte barn egentlig har felles. Jeg har kommet fram til at det må være at de er forlatt av sine biologiske foreldre, de lever i familier som ikke er deres biologiske og at .

svært mange skiller seg ut hva utseende angår.

Jeg er fascinert av Kina. Denne interessen ble vekket på henteturer til Kina. En interesse som gjør at jeg leser det jeg kommer over om kinesisk historie og samfunn. Jeg er opptatt av adopsjon, av andre kinesiske barn og av kinesisk tradisjon. Mye av dette overfører jeg til ungene mine, mer eller mindre bevisst.

I vår postmoderne tid står de store sannheter for fall. Slik er det også for oss som adopterer. ”Den store oppdragerteorien” om adopterte barn tror jeg vi skal innse ikke finnes, det har til og med adopsjonsforeningene innsett etter hvert.. Så får vi alle søke de svar som blir rett for oss og våre barn. For vår familie blir det en stor bit nærmiljø, mye familie og venner, en passe dose hentereise, en liten dash kinesisk kultur og til slutt en halv spiseskje kontakt med andre adopterte.

[shao bao bao]

Fint at du poengterer dette. Vi har sendt papirene til Kina og venter nå vårt første barn. Da jeg begynte å orientere meg i ulike teorier presentert i ulik litteratur og til dels fra adopsjonsforeningene fikk jeg nesten bakoversveis. Mye av det som ble skrevet på 80-tallet og helt frem til slutten av 90-tallet har en slags bombastisk vinkling på at disse barna ER ANNERLEDES FØRST OG FREMST. Dette var stikk i strid med min egen erfaring fra barndommen på 80-tallet. Vi hadde adopterte venner, og det som særpreget dem var FØRST OG FREMST DERES PERSONLIGHET, ikke at de var født i et annet land. Hadde det ikke vært for boka til Geir Follevåg, så tror jeg at jeg hadde nesten blitt skeptisk til selv å adoptere. Sætherdalen og Dalen f.eks. legger biologien til uten en gang å stille spørsmål om det er slik. Det må jo være en empirisk feilsutning å bygge sin forskning på dette grunnlaget. Fint at du skriver dette!

[aymara]

Jeg er enig i mye av det du skriver, men det adopterte barn har til felles som du også nevner: forlatt av sine biologiske foreldre og skiller seg utseendemessig fra andre, tror jeg er grunner til at adopterte bør få muligheten til å ha kontakt med andre adopterte. Jeg tor at det å ha andre adopterte som venner når de blir eldre og undrer seg eller strever med disse spørsmålene er verdifullt. For vår del betyr dette at vi prioriterer å treffe en adopsjonsgjeng (7 familier) som vi ble kjent med på foreldreforberedende kurs der barna treffes relativt ofte og blir godt kjent. De ser på hverandre som venner. Ved at vi prioriterer dette nå så gir vi barna våre muligheten til å få venner som også er adoptert og som de kan snakke med når/om de får behov for det senere.

[Gjest ChiengMai]

Et meget godt innlegg, meimei! Jeg har mange av de samme tankene selv.

[Gjest kimchi]

Er enig i mange av dine refleksjoner. Jeg vil bare tilføye at jeg tror ikke barna er så opptatt av å være sammen med andre adopterte når de er små, men jeg tror det blir viktigere for dem når de kommer i tenårene. Dersom de f.eks. blir utsatt for rasisme, funderer på spørsmål omkring biologiske foreldre, synes de har vært "uheldige" med sine adoptivforeldre osv. er det ting det ikke er så lett å snakke med sine "vanlige" venner om. Det at vi holder kontakten med andre adoptivforeldre er selvsagt delvis fordi vi trives sammen med dem hele familien, men også fordi jeg tenker at barna kan føle et større fellesskap når de blir eldre og vi foreldre fremstår som håpløse fossiler som det ikke går an å snakke med om noe som helst.

[Gjest adoptivmor til to]

Jeg er så enig med deg - og opplever det samme med mine to jenter. Til daglig velger de begge venner uavhengig av om de er adoptert eller ei. Som familie omgås vi også mange andre familier med adoptivbarn - og da er det like greit å leke med disse barna som med deres eventuelle biologisk fødte søsken. Jeg tror personlig at det er en styrke for mine barn å kjenne andre som også er adoptert av "enestående" foreldre - og at dette gir dem mer felles enn det faktum AT de er adoptert.

Jeg forstår heller ikke nødvendigheten av å "påtvinge" barna store doser giverlandets matkultur, musikk og annet - det må da virke veldig kunstig spør du meg. Barna våre blir framfor alt norske - og kanskje det er lurt å gi dem trygghet i at de faktisk ER norske - uansett hvordan de ser ut, men samtidig må de selvfølgelig vite hvor de kommer fra, det må kunne snakkes om hjemlandet osv..

[Gjest fru grønn]

Et veldig bra innlegg, meimei!

[AAA]

Hei!

Du setter ord på mange av de tankene jeg har hatt selv. Kjempebra innlegg!

MVH

[Gjest Si_Ling]

Takk for et godt innlegg.

[frø]

Vi har en oppvakt datter på 3 år som er født i Kina. Vi hentet henne da hun var 14 mnd. Hun begynte tidlig å snakke og fortalte om små ting som er anderledes der enn her, eks "I Kina spiste jeg nesten bare ris, og jeg lå i en stor blå seng" ol. Hun husker at et av barna fra hentereisen også var på barnehjemmet i Kina og andre små ting. Hun har altså fortsatt minner om Kina og har ved det et forhold til at det finnes noe annet enn vår tilværelse i Norge.

Kina er en naturlig del av hennes fortid, men nå begynner minnene å svekkes og fantasien hennes gir oss nye morsomme fortellinger om hvordan hun hadde før hun kom hjem til Norge. Derfor synes jeg det er fint å kunne gi henne riktig informasjon om landet hun er født i, når det er naturlig. F. eks den kinesiske mur som er kjempe stor og like spennende å bygge i legoklosser som tårn, med andre ord får hun naturlig kjennskap til Kina fordi hun i utgangspunktet er interessert .

Vi har noen barnebøker om kina-adopterte barn som hun liker å se i av og til. For henne er det like naturlig å hente babyene sine i Kina eller et annet land som at de kommer ut av magen til mammaen sin. Hun spør gjerne nybakte foreldre om hvor babyen kommer fra, og de rødmer lett . Hun spør da direkte "kommer babyen fra magen til mammaen sin eller fra et annet land?"

Vi treffer relativt ofte og har god kontakt med en av hentereise familiene som har ei søt jente fra samme barnehjem som vår tulle kom fra. Jentene er foreløpig litt "tvangskamerater", men det bekymrer ikke oss foreldre. Vi voksne deler erfaringer og har mye å snakke om. Barna lærer å kjenne hverandre uavhengig av at de begge kommer fra Kina, for det er jo ikke noe spesielt for noen av dem. Det er det bare utenforstående som synes er interessant.

Nesten 2 år etter hentereisen lager jeg nå et eget album om provinsen og distriktet hun kommer fra. Jeg henter informasjon fra nettet og fra turistbrosyrer og bøker. Jeg tilrettelegger den ikke for barn, men for min datter når hun vokser opp og for hennes etterkommere. Om hun er interessert vil tiden vise, men jeg har glede av å være forberedt hvis hun vil vite mer.

Ja,- vi spiser kinesisk mat, uten at vi føler at vi påvirker datteren vår i ekstrem grad for det.Vi spiser mange andre internasjonale retter også, og forteller om særegenheter i disse landene, eks Italia, Frankrike, Afrika og Hellas. I vår familie er vi interessert i ulike kulturer, og det faller naturlig å stimulere henne på disse feltene som vi er opptatte av. Hun er en norsk liten pike som vet litt om mange land og kanskje litt mer om Kina og Norge enn noen andre steder.

Jeg tror kunstig fokusering eller ingen kjennskap overhode til opprinnelseslandet er problemet. Barna våre vokser opp i en internasjonal verden, og jeg forsøker å huske på at barnet mitt vil møte en helt annen verden enn den jeg møtte da jeg begynte å bli voksen. Når min datter kommer i ten-årene er det greit å ha fortiden ryddig tilbakelagt, for å kunne møte fremtiden og andres holdninger på en utvetydig og god måte.